lørdag 7. juni 2014

Finn deg et mannebein

Andreas Hompland oppfordret i siste utgave av Runner's World til å finne seg ei damerumpe. Om tittelen var noe tabloid så var poenget godt; i praksis kan faktisk en damerumpe (eventuelt bæreren av den) hjelpe deg til et jevnt og godt gjennomført løp. I treningssammenheng er imidlertid min anbefaling å finne deg et par mannebein. Eller en mannerumpe for den saks skyld. Whatever makes you tick...
Hompland om damerumper i Runner's World.

Homplands damerumpe-tilnærming er ikke mannsjåvinisme. Han deler helt enkelt noen erfaringer han har rundt disponering av løp. Selv om det stort sett ikke er rumpa mitt blikk festes på - det må i så fall være løpeskjørtet - så er jeg enig. Kvinner løper gjerne jevnere, og er dermed tryggere å henge seg på, enn menn. Kvinner er rett og slett mer forsiktige og tyr sjeldnere til kamikaze-tilnærmingene mange menn anser som beste løpsstrategi:

  • Starte hardt og se hvor lenge det holder. Svar: Veldig ofte ikke helt frem til mål
  • Alternativt den enda mer optimistiske "Starte hardt og så øke"-strategien. I praksis: starte hardt og kræsje hardt.

Drømmen om at det én gang skal holde helt inn sørger for at disse løpsoppleggene ikke legges til side, selv etter at de har slått feil et anselig antall ganger.

En damerumpe kan altså være redningen. I løp.

Under trening er imidlertid min oppfordring å finne seg motsatsen. Et par sterke mannebein, en flott mannerygg - eller for den saks skyld en velformet mannerumpe. I praksis en mann. Selv om rådet gjelder for begge kjønn så er det hovedsakelig rettet mot kvinner fordi det er mer å hente for dem.  Oss.
Mye av dette: Herlig skravleturer i nydelige omgivelser.

Bakgrunnen for dette lettbente - og tabloide - rådet er at kvinner gjerne er litt for forsiktige. Det gjelder til dels i løp, et snev av kamikaze kan tross alt være bra, men det gjelder primært i treningen. Kvinnelige mosjonister er gjerne litt "snille" med seg selv og treningen ender i klassisk lapskaus, hvor man holder seg til det tempoet man kan. Man blir sliten, bevares, men man utfordrer ikke seg selv videre. Dermed uteblir også større fremgang.

Når jeg løper med løpevenninner er det så godt som alltid er herlige "skravleturer". Utover løpegruppas "tough tuesday"-økter kan jeg knapt huske at jeg har trent intervaller eller tempo når vi bare har vært jenter. Med menn er det annerledes. Da er det ikke uvanlig at treningsøkten kjøres på rød tartan og involverer de øvre pulssoner og sekundjakt. Gutta er rett og slett tøffere når det kommer til fart. De tør i større grad å kjøre på selv om de vet det blir vondt. De tør å risikere kollaps.
Men også dette: Intervaller og tempo MÅ til om jeg skal bli raskere.

Det finnes naturligvis tilsvarende tøffe kvinner (og å knive mot representanter av samme kjønn fyrer opp enda mer konkurransevilje), men har man fått opp en god form og har litt ambisjoner, er det antakelig lettere å finne en mann med slike egenskaper og nødvendig fart.

Min anbefaling til den kvinnelige mosjonist med ønske om bedre tider (på løpsdistansene altså) er derfor å se til mennene. Kjør av og til skikkelig tøffe økter. Fest blikket på et par mannebein, en mannerygg eller en mannerumpe som forflytter seg akkurat litt raskere, og forsøk å ikke la ham slippe unna.

For slik kan vi hjelpe hverandre. Noe av det som gjør mosjonsløping, uavhengig av nivå, så hyggelig er jo nettopp dette at vi ikke primært konkurrerer mot hverandre. Vi konkurrerer mot oss selv, sammen med de andre. En tempomessig bra rygg - eller rumpe - å henge på er en gave som ikke koster giveren noen ting og man dermed enkelt kan by på. Jeg benytter meg av det hele tiden selv, og har også mange ganger, rett etter målgang, opplevd å få en hånd på skulderen og et "takk" eller "thank you", av folk som har festet blikket på min rygg for å komme seg i mål.


Janicke

Ingen kommentarer: