mandag 28. januar 2013

Skiftende stahet i snødrev

Lørdag. Ut i snødrevet. Langtur sto på planen og langtur skulle det bli. Men tretti kilometer er et stykke og denne lørdagen var det sørgelig lite motivasjon å grave frem. Den undertrykkede motviljen får ta skylden for at det hadde trukket langt ut på dagen før Garmin ble aktivert og peilet inn sine satellitter. Hjemme.

Det varslede snøværet hadde kommet godt i gang, og motviljen vokste med hvert snøfnugg som sammen med de andre fnuggene bygde et bremsende, styrkesugende og motivasjonsutfordrende lag. Ikke desto mindre var drikkebeltet fylt med vann og energibar. Hvor ofte har jeg vel ikke opplevd at det har gått greit etter en stund? Med litt tålmodighet. Det kunne jo være en slik dag denne lørdagen også.
Nederlag. Hjemme igjen var drikkebeltet like velfylt
av vann og energibar som da turen startet.

Akk nei. Snøen pisket i øynene, skoene (piggløse ettersom skoene i testen må testes "as is") spant i snøen og den forsiktige motvinden bremset fremdriften ytterligere. I Kråkstad svingte jeg mot Ski i steden for å fortsette mot Kroer. Tungt, tungt, tungt. Så hjemme igjen. Nedsnødd og sur.

En tur på 13,5 kilometer er vanligvis en helt grei tur, men når målsetningen er tre mil er 13,5 ingenting. Ikke halvvegs til halvvegs engang. Nederlagets bitterhet murret i meg resten av lørdagen.
Like nedsnødd men mye blidere.
(Anbefaler caps for å beskytte øynene mot piskende snø!)

Søndag. Alene med barna blir det alltid en del logistikk, og ettersom nye sko skal testes er det også flere forhold som skal håndteres. Jeg løper aldri langtur med helt nye sko! Med elleveåringen fraktet til venninne på Høvik og minstemor på sju installert foran tv'en hjemme bar det på ny ut i snøværet som forøvrig var ganske identisk som det småkornede, piskende snøværet - og den lette vinden - som dagen før.

Én runde på ti kilometer, hjemom for å sjekke at tv-titteren klarte seg bra og skobytte, og deretter ut igjen på runde nummer to. Det snødde tettere og tettere, og etterhvert vesentlig mer enn dagen før, men nå var det helt greit. Egentlig ganske gøy.

Etter totalt 21 kilometer var jeg hjemme igjen og avsluttet med ni raskere kilometer på mølla så minstemor skulle slippe å være alene i huset lenger. Tretti kilometer tilbakelagt og humøret var umiddelbart og fullstendig restituert. Det har blitt ytterligere en uke med mange kilometer (hundre av dem), men nå starter så smått nedtrappingen mot Bislett...

Garmin 310 har forøvrig oppført seg helt ypperlig etter resettingen til fabrikkoppsett. Rask å slå på, rask overføring til Garmin Connect og ingen tapte økter. Hurra!

Janicke

6 kommentarer:

Trudes trening sa...

Jeg må bare flire. Den viljen din er det ikke mange som kan konkurrere mot. Jeg har imidlertid tilbakelagt en av de siste to års svakeste treningsuker hva km angår; 39... Tør knapt skrive det. Men når jobb og forkjølelse krever sitt, blir det slik (hvis det ikke teller å montere IKEA-kommode med minst 100 skruer manuelt..) Heldigvis hjalp det på med 10,6 gode km i dag:-)

lettbent sa...

Sta skal man være, er det ikke slik? (c: Ingen fare å skrive 39 km. Det er bedre enn de tre (!) siste ukene mine i fjor (henholdsvis 24, 11 og 33 km). Noen ganger kommer livet og sykdom i veien for trening. Slik er det bare. Så lenge vi ikke lar oss knekke av det (jeg var faretruende nære...) så kan vi bruke det positivt. Antakelig hadde jeg vært hakket mindre innbitt nå i januar om jeg ikke hadde vært så desperat etter løping i desember. Man kan forøvrig bli fascinerende svett av å skru inn skruer!!!

Anna sa...

Where there is a will, there is a way!
Lur løsning på langtur forresten. Og så med skobytte og alt.
Moro med Bislett, det kommer nok til å gå finfint med din innstilling om jobben som skal gjøres og den gleden det gir.

lettbent sa...

Innstillingen til Bislett er håpefull men edruelig. Den lille frykten/negative spenningen som finnes knytter seg til dagsform - og det er det ikke så mye å gjøre noe med.

Det ble en kjekk måte å ta langtur på. Ble liksom ikke så langt på den måten... Får noen overganger og dermed pauser, men uansett bedre enn ikke å ha gjort det. Får trent viljestyrken ekstra på den måten da - jeg mener, det hadde vært veeeeldig lett å gi seg etter den første eller andre runden.

ania sa...

Hadde også en tregg lørdagstur. Noen ganger (veldig sjelden) hjelper ikke å tvinge seg ut, det blir bare ikke bedre. Uansett sol, eller snøvær. Du løper så mye at du får lov å skulke litt. Egentlig godt å høre at du gjør det. INGEN er helt perfekt, men du er ikke lang fra

lettbent sa...

Ania: Av og til vil det seg bare ikke slik. Synes vi tross alt har kommet langt når vi begir oss ut tross manglende lyst og følelse i håp om at det blir bedre. Veldig, veldig langt fra perfekt (!!), men har blitt ganske kompromissløs når det gjelder løpingen. (c:<