Hvor går egentlig grensen for mosjonisters
satsning? Er det greit å avstå fra aktiviteter med venner og familie for å få den
velfylte trenings- og løpskalenderen til å gå opp? I hvilken grad er det
akseptabelt at man legger om kosthold, står over ”helgekos” og eventuelt kutter
ut all alkohol for å oppnå et mål som riktignok henger høyt for den det
gjelder, men som tross alt er milevis unna elite- og rekordnivå? Hvor seriøs er
det ok for en målrettet mosjonist å bli?
Selvfølgelig finnes det ingen formell
grense. Grad av seriøsitet er opp til den enkelte mosjonist. Så kan man
naturligvis diskutere hvor klokt det er å trene som en toppidrettsutøver når
man har full jobb, pendling og familie som forhindrer den vel så viktige hvilen
som proffene legger ned. Jeg tenker mer på det sosialt aksepterte. Hvor langt
man kan drive det før menneskene rundt en begynner å kritisere, eller (enda
verre) latterliggjøre?
Saken er at man som ivrig
mosjonist kan bli i ivrigste laget. Man trener, merker fremgang, oppnår mål og
får lyst til å trene mer for å få mer fremgang og oppnå tøffere mål. Det går
gradvis. Litt her og litt der, og etterhvert er ting som tidligere var helt
usannsynlige blitt naturlige: Stå opp klokken fem for å rekke en viktig intervalløkt
på en travel dag. Løpe de tre milene hjem fra jobb for å ta unna ukens langtur
uten at det går ut over familietid i helgen – og likevel trene både lørdag og
søndag. Kvie seg for festinvitasjonen en lørdagskveld fordi man har planlagt en
tøff tempoøkt søndag morgen. Avstå fra alle former for utskeielser de siste par
månedene før løp hvor mål skal nås.
VM i gode unnskyldninger når man er "on a mission"...
VM i gode unnskyldninger når man er "on a mission"...
Det er utfordrende å definere
grensen når den er så besnærende fleksibel. I tillegg påvirkes den av hvem man
omgås med, og ikke minst hvem man sammenligner seg med. For det er alltid noen
som gjør mer; Bekjente som sikter høyere og som driver seriøsiteten lenger. Og da
er det jo greit. Er det ikke?
Ett tegn på at man kan ha havnet i overivrig sone er om man begynner å servere halvsannheter og løgner om treningsmengde til venner og familie. Sannsynligvis bunner det i at man selv har en følelse av at man overdriver. Men ikke nødvendigvis. Det kan like gjerne være et ønske om å slippe demotiverende kritikk fra folk som ikke forstår. Endorfinlykken etter en bra økt blir kortvarig om man møtes av et surt ”Har du trent nå igjen?” så fort man kommer inn døren hjemme.
Ett tegn på at man kan ha havnet i overivrig sone er om man begynner å servere halvsannheter og løgner om treningsmengde til venner og familie. Sannsynligvis bunner det i at man selv har en følelse av at man overdriver. Men ikke nødvendigvis. Det kan like gjerne være et ønske om å slippe demotiverende kritikk fra folk som ikke forstår. Endorfinlykken etter en bra økt blir kortvarig om man møtes av et surt ”Har du trent nå igjen?” så fort man kommer inn døren hjemme.
Ensporethet er et annet
”faresignal”. Når tankene til stadighet dreier rundt treningsøkter,
treningsprogrammer, aktuelle løp, utstyr og kilometertider, og når samtaler man
fører stadig glir over på disse temaene, bør man kanskje ta en runde med seg
selv. Men ikke nødvendigvis. Det kan like gjerne ses som et sterkt engasjement,
på samme måte som en ihuga fotballsupporter lever og ånder for sitt lag og planlegger
sosiale happenings etter kamp-skjemaet. Eller som enhver annen person som virkelig
brenner for og dyrker sin hobby.
Det er ikke til å komme bort
fra at det å ta opp temaet ”mosjonister og akseptabel grad av seriøsitet” i på en løpeblogg også kan ses som tegn på at man balanserer ustøtt på
denne diffuse grensen. Men så må jeg nok også si meg skyldig i både løgn og
ensporethet også.
Min konklusjon er at grensen utelukkende
handler om den enkeltes ve og vel. Så lenge satsningen ikke går på helsa løs,
eller koster mer i livsglede, vennskap og forhold enn man er villig til å ofre,
så er det i grunn bare å utøve hobbyen akkurat så seriøst – eller useriøst –
som man selv ønsker.
Janicke
(Teksten har tidligere vært på trykk i bloggforfatterens spalte i Runner's World)
2 kommentarer:
Hehe, ja nettopp slik er det for de av oss som lever etter treningsplanen som helst bør romme 9-10 mil i uka;-).
Hehe, ikke sant Christoffer (c;
Legg inn en kommentar