De fleste av oss opplever en eller annen grad av løpsnerver. For mange betyr det ikke stort mer enn et par ekstra besøk i plastavlukkene man aller helst skulle latt være å gå inn i. For andre kan løpsnerver være totalt ødeleggende. Som oftest befinner vi oss heldigvis et sted i mellom, avhengig av hvilket løp det dreier seg om og hvor viktig dagens mål oppleves.
Litt nerver tross alt bra. Det gjør noe med en; Sansene skjerpes, og kroppen forbereder seg på det som kommer. Man må bare forsøke å unngå at de tar overhånd. For meg kan selv de minste løp av og til by på såpass mye spenning at det kjennes ut som om lårene er stinne av melkesyre allerede før startskuddet går. Totalt selvdestruktivt.
Dette jobber jeg med å unngå nå før perseforsøk (sub 41:33) og Chewbaccaforsøk (sub 40) på Hytteplanmila. Mitt viktigste våpen i kampen mot nervene er selvbedrag og total forvirring.
Tilleggsvåpen: Å sove med kompresjonsstrømper.
(Nytt punkt på listen over ting jeg aldri hadde trodd det skulle falle meg inn å gjøre)
EGENTLIG skulle ikke Hytteplanmila være et sub40-forsøk i år. Egentlig skulle jeg ikke løpe Hytteplanmila i det hele tatt på grunn av jobb. Når det nå plutselig ble mulig var det morsomt å bli med fordi det er så mange kjente som er med. Persing var egentlig uaktuelt. Det er jo for tett etter Berlin Marathon.
Sa jeg til meg selv.
Samtidig hadde jeg bare én tanke i hodet (sub40, sub40, sub40). Så var diskusjonen i gang:
- (sub40)
- For tett etter Berlin - beina er ikke klare...
- (sub40)
- For tett etter Berlin, dessuten har du ikke vært så flink med intervallene.
- (sub40)
- For tett etter Berlin, og du sover for lite!
- (sub40)
- Du kommer til å bli skuffet!!
- (sub40)
- Aaaah, ok da, men ikke bli grinete om det ikke går.
- YES! Sub40! (Men jeg blir fornøyd så lenge jeg får ny PB da...)
Saken er at jeg har diskutert og besluttet så mye frem og tilbake at jeg ikke lenger vet hva som egentlig er målet på lørdag, ei heller hva som eventuelt kommer til å oppleves som en skuffelse.
Hmmmm....
Jeg vet at jeg stiller til start, at jeg skal løpe så fort jeg kan og ikke bry meg så veldig mye om resultatet. Que sera sera. Ut over det tenker jeg ikke så mye på løpet i det hele tatt.
Og der ligger nøkkelen.
Don´t think!
Når planen er lagt er det i grunn aller best å stoppe alle tankeprosesser og bare gå på autopilot. Det funket i Berlin, og - i alle fall så langt - ser det ut til å funke med Hytteplanmila. Skulderene sitter ikke nevneverdig høyere enn vanlig.
Jeg skal jo bare gjøre mitt beste og løpe så fort jeg kan. Big deal, liksom.
Janicke
4 kommentarer:
Nettopp! ;-) Nøff said!! Lykke til!
mantraen din "dont think just run" er helt perfect!!! om det ikke blir sub 40 så blir det flere muligheter. Selv den beste maraton var den ifjord i Oslo når jeg hadde planen å bare løpe halvparten pga skader. Det gikk så fint at jeg bare løp videre og slå PB. For meg nerver gjør at jeg griner og må svelge tårene både hvher gang ved start og når jeg nærmer meg mål
Kjekt å ha et mål og det gjør vel egentlig ikke noen verdens ting om man ikke klarer det ved første forsøk? Nye muligheter senere. Stå på, jeg tror du klarer det i morgen!
Silja: Jepp. Nøff said. Let's just do this.
Ania: Don't think. Run" har fått meg gjennom mye rart, det blir strategien i morgen også. Gråte har jeg heldigvis ikke gjort i forbindelse med nerver (ennå), hehe. Rart vi holder på med det her egentlig... (c;
Anne-Brit: Når jeg leste "Stå på, jeg tror du klarer det i morgen!" så blaffet nervøsiteten til gitt. Klarte å kjempe den ned igjen, hehe. Men som du skriver, ingen fare om man ikke klarer det på første forsøk.
Legg inn en kommentar