lørdag 1. juni 2019

Edinburgh Marathon 2019 - Tatt av vinden, eller...

Vakre omgivelser, lettskyet, rundt 15 grader, herlig stemning, og stort sett flat asfalt. Kilometerne tikket unna, og ubehaget fra betennelsen hadde roet seg etter de første fem kilometerne. Om det fortsatte slik kunne det fort bli en tredje sub 3:15-maraton! Det var bare én hake: Snart skulle løypa vende 180 grader... Jeg visste at den tiltagende vinden som så vennlig hadde skjøvet oss frem til 30-kilometersmerket snart skulle transformeres til en skummel, motarbeidende kraft, som en naturens Dr. Jekyll & Mr. Hyde. Men i hvilken grad? Hvor stor effekt har egentlig medvind og motvind i maratonløp?


Alltid en lettelse å få bekreftet at man har ankommet rett by. 

Noen ganger må man ty til plan B og bare gjøre det beste ut av situasjonen. I dag skulle vi egentlig ha  løpt den siste av fem firemilsetapper Tvers over Skottland, etter først å ha løpt Edinburgh Marathon. Slik ble det ikke. Triste omstendigheter gjorde at Mette måtte befinne seg i Sverige allerede mandag morgen. Heldigvis valgte hun allikevel å bli med på mikromaratontur til Edinburgh.

Det var lite Pippi & Proffen over stemningen i bilen da vi forlot Ski ved halv ni-tiden lørdag morgen. Begge slitne og gretne fra hvert sitt, og Pippi hadde attpåtil forsovet seg. Ingen god start, men det er sjelden en langsiktig tilstand i dette partnerskapet. Vi skulle tross alt på tur!


Vakre Edinburgh! 
Offisielt Edinburgh Marathon Festival-foto, Marathon Photos.

Vi ankom Edinburgh ca kl 12 lokal tid og sjekket inn på hotellet. Deretter bar det avgårde for å hente startnummer og å se litt av byen. Og for en flott by! I utgangspunktet hadde jeg vurdert å bli igjen alene til tirsdag, men slo det fra meg. Nå var det nesten så jeg angret.


When life gives you lemons - Det føltes ganske passende at det eneste ledige bordet på den gamle, koselige pub'en var ved denne "dekorasjonen". Vi tok den likegodt på ordet og delte et glass. 

Omvendt maratonhelg
Etter å ha tråkket rundt noen timer var det duket for oppladingsmiddag. Fish & Chips på en real pub (stort sett fylt med turister) var et naturlig, lokalt valg, og når livet har tatt sine krumspring er det på sin plass å velge andre veier enn man normalt sett gjør. For eksempel en miniversjon av after run-feiring ettermiddagen før løpet. Vi skulle ta hvert vårt fly den påfølgende kvelden, og med bilen på Gardermoen var mulighetene for større feiring etter løpet begrenset.

Forberedelsene til Edinburgh Marathon var totalt sett et godt stykke unna anbefalingene, men vi var i alle fall godt fornøyde med dagen da vi slukket lyset ved 23-tiden - og sovnet momentant!


Først bratt, så flatt - Løypeprofilen for Edinburgh Marathon var en viktig grunn til at jeg umiddelbart etter den gode opplevelsen i Paris begynte å drømme om pers nettopp her. 

Fullføre, sub 3:10 eller sub 3:15?
En løpers mål må nødvendigvis være litt dynamiske og fleksible. Da planen om å løpe Edinburgh Marathon som innledning på turen Tvers over Skottland ble lagt for et halvt år siden, var målet å fullføre uten å slite for mye på bena. Maraton nummer 48 skulle sikres, og kroppen måtte være klar nye fire mil bare halvannet døgn senere.

Etter en overraskende lettbent opplevelse i Paris i april, slo drømmen om pers og sub 3:10 rot. Formen var opplagt god, og den lettløpte Edinburgh-løypa virket å være en gylden mulighet. Beina pleier ikke å være så ille etter maraton uansett...

Hovmod står for fall sies det. Bare et par uker senere fikk en betennelse og noen rupturer i et senefeste på hoftekammen meg på andre tanker. Ikke store greiene, men en solid brems for løping generelt, og en effektiv stopper for målrettet maratontrening. Plutselig var det usikkert om det ville bli løping i Skottland i det hele tatt, men halvannen uke før avreise besluttet jeg å i alle fall forsøke.

To dager senere ble det ble klart at tversoverløpingen måtte avlyses av helt andre årsaker, og når det plutselig bare stod om en "skarve" maraton var innstillingen igjen "all in". Hofta fikk "bære eller briste". Pers trodde jeg ikke lenger på, men en ny sub 3:15 hadde vært gull!


Kjekt å vite hvor det finnes Walking Sticks i byen når man har en irritabel hofte og skal løpe maraton. Koselige "kulisser" i startområdet i Edinburgh! 

Nedpå og koselig
Med i overkant av 7.000 deltakere på full maratondistanse, drøyt 10.000 på halvmaraton, nær 3.500 på milløpet, i tillegg til både maratonstafett og diverse barneløp, er Edinburgh Marathon Festival et relativt stort løpsarrangement. Når løpene fordeles over to dager, og startene går til ulike tider, blir maratonopplevelsen allikevel ganske nedpå og...vel, koselig. Søndag morgen var det bare å tusle inn i startområdet mellom gamle bygninger midt i byen, eventuelt levere bagasjen (i den type pose, sekk, bag eller du selv ønsket) i en av trailerne som stod oppstilt rett ved startpuljene. Deretter kunne man gå rett inn i puljen, uten noen som helst form for kø eller kontroll. Ekstra kudos også for tidenes beste "bajamajaer" med både nedtrekks- og håndvaskmulighet (pumpevariant).


En kjapp selfie før man går til hver sin startgruppe hører med.  

I følge yr.no skulle det regne frem til start, og deretter bli opphold med muligheter for sol resten av dagen. Temperaturen skulle holde seg mellom 12 og 15 grader. Ganske perfekt egentlig, så lenge man ignorerte vindvarselet. Med de siste åtte kilometerne i Two Rivers Marathon (Two Rivers Marathon - Race mode: ON) fremdeles friskt i minne, var det umulig å gjøre nettopp det. Så langt jeg kunne skjønne var det snakk om omtrent samme vindstyrke i tilsvarende åpent lende og over en fire kilometer lenger strekning. Men hva kan man gjøre, annet enn å håpe at det ikke blir så galt allikevel. Ofte gjør det jo faktisk ikke det.


Relativt avslappet stemning 20 minutter før start. 

Først ti minutter før start, fylte startområdet seg opp med løpere. I motsetning til de store arrangementene var det ingen eim av tigerbalsam eller nervøs svette - men det kan også skyldes rundene med regnskyll vi fikk i løpet av ventetiden.

Off we go!
Et par minutter over ti krysset jeg tidtakermattene og trykket start på Garmin. I det samme kom jeg på at jeg skulle ha slått av kilometer-varslingen. Sub 3:15 var målet, men jeg ville løpe på følelse. Da passer det dårlig at klokken piper hver kilometer og avslører farten. Ikke noe å gjøre med nå, jeg fikk bare kjempe imot dragningen mot å kikke på klokken ved ethvert varsel. Vi var i gang!

Én kilometer senere ble to bekymringer bekreftet:
  1. De velbrukte Nike Vapor Fly 4 %-ene var akkurat så glatte som fryktet på regnvåt asfalt og brostein. Det var tidvis skummelt i de ganske bratte utforkilometerne og brå svingene. 
  2. Betennelsen... Etter en kilometer var det såpass plagsomt at jeg lurte jeg på om det ville være klokest å hoppe av. Ikke risikere å ødelegge noe for lang tid fremover. Men pokker heller; jeg hadde ikke reist på 30-timers tur til Edinburgh for DNF, og det var uansett flere måneder til neste løp av betydning. Jeg ville i alle fall avvente beslutningen til 5-10 kilometer ut i løpet. Kanskje det bare handlet om å måtte bli varm.

Den første delen av løypa går rundt om inne i selve byen, deretter bærer det ut - og ned - til kysten.

Helt i tråd med løypeprofilen jeg hadde kikket på bar det stadig nedover, fra de ca. 40 meter over havet ved Edinburgh Castle til havnivå ved kysten nær Leith, om lag fem kilometer senere. Passende nok, om man kjenner til Proclaimers-låten Sunshine on Leith som er hymne for Edinburgh fotballlag, kikket solen frem nettopp der

Forøvrig et gåsehudfrembringende YouTube-klipp enten man er fotballfan eller ei: Fansen synger Sunshine on Leith i 2016 etter å ha vunnet den skotske cupen for første gang på 114 år

Jeg lot blikket sveipe fremover langs kysten, og pustet lettet ut. Løypa så ut til å være nettopp så flat som løypeprofilen tilsa, og hofta virket mer tilfreds når det ikke lenger gikk nedover. Bare å fortsette!

Det var relativt tett med folk på vei ned og ut av byen, men feltet strakk seg snart ut og man kunne løpe stort sett som man ønsket. Selv om jeg hadde stilt meg relativt greit til i 3:15-startpuljen følte jeg at jeg hele tiden gled forbi løpere, og at bare veldig få passerte meg. Alltid en god følelse, om man ikke slipper til frykten for at man har startet for hardt. Følelsen var ikke like lett og god som i Paris, men absolutt ikke gal. Under rådende forhold skulle dette kunne holde! Troen var på plass, og jeg fokuserte på motivasjonsaktiviteten som har fungert så bra i det siste: Jage damer! Altså, i form av plasser på resultatlisten.

Tynt med distansemarkering
Stort sett klarte jeg å la være å se på klokken når den pep til, men jeg visste at farten lå på rundt 4:30 min/km, og således godt innenfor 3:15. Sannsynligvis ville det bekreftes ved passering halvmaraton, ettersom planen var å ta en avsjekk da. Det var påfallende få distansemerker underveis, og kun miles, men jeg tok for gitt at det ikke ville være noe tvil knyttet til passering av halvmaratonpunktet og unnlot resolutt å se på distanseangivelsen på klokken. Da den pep til for hva jeg bare måtte anta var 22 eller 23 kilometer, og forbi halv, klarte jeg ikke dy meg og tok en sjekk.

Joda, Garmin viste 23 kilometer, og det var vanskelig å avgjøre om lettelse eller skuffelse var den sterkeste følelsen. En liten stund forsøkte jeg å beregne om tiden som hadde gått over 1:37:30 (nødvendig passering halv for 3:15) stemte med den tiden jeg kunne ha brukt på de om lag to kilometerne siden halvmaratonpasseringen - men det ble for mange usikkerhetsmomenter. For alt jeg visste kunne distansemålingen på klokka være flere hundre meter feil. Dét, kombinert med en løpers begrensede evne til hoderegning underveis...  Det var bare å fortsette på følelse. Greit nok. Jeg nøt de vakre omgivelsene og rekken av fargekledte løperne som strakk seg fremover i det duse kystlandskapet.


Fantastisk vakkert - og veldig åpent. Fortsatt fin form mot vendingspunktet ved 30K, men spent på hvordan 10 sekundmeter ville slå ut på farten de siste 12 kilometerne når den skulle komme midt i mot. 

"Brysomme" medløpere
I en lang periode mellom 20 og 30 km opplevde jeg usedvanlig mye heiing der det fantes folk langs løypa, men det var opplagt at de ikke heiet på meg. Noen gjorde det også - stort sett med "Go Jackie!" - men det var VELDIG mye heiing. Det viste seg å være en fyr i (ekte) kilt som skapte engasjementet. Tøft gjort å løpe med et slikt plagg, og artig å få med seg gleden han vekket, men det var ganske deilig med roen som senket seg da han slapp også.

Så var det duket for dagens virkelig store spenningsmoment: Vending! Det var liten tvil om at vi hadde vinden med oss på vei østover, men var den egentlig så sterk? Hvor ille ville den bli når den kom imot?

Jeg behøvde ikke lure lenge. Svaret var "ille"! I det samme den oransje markeringskjeglen var rundet var det som om noen trakk i brekket.

Vind altså! Bortsett fra islagt underlag er vind det verste!
- Jeeez! Er det virkelig nødvendig, tenkte jeg mens pågangsmotet ség av meg ekstremt mye raskere enn isbreer og poler smelter.
- 12 kilometer med dette???

Hver gang jeg så en treklynge eller bebyggelse litt lenger frem håpet jeg at de ville ta av for vinden, men ble skuffet hver gang. Farten gikk akutt ned, og bare en kort stund klarte jeg å holde liv i 3:15-drømmen. Jeg forsøkte å fortelle meg selv at en drøy mil ikke er så forferdelig langt, og at jeg tross alt holdt stand i feltet, for overraskende nok gled jeg fremdeles forbi løpere. Optimismen var uansett båst bort, og den ledige plassen den etterlot seg ga rom for negative tanker og til og med irritasjon over andre løpere...

Ikke minst gjaldt det den slitne hosteren, som åpenbart hadde bestemt seg for enhver pris å ikke "slippe" meg, og stadig var rett i nærheten enten jeg forsøkte å øke eller senke farten for å komme unna. Det begynte virkelig å røyne på med kreftene, og jeg var redd for å dra på så mye som jeg innså måtte til for å kvitte meg med ham. Samtidig holdt jeg på å klikke av den fæle hostingen hans, og etter et par kilometer så jeg ingen annen utvei. Jeg ventet til han nettopp hadde gjort et av sine merkelige innhentingsdrag og med det pådratt seg et nytt hoste-/harkeraid, før jeg iskaldt økte tempoet og dro fra. I alt slitet var det en enorm lettelse. En stund.

Litt senere kom en eldre skotsk fyr kom opp på siden og begynte å skravle. Ut over at han kommenterte vinden, fortalte at det var hans 76 maraton og den fjerde på ni uker, forstod jeg bare halvparten av hva han sa. Litt høflighet hadde jeg igjen, så jeg nikket og smilte, men uten å prate tilbake. Ville bare at han skulle la meg være i fred.

Kjellergraving
Seks kilometer igjen, og nå hadde det blitt virkelig mørkt. Jeg følte at beina vinglet, subbet og måtte slepes frem, og nå gjorde vel egentlig hofta ganske vondt igjen også. Kanskje jeg burde gå litt? Selvsabotøren i hodet var i ferd med å takontroll, men til min glede var det fremdeles noe som kjempet i mot:
- Skjerp deg! Hofta er ikke nevneverdig vondere, du forsøker bare å finne unnskyldninger. Desto saktere du løper, desto lenger tar det før du er i mål. Kjør på!

To ganger ga jeg etter og gikk et par slakke bakker der motvinden stod på for å hente meg inn. Jeg hatet meg selv for det, så det ble ikke lange bitene. Jeg gravde dypere enn jeg har gjort før, og lettelsen var enorm da musikk og lyd fra hva jeg måtte anta var målområde traff øregangene. Men var det ikke litt tidlig? Kunne det være at Garmin hadde målt en hel kilometer for kort? Løypa bar inn i en bygate med masse publikum, dunkende musikk og en speaker som pratet uavbrutt over anlegget. Kunne det virkelig være mål! Løpere rundt meg økte farten, og jeg kjente hvordan det faktisk var mulig å dra opp tempoet en del. Nesten der, nesten der!

Opplevelsen av å se at jubelområdet ikke munnet ut i en målgangsportal, at det faktisk gjenstod et godt stykke (alt er relativt), er vanskelig å beskrive. Plutselig var det slutt på tilskuerne, mens veien fortsatte, uten noe som indikerte en nært forestående målgang.
- Herregud, NÅ orker jeg ikke mer!
Men beina fortsatte sin alt annet enn lettbente ferd. Fremover, fremover. Det kunne ikke være langt igjen, og kanskje, kanskje, kanskje kunne det i alle fall bli sub 3:20.


What do we say to the god of DNF? Not Today! Sliten, litt skuffet (joda, vet at det er tåpelig) men aller mest lettet over at hofta holdt!

Det ble ikke det. 3:20:56. Skuffelsen lå imidlertid mer i å ikke ha klart 3:15 enn de 56 sekundene over 3:20. Umiddelbart var dog det eneste som betydde noe at lidelsen var over. Mer sliten ved målgang enn jeg kan huske å ha vært noen gang, kanskje bortsett fra debuten, ville jeg bare hvile.

Sedvanlig høytidelig mottak av medalje samt en liten eske med litt næring, en finishertrøye og annet fra flinke unge frivillige, fantes det heldigvis krefter til, men deretter var det en befrielse å kunne synke krøkkete og smertefullt ned inntil et gjerde i visshet om at jeg kunne bli sittende der en stund, og vente på Pippi.


Pippi og Proffen reunited! Pippi hadde god følelse hele veien og var godt fornøyd med både arrangementet og eget løp!

Etter gjenforeningen gikk det slag i slag. Buss tilbake til Edinburgh der hotellet lot oss bruke spa-garderobene selv om vi hadde sjekket ut på morgenen. Vi rakk også en god burgermiddag med en særdeles velsmakende lokal øl på uteservering i byen før det bar tilbake til flyplassen og hvert vårt fly. Skarve 33 timer etter ankomst så jeg Edinburgh krympe og bli borte langt der nede.
- Maratonweekend på speed, rakk jeg tenke før utmattelsen tok overhånd.

Hvor mye betyr vinden, sånn EGENTLIG?
I dagene etter løpet har jeg lurt på hvor mye vind egentlig påvirker prestasjon i løp. Etter Two Rivers var jeg overbevist om at jeg hadde klart sub 3:15 om det ikke hadde vært for vinden de siste åtte kilometerne. Etter Edinburgh fryktet jeg at det var formen som hadde forfalt. Greit nok at vi hadde motvind de siste 12, vi hadde da også tilsvarende medvind fra fem til tretti kilometer.


Oppløftende lesing for den skuffede maratonløper. Selv på slutten, da det føltes som jeg stod stille, passerte jeg mer enn dobbelt så mange løpere som passerte meg. Og selv om tiden ble svakere enn håpet, er plass 32 av 2.532 damer, og 436 av 7.300 deltakere totalt klart godkjent. 

De fleste svar finnes på internett, så jeg googlet og fant fin, skuffelsesdempende informasjon på nettsiden runnersconnect.net. I artikkelen How much will running in windy conditions slow you down? står følgende:
"While a tailwind does aid performance significantly, you only “get back” about half of what you put into a headwind when you turn around and run with it at your back."
"For example: If you are running 6:00 mile pace with a 10mph tailwind, a tailwind equivalent would increase your performance by about 6 seconds per mile. However: The equivalent headwind (6-minute miles into a 10mph wind) would slow you by about 12 seconds per mile."
I følge statistikk-dashboardet fra arrangøren var vinden på 36 mph. Om det blir riktig å gange de 12 sekundene med 3,5-ish, så er det snakk om rundt 40 sekunder ekstra pr mile. Det kan stemme ganske bra med mine kilometertider.

Neida, det betyr ikke så mye egentlig, men da vet jeg at formen trolig fremdeles er god og at grunnlaget for å bygge videre mot sub 3:10 til høsten er på plass. Det er motiverende!


I bunn og grunn enig, men en del bra ting kan man helt klart oppleve godt inne i komfortsonen også. Spesielt post-maraton. Å sitte i solen på en uteservering, diskutere dagens opplevelser og nyte lokalt, gyldent brygg. For eksempel. 

Inntil for et par dager var det fem måneder til neste maraton: Göteborg i oktober. Om det er frykten for at formen skal glippe, ønsket om å bli ferdig med å runde femti maraton nå som det er så nære - eller bare ren avhengighet av denne vanvittige miksen av selvplaging og endorfiner - er ikke godt å si, men den 15. juni blir det igjen maratonstartnummer på skjorta. Tefloneffekten er tydeligvis sterk "in this one" for tiden: sykt nok gleder jeg meg til 42,2 tøffe kilometer i Nordmarka Skogsmaraton!

Janicke

Ingen kommentarer: