mandag 25. august 2014

De senkede skuldres makt - UltraVasan45

De fleste løpere har nok opplevd å drømme at ting skjærer seg i forbindelse med løp de skal delta i; At man står på startstreken og skrekkslagent oppdager at man har glemt løpeskoene (gjelder naturligvis ikke barfotløpere). At man ikke finner starten, eller blir utsatt for allskens merkelige hindringer på veien dit. At beina ikke lystrer når man skal i gang, og det virker som om man løper i sirup mens alle andre flyr lett forbi. Eller - skrekk og gru - at klokken er tom for batteri eller ikke får kontakt med satelittene...

Takket være disse førløpsmarerittene legges det gjerne en god innsats i planleggingen av større løpsdeltakelser. Allerede uker før løpsdagen settes de første tankeprossessene om løpsantrekk og sko i gang. Løpsstrategier vurderes og diskuteres. Treningen reduseres for å bygge overskudd. Den siste uken sjekkes Yr jevnlig. Det blir gjort en vurdering av næringsinntak før, under og eventuelt også etter løpet (bankett). Klokken lades etter hver treningstur selv om det er greit med batteri igjen. Løype og løypeprofil studeres, og kvelden før løpet gjennomgås alt en siste gang. Det endelige antrekket legges klart - og obligatorisk løpsantrekk-foto legges på fb og insta. Det har i alle fall vært det vanlige for min del. Frem til UltraVasan45.
Antrekk for treningsturen fra Oxberg til Mora. Matching, naturligvis.

Med unntak av det siste punktet - å legge frem løpsantrekk kvelden før løpet (og publisere på fb og insta) - gjorde jeg ingen av disse tingene før UltraVasan. Inntil få dager før løpet hadde jeg ikke engang tenkt på et sted å sove fra fredagen til lørdagen. Takk og lov for gode medløpere som tar grep (takk Mette, som også sikret oss et gjensyn med svunne tider i Oxberg).
Gjennomført 60- og 70-tallsinteriør i huset hvor vi fikk leid oss et rom.
Legg merke til den søte lille figuren som holdt oss med selskap.

Jeg tror at årsaken til den manglende planleggingen av UltraVasan var at så lenge 90 kilometers-løpet stod på plakaten virket det bare for surrealistisk. Jeg trodde aldri helt på det. Når det så, halvannen uke før løpet, ble klart at det bare skulle løpes halve distansen ble det plutselig "lett som en plätt", "been there, done that" og "no problem". Spesielt ettersom jeg bestemte meg for å ta det som en treningstur (Løperdilemmaer og Ultravasan). Stakkarslige 45 kilometer (alt er relativt) i rolig tempo liksom... Pytt sann. Det eneste uromomentet var den tiltagende forkjølelsen, men igjen var tanken "jeg skal jo bare løpe 45".
Vi rakk startnummerhentingen i Mora med knapp margin. Våre reisekamerater og snille
sjåfører, Knut Olav og Aleks, sørget for at vi kom oss tilbake til vårt rom i Oxberg selv om de selv
hadde svært få timer til bussavgangen som skulle ta dem til deres start på UltraVasan 90.

Selv når startnummerene ble hentet forholdt nervene seg fullstendig i ro. Det var nesten bekymringsfullt. Jeg var i grunn bare bekymret for de to gutta i reisefølget vårt, SkiLøper Knut Olav og hans kompis Aleks. Begge hadde underskudd på søvn allerede ved ankomst til Mora, og hadde planlagt å sove i bilen frem til starten på UltraVasan 90. Heldigvis fikk de seg et hotellrom i Mora og fikk sove i ordentlige senger ca tre timer før de måtte ta bussen til Sälen for å nå starten klokken 05:00. Snakk om opplading! De ofret til og med en tiltrengt søvntime for å kjøre oss til vårt rom i Oxberg hvor vår start skulle gå. Jeg var ikke helt overbevist om at det ville gå bra med dem da vi ønsket dem lykke til og vekslet overmodige ord om morgendagens feiring før vi så bilen forsvinne tilbake mot Mora. Atter en gang konstaterte vi at vi var veldig, veldig glade for å være UltraVasan45-deltakere, med start først klokken 08.

Løpsstart. Perfekt temperatur, men en unødvendig skur rett før start. Det betydde imidlertid ingenting på den gode stemning blant de rundt 500 startende. I front stod blant annet norskboende Gloria Vinstedt og norske Kjersti Lerkerød.

En stund holdt jeg meg til planen om å løpe sammen med Mette. I alle fall delvis. Jeg ség fra henne, men sørget for at jeg ikke dro for langt unna, og sakket med ujevne mellomrom ned slik at vi løp sammen igjen. I henhold til opprinnelig plan gikk hun i bakkene, men beina mine var ikke interessert i det. De kriblet av løpelyst, og da jeg ved ca åtte kilometer hadde glidd nokså langt fra henne innså jeg at dette ikke var noen god måte å løpe UltraVasan på. Jeg ønsket fremdeles å ta det som en treningstur, men i egen flyt.

Lykkelig over beslutningen og ivrig etter å sette igang var jeg nær ved å snu og løpe Mette i møte for å gi beskjed. Heldigvis innså jeg at det ville se veldig merkelig ut. Jeg fikk heller stille meg i kanten og vente. Fikk i grunn nok undrende blikk av løperne som passerte da også. Ett minutt senere var alt avklart. Mette synes heldigvis - og som forventet - at det var helt greit.

Løpet videre... Fantastisk! Jeg forsøkte å holde litt igjen, men løp alle oppoverbakkene. Uten tidsmål kunne jeg jo bare gå senere dersom det førte til tunge ben. Den tid, den sorg, liksom.

Også i nedoverbakkene slapp jeg helt opp og lot beina fly enten det var grusvei, sti eller gress. Både publikummere og flere av de jeg passerte i deilig høy fart kommenterte nedforløpingen, noe som igjen bare forsterket lykken over å gi F i hvordan galoppen eventuelt ville straffe seg siden.

I de mest tekniske partiene, på de smaleste og kuperte stiene, storkoste jeg meg. Følte at jeg bare spratt avgårde. All løpingen i terreng i våres, i forbindelse med Löplabbets terrengskotest, hadde tydeligvis gitt avkastning. Og hele veien, på all slags underlag, passerte jeg løper etter løper - menn som kvinner - uten at noen passerte meg. For en rus!

Kilometerskiltene kom uforskammet ofte. Er vi allerede her? Bare 17 kilometer igjen nå? Bortsett fra en ørliten dipp mellom skiltene som viste 15 og 14 kilometer igjen til Mora var optimismen på topp. Det eneste som undret meg litt var at nedtellingen helt fra start lå en kilometer for langt frem. Om skiltingen stemte ville UltraVasan45 være 44 kilometer lang. Jeg spurte en av løperne jeg passerte om dette. Han mente det nok bare ville bli 44 kilometer og la humoristisk til at han var villig til å tilgi arrangøren. Selv om jeg koste meg var jeg tilbøyelig til å være enig, men forberedte meg mentalt på at det kunne komme en ekstra kilometer på slutten.

Spredningen på løperne var stor den siste delen av løpet, men hver gang det dukket opp en rygg foran i løypa tok jeg opp jakten. Spesielt ivrig ble jeg når det var damer. For hvor mange damer var det egentlig med, og hvor mange var det nå igjen foran meg? Gloria Vinstedt og Kjersti Lerkerød var antakelig i mål for lengst, men hvor mange flere av deres kaliber?

Da det gjensto rundt fire kilometer oppdaget jeg ryggen på en dame jeg hadde lagt merke til ved starten. Hun hadde løpeskjørt og Boston-trøye og så sterk og seriøs ut. Kunne jeg løpe forbi henne også? Jeg tenkte at jeg heller bare skulle holde ryggen hennes, men avstanden mellom oss krympet nærmest av seg selv. En kilometer senere vekslet vi noen oppmuntrende ord da jeg passerte.

Tre kilometer igjen. Det kjentes i kroppen nå, men tre kilometer... Det er jo ingenting. Jo, noe - men egentlig ikke når man har løpt 41. Den aller siste ryggen tok jeg ca en kilometer før mål og snart løp jeg helt alene inn i Mora sentrum.

Oppløpet... Wow! Godt med jublende folk på begge sider og målseilet langt der fremme. Endelig var jeg sikker på at det ikke kom noen ekstrarunde for den manglende kilometeren, og de sparte kreftene kunne tas ut til en ufattelig deilig spurt og i mål på tiden 3:57:12. Under fire timer på det som skulle vært en 44 kilometer lang lett treningsøkt. HELT sjukt!
Ingen medalje, men trøya var fin nok den - hadde det bare vært damemodell å få.

Enda råere ble følelsen da det rett etter målgang tikket inn sms med gratulasjon for tiende plassen i dameklassen. TIENDE PLASS?? Endorfinrus av en annen verden!

Lykken var ikke mindre hos Mette da hun kom i mål. Etter å ha slitt med skader og manglende trening i nesten et år ble gjennomføringen av UltraVasan45 en vanvittig opptur også for henne. Som hun selv i ettertid har uttalt det: "Pippi's back!"
Lykkelig Pippi på vei mot oppløpet.

Bobledags! Store seire må naturligvis feires.

Etter behørig feiring og flere timers deilig avslapping på hotellsengen, kaklende skravling, tur på butikken, godterispising og enda mer skravling bega vi oss tilbake ut til oppløpet for å se våre 90-kilometersløpende reisekamereater komme i mål. Aleks hadde gjort lignende ting før og hadde virket så avslappet på forhånd at jeg var trygg på at det skulle gå bra med ham. Ultradebutanten Knut Olav hadde jeg imidlertid vært bekymret for på grunn av den dårlige oppladingen. Det var en lettelse å få rapport om at de hadde passert siste kontrollpunkt. Knut er seig og sta, så da ville han klare det!

Mens vi ventet snakket vi med bekjente og heiet på de andre løperne som kom inn, mer og mindre løpende eller stavrende. Kondis-president Tim Bennett hadde det opplagt ikke godt da han passerte, men er det en mann med vilje av stål så er det han. Imponert!
Yes! Gutta kommer!

Opptur nummer tre: Imponerende å se så tøffe og sterke ut etter 90 kilometer!

Litt over klokka seks, etter 13 timer og seks minutter, løp Aleks og Knut Olav endelig i mål. Utmattede - men også de fullstendig euforiske. Det var bare å slå fast at hele gjengen hadde levert!

Det var ikke stort til feiring de orket, men en liten debrief med bobler attåt fikk vi til før de krøp til sengs.
Vannvittig stort å komme med på topplisten!

Førsteplassen i Follotrimmen tidligere i uken, denne nydelige løpsopplevelsen i UltraVasan45 - og å få se eget navn på topp ti-listen. Stort, stort, stort! Så skal jeg la være å tenke på alle de som ikke var med som glatt kunne ha skjøvet meg langt nedover på listen, og bare nyte den deilige endorfinboosten  så lenge det går.

Dette tar jeg definitivt med meg videre som inspirasjon i jakten på Chewbacca-målene.


Janicke

4 kommentarer:

lirosa sa...

Hipp Hurra:-)

lettbent sa...

Ja, virkelig! Hipp Hurra. For både deg og meg. (c;

Kamilla sa...

Gratulerer så mye!! Det er virkelig gøy og inspirerende å lese bloggen din, spesielt for noen som akkurat har startet sin egen løps-reise: Jeg har løpt 2 halvmaraton hittil og skal snart gjennomføre nummer 3 og 4. Håper på å få til maraton etterhvert også :-)

Trippelguri sa...

Det er så gøy når treningsstoppen har motsatt effekt av det man tror når alt set litt svart ut. Inspirerende for meg også som har hatt en ruskete oppkjøring til sesongens store mål. Gratulerer med flott innsats!!