Helg midt i uka

Takket være et møte ble det en snarvisitt til Stockholm på tampen av året. Ettersom møtet skulle være onsdag morgen ble avreisen satt til tirsdag ettermiddag og *vips* hadde man en ypperlig mulighet til å kombinere business og pleasure; både middag på stan og morgenløpetur i Lill-Janskogen med pappa, i tillegg til møtet som var reisens hovedmål.

 Fine og rolige løpsomgivelser et steinkast fra storbyen.

Tirsdagsmiddagen ble inntatt på restauranten hvor tre, forhåpentligvis veldig lykkelige, SkiLøpere skal feire vel gjennomført Stockholm marathon i juni. Deilig, italiensk mat er en sikker vinner når alle kroppens matlagre er tømt så ettertrykkelig som etter 42,2 kilometer. Maten fungerte også - muligens med unntak av amaronen som ble drukket til maten - alldeles ypperlig som brennstoff til onsdagsmorgenturen. Vi kom oss ut i en nyvåken og vinterkald Stockholm by klokken halv åtte, og nøt den morgenfriske luften mens vi pratet om alt mulig og nesten umerkelig tilbakela en mil.

Atter ti kilometre til årets løperegnskap. Inspirert av Birger sjekket jeg hvor langt jeg har løpt hittil i år, og om det er en naturlig mengde jeg bør forsøke å nå før året er omme. Fasiten (Garmin Connect) sier 2.840 kilometer. Det fine, runde tallet jeg gjerne skulle nådd er dermed 3.000. I så fall gjenstår 16 mil fordelt på de siste elleve dager, noe som innebærer rett under halvannen mil hver dag. Absolutt ikke umulig, og det kribler litt både i ben og hode, men nei, jeg skal nøye meg med 2.900 i år. Med jobbing i julen og sosiale aktiviteter nesten daglig skal jeg holde meg til planen om rolig opptrapping ut året, og i steden ha 300 mil som minimum distansemål for 2012.

Motiverende post fra Berlin.

Motivasjonen for neste år fikk en liten ekstraboost da diplom og resultater fra Berlin Marathon dukket opp i postkassa. Da gjorde det ikke så mye at jeg ikke fikk navnet mitt blant de norske Berlin-løperne i Kondis' resultatliste - selv om jeg nok, litt beskjemmet, må innrømme at jeg har en barnslig glede i å finne navnet mitt på disse resultatsidene. Vel, ikke annet å gjøre enn å løpe fortere og kjempe om høyere plasseringer neste år. (c;

Janicke

Disiplinærsak

Hvorvidt selvdisiplin faktisk er viktigere enn IQ for å lykkes i livet, slik aftenposten skrev denne uken, skal jeg ikke kommentere. Men at det å være disiplinert er en avgjørende byggesten for å oppnå målene sine, enten det er innen sport, musikk, jobb eller annet, er udiskutabelt. Å kontrollere seg selv, og ikke tillate daglig vurdering av enkeltpunktene i langtidsplanen, gir den beste utviklingen.

Det er akkurat dét mine favorittslagord fra Adidas og Nike dreier seg om: Don't think, run og Just do it. Det finnes enorme mengder med gode slagord der ute, men akkurat disse to fungerer så bra fordi de både passer for å krysse dørstokkmila, og for å fortsette når det røyner på.

Etter to år med selvinstruksjon om ikke å tenke, men i stedet bare komme meg ut på løpetur, har det på umerkelig vis blitt en vane. Står det på planen at jeg skal løpe en mil klokken 06:00 så er det bare å stå opp slik at det kan gjennomføres. Selv for et a-menneske som meg er ikke løpetur det første kroppen fantaserer om når jeg våkner, men nå kjenner jeg (stort sett) ikke etter hvorvidt jeg har lyst. Om velfungerende maskin er bildet jeg bruker når jeg løper, så er "forhåndsprogrammert robot" bildet for å følge treningsopplegget som skal ta meg til små og store mål.

Et visst slingrinsmonn tillates naturligvis; Det hender at andre ting prioriteres foran den planlagte økten, og av og til går bare ikke familiekabalen opp. For oss mosjonister må treningen kombineres med et vanlig, og til tider uforutsigbart, liv. Men alle de elendige unnskyldningene jeg lurte meg selv med før i tiden er definitivt lagt døde.

• Dårlig vær: Ta på flere klær.
• For sulten: Ta et par skjeer youghurt og kom deg ut.
• Trente i går: Og så da?
• For trøtt: Du våkner når du kommer i gang.
• Det er så godt å sitte i sofaen: Det blir enda bedre etter en løpetur.
• For mett: Drøy en time (og spis mindre neste gang).
• Helligdag: Stille og stemningsfullt å løpe.

Og så videre.

Det neste nå blir å trene opp selvdisiplinen på andre områder også...

 

Snart snur solen, men foreløpig er det best å forsøke å lyse opp selv.

Men først; ut i mørket med SkiLøperne. Frokosten smaker aldri bedre enn etter en morgenøkt!

Janicke

Et tastetrykk unna. Nesten

Med snøens ankomst har det blitt lysere og hakket lettere å hente frem julestemningen. Derfor vil jeg ikke klage over at løpeføret ble flere hakk skumlere med den siste ukens snø- og sluddbyger. Man får bare være forsiktig, eller løpe innendørs.

De siste års turer - og bomturer - til Berlin har satt sine spor,

også i pepperkakeproduksjonen.

Lørdagsmorgener har blitt ukesøkt nummer to for SkiLøperne denne høsten, og vær og føreforhold avskrekker ikke disse løperne. Det er nesten sånn at grisevær gjør turene enda bedre. Sist lørdag regnet det sidelengs. Allikevel var vi åtte SkiLøpere som møtte opp klokken halv ni på morgenen. Vi hørte knapt hva løperen en halvmeter unna sa der vi med luene langt nedtrukket la oss opp mot stormen og travet av gårde. Skravle gjorde vi uansett. Jeg elsker slike turer, og jeg elsker å komme hjem etter å ha løpt slike turer. Å sette seg, nydusjet og akkurat passe mør, foran en varm og knitrende peis med en tykk avisbunke klokka halv elleve på lørdagsformiddagen mens regnet pisker mot rutene...vel, det er løpelykke!

Variasjonen i vær og omgivelser er noe av det som gjør løpingen spennende. I dag fikk vi en glødende soloppgang mens vi løp gjennom vinterlig hvitt landskap. Et av samtaletemaene i dag var triathlon. En av SkiLøperne skal delta på sin første triathlon, Hove Tri, i 2012. Vi hadde snakket om svømmeteknikk, sykkeltyper og hvor lange de forskjellige distansene i triathlon egentlig er da forslaget kom: "Kan du ikke melde deg på Oslo Triathlon da, så blir jeg med der jeg også?".

Med ujevne mellomrom, og sterkt påvirket av de som faktisk har gjennomført triathlon, dukker lysten opp. Problemet er bare at jeg ikke er spesielt glad i å sykle (har syklet birken to ganger, så jeg vet hva jeg snakker om) og crawling står ikke på listen over ting jeg kan. Derfor har ikke triathlon gått fra tankestadiet til praktisk handling; det vil si påmelding. Oppfordringen på løpeturen i dag var nok til at nettsiden til Oslo Tri ble hentet frem ved hjemkomst. Med 99,9 % sikkerhet ville mitt navn vært å finne på listen over deltakere nå, hadde det bare ikke vært for at det allerede er fulltegnet. Dessverre. Og heldigvis? Jeg har tross alt litt annet å holde på med neste år. Triathlon, og alt som skal ordnes, skaffes, lånes, læres og trenes i den sammenheng, er kanskje noe å spare til 2013?

Ukens desidert hyggeligste opplevelse er også SkiLøperne-relatert. Det ble mølleløping i stedet for SkiLøperne-økt på tirsdag. Snøen lavet ned og jeg var litt misunnelig på dem som løp der ute i eventyret. Etter mølleøkten, da jeg hadde satt meg til foran ukens episode av "Biggest Looser" (kan ikke noe for det, digger den serien) ringte det på døren. Så sent? Hvem kunne det være?

Det var ikke julenissen, men kunne like gjerne ha vært det. Tre trikotkledde og delvis nedsnødde SkiLøpere stod på trappa, og de hadde kommet for å overrekke et julekort.

Målløs...

Som sagt; det kunne like godt ha vært julenissen; Inne i konvolutten som var preget av både løpesvette og snøvær stod en koselig hilsen (og en fantastisk flott tegning, Knut Olav) som varmet meg til stumhet. Som om ikke det var nok i seg selv fulgte det med et XXL-gavekort. Helt overveldende, fullstendig unødvendig og fantastisk hyggelig.

Julestemningen er definitivt på plass!

Janicke

Komprimert førjul

Den 2. desember. Barnas kalender henger potent og fristende på kjøkkenveggen og vekker klåfingre og spente blikk hver gang den er innen synsfeltet til husets pygméer. Ååå så godt jeg husker hvordan det var - og ooo så gammel jeg hørtes ut nå - men på tampen av tretti-noe blomstrer fremdeles den barnlige julegleden opp i fullt monn ved inngangen til desember; Julepynt, julemusikk, juleforberedelser - bring it on!

Velfylt kalender til jentene.

Dette er måneden jeg blir sentimental og småbløt. ABBAs Happy New Year tar nesten knekken på meg. Blanke øyne og klump i halsen. Svunne tider, tilbakelagt barndom, ny generasjon som drar innpå. Hjelpes! Godt det bare er i desember.

På denne tiden i livet har julegavependelen for lengst svingt nådeløst og endelig. I den stadig like enorme haugen med gaver under treet finnes det bare noen veldig få merkelapper med mitt navn på. Heldigvis! For hva skulle det egentlig vært inne i de gavene? Med mindre man kunne pakket inn noen håndverkere og lagt dem under treet er det ikke stort som trengs eller ønskes. Og det man faktisk ønsker seg vil man helst velge ut selv, enten det er klær, kjøkkenutstyr (klassiker for voksne) eller pyntegjenstander. Jo, gavekort er supert å få og blir ofte gaveløsningen fra meg, men særlig personlig og spennende julegave er det ikke. Hva er poenget om vi bare utveksler gavekort? Dessuten er ingenting så julegave-kostnadsdrivende som "lettvinte" gavekort, og det er fort gjort at julestemningen i stua blir anspent - både for giver og mottaker - når den ene er "gjerrigere" enn den andre.

Så har man altså blitt netto julegavegiver og innkjøpslisten er både lang og tidkrevende. Er det ikke da bare rett og riktig at nissemor på handletur unner seg noe? Jeg hadde stålsatt meg før dagens besøk på XXL; det skulle bare handles julegaver til andre. Men med ett hang den rett foran meg og flagret flørtende med en prislapp som viste 400 kroner mindre enn det lappen for samme produkt viste på G-sport i går: 2XU kompresjonstights.

Jeg vurderte i cirka to sekunder før den raskt og smidig - nesten av seg selv - havnet under en av de andre, større, gavene som allerede hang over armen. Der holdt den seg ute av syne, inntil den som troll av eske dukket opp igjen ved kassa og medførte en ikke ubetydelig økning i totalsummen.

Førjulsgave til mor. Hvem trenger vel gaver under treet når
man er så flink til å skaffe gaver selv?

Til mitt forsvar skal det sies at dagens omfattende julehandel føltes mye hyggeligere med denne førjuls-gaven i posen.

Vel hjemme ble jeg imidlertid litt bekymret; Hadde jeg fått feil størrelse? Det stod da vitterlig M på esken, men tightsen ser mer ut til å passe til 10-åringen. Det blir antakelig en treningsøkt i seg selv å ta den på.

Første test blir med SkiLøperne i morgen tidlig. Er den virkelig så behagelig og god som alle skal ha det til?

Janicke

Sultoppbygging

Mens Berit brøler i nord fikk vi en nydelig, vindstille morgen her i Ski. Litt vinteraktig kald i fargende, men forholdene er fremdeles ypperlig for oss løpere. Seks SkiLøpere stilte opp på lørdagsmorgentur, og det er virkelig en imponerende morgenfrisk gjeng! Jeg takket av ganske tidlig; har bestemt meg for å investere i to, tre rolige uker nå, så kropp og sjel er superladet for hard innsats det neste halvåret. Det blir mye løping i forbindelse med Löplabbet-testing, og i tillegg har jeg bestemt meg for å satse på 3:20 i London marathon. Det kommer til å koste!

Etter å ha fulgt marathon.se sitt treningsprogram for maraton på 3:30 har jeg nå kjøpt fulle rettigheter til det programmet som sikter på tre blank. Den tiden har jeg ingen ambisjon om å nå, men om jeg finner en slags middelvei mellom de to programmene så burde 3:20 være mulig... Tøft, men mulig. Det hadde vært så ufattelig kult å komme med på listen over de trehundre beste norske maraton-tidene gjennom tidene. Den listen som toppes av Ingrid Kristiansen og Grethe Waitz! Riktignok i motsatt ende av listen, men dog, det hadde virkelig vært stort. Lurer litt på om jeg må melde meg inn i et offisielt idrettslag for å få tiden - om den blir god nok - godkjent... Det må jeg finne ut av.

For å inkassere 3:20 må det investeres i noen virkelig tøffe måneder fremover. Derfor tror jeg det er lurt med en sultoppbyggende, rolig periode nå som sesongen uansett er over. Det er dessuten perfekt timing i og med at det blir litt mer tid til juleavslutninger og juleforberedelser. Litt mindre julestress. Bare litt mer løpeabstinenser. En liten stund.

I dag går Bislet 24-timers. Det er et fascinerende løp som både frister og vekker motvilje hos meg. Jeg blir jo rastløs etter tre timer i maraton, hvordan skulle jeg kunne holde ut 24? Likevel... Vel, inntil videre - i alle fall ut 2012 - får maraton være maksdistanse.

Jeg håper mange opplever å bryte nye barrierer, og oppnå imponerende mål på Bislett i dag!

Janicke

Testing, testing, one, two

Det er bare å innse at kvinnelig intuisjon bare er vås. Alternativt at den ikke deles ut i likt monn til alle kvinner. Men hva gjør vel det når utfallet blir positivt? Jeg hadde slått meg helt til ro med at plassen på Löplabbets skotestteam hadde gått til noen andre, da det i går ramlet inn en mail med motsatt budskap. YES! Dette er jeg så klar for! Skostørrelse er oversendt, første møte med teamet er i begynnelsen av desember og skotestingen starter på tampen av året. Og for et år dette har vært!

Det kribler i både ben og mage ved tanke på at 2012 har alle forutsetninger for å bli tilsvarende spennende. Nå er vi fire SkiLøpere som skal erobre Stockholm i juni. De andre er tre supermotiverte og veldig, veldig spente maratondebutanter. Og den opplevelsesreisen kommer først etter Playitas-opphold, London marathon, Sentrumsløpet og Göteborgsvarvet - og testing av veldig mange par løpesko. 

Jepp, denne form for markedsføring funker.

Da passer det bra at jeg mottok abonnement-tegningsgaven fra iForm nå. Det blir et anselig antall kilometer i månedene fremover, og rikelig med svette. Praktisk å ha litt løpetøy å variere med. Fin er den også. 

Janicke