søndag 23. februar 2020

Snipp, snapp, snute. På tide å anse sub 3-eventyret som ute?

Det er langt mellom gangene det blir publisert noe annet enn race reports på denne bloggen. De siste årene har det dessuten ikke engang blitt skrevet race report for hvert race. Selv noen av de aller største løpsopplevelsene mine gjennom tidene, som Tvers over Norge i 2018 og oppnåelsen av en helt sinnsyk halvmaratonpers i Drammen i fjor, har ikke blitt gjenopplevd og foreviget gjennom engasjert knatring på tastaturet. Årsakene har vært ulike. Den eventyrlige treukersturen sammen med Jon Ilseng og Kim Johannesen, fra svenskegrensen til Utvær fyr, ble bare for stor for ord. Den måtte fordøyes først. Når det gjelder drømmeoppfyllelsen i Drammen var det mest tidsklemmeproblematikk (og jeg fikk skrevet litt om den i Runner's World-spalten min).


Avslutningen av en maratonkarriere? I så fall en verdig en, med både spalte i Runner's World (min siste foreløpig) og hele syv sider pluss "cover girl" i Kondis - Norges to viktigste magasiner. :cD

Denne gangen har jeg definitivt ikke noe race å rapportere fra. Det er høyst usikkert når det blir. Jeg skulle ha løpt Two Rivers i Zaltbommel, Nederland, for to uker siden. En retur til løpet som ble et herlig eventyr i fjor. Helgen ble tilbrakt hjemme. DNS by hamstring.


Sørgelig å måtte stryke ut første (og andre) punkt på det som skulle bli et stort maratonår...

Jeg har startplass i Los Angeles Marathon om to uker, men det blir en ny DNS. Fysioterapeuten var klar; det ville ikke hjelpe å være "litt flink" en kort periode med denne skaden. Denne gang var jeg lettere å overbevise enn før, ettersom jeg måtte gi meg etter 2,8 ubehagelige kilometer ved siste løpsforsøk. Til tross for minimalt med løping i over en måned, og absolutt ingen løping de foregående syv dagene.

Fallhøyden var så stor. Fra å løpe maraton på rett over tre timer i Chicago (3:07:50 - Fortspringende og grensesprengende) og bra prestasjon i Firenze (3:11:30) i høst, 500 kilometer i desember og runding av 4.000 km med god margin i 2019, til å ikke kunne løpe tre skarve kilometer engang. Selv om fjoråret var et så godt som skadefritt år, har det jo blitt noen skadeperioder etter hvert. Burde man nå kanskje innse at:
  1. kroppen ikke har så godt av all denne løpingen
  2. alder begynner å bli en faktor  


Stormfullt i hodet og stormfullt vær i inn- og utland. Til syvende og sist ble Two Rivers Marathon avlyst på grunn av uvær. Hadde jeg vært løpbar innen rimelig tid kunne jeg ha løpt distansen hjemme og fått medaljen. Det ville jeg jo garantert gjort.
#fortheloveofmedals 😁

Det var så opplagt, men allikevel skikkelig tungt å ta avgjørelsen om å stryke Two Rivers fra 2020-planen. Kan hende jeg har fortrengt noe, men så langt jeg kan huske var forrige maraton-DNS helt tilbake i 2010. Før jeg ble en maratonløper! Det var så altfor lett å tolke det som et symbolsk veiskille. Fra å ha brutt en nydelig ny barriere i Chicago og få den drømmeaktige tretimersbarrieren på skuddhold denne våren, til... ingenting. Bråstopp. Fastkjørt.

Det hadde allerede blitt flere uker med knapt noe løping. Muskler og kondisjon er ferskvare, og jeg synes alternativ trening er ulidelig kjedelig. Dessuten tar det mye lenger tid. Jeg vil ikke. Jeg orker ikke å skvise inn enda mer i et allerede presset tidsskjema! På tide å kaste inn håndkleet!

Det var skremmende lett å resignere. Godt nok, og nok er nok, og det føltes deilig lettende. Bortsett fra det ferske tretimersmålet er samtlige hårete maratonmål nådd; hvorfor fortsette dette evige "jaget". Oppriktig talt er sannsynligheten for at jeg skal klare sub tre timer på maraton nærmest lik null uansett. Done!

Men så dukket en resultatbok opp i postkassa. Det har gått fire måneder siden tidene i denne boken ble levert, men timingen kunne ikke vært bedre: På selve resignasjonsdagen serveres en nydelig påminnelse om hva denne lite maratonaktige og fullstendig gjennomsnittlige kroppen faktisk har oppnådd. Som manna fra himmelen og alt det der...


Klipp fra filmklassikeren "Mail from Chicago" – Å finne eget navn nesten øverst på den andre av totalt 67 sider med damenes resultater: Nøyaktig rett input på nøyaktig rett dag!
Den motiverende filmen er publisert i sin helhet på @lettbent på Instagram.

Skuffelsen og resignasjonen som hadde stukket så dypt og virket så endelig, var med ett i bevegelse igjen. Vaklende mellom motvilje til å gå all in for alternativ trening og gjøre den jobben som en eventuell beslutning om å opprettholde drømmen om sub tre timer innebærer, og fristelsen til å akseptere at maratontoppen er nådd og for alvor senke skuldrene, lente jeg meg mot ytre påvirkning for å finne fotfeste: Strava-pepp, oppbyggende meldinger og insta-motivasjon. Det er tross alt viktig å velge kilder med omhu - de som gir deg det svaret du allerede egentlig har bestemt at du vil ha.


Nymotivert! Two Rivers-DNS, men ikke trenings-DNS. Bare å stålsette seg for mange timer i treningsrommet på jobben fremover.


Ellipse - det nærmeste man kommer løping uten løpingens belastning. Det blir mange timer og mye svette på denne typen maskiner fremover. 

Så: Sorry Frk. Lettbent! Det blir mer slit, svette og melkesyre, grusomt frynsete nerver og kjip skuffelse. Men det blir også mye gøy og oppbyggende opplevelser! Kanskje – k a n s k j e – blir det dessuten oppnåelse av det mest hårete maratonmålet jeg noen gang kommer til å sette meg.

For det er jo faktisk bare én eneste ting som er etthundre prosent sikkert når det kommer til den vilt hårete tretimersdrømmen: Om jeg ikke forsøker, så får jeg aldri vite om jeg kunne ha klart det!

Lettbent - not quite done yet!

Ingen kommentarer: