tirsdag 29. september 2015

Berlin Marathon 2015 - Alles ist (nicht) verloren

Der! På den grønne gressflekken i midtrabatten ved siden av maratonløypa! Der avslutter jeg denne lidelseshistorien og legger meg ned og hulker. Det er kjørt, så hvorfor i all verden lide meg igjennom resten? De tre Berlin-medaljene hjemme klarer seg fint uten selskap av en fjerde. Nå avslutter jeg dette. Alt er uansett tapt!

Det var nå det skulle skje. Denne september-søndagen skulle det hårete maratonmålet endelig nås. De siste måneders intensive og fokuserte trening skulle omsider kulminere i en fantastisk ny pers og påfølgende lykkelig endorfinrus. Å gjøre det her, samme sted som Chewbacca-prosjektet ble initiert i tilsvarende rus for to år siden, ville være en perfekt avslutning. Det var dags; Endelig skulle jeg få svar på om det er mulig for meg å løpe en maraton på 3:15.

Perfekt fargematch på de raskeste skoene og årets finishertrøye. Tilfeldig?
Synd jeg ikke er overtroisk. Ville i så fall tatt det som et veldig lovende tegn.

For å være ærlig var troen på suksess bedrøvelig. En dårlig opplevelse på siste langtur var bare en av årsakene. Skylappene var imidlertid godt montert. Tross magre forventninger gikk jeg kjepprett videre mot det som mest føltes som et stup. Jeg var fast bestemt på å forsøke. Tenk om, liksom...

Å legge hovedforsøket i Chewbacca-prosjektet til en jobbreise var ikke ideellt. Med mer enn 250 norske og svenske maratonreisende blir det litt å holde på med både sent og tidlig. Selv om det meste er veldig hyggelig, krever reiselederoppgaven en del energi. Kompensasjonen fikk være at Berlin er verdens raskeste maratonløype og at jeg har satt bestetid her hver av de tre gangene jeg har deltatt tidligere - enten det har vært privat eller i forbindelse med reiselederjobb. Det var dette som var muligheten nå. Å ikke forsøke... Vel, det var bare ikke et alternativ.

Breakfast run dagen før dagen. Stemingen på topp i Berlin!

Flaggborgen fremst i frokostløpet på ca 6 km fra vakre Schloss Charlottenburg 
til den heftige Olympiastadioen. 

Tiden går fort når det stadig er ting å gjøre. Lørdagen ble fylt med arrangørens Breakfast Run, å følge reisende til startnummermessen, litt jobbing og så hyggelig pastaladingsmiddag med over seksti deltakere. Etter to tettpakkede reiselederdager var jeg nokså sliten da jeg omsider krøp under dynen.

Det skal innrømmes at det tas litt lettere på forberedelsene til maraton nå enn før. Først på løpsdagsmorgenen ble antrekk for dagen bestemt. Skjørt (naturligvis), SkiLøperne-trøya, New York-armvarmere og vanter. Etter en kikk ut av vinduet kom også solbrillene med. Skylaget som yr.no varslet om hadde tydeligvis valgt å skygge for sola et annet sted.

En del av maratonmoroa - Kringkasting av "Dagens outfit" på Insta (@lettbent).

For første gang skulle jeg løpe maraton i Adios Boost. Etter mange løp med Energy Boost har jeg forsøkt meg på Boston Boost. Boston er nok litt for smale for meg, så nå var det dags for å teste Adios. Ettersom de er såpass lette fikk jeg for meg at det kunne være klokt å teste kompresjonsstrømpene jeg nylig fikk fra Compressport. Ikke så dumt når det nå var ganske kjølig også. Og så ser de ganske kule ut. 

Ballongene er sluppet - Nu kör vi!
Kamikazeeeee... 

Med de reisende busset til starten og sendt i riktig retning var det bare å stille seg opp i gruppe E. Siste gruppe i første startbølge. Etter 20 minutter i dokø var det bare ti minutter å vente før nedtelling og ballongslipp. Here we go!

Det gikk overraskende greit å komme opp i rett tempo. Snittfarten for dagens maraton skulle være 4:37 og ettersom GPSen ofte sliter litt med nøyaktighet på distanse valgte jeg å styre ut i fra "current pace" på Garmin-klokken. Den veksler naturligvis en del, og er av og til helt på bærtur, men gir en indikasjon. I ettertid er jeg i tvil om dette var så lurt. Garmin 620 runder av til nærmeste fem sekunder, så når klokken angir 4:35-tempo kan det være 4:37 eller 4:33. Fire-fem sekunder er ikke mye, men i maratonsammenheng kan det være forskjellen på å stå løpet ut eller total kollaps. Jeg kontrollerte naturligvis mellomtidene ved hver kilometerpassering, men ettersom Garmin anga ny kilometer 20-30 sekunder før kilometermerkene langs løypa turte jeg ikke stole helt på det heller. Det smarte pace-armbåndet med mellomtidene for 3:15 som jeg kjøpte for et halvt år siden for nettopp denne dagen lå naturligvis igjen hjemme...

Hadde ikke vært så dumt med pace band gitt... Neste gang!

Ti kilometer ble passert på 46:18 og halvmaraton på 1:37:38. Å doble halvmaratiden var såpass enkelt at selv den løpestressede hjernen min fikset det. I rute!

Som avtalt stod pappa, som egentlig skulle ha løpt selv men måtte stå over grunnet skade, rett etter halvmaratonpassering. Det er rart hvor godt det er å se kjente langs løypa. Man har jo ikke tid til å stoppe og slå av en prat, allikevel bidrar det fantastisk godt til motivasjonen både før og en god stund etterpå. Jeg oppdaget ham ivrig hoppende et stykke unna, og da jeg kom innen hørevidde i alt publikumsbråket ropte han entusiastisk:
- Du er helt på skjema! HELT på skjema!

Gleden over å få det bekreftet var ikke uten et ørlite snev av bekymring. Kunne jeg klare å opprettholde denne farten dobbelt så lenge? Det hadde vært så himla kult å klare det. Både for ham og for alle andre som stadig oppmuntrer og støtter. Det å vite at en del faktisk følger med på løpet over trackingen har både positive og negative sider. Stort sett er det en herlig boost, men når det går tungt kan det også føles stressende. Jeg vil jo aller helst levere en lykkelig løpshistorie.

Etter passering av halvmaraton kostet det litt mer å holde farten oppe, og i hodet vokste negative tanker umiddelbart frem: Fortsatt langt igjen. Dette kommer ikke til å gå. Akkurat som fornuften din har fortalt hele tiden er dette waaaay over din kapasitet. Hva er det egentlig du innbiller deg? 

Hmmm. Hva var grunnen til at jeg driver med dette igjen...?

En annen indre stemme kjempet hardnakket imot: Aaaah, ikke hør på det der! Det går da rimelig greit fremdeles. Farten er stabilt god og snart er det passering 25 kilometer. Sørg for at også den tiden som blir registrert der viser de som følger med at det fremdeles går bra, at Chewbacca-målet er innen rekkevidde. Ingen krise ennå. Dette fikser du!

Delmål hjelper for å holde motivasjonen oppe, og 25-kilometersmerket ble etterhvert passert i samme gode tempo. At det gikk litt tråere med kilometer 27 og 28 kan skyldes at det er litt stigning der, men fra 29 kilometer var det slutt. Den ene hofta klaget litt, men mest av alt var det tomt for krefter og vilje.

Selv etter 21 maraton er det umulig for meg å til fulle huske hvor totalt håpløst det føles når man går tom. I hvert løp tenker jeg at denne gangen er jeg forberedt til å ta kampen mot meg selv og bryte meg gjennom veggen. Det funker bare ikke slik når man møter den.

En blanding av skuffelse og sinne veltet over meg der jeg så meg nødt til å senke farten. Nå må jeg da for pokker lære! Alle sier det jo: Jeg kan ikke få til alt. Av og til må man slappe av også. Restitusjon og hvile er viktige komponenter i maratontrening. Med gråten i halsen innså jeg ved tremilsmerket i Berlin Marathon at dette var straffen for å ville for mye av alt. Alt var tapt!

Tanken på medalje var ikke fristende nok. Tanken på å bryte et løp for første gang var ikke avskrekkende nok. Det var bare å plassere seg ut på siden av feltet. Stoppe, og gå av banen. Og slippe skuffelsen løs. Men bena fortsatte videre, og det utvalgte åstedet for grining ble passert.
- So what, tenkte jeg som en sta unge. Jeg kan sette meg der i steden.
Blikket falt på en fortauskant litt lenger frem, men snart var også den passert.

Et lett dunk på skulderen og noen vennlige ord fra en annen norsk løper fikk meg ut av sippe-tankene:
- Kom igjen Janicke, du klarer målet!
Jeg smilte oppgitt tilbake og ristet på hodet.
- Nei, det er tomt. Jeg er helt død. Tiden har allerede gått fra meg, svarte jeg og avsluttet med et tafatt "Kjør på!" for å gi noe tilbake.
Han smilte og gled friskt videre. Kunne jeg finne litt ny motivasjon gjennom oppmuntringen? Men nei. Bena nektet å være med på noe som helst forsøk på å henge seg på. I tillegg tok den ørlille praten fra meg pusten. Jeg har opplevd denne ubehagelige åndenøden tidligere, men stort sett etter målgang . Dette var altfor tidlig i løpet og skremte meg såpass at jeg omsider stoppet helt opp.

Etter en liten pause fikk jeg trukket luft helt ned i lungene igjen og jogget videre. Fortvilelsen over at det fremdeles var en mil igjen, og at jeg nå både hadde en ugrei hofte OG pusteproblemer, var sterk. Den forræderiske stemmen avsa sin dom: Nei, nå er det ingen tvil; Det eneste rette er å bryte. Dette går ikke uansett.

Drikkestasjon! Jeg forsyner meg med to kopper vann og går mens jeg drikker. Jeg tar meg god tid og vurderer hvorvidt det vil føles ille etterpå dersom jeg tusler hjem til hotellet nå. Den første DNF'en på rullebladet? Å gjennom resten av helgen omgås de andre som har fullført og fått sin medalje? Her og nå tror jeg ikke det vil by på nevneverdig sorg eller anger.

I tankerekken finner jeg til sist akkurat den motivasjonen jeg trenger for å fortsette: Plenen foran riksdagsbygningen! Om jeg ikke passerer målstreken får jeg ikke sitte der i solen, utveksle krigshistorier med andre og drikke det alkoholfrie ølet som har smakt så godt tidligere. Dessuten har jeg lyst til å oppleve det herlige oppløpet på Unter den Linden igjen. Jeg vil løpe mellom søylene på Brandenburger Tor og se målet og den stolte seiersgudinnen langt der fremme! En mil er da ikke så langt. Du kan gå på alle drikkestasjonene og løpe rolig resten. Drit i tiden. Dette klarer du!

En ting det er veldig viktig å huske når det røyner på i maraton er at det sjelden bare blir tyngre og tyngre. Det går som regel i bølger. Etter at jeg bestemte meg for å komme i mål var det ikke bare lidelse. Så lenge jeg ikke pratet med noen hadde jeg forholdsvis god kontroll på pusten, og så lenge jeg gikk på drikkestasjonene var det forholdsvis greit å løpe. Tempoet var langt unna det jeg hadde håpet, men absolutt ikke så ille som fryktet.

Målgang i Berlin ruler!

Så er jeg tilbake for fjerde gang! Unter den Linden og Brandenburger Tor. Målgang. Medalje. Kjentfolk som har perset og kjentfolk som har krasjet - som meg selv. Og etter å ha fått igjen pusten, hentet bagasjen - og min duggfriske Erdinger - får jeg nettopp den nydelige opplevelsen som reddet meg fra det nederlaget det ville vært å bryte: Sårt etterlengtet og uovertruffen post-maratonfølelse på gresset foran riksdagsbygningen.

Motivasjonen: Sol. Grønt gress. Riksdagsbygningen. Medløpere. Krigshistorier 
og Erdinger Alkoholfrei.

Skuffet? Ja, naturligvis, men jeg var forberedt på at det skulle bli for tøft. Samtidig var det flere lyspunkter å fokusere på: 
  • Berlin 2015 ble utrolig nok min tredje raskeste maraton. 
  • Tiden 3:25:12 ga 401. plass av de nesten 9.000 kvinnene og 70. plass av de ca 1.600 i aldersklassen.  
  • Selv om det skar seg er jeg glad for at jeg turte å satse på et hårete mål, og å "løpe som en mann". All in! Så fikk det briste eller bære. Det gikk ikke så bra denne gang, men jeg synes i alle fall selv at jeg gikk ned med flagget til topps. 

Så skuffelsen skal jeg sluke unna ganske raskt.

Chewbacca faceplant!

Meningen var å fullføre Chewbacca-prosjektet i år. Med bare ett av fire delmål oppnådd så langt ser det nokså mørkt ut. Så hva nå? Gi opp?

Selvfølgelig ikke. På sitt vis styrket opplevelsene i Berlin troen på at 3:15 er mulig. Når og hvor vet jeg foreløpig ikke (København den 22. mai 2016?), men med målrettet trening (inklusive restitusjon og hvile) samt vesentlig bedre opplading, skal Chewbacca reise seg igjen! Alt er så absolutt ikke tapt!

Janicke

søndag 20. september 2015

Oslo Maraton 2015 - Når drømmer går i oppfyllelse

For ett år siden skrev jeg et nokså kritisk blogginnlegg om Oslo Maraton. I Drømmen om Oslo Maraton tok jeg opp sider av arrangementet som måtte justeres dersom maratonløpet i hovedstaden skulle kunne bli en hovedstadsmaraton av internasjonalt kaliber. I dag er det bare å slå fast at drømmer kan gå i oppfyllelse!

Allerede i fjor kjente jeg en viss optimisme da ledelsen i Oslo Maraton inviterte meg til et møte for å utdype innspillene fra blogginnlegget. Det ble en hyggelig og engasjert gjennomgang av alt fra startnummermessen via løyper og oppstilling til medaljer og gaveposer. De har nok hatt mange slike gjennomganger, for Oslo Maraton anno 2015 var virkelig et nytt arrangement.

Tommel opp for Oslo Maraton 2015! 
Tommelen er her representert ved fartsholder Einar som ikke ante at det var det
han viste tommelen opp for da bildet ble tatt, men ettersom det er mitt bilde
tar jeg meg uansett friheten til å benytte dette som illustrasjonsbilde. (c:
Med på bildet er også de dyktige fartsholderne på 1:40 og 2:00, Vidar og Stig.

Som utstiller på messen, deltaker og fartsholder i løpet har jeg også i år sett arrangementet fra flere perspektiver. For å ta det første først; Messen var omsider hevet til nødvendig nivå! Jeg var lenge i tvil om Springtime skulle ha stand under Oslo Maraton i det hele tatt i år. Det har vært mye penger for veldig lite. Heldigvis hoppet jeg på i siste liten. Med teppe på gulvet, ordentlig lys, bedre organisering, bedre plassering av utstillerne og gjennomgående fantastisk service fra det ferske og super-engasjerte Oslo Maraton-teamet ble det riktig så bra.

Som deltaker gikk henting av startnummer og gavepose (ikke stor, men alt er bedre enn ingenting) raskt og smertefritt. Det gjorde også organiseringen rundt fartsholderiet. Vi fikk fin og behagelig "uniform" fra Adidas, og god informasjon og service fra både løypesjef Tim og fartsholderkontakten Kristian.

Jeg har hjulpet andre løpere med å holde ønsket fart tidligere, men aldri i et løp. Å skulle ha en form for ansvar for andres gjennomføring i et stort løp som Oslo Maraton gjorde meg smånervøs, så jeg forberedte meg godt.

Jeg hadde planlagt å skrive alle mellomtidene på armen selv. 
Pace-tat fra Løpeskjørt.no var en vesentlig bedre løsning. Takk Tone!

Som fartsholder på 1:55 er det magiske tallet 5:27. Ved målgang må snittfarten ikke overstige 5:27 minutter per kilometer. Etter å ha konferert med diverse erfarne fartsholdere ble min løsning å holde tempoet jevnt på 5:20, og å gå på drikkestasjonene for ikke å miste for mange der. Det er ikke enkelt å holde jevn fart med såpass mange andre løpere i en tidvis smal løype. For å sikre meg tok jeg på to klokker. Vel, faktisk tre, men Apple Watch'en hadde jeg bare på for å få med aktiviteten på den også.

Seriøse fartsholdere nøyer seg ikke med én klokke. 
Takk til Stian for gode fartsholderråd!

På min egen Garmin 620 hadde jeg skjermbilde med gjeldende tempo "akkurat nå". På Garmin 910, som jeg fikk låne av Löplabbet på Ski (takk Hanne!), hadde jeg tiden - altså hvor lang tid vi hadde brukt fra start. Også på denne klokken la jeg opp felt med gjeldende tempo i tillegg til gjennomsnittstempo for hele distansen.

Jeg benyttet fart "akkurat nå" for å holde rett flyt. Den hopper imidlertid en del avhengig av omgivelsene - bygninger, trær og metallcontainere forstyrrer signalene. Som kontroll sjekket jeg derfor forbrukt tid mot aktuell kilometertid fra pace-tatoveringen ved passering av hver kilometer. Opplegget fungerte strålende, og ettersom det krevde hyppig klokke- og tatoveringsavlesing, samt en dose konsentrasjon, synes jeg løpet var over nesten før det hadde begynt.

Debutantfartsholder - eller pilot - i full konsentrasjon fra start.
Foto: Eve Bergli - Takk for lånet (c;

Stemningen underveis var god og det var mer musikk og liv langs løypa enn tidligere. En ting som dessverre ikke har blitt stort bedre er heiingen fra publikum. Det var stedvis masse folk, men vi kunne like godt vært et gravfølge som passerte. Ettersom jeg hadde rikelig med krefter da vi kom til de folketetteste områdene mot slutten, forsøkte jeg å oppfordre dem til å heie gjennom veiving og roping. Dessverre uten hell. Oh well. Det var verdt forsøket.

Også medaljen hadde fått et løft. Kjempefint med flott Oslo-motiv!

Ved målgang ble den fine medaljen lagt høytidelig rundt halsen min av en vennlig Oslo Maraton-frivillig, og jaggu fikk vi ikke en pose med næring, havrebolle, kanelsnurrer, banan og salt pølsesnacks også. Snakk om forbedring fra i fjor!

Med alle endringer, den nye satsningen og et team av oppriktig engasjerte mennesker som virkelig ønsket å lage fest for løperne, var det ekstra gøy at dagen ble velsignet med fantastisk høstvær. Vel fortjent! Gratulerer så mye til Odd Arne, Tim og resten av gjengen - Oslo har endelig fått et skikkelig hovedstadsmaraton!

FORNØYD TURIST: Veldig hyggelig å ha kollega fra Sverige-kontoret på standen. 
Det var første gang Magnus løp i Oslo og han synes Oslo Maraton var et "jättebra lopp"!

Så fort standen på messen var pakket ned, forflyttet tankene seg til den neste hovedsstadsmaratonen i kalenderen. Det er kun én uke igjen til Berlin Marathon. 

Den siste langturen med fartsøkninger gikk ikke bra og førte til
akutt selvtillitskollaps - og utslitte ben i været.

At selvtilliten er lav når det bare gjenstår en uke er helt normalt. Dessverre fikk den seg en kjip ekstra knekk i forbindelse med den siste langturen forrige søndag; De første 20 km gikk greit, men da farten skulle økes var det ikke noe å hente. Beina var helt døde! Og det skulle egentlig økes to ganger...

Det hjelper heller ikke at det ikke fantes rom for en eneste løpetur hele denne uken før gårsdagens halvmaraton. Tre tapte økter. Hvilken betydning kan det få? Egentlig ikke noe å tenke på; Ingenting å gjøre noe med nå. Målet for uken - frem til søndag - er å følge treningsprogrammet igjen, å hvile og sove så mye som mulig, å bygge opp troen på suksess og å senke skuldrene. Drømmer har blitt til virkelighet før.

Janicke

lørdag 12. september 2015

Løping meg her og løping meg der

Facebook-feeden er fylt til randen med bilder fra løp og ritt. Brede endorfinopphøyde glis, tøffe sportssolbriller, svetteblanke panner og stolte medaljer. De fleste er gjengangere, men av og til overrasker feeden med lykkelige "just did it"-bilder av personer man aldri ville sett for seg med løpesko på bena. Langt mindre med startnummer på brystet. Gledelig, men samtidig litt urovekkende...

Jeg trekker to konklusjoner av min gjennomsvette facebook-feed:
1. Vennekretsen er rundt førti år
2. Det er høysesong for løp og ritt

Og når det gjelder disse nyfrelste som spretter frem som troll i eske midt i feeden, svette og med smil som avslører at enda en ihuga anti-løper har fått smake godfølelsen, kan en tredje konklusjon trekkes: Løpebølgen nærmer seg toppen.

Klassisk "Har akkurat trent og er superhappy"-bilde. 

Enkelte fnyser av trenings- og konkurranse-oppdateringer i sosiale medier og kaller det skryt. Ren misunnelse! Det er supert at folk er i aktivitet og er så fornøyde at de vil dele det med andre. Det kan endog være riktig så inspirerende. Så ville det kanskje vært rart om jeg, som har en hel blogg fylt til randen av svette og medaljer, mente noe annet.

Nå har det riktignok blitt et blogg-opphold på over to måneder. Det var absolutt ikke meningen, og det ligger mang et påbegynt og forkastet blogginnlegg strødd utover perioden. Tiden - og til dels livet - og har motarbeidet ferdigstillelse og publisering. Løpingen er imidlertid vedlikehold til fulle.

Det har blitt mang en løpetur alene...

...og nesten like mange i selskap med én eller flere andre, 
som for eksempel SkiLøperne-venner.

Antall runder rundt og rundt på baner de siste to månedene tør jeg ikke tenke på...

...men jeg tenker gjerne på alle kilometer gjennom vakkert landskap...

...og alle fantastiske solopp- og nedganger jeg har fått med meg.

Egen løping burde kanskje vært nok. Det blir tross alt noen timer i uka. Spesielt om man tar med organiseringen av løpegruppa SkiLøperne. Men så er også jobben i Springtime svært så løpsrelatert. Jeg skriver og fikser bilder om løp i dokumenter og på nettsidene, jeg snakker med kunder om løping, lager annonser om og organiserer løpsreiser.

Som om ikke det blir nok løping med det, så arrangerer SkiLøperne mosjonsløpet SkiLøpet. Fra jeg var barn fantaserte jeg litt om en militær karriere, så muligheten til å bli general - om enn "løpsgeneral" - måtte jeg jo bare gripe.

Militær disiplin i organiseringen av SkiLøpet. 
Skulle helst hatt general-jakke, dette er vel nærmere korporal...?
(nei, det ble aldri en militær karriere gitt)

Jo, det blir litt "løping meg her, og løping meg der", men det er vel ikke mer omfattende enn andre som virkelig brenner for det de driver med. Dessuten er det så vidt forskjellige ting som gjøres rundt løpingen som tross alt ikke er løping: småbedriftsledelse, skriving, foto, organisering og gjennomføring av arrangement, reiseledelse, markedsføring, prosjektledelse og web. Å få holde på med alt dette, relatert til favorittaktiviteten... Vel, jeg er i grunn ganske heldig.

Chewbacca har høye forventninger til hårete måloppnåelse i Berlin. Jeg er
vettskremt, men drømmer om å kunne krysse av et nytt Chewbacca-mål om 15 dager.

Derfor blir jeg heller ikke lei av strømmen av svette statusoppdateringer i løpshøysesongen, selv om de akkurat nå gjør meg litt stresset. Alle disse presterende vennene minner meg stadig mer på at Berlin Marathon er rett rundt hjørnet. Det er snart dags for årets tredje og viktigste forsøk på Chewbacca 3:15-målet! Den siste langturen løpes i morgen tidlig. Deretter er det i grunn ikke mer å gjøre. Med nedtrappingen skal det også jobbes med opp-psykingen. Nå starter nedtellingen for alvor. 15...

(Og jeg skal blogge litt oftere enn annenhver måned fremover, men mellom blogginnleggene kringkastes og deles naturligvis trening og opplevelser på Instagram (@lettbent) og på Strava (Janicke Bråthe Ekelberg.)

Lykke til om du løper løp i helgen. Håper du deler opplevelsene dine på sosiale medier! (c;

Janicke