mandag 30. juni 2014

Tørre tenner og fuktige øyne

Etter tre uker uten løping var det dags for en ny test i dag. Å skulle ta de første teststegene, å legge om fra gange til lett jogg, var som russisk rulett. Det stod riktignok ikke mellom liv og død, men for en løper føles løpe/ikke løpe-dommen omtrent like skremmende.

Det forrige løpe-forsøket, for noen dager siden, endte etter en kvart kilometer. Det var rett og slett ikke mulig å løpe. Foten nektet. Frykt var derfor den dominerende følelsen gjennom løpeforberedelsene i forkant av testen, men som de sider: "Den som intet våger intet vinner". Med splitter nytt løpeskjørt og ny løpeklokke (begge deler trøsteshopping) trakk jeg pusten dypt og gled så forsiktig som mulig over i lett jogg.

Aaah, hvilken følelse! Det gikk så lett. Beina var supersterke og forflytning gikk fullstendig uten (opplevd) anstrengelse. Føttene fløy lydløst over asfalten.

Og foten...?
Dokumentasjon av løpingen. I tilfelle jeg ikke skulle tro det etterpå.
Nytt løpeskjørt med mønsteret "tracklove" = skirtlove!

Foten hang med. Det strammet litt her og der, men det var ingenting som gjorde vondt. Jeg behøvde ikke å justere steget eller vri på foten for å unngå plager.

Jeg løp!

Hadde noen printet en logg av hjernen min disse første kilometerene ville den avslørt følgende tanker: "I'm running. I'm running. OMG! I'm running..." i nervøs repeteat. Hvorfor på engelsk? Gudene vet.

På forhånd hadde jeg bestemt meg for maks fem kilometer, men jeg trodde i utgangspunktet ikke på smertefri løping i mer enn to-tre. Tidligere i skadeperioden, før foten virkelig gikk ut i full generalstreik, kunne jeg løpe én til to kilometer før den nedla veto. Å komme gjennom tre kilometer i dag ville være en seier!

Da Garmin høylydt varslet tre kilometer senket skuldrene seg et hakk og smilet kom på. Tre kilometer og ikke mer ubehag enn ved én kilometer. Ingen halting. Ingen justering av steget. Fin flyt.

Total og ubeskrivelig løpelykke!

Smilet var bredt og ikke mulig å tørke av. Jeg forsøkte faktisk, ettersom en såpass glisende, ensom løper kan virke litt urovekkende på ikke innvidde, tilfeldig forbipasserende. I tillegg blir tennene fort litt tørre av å glise slik mens man løper. Men smilet hadde hengt seg opp.

Jeg holdt meg til planen. Etter 4,74 kilometer var jeg tilbake hjemme. Uten vondt i foten, men med tørre tenner og småfuktige øyne.
Det skader sikkert ikke å følge RICE-komponentene 
Rest - Ice - Elevation (ikke nødvendigvis på spisebordet).

Lysten til å bare suse ut på en ny tur er sterk men tøyles effektivt ved å tenke på at overdreven iver fort kan bety tre nye uker uten løping. Skrekk og gru! Tålmodighet er ikke en av mine styrker, men denne uken er følgende regler som hugget i stein:

  • Løpe maks annenhver dag
  • Øke distanse veeeeldig forsiktig
  • Stoppe umiddelbart om noe gjør vondt
  • RICE minus C etter hver løpetur - Rest, Ice, Elevate (kke behov for Compress)

Etter økten er foten omtrent som den føltes før løpeturen, og jeg våger å slippe til forsiktig optimistisme. Litt klokskap nå, så kan det snart bli både ti, tjue og førti - og enda flere - kilometer.

Viktigst av alt: I'm running again!

Janicke

17 kommentarer:

Anonym sa...

I am very happy to read this. Very happy for you. Looking forward to see you again in the SkiLøperne runs!

lettbent sa...

Thanks Mihai! I'm very happy. A bit scared still (what if...), but mostly happy. (c:

Unknown sa...

Jeg vet masse, mye og nesten alt om det å ikke kunne løpe!! En forferdelig tilstand, for alle!
Digg-digger-diggesen at #lettbent igjen herjer med sko og asfalt:-)

Anonym sa...

Så bra du kan løpe igjen!!!

lettbent sa...

Ja, Andreas - du er jo virkelig dreven i dette ikke-kunne-løpe-gamet. Kudos til deg for at du holder ut gjennom alle skadeperioder. Mange ville gitt opp underveis - men løpingen ER verdt å jobbe / holde ut for! Kan knapt vente til å løpe igjen i morgen - og til jeg virkelig kan "herje" med sko og asfalt. :cD

Anonym: Ja, det er en lykke. Takk (c:

Anonym sa...

Å Janicke, dette var veldig hyggelig lesing! Jeg leste om vridningen din rett før jeg skulle løpe halvmaraton i Tromsø og FØLTE frustrasjonen din helt dit. Så bra at du har klart å hvile skikkelig, og det du skriver her med at du skal ta det forsiktig nå i starten, er jo superviktig. Masse lykke til! Og når du har brukt den nye klokka enda litt til vil jeg gjerne høre hvor fornøyd du er med den, om du bruker alle funksjoner (den måler løpeteknikk også, gjør den ikke?), osv.. Smil videre og løp forsiktig:-) Hilsen Mira

lettbent sa...

Takk Mira - jeg skal smile bredt for hver kilometer jeg kan løpe fremover. (((c:

Klokken er lovende. Skal bli litt bedre kjent med den, så kanskje jeg skriver om den. So far so good, i alle fall.

Men, hvordan gikk det i Tromsø? (c:

peo sa...

UNDERBART! Nu blev jag glad för din skull. Vet tyvärr av egen erfarenhet hur jobbigt det är att plötsligt inte få träna som man vill. Du är en löpare och då gör det nästan fysiskt ont när man plötsligt inte får dra iväg på sina rundor. Efteråt, när man är återställd och kan springa igen, kan man lära sig av det man gått igenom. Använder man erfarenheten rätt blir man till och med starkare. Men medan det pågår tycker jag det är svårt att hålla humöret uppe. Alternativ träning är bra och nödvändig. Man tappar inte så mycket då. Har haft några tunga skadeperioder där cykling och simning var alternativen ett antal veckor. Lååååånga veckor. Det där är ju inte mina grenar precis. En gång kunde jag knappt röra mig på sju veckor. Diskbråck. Inte ens alternativ träning var möjlig. Så en morgon vaknade jag upp och all smärta var borta. Bara att börja träna igen!! Dom hade sagt att det skulle bli så, men det var svårt att tro när det pågick. Erfarenheterna har varit nyttiga. Men vägen till erfarenheten var skiiiittrååååkig. Du har varit väldigt duktig på att hålla humöret uppe. Har läst dina bloggar (som vanligt) även om jag inte kommenterat. Och du förmedlar även skadeproblemen så levande. Man känner med dig. Nu lyser din glädje över att kunna springa igen rakt ut ur datorskärmen. Jättekul. Hoppas det håller nu och att du klarar av att hålla igen så det inte blir för långt (och snabbt) för fort. Men det fixar du! Började ge upp om din start i uv. Men nu ser jag fram mot att se dig på startlinjen den 23:e augusti. Keep on running!

Tone Yvonne sa...

Å kjenne på / få beskjed om at "du får ikke løpe" er litt dødsdom. Det er visst en del av det å løpe, har jeg skjønt. Det å være skadet, det å være dyktig i å mentalt fortære lange kilometere, men motsatsen, det å ikke kunne løpe er i lengden mye vanskeligere å håndtere.

Jeg er så glad for at du nå sakte, men sikkert kan begynne å løpe forsiktig.

Trøsteshopping er en viktig del av rehabiliteringen, man må holde fast ved håpet.

Ønsker deg riktig gode kilometere :-)

Anna sa...

Nydelig beskrivelse. Kjenner meg så igjen i fortvilelsen etter eget overtråkk før jul.
Husk bare å bruke mye tid på å styrke ankel etter ovetråkk, så slipper du samme mølet om litt.

Og babysteps... :-)

Ingalill. sa...

Yesss!
(bare et bittelite barneskirenn av et skadeavbrekk!!)

Terje Furuseth sa...

Utrolig inspirerende side. Likte godt den detaljerte oversikten din over ukes- måneds- og årstotalene samtidig som siden er ryddig og har masse motiverende innhold. Kommer til å følge med deg en stund. :-) Ser at du både er bittelitt raskere enn meg samtidig som du trener litt mer. Håper å kunne gi deg litt konkurranse etter hvert. :-)

Anonym sa...

Hei igjen:-) Jo, Tromsø var kjempebra, og gikk mye bedre enn jeg forventet! Løp min raskeste halvmaraton til nå (1.54.40) Det var deilig og friskt med kjølig vær og løypa var flat og fin. Det var ikke startgrupper så jeg la meg litt langt bak fra start og løp litt rolig ut av byen. Beina føltes lette og raske og tempoet de neste kilometerne ble raskere enn jeg hadde planlagt. Jeg kastet stadig et blikk på klokka som viste 5:25-tid, jeg visste at dette kom til å bli hardt fra 15 km og at det var fare for å gå på en smell, men søren heller, jeg ville bare holde farta og se hvor langt det holdt! Det var så utrolig mange blide mennesker langs løypa og jeg smilte og vinket og var postitiv til sinns, og så ble det bare til at jeg løp i det tempoet hele veien!! Var sliten fra 16 og innover og måtte kjempe, men jeg klarte å holde omtrent samme farta. Det var en herlig følelse da jeg skjønte at dette ble ny bestetid for meg. Helt uventet for dette løpet, men desto mer morro! Hurra:-)

lettbent sa...

Peo: Jeg begynner å ane konturene av at jeg kan ha lært noe av skadeavbrekket selv om jeg fremdeles er litt motvillig til å innrømme det helt ennå. (c; Å ikke kunne røre seg i syv uker må virkelig ha vært et mareritt. Vet ikke hur jeg hadde håndtert det - på den andre siden er det ikke stort annet å gjøre... Sc: Jeg er så ufattelig glad over å kunne springe igjen, og sliter litt med å holde tilbake. Samtidig kjenner jeg at foten ikke er helt 100 % så jeg blir påminnet om at det kan være lurt å ta hviledager. Forhåpentligvis kan det bli tilbake til ønsket mengde igjen - og noen riktige langturer - neste uke. Tren på (og vær klok) i sommer, så ses vi i Sälen i august! (c:

lettbent sa...

Tone Yvonne: Å bli fratatt noe man elsker er aldri godt. Når løpingen både fungrerer som trening, sosialisering, jobb, terapi og mer til blir det tøft. Nydelig å være i gang igjen! (c:

lettbent sa...

Anna: Huff, ja. Overtråkk er jo også en skade som kan lure rundt enhver sving, spesielt i terreng. Sc: Det eneste vi kan gjøre er vel å glede oss enda mer over løpingen når vi faktisk kan... :cD Jeg forsøker også å tenke at i den store sammenhengen så er jo dette tross alt korte perioder. Fæle perioder, men korte.

lettbent sa...

Hei Terje: Takk for bloggros. Velkommen til å lese det du finner interessant. (c: Det er mulig jeg kunne vært raskere om jeg trente litt mindre og riktigere, men det aller viktigste for meg - tross mine hårete mål - er gleden over løpingen. Ha en riktig god treningssommer, så får vi konkurrere fremover, hehe.