Medvind begge veier takk!

Det er dags! Kun få dager ut i mars bærer det av sted, utenlands, for å løpe løp. Allerede nå er det tid for årets første Chewbacca-forsøk.

Som vanlig før alle løp hvor jeg har planer om å gi jernet - nå gir jeg stort sett alltid alt jeg har i løp uansett, det er bare at jeg ikke alltid planlegger det på forhånd - så har det vært noen intense jobbuker. Tidligere har jeg imidlertid konkludert med at en perfekt opplading er en utopi. Det viktigste er at jeg har trent ganske bra, og jeg (for meg å være) har løpt sjukt mange intervaller av alle slag.

Å tro eller ikke tro (på pers) - DET er spørsmålet!

I morgen flyr tre SkiLøpere til Haag. Alle har lyst på pers, men bare én er såpass tøff at han til og med tror på det. Den andre sier han ikke har fått trent godt nok og skal ta det som en kvalitetsøkt. Selv skjelver jeg i løpeskjørtet.

Løp er egentlig gøy, men det gjør bare så himla vondt når man forsøker å løpe fortere enn man kan. Og det er faktisk slik at mine Chewbacca-mål er å prestere over evne. Jeg får vel takke den ene av mine to medreisende for - helt uskyldig - å sette den siste drepene pilen i restene av mitt vettskremte, bevrende løpersinn: Han sendte meg linken til en super (!) løpekalkulator hvor det står svart på hvitt:

Realistisk bestetid på halvmaraton, gitt at man løper mila på 42 og maraton på 3:28, er fire minutter saktere enn Chewbaccamålet. Først ved maratontid rundt 3:20 har man 1:30 inne.

Dødens kalkulator på jogg.se. 

Kalkulatoren har forøvrig flere kule funksjoner. Blant annet er det kjekt med

omregningen mellom km/t og min/km, for oss som stod litt lenger bak i køen

da den evnen ble fordelt.

Coachen påpeker at det bare gjør vondt er en kort stund: "Den første delen er transport." Jeg er ikke helt overbevist. Og syv eller fem kilometer med vondt - enten det sitter i viljen, beina eller andre steder - er å ha vondt ganske lenge. Mens det står på. Jeg vet så inderlig godt at det er veldig fort glemt etterpå. Ellers hadde ikke Chewbacca-prosjektet eksistert.

Så, what to do?

Vel, i morgen tidlig bærer det til Haag. Med godt reisefølge er jeg sikker på at det blir en morsom tur, og så får jeg takle nedturen (eller tenk om...) når den kommer.

Alt raskere enn 1:31:56 (PB fra Xi'an, Kina i 2012, hvor jeg forøvrig også gikk for sub 1:30) er jeg fornøyd med. Sub 1:30 og oppnåelse av Chewbacca-målet betyr pur lykke, og etter løpet blir det bankett med rundt tjue lykkelige og skuffede løpere. Det finnes ikke bedre måte å feire oppturen eller drukne sorgene, hvilken det nå enn blir. Stemningen blir garantert god uansett.

Here we go again...

Janicke

Å kjempe mot møller

Sist uke bød på hele tre løpsrelaterte førstegangsopplevelser. To av dem innebar positive personlige rekorder, den tredje hadde jeg fint klart meg uten.

Ukesdistansepers ble satt uten helt å ha planlagt det. Med 110 kilometer i løpet av de siste syv dagene  ble den gamle rekorden slått med en hel kilometer. Den andre persen ble satt som resultat av økten omtalt i forrige innlegg. I følge treningsprogrammet skulle det løpes et 5K testløp, og selv om målet på sub 20 ikke ble nådd er 20:10 hyggelig ny pers.

Å løpe så fort man kan i fem kilometer koster. Det gjør rett og slett litt vondt. Den smerten var jeg forberedt på. Å pådra seg ytterligere vondter rett før en slik økt er i grunn helt unødvendig...

Etter en rolig oppvarming stilte jeg meg med beina på kantene av tredemølla og skrudde opp møllefarten til 15. Før økten skulle igang ville jeg kjenne på, og akklimatisere meg til, tempoet som måtte til. Så, med et blikk på OL-sendingen på TV'en foran mølla og et fast grep om sidehåndtakene, hoppet jeg på det spinnende båndet.

Det går fint noen sekunder. Jeg har tross alt løpt intervaller i dette tempoet før. Men så skjer det noe. Nøyaktig hva er jeg ikke sikker på, men plutselig mister jeg kontrollen og beina følger møllebåndet bakover. Jeg har fremdeles godt grep om håndtakene og henger derfor slik, med det ene kneet slepende nedi tredemøllebåndet - som ufortrødent fortsetter å rotere med en hastighet på 15 kilometer i timen.

15 kilometer i timen er veldig fort når du desperat forsøker å trekke deg opp i motsatt retning. Tredemøllebåndets overflate egner seg dessuten godt til å slipe bort både hår og hud. Og sannsynligvis også kjøtt etter hvert. Jeg innser derfor raskt at dette ikke er noe blivende sted. Jeg må finne på noe lurt. Fort!

God klaring bak mølla?

Det føles ikke egentlig som en genial plan, men jeg ser bare én mulighet og griper den. Det vil si; jeg slipper grepet. Og mens mølla fører meg bakover i 15 kilometer i timen rekker jeg å lure på om det er plass til meg bak mølla. Der det for sikkerhets skyld bør være god klaring. Eller kommer jeg til å bli klemt mellom det spinnende møllebåndet og det som eventuelt står lagret bak der? 

Standard sikkerhetsanordning.

La oss gå et skritt tilbake. Tredemøller har jo en sikkerhetsløsning som skal sikre at båndet stopper om man faller av. Min mølle er ikke noe unntak, og jeg benytter meg alltid av denne muligheten. Også denne dagen er klypa i den andre enden av magnetfestet på mølla behørig festet i løpetightsen. Saken er bare at magneten ikke sitter skikkelig fast i plastdekselet.

Det hjelper ikke at sikkerthetstråden røskes med når magneten sitter igjen.

Jeg har visst om dette problemet i flere år, og jeg har tenkt at det må fikses. Det måtte imidlertid et uhell til for at tanke skulle konverteres til handling.

Det måtte et uhell til, men nå er sikkerhetsløsningen omsider fikset.

Det tok ganske nøyaktig to minutter. 

Det var nokså trangt bak mølla, men jeg kom meg kjapt nok unna både smellet og det spinnende møllebåndet. Resultatet ble et lett forslått og flekkvis svidd kne, en blåflekket hofte og en øm skulder. Ja, og så en såret stolthet da. Med andre ord; ingenting alvorlig.

Ikke så galt, tross alt. 

Nei, det der fikk jeg se og kjenne nærmere på senere. Jeg hadde en 5K-test å løpe og båndet holdt tross alt fremdeles perfekt 5K-marsjfart for PB. Tilbake på "hesten" og alt det der.

Kjedelig å løpe på mølle? Nei gitt, men jeg anbefaler varmt å benytte (fungerende) sikkerhetsløsninger, og å ha plass til et menneske i bakkant. For sikkerhets skyld.

Janicke

Vondt - for gledens skyld

Jeg har utviklet en merkelig hang til å melde meg på maraton i forholdsvis stort omfang. Enkelte ultraløp har det også blitt. Så hvorfor er det nå så vanskelig å sette i gang mølla for en økt hvor målet egentlig bare er å løpe skarve fem kilometer? 

Det handler naturligvis om fart. 

Det å løpe fort er jo mye vondere enn å løpe langt! Det er klart det volder et visst ubehag når man har løpt en stund også. Den siste delen av maraton er definitivt ikke koseløping. I ultraløp handler en større andel - ofte størstedelen - av løpet om å takle smerte. Allikevel foretrekker jeg langt fremfor fort.

Sko for langt og sko for fart. Hoka Bondi'ene ser definitivt mer 

vennligsinnede ut enn Nike Flyknit Lunar'ene.

Så, om fart skremmer, hvorfor i all verden setter man seg hårete, og i aller høyeste grad fartsbaserte, Chewbacca-mål? 

Svar:

1. Under sterk maratonrus (som etter Berlin i høst) er man latterlig kreativ og selvsikker. Alt er mulig, og behovet for et nytt "skudd" for å oppnå tilsvarende rus forsterker pågangsmotet.
2. Det er lett å sette mål for fremtiden - så lenge fremtiden ligger langt nok frem i tid.

Jeg har stått for mine berusede mål og i stor grad trent deretter. Intervallskrekken som lenge hemmet meg er til dels kurert. Etter at Marius Bakkens treningsprogram ble lagt til grunn for oppnåelse av Chebacca-målene går det sjelden en uke uten et par intervalløkter. Dermed er de ikke så skumle lenger. Det har til og med kommet så langt at jeg gleder meg til enkelte av dem. Sykt!

Melkesyre allerede ved lesing av dagens økt.

Økten som skremmer nå er "5 km testløp". I dag skal jeg finne ut om jeg er i rute mot Haag Halvmaraton. Fem raske kilometer på mølle. Jeg er vettskremt!

Økten må løpes nå på formiddagen, men så langt har jeg vært veldig flink til å finne på andre ting slik at økten stadig blir utsatt. Blant annet fant jeg det for godt å skrive dette blogginnlegget. 

For å være helt ærlig frister det litt å la økten "glippe". Samtidig vet jeg at den er en av mange viktige komponenter på veien mot målene. Det blir ubehag enten jeg løper økten eller ei, og jeg vet så inderlig godt at ubehaget ved å løpe fem kilometer så fort jeg kan er å foretrekke fremfor ubehaget skapt av skuffelsen over at jeg ikke prøvde.

Aaaarrghh!

Når alle Chewbacca-målene er nådd skal jeg bare hengi meg til herlig avslappet løping etter innfallsmetoden slik jeg gjorde i London sist helg...

Runsightseeing i herlig morgensol.

Millennium Bridge og St. Pauls Cathedral - en noe gråere morgen.

Tror jeg.

Men nå kan jeg ikke utsette dette lenger. 5K! Mølle! Tempo! Pers? May the force be with me.

Janicke

Løpenerd

I mange år var det et mål for meg å bli en løper. Under flyturen til kjapp jobbvisitt i Spania denne uken slo det meg for alvor i hvilken grad jeg har lykkes.

En stund før vi skulle gå inn for landing satt jeg meg til for å kikke ut av vinduet. Det var en befrielse å se bar natur gjennom klar luft. En sterk kontrast til det grå, snødekkede våte landskapet jeg hadde forlatt tre timer tidligere.

Ikke helt som hjemme...

Etter hvert som flyet gikk lavere lot jeg meg fascinere av fjellformasjoner, skogsområder, lappetepper av åkerlapper, vei- og bostedsmønster. Stort sett hele tiden tenkte jeg på hvordan det ville være å løpe der.

Den veien langs fjellsiden, som nå lå på skyggesiden, men et par timer senere ville være badet i ettermiddagssol. Der må det da være flott å cruise avgårde i løpesko. Eller mellom de små gårdene som lå strødd blant trappetrinnsåkrene. Eller langs eggen på den flotte åseyggen som strakk seg langt bortover og med mange små topper. Gikk det ikke en sti eller liten vei der? Jeg lot tankene løpe (bokstavelig talt) av sted med meg.

Dårlig med is, snø og slaps i Sør-Spania.

Og det var nå det virkelig slo meg. Ikke bare har jeg blitt en løper; Jeg har blitt en løpenerd!

Når skjedde egentlig det? Noe klart tidspunkt kom jeg ikke frem til, men i tankeprosessen innså jeg at det er mange ting som underbygger løpenerd-statusen:

• Det er en skikkelig hyggestund å sitte ned med kalender og treningsprogram og plotte inn ukens økter. 
• Treningstøy utgjør brorparten av klesvasken.
• Nesten enhver samtale penses på merkelig vis inn på løping, løp eller løpsrelaterte temaer. 
• Manglende tånegler er standard - og egentlig noe å være stolt av.
• Treningstøy utgjør brorparten av klesbudsjettet.
• Løpesko-beholdningen er vesentlig (!) større enn beholdningen av alle andre sko.
• Ferier - med og uten familien - koordineres med og rundt løp.
• Måltidene tilpasses løpeturene, ikke omvendt.
• Helgen blir best med langtur før helgefrokosten. Dess lenger dess bedre.
• Løpesko og løpetøy er alltid med når det skal reises, enten det er kort eller langt, jobb eller ferie.
• Det føles nesten som noe mangler når man dusjer uten å ha løpt først.

Og mer til... 

Til kortvisitten i Spania utgjorde treningstøy og løpesko mer enn halvparten av bagasjen, og jeg fikk noen fine og varierte turer. I løpeskjørt naturligvis. 

Det er spennende å løpe nye steder. Etter mange bratte (!) høydemeter

offroad, over flere topper,  kom vi til en Maya-inspirert portal 

- med dragehoder og greier.

Det uungåelige "stikke-hodet-i-dragens-munn"-bildet.

Forøvrig helt fantastisk å kunne løpe i kort... *sukk*

Bateria de Cenizas er to ganske overbevisende kanoner satt opp

av Franco på 1930-tallet.

Torsdag morgen - Spania.

Morgenstund med litt ekstra gull i munn.

Å forlate sol og oppimot 20 grader, til fordel for tåke, snø og slaps etter bare 48 timer føltes ikke helt greit, men jeg får være glad for å ha fått det lille avbrekket.

Søndag morgen - Norge.

Morgenstund med litt mindre gull i munn, men gode løpebuddies lyser opp.

Her hjemme er det fortsatt noen uker til før det er aktuelt å konvertere til kort. Kanskje kan Haag by på en tidlig vår den 9. mars? Bare en måned igjen nå...


Janicke

Vinterløping - enten man vil eller ei

Vinter. For bare et par uker siden var det mange som etterlyste den. Hvor ble det av kulda, og aller viktigst; hvor ble det av snøen. Selv forholdt jeg meg taus og undret - smått håpefullt - om det var mulig å få en hel vintersesong med så fine løpeforhold.

Svaret på det var tydeligvis "nei". Ingen etterlyser vinteren lenger. Den er her og det til gangs. Nå snør det pokker meg i ett kjør! Snø ER pent, og det er hyggeligere når den har lagt seg over alt det mørke og svarte som et selvlysende teppe. Det er dessuten skikkelig gøy at ungene prioriterer lek ute fremfor masing om å få spille Minecraft, Star Stable, Candy Crush eller annet på nettbrettene.

Faktum er bare at jeg synes at vinteren er noe herk.

Det er kaldt. Det er mørkt på vei til jobb. Det er mørkt på vei fra jobb. Man føler seg grå og gusten og har egentlig bare lyst til å sitte inne i sofaen foran peisen og drikke varm te med melk og honning og spise store, saftige kanelboller. Dét er imidlertid ikke forenlig med ønsket om å være en løper. Ønsker man attpåtil å bli en bedre løper er innendørs/peis/te/kanelbolle-strategien direkte kontraproduktiv.

Mølleløping er én utvei, men det er begrenset hvor mange timer jeg gidder å løpe uten faktisk å bevege meg fremover. Det går an for intervallene, men ut over det er det bare å ta seg i nakken, kle på seg varmt tøy og tenke positivt.

Yuhuu, digger vinterløping! Eeehhhh...

Det er faktisk ikke så galt å løpe ute selv om vinteren har tatt realt grep om veier og stier. Snødrivet ser alltid tøffere og vondere ut fra innsiden av vinduet enn det oppleves når man er der ute og har fått igang løpsmotorikken. Snø er dessuten veldig mye bedre enn is.

Spesielt nå som skotestingen for Löplabbet er i gang og pigger og brodder ikke er aktuelt.

Herlig sommerlige vibber. Asics Gel-Super J33 lyser opp i snøen.

De siste par ukene har jeg for alvor kommet tilbake på sporet igjen. Løpingen har blitt skviset inn der det har vært mulig, og antall økter og kilometer pr uke er tilbake der jeg liker å ha dem. Både kortere og lengre langturer, kvalitetsøkter og deilige, avslappede mil-økter har blitt gjennomført på snødekke av forskjellige slag.

Denne uken ble SkiLøpernes intervaller erstattet med løping i dyp snø. Takket være snøen var det ikke nødvendig med hodelykt i skogen. Takket være snøen fikk vi en idyllisk og annerledes økt vi kommer til å huske. Og takket være snøen fikk vi en ganske så "Tough Tuesday" selv om intervallene ble ofret. På grunn av snøen.

Joda, det skal nok gå å løpe seg gjennom denne vinteren også.

Komplett galskap! Dette kan vel aldri gå bra?

Vinteren kan også benyttes til å bedrive kombinert risikosport og forskning. Hva skjer om man bytter om høyre og venstre sokk for eksempel? Det gikk faktisk helt strålende.

Det gjelder å tenke positivt.


Janicke

Selvdestruksjon og ny læring. Igjen.

I perioder opplever vi alle at dagene blir for korte for alt man skulle/ville/burde ha gjort. Døgnets lengde har det vist seg vanskelig å gjøre noe med, så i praksis er det bare én løsning: knallhard prioritering.

Når vi nå er så heldige å leve i en tid og i en del av verden, hvor de fleste av oss har plantet våre stolte flagg på toppen av Maslows pyramide, baseres prioriteringene bare i liten grad på de helt grunnleggende behovene. De settes i større grad opp etter tunnelsynet som gjerne preger dem - oss - som av og til lar stress og oppgavelister ta overhånd. 

Å jobbe mye, når man har en jobb man tross alt synes er veldig spennende og morsom, er egentlig helt greit. Å prioritere bort ting man vanligvis synes er viktig og nyttig er av og til nødvendig. Man må bare huske å vurdere, og revurdere, prioriteringslisten man styrer etter. Igjen og igjen. Listen må være dynamisk. En oppgave eller aktivitet som lå på bunnen av prioriteringslisten en dag kan fortjene pallplass den neste. Det kan man fort glemme når man står midt i det.

På ny har jeg lært, og lærdommen dreier seg naturligvis om løping. (Dette er tross alt en løpeblogg.)

Det er ikke første gang jeg gjør meg den bjørnetjenesten å kutte løpingen for å få mer tid til jobb. Én og annen økt er det naturligvis greit å kutte når man må, men å redusere mye, og over tid... Ikke bra! Humøret glipper og lunta blir kort. Desto lenger det er siden forrige runde, desto skumlere blir det å begi seg ut. Etter fire barmhjertig ofrede økter oppleves alt som tapt. Formen er antakelig så kraftig redusert at det blir som å begynne på nytt, så da kan det likegodt hele den neste dagen tilbringes foran skjermen også. Og den neste. Jeg vet jo at det ikke er slik, men jammen består hjernen av en fascinerende og tidvis selvbedragende og -destruktiv masse. 

Løsningen er såre enkel: En løpetur! Å komme unna skjermen en times tid, nyte frisk luft og være i fysisk aktivitet er fantastisk terapi og en ypperlig måte å få overblikk over situasjonen på. Senke skuldrene litt. Etterpå kan man gå på med friskt mot og klart hode igjen. Jeg tviler på at man ved å bruke noe tid på en løpetur taper stort på den totale arbeidsinnsatsen. 

Adidas Glide Boost - klare for langtur. 

Holder boost'en seg myk også i snø mon tro?

Nå MÅ jeg dessuten løpe en god del kilometer fremover. Ny skotest for Löplabbet er i gang og de første parene er i hus. I morgen tidlig forventer jeg litt ekstra boost på langturen...

God langtursøndag!

Janicke