Endelig førti!

Det er vel egentlig bare én bursdag man virkelig tenker "endelig" om, og den utålmodigheten har gjerne lite med alderens fremskridelse som sådan å gjøre. Nei, det dreier seg om de virkelig store milepælene i livet:
- lovlig alkoholanskaffelse og -inntak
- inngang på utesteder
- førerkort
- Jeg burde antakelig ta med stemmerett her, men jeg kan ikke huske at det var en like stor utålmodighetstriggende faktor på den tiden...

Attenårsdagen! Man tror den aldri vil komme. De påfølgende bursdagene medfører sjelden den samme forventningen og utålmodigheten, men benyttes i noen år gjerne entusiastisk som anledninger til "en real fest". Etterhvert som årene baller på seg, og lysene på kaken mest minner om en alvorlig skogsbrann i miniatyr, avtar feiringen. Enkelte lar til og med merkedagene - selv de runde - forbigås i total stillhet. Man suser videre i "stealth mode".

Siste løpetur som tretti-noe med gode SkiLøperne-kollegaer.

Inntil man når førti. Det er nok ganske klassisk at man ved utgangen av sitt fjerde tiår igjen kjenner behov for fest og skikkelig markering av alderens motvillige klatring. Man har levd lenge nok til å vite at ikke alle får muligheten til å nå hit, og er tross alt glad for fremdeles å være med. Dessuten har mange førtiåringer lagt den mest krevende småbarnsperioden bak seg. Plutselig har man fått tilbake i alle fall en del av superkreftene som gjør en i stand til å benytte enkelte netter til noe annet enn maksimal hamstring av søvntimer.

Gjennom prosjektet "Fem før førti", samt planleggingen av mitt livs første virkelig store bursdagsfest, har det blitt enormt mange tanker rundt, en omfattende mengde snakk om, og en stor virtuell bunke lange blogginnlegg relatert til, dette runde tallet. Derfor var det til syvende og sist en viss dose lettelse involvert da det siste trinnet opp i førtiårene omsider ble tatt (for halvannen uke siden). Endelig førti.

Nå kan jeg løpe videre!

Janicke