lørdag 23. februar 2019

Peppet for pers i Paris

Å glede seg over oppnåelsen av mål er en viktig del av den målrettedes reise. Måloppnåelsen er destinasjonen, og når man vel har ankommet skal man pakke ut, senke skuldrene og nyte at man er fremme. En del ankomne erfarer imidlertid at roen er kortvarig. Det viser seg at destinasjonen allikevel ikke er endestasjonen, men bare er et midlertidig stoppested. For så vidt hyggelig, men ikke helt dit man skulle.
Berlin Marathon 2018 - Jakten på 3:15 og en mange år lang og krevende reise var endelig over. Eller...

Trangen til å fortsette en avsluttet reise og legge ut på ny kan skyldes flere ting. For mange er det bare slik at oppnåelsen av ett mål automatisk genererer et nytt. Som et målenes babushka-dokke.

Kanskje er den manglende evnen til å tenke "godt nok" en nødvendig egenskap hos en viss andel mennesker. Det er det som har drevet menneskeheten fra huler til hus og fra landjord til verdensrom.

På den annen side: kanskje denne mangelen bare er en mental dysfunksjon. Eller en ubevisst respons på manglende selvtillit, kjedsomhet eller tøff barndom.

For noen er nok veien - reisen - helt enkelt det egentlige målet.

Hva det nå enn skyldes: Jeg vil videre! Ikke kjempelangt, til dét er realisten i meg for sterk, men litt til. Idéen er ikke ny. Den dukket opp som en uunngåelig følge av den forrige store måloppnåelsen. Det hadde knapt gått et kvarter etter målgangen på 3:11:07 i Berlin Marathon i fjor, da jeg ble konfrontert med spørsmålet "Hva nå?". Det automatisk genererte svaret - fordi jeg visste at det var det klokeste svaret:
- Det skal ikke settes noen nye mål nå,

På sett og vis var det ektefølt. Jakten på 3:15 ble mange år lang, og var tidvis både tung og vond. Jeg var ufattelig lei og i ferd med å gi opp før Berlin! Lettelsen over å endelig og uventet lykkes var ubeskrivelig. Jeg burde benytte anledningen til å nyte de velsmakende fruktene.

Det var bare ikke mulig å holde tilbake oppfølgingen, avslutningen på svaret. Det tvang seg frem som om det hadde sin egen vilje:
- Men 3:10 er besnærende nære da... 

Hver gang jeg tenker tilbake på den situasjonen, ser jeg for meg Homer Simpson som slår seg til pannen: "DOH!". De øverste, deilige toppene av lykkefølelsen ble effektivt kappet; reisen var - er - altså ikke over.

Jeg kunne ha påstått at beslutningen om sub 3:10-målet ble utsatt på ubestemt tid. At det skulle få synke inn. Det ville vært en løgn. Når slike idéer først har dukket opp, er det vanskelig å gi slipp, og i den ferske beruselsen etter Two Rivers Marathon hopper jeg i dét:

HVA
Sub 3:10 på maraton

NÅR
14. april 2019

HVOR
Paris Marathon (for en nydelig revansje etter forrige gang dét ville vært - "Paris Marathon 2015 - Motvilje, motivasjon og medalje")

HVORDAN
Syv uker god og fokusert trening etter Hansons Marathon Method


#CrackedUnderPressure i 2015. Tid for revansje i 2019!

Ett forbehold: Den første intervalløkten jeg kastet meg over fra Hanson-programmet satt en støkk i meg. Økten ble brutt under den fjerde av seks 1.600-meterne i ca 4:25-tempo. At det opplevdes langt tyngre enn det burde var én ting - og egentlig årsaken til at jeg brøt - men en tiltakende murring i skinke/bakside lår er bakgrunnen for forbeholdet. Det var verre etter økten og kan fremdeles anes. Muligens har jeg, atter en gang, gått for litt for mye litt for fort etter maraton, men forhåpentligvis er det bare en nyttig påminnelse. I så fall er jeg "all in", men skadefrihet er alltid viktigere enn tidsmål.

Gitt at treningen går bra, men jeg allikevel ikke klarer målet? Vel, dét gjør faktisk ingen verdens ting. Mitt hårete drømmemål er langt over hva jeg noen gang trodde jeg skulle klare, og langt etter både Norges- og verdenseliten. Oppnåelse - eller mangel på oppnåelse - vil ikke på noe vis sette noen form for spor. Jeg har skikkelig lyst på dette men kan fint leve et fullverdig, lykkelig liv uten å ha løpt maraton raskere enn jeg allerede har gjort. Det jeg imidlertid kan komme til å angre på senere, er om jeg ikke forsøker.

Et langt bedre spørsmål enn "hva om jeg ikke klarer målet" er antakelig: Hva om jeg faktisk klarer det?

Det tør jeg ikke tenke på.


Janicke

lørdag 16. februar 2019

Two Rivers Marathon - Race mode: ON!

Det var to gode (etter egen mening) grunner til å føre opp det nokså ukjente Two Rivers Marathon i den lille, og tilsvarende ukjente byen Zaltbommel i Nederland, på årets maratonliste:
  1. Når man skal løpe minst fem maraton i løpet av ett år er det en fordel både tids-, løps- og opplevelsesmessig - og ikke minst økonomisk - å spre dem litt utover. For å nå målet om å runde maraton nummer femti i Firenze i november "trengte" jeg en maraton i februar, en periode det ikke så mange løp å velge blant. Two Rivers dukket opp gjennom omfattende googling. 
  2. Det nyere målet som går ut på å løpe en maraton i alle europeiske land. Å løpe i Nederland ville gi meg et nytt land på "løpt"-listen. 
Det bidro godt at løpets hjemmeside fortalte om kobling mot Two Oceans Marathon (som de er godkjent kvalifiseringsløp for) og Comrades i Sør-Afrika. Både Two Oceans og Comrades er løp som står høyt på min ønskeliste. I tillegg så Two Rivers ut til å være drevet av genuine entusiaster. Mer skal ikke til; jeg var jeg solgt!

Samtidig innså jeg at denne maratonreisen var såpass sær at det ikke var noe poeng å forsøke å få med andre. Greit nok, det har sine fordeler å reise alene også.


"Race ready" for maraton i mye vind, mye regn og ca 8 grader - men på herlig snøfritt føre. 

Avreisedagen, dagen før løpet, var jeg fullstendig avslappet. Gledet meg til å reise! Løpet skulle jeg alltids klare å fullføre, og fullføring var i utgangspunktet det eneste målet jeg hadde for Two Rivers. Det vil si, etter at en bekjent satt meg på idéen om at det kunne være mulig med god plassering i et såpass lite løp, var jeg litt sugen på det. I fjor ble kvinneklassen vunnet på 3:20, noe som også var løyperekord, så på en virkelig god dag skulle det teoretisk sett være mulig å vinne hele løpet. Men fjorårets tider sier lite om hva årets vinner kommer inn på, så en eventuell mulighet til å klatre opp på et av trinnene på pallen fikk bli en hyggelig bonus.

Det blir fort uforholdsmessig mange timer på reise på slike korte maraton-helger, men det er ganske fint å være "underveis" også. Tid til å tenke, skrive, lese, høre på podcast eller bare se på folk og omgivelser. Jeg slappet godt av, og ni timer etter at jeg lukket døra hjemme, åpnet jeg døra til det komfortable hotellrommet i Zaltbommel.


Aldri feil å reise fra grått og vått til grønt og tørt. Landingen bar preg av den kraftige vinden som jeg også skulle få smake i løpet. Det er sjelden jeg ser passasjerer ta kapteinen i hånden når de går av flyet, men heldigvis var mine egne nerver fullstendig fraværende. Verken nært forestående løp eller solid turbulens hadde nevneverdig effekt. 

Fordelen med små byer er at avstander er overkommelige. Etter å ha slappet av litt på rommet, tok jeg bena fatt og gikk de to kilometerne til åstedet for startnummerutdelingen. Jeg timet det sik at jeg rakk en liten sightseeing i gamlebyen også, før pastapartyet som jeg hadde vært så heldig å bli invitert til som takk for at jeg lot meg intervjue til en artikkel noen uker før løpet. Two Rivers er et lite løp, men har deltakere fra hele 14 nasjoner, og arrangøren synes det var spesielt artig at det i år var med deltakere fra så langt nord som Norge og så langt syd som Sør-Afrika (From North and South Cape to Two Rivers Marathon).


Sightseeing kvelden før dagen var ikke så dumt. Det var oppløftende å gjenkjenne denne broen, bare fra den andre siden, når det nærmet seg målgang. Den søte skulpturen i front er av barnebokfigurene Jip og Janneke. Ganske fint navn forresten. (c;

Å reise alene liker jeg godt, men å gå på happenings som pastapartyer uten å kjenne noen, er å bevege seg et stykke ut av komfortsonen. Behovet for praktiske avklaringer trumfet imidlertid den «sosiale angsten», for rett etter løpet skulle jeg ta toget tilbake til Amsterdam, og trengte et sted å oppbevare bagasjen. Ikke bare den ordinære posen med skiftetøy, men kofferten og vesken med pass og PC - full pakke. Det var bare å utnytte muligheten til potensielt å finne en egnet løsning.


Zaltbommel (det er noe så sjarmerende med det navnet) ligger omtrent midt i krysset om du tegner en strek fra Amsterdam til Eindhoven, og en fra Rotterdam til Arnhem. Det er virkelig en liten plass. I forhold til en relevant kommune å sammenligne med, Ski, snakker vi om ca 3.000 færre innbyggere på nesten halve arealet: 28.000 innbyggere på 80 km2 land. Selve byen har bare 12.000 innbyggere, mot 19.000 hjemme i Ski (tall fra Wikipedia). Startnummerutdelingen foregikk i "de poorterij" til høyre i bildet, mens kirken i bakgrunnen - Sint Maartenskerk - ble brukt som skiftesone, som åsted  for den Sør-Afrika-inspirerte after run-festen "brai en beer" og prisutdeling. 

Det kan komme mye godt ut av å riste av seg begrensende komfortsoner. Ikke bare ble bagasjeutfordringen løst, jeg fikk halvannen svært hyggelig time i artig passiar med maratondebutanten Olivier fra Belgia, Two Rivers-arrangøren Marco (som jeg hadde vært i kontakt med i forkant) samt nederlandske Guy som skulle løpe sin 15. maraton og var der med sin kone og et vennepar. I tillegg fikk jeg skyss tilbake til hotellet og avtale om skyss til starten neste morgen. Bagasjen skulle få ligge i bilen til Belgieren under løpet. Strøkent!


Så står man der igjen. Første gang i Zaltbommel og Two Rivers, men det har blitt noen "rett før start"-opplelvelser etter hvert. Skuldrene satt fremdeles lavt, men fordi løpet startet så sent som kl 11 rakk jeg å begynne å kjenne på en slags sitring. Kroppen, og spesielt beina, kjentes lette og fine; kunne det være en god dag for maratonløping? 
Foto: Gijs van Tuijl 

Startfeltet bar preg av at det er vanskelig å kle seg når de er meldt åtte grader, mye vind og perioder med regnskurer. Antrekkene varierte fra det relativt minimalistiske til den andre enden av skalaen, hvor jeg også befant meg. Man lurer nok alltid på om man har bommet, men de femten minuttene frem til start var det i alle fall godt å ha nok klær.

Under pastamiddagen fortalte Marco at de, inspirert av starten for Comrades, spiller Sør-Afrikas "andre nasjonalsang" Shohozoloza før starten i Two Rivers. Jeg har hørt så mye om denne Comrades-starten og hvor magisk det er når nettopp Shohozoloza spilles og tusenvis av spente løpsdeltakerne stemmer i. Det er én av grunnene til at jeg har lyst til å løpe Comrades. Zaltbommel er verken Durban eller Pietermaritzburg som Comrades veksler på å starte fra, men å få servert nettopp den musikken før startdet ble uansett litt eksotisk og inspirerende for en norsk maratonløper på tur. Enda et smilefjes i boken for Two Rivers!

Jeg har etter hvert lært meg å ignorere at det føles helt feil for en kvinnelig hobbymosjonist som bare har blitt litt ivrig, å stille opp langt fremme og midt i flokken av menn som ser langt raskere ut enn jeg føler meg. Poenget er naturligvis å unngå å bli hindret av løpere som tar det mer med ro. I noen tilfeller gir det dessuten også en god oversikt over de andre løperne. Altså, de andre kvinnelige løperne! Jeg overrasket meg selv ved å tenke taktisk allerede fra første meter, til tross for at jeg inntil startskuddet smalt virkelig trodde at fullføring var eneste mål. Rent selvbedrag. Lettbent var i race mode!


Ian, Sør-Afrikaneren fra intervjuet, tok oss gjennom bakgrunnen for "Shohozoloza" før selve avspillingen, og avfyrte deretter startskuddet. Vi var igang! 
Foto: Gijs van Tuijl 

De første kilometerne i maratonløp handler primært om å avklare dagsform og å finne en flyt. Oppvarming. Samtidig som jeg fulgte med på Garmin for å ikke løpe for fort - forsøkte å stabilisere et sted rundt 4:40 pr kilometer - benyttet jeg anledningen til å få oversikt over de øvrige løperne. Damene. Det er gjerne ikke så mange av oss såpass langt fremme, og dermed lett å identifisere. Etter fem-seks kilometer så jeg bare én dame. Hun var ca 300 meter foran meg, og jeg antok at hun var lederen. Jeg sto imot fristelsen til å dra opp tempoet for å ta henne igjen. Nå gjaldt det å være smart! Alt jeg behøvde var å løpe jevnt i gjeldene fart, så ville jeg passere henne etter hvert.

Som tenkt så gjort. Om lag syv kilometer ut i løpet gled jeg forbi henne. I det samme innså jeg at å være første kvinne har sine ulemper. Nå visste jeg jo ingenting om hva hun foretok seg! Hang hun seg på? Tok hun det bare med ro og ville gå til angrep senere? Jeg følte meg med ett jaget. Nå måtte jeg for enhver pris ikke vise svakhet. Ikke snu meg, og ikke fremstå som et skadet dyr som kunne nedkjempes. Samtidig måtte jeg stå imot fristelsen til å dra på for å vise styrke. Jeg har lært av dyrekjøpt erfaring at få sekunders fartsøkning pr kilometer har en lei tendens til å straffe seg. Tempoet var allerede såpass bra at sluttiden - gitt at det holdt - ville bli rundt 3:15 og i så fall min nest beste maratontid.

Ca fire kilometer etter passeringen, og i forbindelse med at løypa svingte nitti grader, våget jeg et blikk bakover. Jeg angret umiddelbart, for hun var der, ca 500 meter bak, og hun så at jeg snudde meg. Tidligere i løpet, da rollene var omvendt og hun snudde seg og oppdaget meg, tenkte jeg fornøyd at det nok stresset henne. Nå var det hennes tur til å tenke det samme om meg. Instinktivt rettet jeg meg opp; ingen svakhet her, nei!

Jeg så meg aldri tilbake igjen.

Flat og idyllisk runde - Store deler av løypa går i vakkert landskap langs elvene Waal, det største sideløpet til selveste Rhinen, og den 925 km lange Maas, som strekker seg fra Frankrike, gjennom Belgia og Nederland, hvor den renner ut i Nordsjøen ved Rotterdam. Selv om det stort sett var grått, fuktig og vindfullt, rangerer jeg dette som et av de tre landskapsmessig vakreste maratonløypene jeg har løpt.

Two Rivers-løypa er én stor runde, og - igjen inspirert av Comrades - bytter de retning fra år til år. 2019-utgaven gikk mot klokka, noe som viste seg å være litt uheldig ettersom det også var mot vinden. De 8-9 sekundmeterne kom fra syd-vest i starten, og vendte etter hvert til å komme rett fra vest. Når løypa i tillegg er flat som en pannekake (66 meter stigning på hele runden) er man rimelig utsatt - spesielt når man løper alene på en forhøyet trasé gjennom i det vakre, åpne landskapet. Tidvis var vinden så sterk at det var en kamp å komme fremover. Jeg valgte å ikke være så opptatt av farten i de periodene, men heller sikte mot samme opplevde intensitet. Det var tross alt tidlig i løpet.

En periode løp jeg i en gruppe med seks-sju menn. Den første av dem kom opp på siden og la seg inn rett foran meg, så jeg nesten snublet i bena hans. Jeg var i ferd med å bli irritert, vi hadde da vitterlig all verden av plass her på disse slettene! Så innså jeg at han gjorde det for å skjerme for vinden og at jeg var integrert i en gruppe. En av dem viste seg å være Guy, som jeg hadde pratet med på pasta partyet dagen før. Vi hadde begge snakket om sluttid på 3:30, og her løp vi altså i fart som innebar sub 3:15 begge to. Hva løpere sier og hva løpere gjør…

Noen få herlige kilometer drev vi frem som en enhet og byttet på å ta unna luftmotstanden. Det var oss mot både vinden og maratondistansen, og jeg håpet at det skulle fortsette lenge. Da løypa svingte på ny, og vinden slapp opp litt, økte gruppa imidlertid farten til nær 4:20 min/km. Jeg vurderte om jeg burde henge meg på og få med meg fordelen av vindskjermingen i senere partier, men tok ikke sjansen. Det gikk allerede fort nok! Jeg lot gruppen gli sakte avgårde uten meg, og selv om jeg flere ganger senere lurte på om det var en tabbe, spesielt når vinden igjen slo imot for fullt, så ante det meg at det var det eneste kloke. Erfaring fortalte meg dessuten at sannsynligheten for å se noen av karene igjen senere i løpet var overhengende.

Her og der langs løypa var det små og større grupper av folk som heiet ivrig. Flere ganger hadde jeg ment å høre "erste dame" blant alle de nederlandske ordene. Jeg hadde jo ant det, men å høre folk si at jeg var første dame... Skulle det virkelig være mulig å vinne et "ordentlig" maraton? Jeg kjente iveren boble og lysten til å kjempe var sterk, men tok fremdeles forbehold: Det kunne jo være at de tok feil.

Alltid herlig med musikk langs maratonløper, og det fikk vi flere steder i Two Rivers Marathon. Blant annet som her, ved passering halvmaraton. God stemning!
Foto: Gijs van Tuijl 

Ved halvmaraton ble det imidlertid bekreftet. I tillegg til individuell maraton har Two Rivers en duo-variant der lag på to deler på distansen. Dermed var halvmaraton et offisielt vekslingspunkt med masse folk, levende musikk, energistasjon og speaker som annonserte løperne som kom. Å få høre de gyldne ordene «erste dame» etterfulgt av eget navn og "Norway" over speakeranlegg, og bli tiljublet som en vinner av de ventende duo-løperne… For en sinnssykt deilig og berusende følelse! Da er det kanskje ikke så rart at man lar seg rive med. Garmin viste 4:20-tempo.

- Ro ned, ro ned! Halvveis, men fremdeles halvparten igjen!

Halvveis betyr 21 tilbakelagte kilometer, men det betyr også 21 gjenstående kilometer. Et klassisk punkt for statussjekk og ofte påfølgende knekk. Men ikke i dag! Beina føltes bra. Ingen vondter noe sted. Jeg følte meg sterk, og det faktum at jeg så godt som utelukkende har trent ute i all slags vær og på krevende føre i vinter ga meg selvtillit. Jeg vet jeg gjerne presterer godt i dårlig vær. At formen er god fikk jeg bekreftet på årets speilglatte ribbemaraton, og det har blitt godt med styrketrening av kjernemuskulatur de siste par månedene. Skoene, New Balance Zante Pursuit, satt godt og ga som forventet herlig, lett og responsiv løpsfølelse. Det er alltid noe risiko forbundet med å velge sko man ikke har løpt noe særlig med, men ettersom jeg har likt tidligere versjoner av Zante anså jeg det som rimelig trygt. Nike Vaporfly 4 %-ene lå igjen hjemme, ettersom det var meldt vått vær og de fort blir glatte. Den ene gangen jeg har løpt sub 3:15 (3:11:07 i Berlin i fjor) var det med Vaporfly'ene. Det hadde vært utrolig kult å subbe 3:15 med "vanlige" sko.

Alene mot elementene, men "on a mission"! 
Foto: Gijs van Tuijl

Statussjekken ved halvløpt løp var positiv, og jeg nøt en herlig følelse av å være i "race mode": Hele tiden se etter optimal linje, kjenne kroppen jobbe som et velsmurt og effektivt maskineri, fokusere på oppgaven og bygge opp hodet for tøffere tider. Two Rivers kunne muligens bli min aller første - og sannsynligvis siste - maratonseier, og så godt som alle steder hvor det stod folk ble jeg heiet frem som ledende kvinne. I tillegg hadde jeg nå begynt å passere enkelte løpere. Har man disponert kreftene godt, gjør man gjerne det etter passering av halvmaraton. Det er nok dem som opplever å få et litt tyngre resultat av den tidligere nevnte statussjekken. Som forventet gjenkjente jeg et par, tre stykker fra gruppen tidligere i løpet. Dessverre også Guy, men heldigvis var han ved godt mot.

Two Rivers-runden går stort sett i åpent naturlandskap, men det var en fin avveksling de gangene vi passerte gjennom små, sjarmerende steder. Jeg koste meg stort sett hele veien og konstaterte lykkelig at ledelsen fremdeles var min etter tretti kilometer. Skulle dette faktisk holde?

Fallhøyden er stor og brutal i maraton. Skarve fire kilometer senere ble det klart at avslutningen kom til å bli en real kamp! Løypa svingte så godt som rett vest, og da motvinden traff av full kraft - i den grad at jeg måtte krøke meg sammen for å komme fremover - lurte jeg på om det samme gjaldt seieren min. Avstanden fra optimisme til kapitulasjon er skremmende kort, men denne gangen hadde jeg forberedt meg:

- Husk at værforholdene er like for alle! Du har ikke kjørt deg tom, det går bare saktere. Ikke push men ikke begynn å gå heller. Så lenge du fortsetter å løpe kan dette holde. Ikke snu deg! Om det er noen der mister du bare motet, og det er ikke sikkert at den eventuelle jegeren klarer å løpe fortere heller. 

- Men jeg er så drittlei denne vinden!

- Det er snakk om noen veldig få kilometer, og kjemper du på nå kan du få din aller første maratonseier! Hallo! Seier!! Det er da for pokker verdt noen vonde kilometer. Dette har du gjort før. Det er bare snakk om en kort løpetur. Såpass kort at du vanligvis nesten ikke synes det er å regne for en løpetur. Høyt, fint og lettbent, fortsett å løpe, fortsett å løpe, don't stop me now...  

Og slik fortsatte den nokså idiotiske indre dialogen.

Spredningen på deltakerne var stor i denne delen av løpet, men fire-fem kilometer fra mål ble jeg passert av en mann som la seg inn foran meg. "Erste dame", gjentok han flere ganger mellom en rekke andre nederlandske og for meg uforståelige gloser, mens han fulgte med på at jeg lå i vindskyggen hans. Han forsøkte å hjelpe, og jeg ble så takknemlig og rørt at jeg virkelig forsøkte å overtale de nå døde beina mine til å skjerpe seg. Det var bare å innse: Han løp akkurat litt for fort og jeg var akkurat litt for sliten. Neste gang han snudde seg for å se etter meg, forklarte jeg etter beste evne at jeg ikke orket og at han bare måtte kjøre på.

Bare tre kilometer igjen, men nå forsøkte hjernen for alvor å ta kontroll og stoppe denne galskapen. Lysten til å gå var påtakelig, men jeg terpet på at dette ikke bare handlet om en skarve medalje. Nesten der! Jo, det kunne godt hende at det kom damer rett bak - jeg turte fremdeles ikke snu meg for nå var jeg virkelig et svekket og lettfelt bytte - men jeg skulle virkelig ikke gi opp uten kamp!

Men, den vinden!! Var det virkelig nødvendig?


Så er man pokker meg der igjen. Som om ikke nært forestående målgang og sannsynligvis seier var stort nok, tok kirkeklokkene til å ringe i det samme jeg kom inn i gamlebyen. Helt tilfeldig naturligvis, men effekten var nydelig - og så: målportalen!
Foto: Gijs van Tuijl

De to siste funksjonærene langs løypa vekslet mellom å peke og heie, og så rundet jeg det siste hjørnet. Omsider avskåret fra vinden, og med bare 150 meter slak nedoverbakke til den nydelige grønne målportalen, var det fullstendig surrealistisk å høre speakeren annonsere ankomsten av første dame, Janicke Bråthe fra Norge og bli jublet frem som en vinner av tilskuerne som trosset været og stod langs oppløpet!

I mål. Herregud. Jeg klarte det!!!


Sammen med medaljen ble et bånd med en lapp heng rundt halsen min. Ganske herlig at premieseremonien ble holdt i kirken, spesielt når premien er deilig Prosecco (skulle tro de kjente meg). 

Marco var der og ga high five, gratulerte med både seier og løyperekord, og journalisten jeg hadde hatt kontakt med i forbindelse med artikkelen noen uker tidligere, tok umiddelbart fatt på seiersintervjuet. Egentlig hadde det vært godt å få ta en pust i bakken, men her var det bare å henge med på alt som fulgte med en seier når den nå var her. Jeg besvarte spørsmålene som best jeg kunne, med aller siste rest av luft fra lungene.

Nå er Two Rivers Marathon er et forholdsvis lite løp, men det er så absolutt stort nok til at både det å få oppleve å lede et maratonløp stort sett hele veien, og ikke minst å vinne, føltes (og fremdeles føles) som en fantastisk deilig, personlig seier. 

Gjennombløt og sliten, men i den syvende himmel! Ed og Marco, de to grunnleggerne av Two Rivers, delte ut premiene. Belgiske Debby Gabriels (til venstre) som tok andreplassen var ikke mer enn et drøyt minutt bak meg, mens nederlandske Karin Verheijden kom i mål på 3:26:59. 
Foto: Gijs van Tuijl 

Så får det være at drømmen om 3:15 uten Vaporfly glapp. Sluttiden ble 3:17:53 og det er tross alt min tredje beste maratontid. I ett år fremover er jeg til og med innehaver av løyperekorden i et maratonløp. Både seier og løyperekord - begge deler ting jeg har ansett som såpass hårete at de ikke engang har kommet med på listen over maratonmål. Interessant å både kunne føre opp og krysse av punkter som overgår drømmene.

Heldigvis klarte jeg å beholde det meste av godfølelsen også en times tid senere, da telefonen forsvant til Belgia i bilen til mitt nye bekjentskap, etter at han hadde skysset meg til togstasjonen. I stedet for å få meg en dusj, få på tørre, sivile klær og nyte kvelden, gikk de neste par timene med til å løpe fem kilometer gjennom pøsende regnvær (ingen taxier å finne, og telefon hadde jeg jo ikke), trekkende på en dårlig trillekoffert og med veske og skiftepose over skulderen, i jakt på en mulighet til å kontakte belgieren (uten hell). Det kunne fort ha trukket ned dagens opplevelser, og det bød helt klart på en god del utfordringer både under resten av oppholdet i Nederland og i ettertid hjemme, men det var jo ikke til å komme unna at dette kom til å bli veldig god historie. Den får jeg imidlertid ta en annen gang.

Janicke

søndag 25. november 2018

Athen Marathon 2018 - Endelig en maratonløper

Egentlig burde man gjort som den unge, nederlandske historielæreren som satt i setet ved siden av meg på bussen ut til starten. Han skulle løpe sitt aller første maratonløp, og hadde valgt å starte med det autentiske. Det originale maratonløpet som går fra byen Marathon til Athen, og har gitt navn til denne besnærende distansen! Et modig valg vil jeg si, ettersom Athen Marathon regnes som det tøffeste av de større maratonløpene, men udiskutabelt også egentlig det opplagte valg for den genuint historieinteresserte løper.

Athen Marathon har stått på ønskelisten i flere år. Enkelte mener at man ikke kan kalle seg en virkelig maratonløper uten å ha løpt nettopp denne. Dessuten har jeg lest og hørt mye positivt om løpet, og virkelig hatt lyst å følge i legenden Pheidippides fotspor. Athen Marathon går imidlertid tidlig i november, og så lenge jeg jobbet i Springtime måtte dette ikoniske løpet vike for et annet ikonisk løp:  New York City Marathon. Å ikke løpe selveste NYCM når jeg var så ufattelig heldig å ha muligheten var uaktuelt. Men som man sier: når en dør lukkes, åpnes en annen: Da jeg måtte takke nei til å være reiseleder i New York i år fordi det klaffet så dårlig med min nye jobb, øynet jeg muligheten for å sette enda et nytt kryss i listen over løpsdrømmer.


Først et minutts stillhet for de 99 ofrene etter den ekstreme skogbrannen i det lille stedet Mati som vi snart skulle løpe gjennom, deretter atletenes ed. 

Knappe 20 timer etter ankomsten til Athen stod jeg med høyre hånd i luften og lyttet til atletenes ed foran startportalen i Marathonas. Eden ble først lest opp på gresk - litt ukomfortabelt å stå med hånden i luften for å bekrefte ord som rett og slett var som gresk for oss tilreisende - deretter på engelsk:

In the name of all the competitors I promise that we shall take part in these games, respecting and abiding all the rules which govern the sport, in the pure sport of sportmanship, for the glory of sport and the honor of our teams and our countries.

Kort tid etter gikk startskuddet, og til de noe urovekkende tonene av "Mission Impossible" bar det avgårde. Nervene var på historisk lavt nivå. En positiv følge av stormløpet i Berlin, er at skuldrene endelig har sunket. Om jeg aldri løper fortere enn i Berlin i år, så er det helt greit. 3:11:07 er "way beyond" hva jeg trodde var mulig for meg noensinne. Her i Athen skulle jeg bare nyte opplevelsen og fullføre, for så omsider å bli en vaskekte maratonløper. Timer og minutter var uten betydning, men jeg anslo et komfortabelt løp ville ende på en tid rundt 3:30.


Race outfit. Deilig å kunne trekke i kort og de raske skoene igjen, men jeg var ikke forberedt på hvor varmt det faktisk skulle bli. Ikke minst skulle jeg komme til å savne solbrillene som ble liggende igjen på rommet ettersom det var meldt overskyet. 

Så var det denne triggende kombinasjonen av startnummer og startskudd da. Ikke hjelper det at føttene er godt oppsnørt i et par Nike Vapor Fly heller... I mitt 44. "maraton eller lenger" gjentok jeg atter en gang den klassiske fadesen, og la av gårde i høyere tempo enn planlagt. Langt høyere tempo! I stedet for å følge planen, ca fem minutter pr kilometer, bar det i vei i 4:30-fart.

Det var ganske trangt ut fra start, men på tross av slalomløping, oppbremsing når luker jeg siktet mot lukket seg, og gassing for å komme rundt, gikk den første kilometeren på 4:42. Derfra åpnet feltet seg, og det var bare å gli frem med gruppen de påfølgende, farlig lettløpte kilometerne: 4:28 - 4:31 - 4:29 - 4:28 - 4:31 (her måtte jeg faktisk hoppe til side på grunn av en møtende, stor, rund og skrekkslagent brekende sau. Eksotisk!) - 4:29 - 4:30.

Hele tiden formante jeg meg selv om å slakke av. Det funket dårlig, og jeg visste hvorfor. Selv om jeg påstår, og egentlig tror jeg mener oppriktig, at tid er uten betydning, så bor det en sterkt kontrollerende – og ofte saboterende – drømmer dypt inne i hodet mitt: Tenk for en personlig triumf det ville være å subbe 3:15 en gang til? Å fikse det her, i den krevende Athen-løypa, ville vært en nydelig bekreftelse!


I Pheidippides fotspor - Løypa følger ruten som det Athenske sendebudet Pheidippides i følge myten fulgte da han løp fra Marathon til Athen med budskap om seier over Perserne for 2.500 år siden. Målgang for løpet er dessuten på fødestedet for de moderne olympiske leker, Athen Olympiske Stadion. Jeg håper den ekstra løkken som dagens maratonløpere følger fra fem til syv kilometer, ikke skyldes at Pheidippides rotet med retningen, men er lagt til senere, for å få korrekt maratondistanse. 

Etter den berusende lette starten, var jeg litt spent men grunnleggende optimistisk for fortsettelse. Beina er sterke, og selv om jeg ikke er noen motbakkeløper tåler jeg da noen høydemeter.

Trodde jeg.

Tidlig, altfor tidlig og i altfor slakk motbakke, begynte å lårene å kjennes stinne. Solen hadde klatret et godt stykke opp på himmelen og kastet varme stråler mot oss. Hva skjedde med det varslede skylaget? Pulsen steg, og svette rant ned ryggen. Urovekkende, ettersom jeg generelt svetter lite. Jeg savnet solbrillene som ble lagt igjen på hotellrommet, og den grønne buffen som alle løpere ble oppfordret av arrangøren til å bære på hodet eller rundt halsen for å skape en "runners' forrest" var plagsomt varm. Jeg rev den av meg og tvinnet den rundt håndleddet i stedet.


Jeg måtte flire litt da denne værmeldingen dukket opp på klokken, der jeg satt i den tidlige Maraton-solen og ventet på start. Fliret forsvant ettertrykkelig, sammen med svetten som rant ned ryggen, et par timer senere.

Ikke lenge etter måtte den imidlertid på igjen. Løypa passerte gjennom det lille stedet Mati, der så mange som 99 mennesker omkom i forbindelse med den ekstreme skogbrannen i sommer. Rett før vi ankom området løp vi gjennom en grønn portal, der vi av en innlest, elektronisk stemme ble oppfordret til å ta på oss våre grønne buffer. Slik skulle vi danne en "Runner's Forrest" til støtte for ofrene og de etterlatte.

Ikke lenge etterpå var vi omgitt av svarte rester av trær og hus. Å løpe gjennom det svartbrente, avsvidde området ga et avbrekk fra tåpelige, selvopptatte tanker. Heiagjenger holdt bannere med "I will not forget" og "99 victims" på gresk og engelsk. Sorte ballonger fløy i luften, og enkelte sortkledde publikummere holdt bilder av kjære de hadde mistet. Tross sorgen heiet og motiverte de løperne. Sterke inntrykk!

Det var godt å ha lagt Mati bak seg. Det er ubehagelig å komme så tett på andres lidelse, det setter ens egen idiotiske sutring over å være sliten i et maraton i  brutalt perspektiv. Allikevel tok det ikke lang tid før tankene motvillig forsvant innover igjen når bakkene tiltok. Det høres antakelig ikke så voldsomt ut, men de tretti meterne opp den 16. kilometeren slet hardt på moralen. Én ting var den kilometerlange, seige bakken isolert sett; jeg visste så altfor, altfor godt at den bare var småtteri i forhold til resten av løypa. Det skulle jo gå oppover i praksis hele veien frem til 31-kilometersmerket. Hva i all verden hadde jeg begitt meg ut på denne gang?


Løypeprofil for Athen (øverst) vs Berlin - Spørs om ikke også Pheidippides hadde foretrukket Berlin.

Heldigvis gikk det godt nedover igjen rett etter bakken ved 16, og til min glede responderte bena godt. Men så begynte den virkelige stigningen. Ikke så bratt egentlig, men derfra gikk liksom løypa bare kontinuerlig oppover. Og pulsen steg med den. Jeg har alltid slitt med bakkene i Boston, men i forhold til dette... Newton Hills; eat your heart out! 

Svetten rant, og jeg fylte på med vann langt oftere enn normalt. Jeg både drakk og helte de avkjølende dråpene ned under trøya. Svamper, mettet med herlig kjølig vann, ble delt ut ved mange av drikkestasjonene, og jeg tok grådig imot. Det ble en fast rutine å klemme ut så mye som mulig under trøya både foran og bak, før jeg la svampen mot ansiktet for å utnytte siste rest av kjøling.

Lysten til å gå vokste seg stadig sterkere, men å begynne å gå før man er halvveis... Tanken på hvor lang tid det ville ta, motiverte meg til å fortsette løpingen. En stund. Det hodt til kilometer 24. Stigningen som da åpenbarte seg så ikke ut til å ha noen ende og med det ble den siste stusselige kvisten av pågangsmot felt med motorsag. Kilometertid: Åtte og et halvt minutt!

Hver gang jeg sliter i maratonløp tenker jeg på den engelske komikeren Eddie Izzards ord om løping, uttalt etter å ha løpt 27 maraton på 27 dager: Løping er 90 % mentalt, resten sitter i hodet. Teknisk sett stemmer det naturligvis ikke, men det beskriver på herlig vis hvor ufattelig viktig det er å ha rett tankesett. På tross av den skyfrie himmelen, hang en plagsom (men ikke skyggegivende) gråværssky over hodet mitt der jeg tuslet opp bakken, mens den ene etter den andre løperen passert meg.

Jeg skulle til Athen for å bli en ekte maratonløper. I hvilken grad kan man anse seg selv som en maratonløper om man har gått flere kilometer av løpet? Når jeg tenkte på det innså jeg at jeg i grunn har gått deler av veldig mange av maratonløpene jeg har deltatt i. Ikke helt i Haruki Murakami-ånd. Jeg husker det stakk litt å lese i "Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping" at han på sin gravstein ville ha "At least he never walked." Det kan jeg definitivt ikke skrive på min gravstein.


Bakker ser ikke så "bakkete" ut på bilder, men det tok jo aldri slutt! 

Av en eller annen grunn dukket stemmen til parterapi-Maiken opp i hodet mitt, og for én gangs skyld var de lavmælte utbruddene hennes fullt berettiget:
- Oh my gooooood! Du behøver jo ikke lage noen stor greie av dette da. Det er bare noen bakker. Litt oppover liksom. Get over it!

Å ikke fullføre var aldri aktuelt, så det var bare å gjøre det beste ut av det. Jeg besluttet å gå i de tydeligste stigningene, og løpe på flatene. Det finnes tross alt langt verre ting enn å gå i lette klær under Athen-solen i november – attpåtil med heiende publikum – når regnet høljer ned hjemme.

Det 31. kilometermerket er ikke et punkt jeg tenker spesielt mye over i maratonløp, men her i Athen hadde det en helt spesiell betydning. Løypas toppunkt. Ferdig med bakkene! Herfra skulle det bare gå nedover! Det var en lettelse å se kilometerskiltet, men jeg tøylet entusiasmen. Helt siden jeg syklet Birken på nittitallet (joda, jeg har syklet ritt også) har jeg tatt den slags "løfter" med en raus klype salt. "Seks mil opp og tre mil ned", sa de om Birken, og jeg gledet meg til å bare rulle ned og la den utrente kroppen min få etterlengtet hvile. Skuffelsen da jeg oppdaget at det faktisk var en og annen motbakke også de tre siste milene tok nesten knekken på meg. Tårene rant! Etter det har jeg funnet det best å ta forbehold  om at denslags løfter ikke nødvendigvis er helt korrekte.

Helt unødvendig, skulle det vise seg. Det var nesten komisk hvordan løypa endret profil. På toppunktet vekslet jeg igjen fra gange til løping, og til min store lettelse responderte bena like positivt som før. Det var bare å rulle på. Nedover, nedover og atter nedover! Litt prøvende først, men etterhvert som beina virkelig viste seg å være så velvillige som det kjentes, økte farten mer og mer. Det var slutt på at andre løpere passerte meg. Nå var det jeg som passerte dem. I hopetall!

Farten var tilbake på persenivå, og selv om det var i nedoverbakke og persemuligheten for lengst var tapt, tikket kilometerne lett unna og det føltes som Berlin 2019 all over again!


Panathinaiko Stadion - den eneste i verden bygget primært i marmor, fødestedet for moderne tiders olympiske leker og ikke minst: åsted for målgang i Athen Marathon. 

Forundret over denne nye, snodige maratonopplevelsen begynte jeg å regne på hva slags tid det ville bli snakk om. Etter en kilometer med "avansert hoderegning" kom jeg frem til ca 3:30, men at sub 3:30 ville kreve noe nær 4-blank-fart de siste kilometerne. Ikke aktuelt, spesielt ettersom det å komme inn på rundt 3:30 etter å ha fryktet å måtte gå halve løpet føltes fantastisk!

Én skarve kilometer før mål takket bena for seg, men den siste kilometeren klarer man alltid! Snart hadde jeg det lekre, svarte tartarndekket på Panathinaiko-stadion under skoene. Gresk Zorba-aktig musikk og jubel fra publikummet på marmortribunen drev meg frem, og så: Målgang!


Nikomen! Endelig en ekte maratonløper, og i motsetning til stakkars Pheidippides overlevde jeg. Men så skal det sies at Pheidippides i forkant av turen fra Marathon til Athen også hadde løpt tur/retur Sparta, ca 240 km på to dager. 

Forundret tuslet jeg tilbake til hotellet. mange tilbakelagte maraton, og så er det fremdeles mulig å få en fullstendig annerledes opplevelse. Selvplagingen rundt hvorvidt jeg kunne kalle meg en maratonløper eller ei var som blåst bort. Jeg hadde tross alt levert bra de ti første og de ti siste kilometerne, og endorfinene var på plass. Nå gjaldt det å utnytte og nyte timene jeg hadde igjen i Athen til fulle: Akropolis og et ørlite festmåltid stod på planen.



Imponerende utsikt over Athen fra Akropolis. Og NÅ kom skyene...

Selv om jeg av og til lurer på om det er fordi jeg ikke tar meg godt nok ut i disse lange løpene, er jeg veldig glad for å ha bein som raskt glemmer hva de har vært utsatt for. Det var null problem å ta turen opp til fascinerende Akropolis selv om jeg hadde skiftet til "høydroppskoene", og det ble en særegen opplevelse å vandre rundt blant ruinene fra tiden for opprinnelsen for løpsopplevelsene som i praksis har endret livet mitt.


Feiring hører med! Ny, stilig og tung medalje, et nydelig måltid, ditto nydelig sprudlende drikke og strøken utsikt til selveste Akropolis. Helt innafor!

Det er vel bare andre gang jeg har vært på en slik type tur helt alene, men jeg må si det ga mersmak. Å kunne fokusere på sitt eget pre-løpsopplegg, og ikke behøve ta seg av - eller ta hensyn til - andre, var gull! Og så er det den avgjørende forskjellene på "alene" og "ensom". Det er noe med løpere og maraton; er man åpen for det er det latterlig lett å komme i kontakt med andre. Det ble rikelig med skravling underveis: et par svensker på flyet, en greker i forbindelse med messen, nederlenderen på bussen til starten, et par nordmenn rett før og rett etter løpet (i tillegg til en av mine svenske flybekjentskaper igjen) og ikke minst en tysker og en Sør-Afrikaner som satt seg ved sidebordet da jeg nøt mitt lille festmåltid. Hele ni ganger hadde Sør-Afrikaneren løpt det ni mil lange Comrades, det eneste ultraløpet jeg har plan om å gjøre, og nå har jeg stående invitasjon til å ta kontakt når jeg skal nedover i 2020 for å krysse også det punktet av "listen".


På tross av at den kom laaaangt ut i maratonrekken ble "den originale" en svært så original maratonerfaring!

For meg er det ganske utrolig at jeg nå kan krysse av et fjerde punkt på listen dette året som begynte så traurig. Athen blir årets finalekryss etter:
Det skal innrømmes at forholdet mellom antall reisetimer og antall timer på reisemålet gjør at svippturen til Athen nok kan anses som litt på den løpsnerdete siden. Når det er sagt finnes det alltid andre som er "verre"; de to svenskene på flyet nedover skulle reise hjem rett etter løpet! Andel reisetid til tross, jeg hadde en knalltur: Nesten 48 timer i Athen, flere nye bekjentskaper, spennende historiske severdigheter og en helt spesiell maratonopplevelse! Dessuten er det ikke lenger noen susikkerhet for min del: Jeg er en maratonløper!

Janicke

lørdag 22. september 2018

Berlin Marathon 2018 - Gnistrende solskinn for et bekmørkt sinn

Tilbake på Strasse des 17. juni for syvende gang. En dyster løper i den store horden som forsøker å finne rett tempo på den lange, rette strekningen til og forbi søylen midt i Berlins store, grønne lunge, Tiergarten. På toppen av Siegesseule – seierssøylen – nærmest svever den gullkledde gudinnen.

Seiersgudinnen. Vanligvis et så yndet syn, men ikke i dag. I alle fall ikke ved første møte...
Foto: Sportograf.com

Hun er vanligvis et yndet syn, men i barnslig trass ignorerer jeg henne i dag. Det føles mest som et hån at hun står der. Dagen jeg endelig, etter fem år, skulle innkassere Chewbacca-maratonmålet på 3:15, men som nå bare vil tilføre enda en maraton på rundt 3:30. Om jeg er heldig! Om jeg i hele tatt fullfører. Det var bare såvidt jeg gadd starte... Dypt skuffet over at jeg ikke klarte å holde fokuset de skarve fem siste ukene, når alt egentlig lå til rette for måloppnåelse, føltes et nytt mislykket forsøk som det ultimate nådestøtet. Alt håp var ute. Heldigvis! 

Ja, 'heldigvis', for selv om det ikke anbefales å begi seg ut på maraton med bekmørkt sinn, så finnes det en oppside: Når man har gitt opp, så finnes det ikke lenger noe å tape.

De første kilometerne kikker jeg hyppig på klokka. Motviljen mot hele deltakelsen underbygges. Det burde stå 4:40, eller 4:35, men Garmin nekter å krype ned fra 4:50. 
– Det er ikke uvanlig at det tar litt tid å komme dit, slapp av, maner jeg meg selv, og begynner febrilsk å saumfare hjernen etter noe som kan motivere. Jeg ser meg knapt rundt, ut over det som må til for å ikke løpe på andre, men en hvit trøye med stort norsk flagg på ryggen fanger blikket. Luis! Jeg løper bort og vi prater litt, men med ulike tidsmål glir vi snart fra hverandre igjen. 


Motvillig, men det ble i alle fall ikke DNS. Så får tiden vise om det blir DNF.
Foto: Sportograf.com

Slalomløpingen fortsetter, og jeg innser tabben: Startgruppe E var for løpere mellom 3:15 og 3:30, og i pessimismens navn stilte jeg meg bakerst. Når jeg nå forsøker å komme opp i tempo for 3:15, så er det noen tusen løpere å pløye seg forbi. Jeg tar det med fatning. Det har liten betydning denne dagen. ingen grunn til å plage seg selv over det også.

– Motvilje mot DNF? Skal jeg nå liksom begynne å bryte bare fordi jeg gjorde det én gang, på Bislett i februar? Medalje? Stemningen underveis? Oppløpet på Unter den Linden, da? For ikke å snakke om den klassiske og så herlig leskende Erdinger Alkoholfrei og hyggelige skravlingen med andre løpere på gressplenen foran riksdagsbygningen? 

Jeg innser at jakten på noe – hva som helst – som kan motivere til å beholde startnummeret på, går bytteløst mot slutten.
– Skal jeg virkelig bryte, spør jeg meg selv, men oppdager i det samme en fartsholder med 3:15 på flagget som glir rolig forbi med "saueflokken" sin. Djevelen på den ene skulderen hvisker "Yes, yes, rub it in!", men overraskelsen over at flagget ikke for lengst er langt foran i løypa, løsner mirakuløst tankefloken i hodet mitt. Hva om jeg hiver meg med? Prøver å holde rett fart i et minste frem til maraton. Det skal ikke være noen sak. Og så kan jeg heller bryte der. 

Beina piskes i gang for å ikke miste saueflokken, og jeg legger meg tett i rygg på gjeteren. Garmin melder om 4:25-fart. Burde jeg ta kontakt og høre hvordan han har tenkt å legge opp løpet? Jeg slår det fra meg. Det er ikke viktig. "So what" om det viser seg å bli for hardt? En skarve halvmaraton i dette tempoet skal gå greit.


Man skal være rimelig dyster for å ikke glede seg i alle fall litt over stemningen langs løypa i Berlin. 
Foto: Sportograf.com

Ved passering ti kilometer sjekker jeg for første gang pace-armbåndet, som jeg med et skjevt smil om munnen tok på meg før avgang til start. Jeg følger 3:15-flagget som burde tilsi en snittfart på rundt 4:37, men Garmin sier 4:28. Jeg vet svært godt hvor brutalt det kan bli om man bare løper noen få sekunder for fort pr kilometer. Nesten ti sekunder er i praksis å be om bråk. Men jeg vet også at distansen på klokken og reell distanse kan avvike en del, og ved passering av ti-kilometersmerket noterer jeg at det er snakk om nær hundre meter. Hoderegning er bare å glemme, så armbåndet blir fasiten. For å klare 3:15 må mila passeres på 46:13. Garmin viser 45:45, et halvt minutt foran. Litt raskere enn jeg og min forkjærlighet for negativ splitt ville lagt opp til, men greit nok.


God hjelp i tempobånd! Ofte avviker distansen på klokka og reell distanse i løypa nokså mye, og da blir både tempoangivelse og resterende distanse feil. Ved å forholde seg til kilometerskiltene og sjekke medgått tid på klokka mot aktuell tidsangivelse på pace båndet, slipper man kjipe overraskelser. Man kan naturligvis skrive tidene direkte på armen også, men min erfaring er at penn eller tusj og svette ikke er noen god kombinasjon...

Fartsholderen virker imidlertid ikke å være fornøyd med et halvt minutts klaring. Så snart jeg er sikker på å ikke snuble, verken i andre løpere eller mattene som registrerer tiden på fem-kilometerspasseringene, sjekker jeg klokken igjen ved 15 kilometer. I følge armbåndet skal medgått tid være 1:09:19 – et tall jeg for øvrig har gjentatt for meg selv, om og om igjen, de siste kilometerne, men allikevel har måttet både dobbelt- og trippelsjekke Løping og mental kapasitet... Uansett, Garmin viser 1:08:18. Et helt minutt raskere nå. Jeg tar meg i å synes litt synd på mine medløpere i saueflokken. Fartsholderen kunne like godt ha ledet dem rett mot et stup. Om han opprettholder denne farten blir jo sluttiden 3:13-et-eller-annet. Det tar et halvt sekund før betydningen av den tanken for alvor synker inn...

– HerregudOm jeg klarer å holde denne farten inn, så klarer jeg 3:15. Med god margin!

Jeg forsøker å snakke meg ut av optimismen: Det er langt igjen, alt kan skje, maraton begynner ved 30-35 kilometer og jeg har bommet på dette mange ganger før. Men tenk om... Jeg har haugevis av kilometer i beina etter Tvers over Norge-prosjektet i sommer, og jeg vet at de 660 kilometerne med sekk på ryggen har hatt en positiv effekt på formen. Jeg har ingen vondter, ei heller noen form ubehag. Farten føles grei og på føttene har jeg sko en verdensmester verdig!

I et slags kompromiss bestemmer jeg meg for å holde meg til planen om å vurdere hvordan ting føles ved halvløpt løp, men innerst inne vet jeg at nå er det alvor: Berlin Marathon 2018 er et seriøst forsøk på det seiglivede 3:15-målet!


Nike Vapor Fly 4 % - sko en verdensmester verdig. Placebo eller faktisk effekt? (ikke sponset)

Med en tydelig oppgave å jobbe med, går veien videre i en lett beruset "race mode"-boble. Det er litt mindre slalomløping nå, og jeg holder meg unna publikum, inn mot de blå stripene i asfalten og følger med på avstanden til 3:15-flagget. Avstanden varierer, men jeg mistenker at det er fartsholderen og flokken som løper ujevnt. Selv har jeg funnet et cruisetempo som tydeligvis – over tid – passer, selv om de andre tidvis glir fra og kommer nærmere, som en merkelig, fargerik og hyppig skiftende tidevannsbølge.

Jeg blir etter hvert kjent med ryggene til de andre i flokken som fremdeles henger på. Han høye, tynne franskmannen som har datterens navn på ryggen. Hun lille, lettkledte amerikanske som svetter så mye og som har pers på 3:15:11 (hun spurte hva mitt mål var). De to kameratene fra Brasil som ikke lenger prater så ivrig med hverandre og fem-seks andre. Om noen forsøker å snakke med meg svarer jeg så kort som mulig, og glir unna. Vil ikke kaste bort krefter på prat nå.


Lett vantro, men veldig fokusert!
Foto: Sportograf.com

Berlinløypa er så godt som paddeflat. Kun to steder er det noe man kan kalle bakker, men jeg er bevisst på å heller ikke pushe der hvor det bare såvidt er stigning. Kontrollert og "billig" løping absolutt hele veien. Nyte været, stemningen langs løypa, og all musikken. Det er MYE musikk langs løypa i Berlin! Band av ulike slag, trommegrupper, enkeltmusikanter, folk i leiligheter langs løypa som (hvert år) spiller musikk fra sine anlegg. Et sted går det fast i Rammstein. 

Halvmaraton passeres på 1:35:56, over halvannet minutt foran skjema, og ved 25 kilometer har vi plukket ytterligere tjue sekunder. Når jeg passerer matten som registrerer og kringkaster mellomtiden, lurer jeg litt på hva de som følger løpet virtuelt tenker. At jeg antakelig har startet for hardt (igjen) og snart kommer til å krasje? At det kanskje kommer til å holde denne gangen? At de kjenner på en viss spenning på mine vegne, og heier meg frem hjemmefra, motiverer meg ytterligere. Samtidig råder en merkelig ro. Jeg vet overhodet ikke at dette kommer til å gå, men jeg begynner for alvor å tro. Og ikke bare på 3:15, men utrolige 3:13. Kanskje...?


God motivasjon i taktfaste trommer. Kult også at en SkiLøper har sneket seg med på dette offisielle bildet fra Sportograf, som forøvrig imponerer med valg av omgivelser for løper-fotografiene sine. 
Foto: Sportograf.com

Solen skinner, men temperaturen er helt fin. Av og til får vi lett motvind som kjøler akkurat passe. Jeg digger det når vi passerer taktfaste trommer. Perfekt for jevn, maskinaktig løping. Flere ganger hører jeg noen rope navnet mitt, oppfatter et "Norge" eller "Norway", og ser kjente så vel som ukjent ansikter. Takknemlig smiler og vinker jeg tilbake. Også blant de andre løperne hilser jeg på en og annen bekjent, men fokus er stort sett utelukkende på eget løp. Jeg lar meg ikke påvirke mer enn nødvendig av det som foregår rundt, eller andre løperes tempo.  

28 kilometer. Løpsmønstreret i flokken har forandret seg. Fra å ha variert avstanden ganske mye, er fartsholderen nå stort sett bare rett foran meg. Jeg må liksom holde igjen for å ikke passere ham. Har han senket sitt tempo, eller har jeg skrudd opp mitt? Halvt på spøk gir jeg meg selv tillatelse til å løpe forbi ham dersom jeg føler meg like sterk ved passering tretti kilometer, men trekker den raskt tilbake. Ikke før 35! Jeg har krasjet ved 35 før, og nå vil jeg virkelig ikke ødelegge dette. 


Race mode: On! 
Foto: Sportograf.com

Tretti kilometer passeres to minutter og tjue sekunder foran skjema. Jeg begynner å bale med beregningen av hva det konkret vil si i sluttid. På drikkestasjonen som dukker opp, peiler jeg inn første åpne mulighet, plukker løpende med meg en kopp vann fra den utstrakte hånden til min utvalgte funksjonær og lirer av meg et smilende "Danke!". Uten å miste for mye fart sluker jeg et par, tre slurker fra de upraktiske plastkoppene for fjerde gang på turen, slipper koppen på bakken og gjenopptar "race pace". Vantro innser jeg to ting:
  1. Gjennom drikkestasjonen har jeg passert fartsholderen
  2. Om dette holder inn blir det SUB 3:13!
Gåsehuden melder seg og øynene blir blanke. Det kan da virkelig ikke være mulig - kan det? Uansett må jeg nå være smart. Et øyeblikk vurderer jeg å sakke av og plassere meg bak fartsholderen igjen, men bestemmer meg i stedet for å bare følge godt med, slik at jeg ikke løper fra ham. Farten må for enhver pris ikke skrus opp for høyt. Plutselig har jeg ALT å tape, og det er nå løpet for alvor begynner. Bare å holde inn. Joda, jeg kommer sikkert til å bli sliten etter hvert, men da har jeg disse magiske skoene til hjelp. Bare 12 kilometer igjen; dette må da holde? Dette SKAL holde!


Forsiktig optimisme ned shoppinggaten Kurfürstendamm, med den istykkerbombede Gedechtniskirche som karakteristisk bakteppe. 
Foto: Sportograf.com

35 kilometer passeres på 2:38:52, godt foran de 2:41:45 som armbåndet angir. Stikk i strid med planen har jeg tilsynelatende løpt fra fartsholderen, og nå lurer jeg på om det kjennes mikroskopisk tråere. Over en periode sjekker jeg Garmin med jevne mellomrom for å se om snittfarten taper seg. Men nei, den står uendret.

På den syvende turen gjennom Berlin Marathons løype, har jeg full kontroll på de fleste områder og svinger. Det litt kjedelige området etter folkelivet på Ku'damm. Den lille stigningen før passering av Kulturhuset og Potsdamer Platz. Den lange strekningen på Leipziger Strasse før vi omsider og endelig tar av mot venstre, samt nøyaktig hvor langt det er fra den flotte Gendarmenmarkt-plassen til Unter den Linden og det – etter min mening – uovertrufne oppløpet!  

Det er knapt til å tro. To små kilometer igjen og det føles fremdeles tullete bra. Jeg oppdager et par damer foran meg og lurer på om jeg skal tenke plassering, men med 3:15 og rå pers i sikte, kjennes det uviktig. På merkelig vis siger jeg allikevel forbi og jubler litt innvendig kort tid etterpå. Noen ganger blir jeg virkelig overrasket over hvor dårlig jeg kjenner meg selv.


Bilder kan fortelle mer enn tusen ord – og vise ting man ikke fikk med seg der og da. Blant annet at enkelte hadde en lang tøffere reise enn andre. Heldigvis får han god hjelp av rause med-deltakere. Forhåpentligvis kom han helt i mål. 

Foto: Sportograf.com



Verdens beste følelse på verdens beste maratonoppløp!
Foto: Sportograf.com

Brandenburger Tor! Jublende flyr jeg mot og gjennom den mektige portalen mens jeg tar et kikk på klokka for å forsikre meg om at dette virkelig skjer. Sjokkert innser jeg at dette ikke bare blir sub 3:15 eller sub 3:13. Det blir sub 3:12, og med den innsikten kommer jeg på sms'en jeg fikk fra en løpbuddy da jeg stod i startfeltet i mitt grimme humør noen timer tidligere. Han ønsket meg lykke til og ga meg tillatelse til å ta persen hans. Da jeg fikk meldingen ble jeg nesten irritert. Å tulle med at jeg kunne få ta hans pers på 3:11:09 når jeg atter en gang skulle mislykkes med 3:15... Nå fortoner det seg veldig annerledes, og jeg gasser på i et forsøk på å utnytte hans vennlige tillatelse.


Chewbacca!!! Ikke 3:22:20 som den offisielle klokken viser, men elleville 3:11:07! Avviket skyldes at startgruppe E startet ti minutter etter den første, offisielle starten, og ettersom jeg stod bakerst i gruppen tok det drøyt et minutt før jeg (motvillig) kom frem til, og krysset, startstreken.
Foto: Sportograf.com

Så er det gjort. Offisiell tid 3:11:07 og pers med over seks minutter! Jeg er lamslått. Fem år og over tretti maraton (riktignok bare syv reelle forsøk) etter at 3:15-målet ble satt, nettopp her i Berlin. Hele seks minutter raskere enn jeg noen gang har løpt, og så føles det som mitt letteste maraton noensinne... Maraton altså!

Få meter fra målstreken blir jeg intervjuet av en nærgående reporter med mikrofon og kameramann. Jeg svarer ekstatisk på spørsmålene, og utbroderer hvilket strålende arrangement Berlin Marathon er. Gudene vet hvor det intervjuet endte opp.

Videre. Jeg har los på medaljene og får raskt blikkontakt med en av dem som deler ut. En eldre dame. 
– This is the best moment, sier jeg til henne og lener meg frem. Hun smiler og legger medaljen høytidelig rundt halsen min. Når jeg takker henne for at hun og de andre funksjonærene bidrar til å gjøre dette løpet så fantastisk, trekker hun meg resolutt til seg og jeg får en skikkelig bamseklem før jeg, sterkt og deilig endorfinruset, rusler videre mot enda mer av det som gjør Berlin til mitt favorittmaraton: Stemningen på gressplenen foran riksdagsbygningen og alle samtaler med kjente og ukjente der, solen (nesten alltid), den tradisjonsrike alkoholfrie sponsorølen. Og aller mest: den sanseløst gode smaken av en vanvittig etterlengtet pers.


Enda en av disse nydelige Berlin Marathon-medaljene, og årets utvalgte medaljeprofil kunne ikke passet bedre...


...for sannelig ble den sympatiske Eliud Kipchoge ny verdensmester. Han hadde på forhånd meddelt at han skulle gå for pers, så verdensrekord var forventet, bare ikke med så rå margin. Gjett hvilke sko han løp med. (c;

Hvordan er det mulig? Hva er det som gjorde meg i stand til å løpe 3:11 denne dagen, når jeg har slitt så lenge med 3:15? Flere har spurt om det kan være et resultat av de 660 kilometerne Tvers over Norge i sommer. Svaret er ja. Det er hevet over enhver tvil! Ingenting annet kan forklare en så stor forbedring.

I tillegg er jeg rimelig sikker på at skoene bidro. Noe placebo-effekt, definitivt, men jeg kan ikke huske å ha vært så lite sliten i beina på slutten av et maratonløp tidligere. Det gikk fint å jogge umiddelbart etterpå, og den påfølgende dagen var det ingenting som tydet på at beina hadde løpt maraton i det hele tatt. Det er riktignok sjelden jeg er særlig plaget med vonde ben etter lange løp (med mindre jeg er skadet), men dette var spesielt.


Det er opplagt en del å utsette på mental instilling, men svært lite å utsette på gjennomføringen. Som min far beskrev det: "Jevnt som en klokke". Nå, en uke senere, kan jeg fremdeles knapt tro det! 3:11 er fort, og å bli 223 av 12.329 damer totalt, og 22 plass av 1.992 i aldersklassen - og også nummer 2.911 av de 40.781 menn og kvinner som fullførte totalt... Vel, det er bare helt hinsides!

En annen ting jeg gjorde for første gang og kommer til å gjenta, selv om det antakelig ble for halvhjertet til å ha effekt, er inntak av rødbetsaft. Jeg fikk ikke i meg mye av det – det smaker jo virkelig pyton – men inntil et par desiliter ble det kanskje med frokosten den morgenen.


Det er alltid veldig mange kjente som løper Berlin, så også i år. Hjembygdinger, andre SkiLøpere, folk som man har blitt kjent med på andre reiser og løp. Ikke minst virker det som Tromsø løpeklubb er representert i de fleste utenlandske løp. Etter målgang ble det ble noen timer med skravling. Ikke minst med denne gjengen: Helga, Mona, Anja (som også perset stort), Sharon, Eline og Luis. 


Kanskje hjalp det også litt å være på egen tur, og ikke ha reiseleder-ansvar for en bøling andre løpere. Det hersker i alle fall liten tvil om at reisefølget, Mona og Eline, bidro positivt. Ikke minst Eline, som på humoristisk, militært vis forsøkte å korrigere innstillingen min (kommanderte meg til å - med overbevisning - si at det kom til å gå bra) da hun rett før løpet oppfattet hvor elendig den var. Tusen takk for en herlig og morsom tur!   

Å stå på startstreken så motvillig som jeg gjorde denne dagen var virkelig ikke bra, men i ettertid tenker jeg at det egentlig var utrolig flaks. Dersom jeg hadde hatt nogenlunde normal innstilling og satset seriøst på 3:15, ville jeg aldri våget å holde tempoet som krevdes for å henge med den fortløpende fartsholderen, og som var nødvendig for å innkassere denne deilige, nye persen.

Det er mulig at Berlin Marathon 2018 blir stående som mitt livs maratonhøydepunkt, det får tiden vise, meen selv om jeg rett etter målgang utbasunerte at jeg aldri mer skal sette så tøffe mål, så er drømmen om å oppleve noe lignende igjen (naturligvis) godt etablert.

Janicke

mandag 21. mai 2018

Big Sur Marathon 2018 - Stahetens skakkjørte triumf

Det er mye sjelero å finne i en beslutning. Etter to uker med svevende og ubehagelig skal/skal ikke og bør/bør ikke-vurderinger uten fasitsvar, var det godt å skjære gjennom og bestemme seg for å starte og heller bruke energien på langt mer konkret og oppbyggende strategi-planlegging – selv om den involverte uvant utnyttelse av makstiden:
- Seks timer. Kan man GÅ en maraton på seks timer? 

Big Sur Marathon. California. Ferie! Etter hjemkomsten fra Boston, tok det bare et par dager før jeg pådro meg et sjeldent, men ganske så påtakelig tilfelle av reisefeber. Boston-medaljen var sikret, og 13 dager senere skulle "Boston 2 Big Sur Challenge" fullføres. Samme land, motsatt kyst. Da jeg for halvannet år siden bestemte meg for å gjøre B2B-prosjektet så jeg begge reisene som soloprosjekter. Det er ikke til å komme bort fra at gruppen mennesker som prioriterer å reise så langt to ganger på to uker, og bruke så mye penger for å løpe et par maraton, er begrenset. Samme hvor ikoniske og vakre løpene er. Boston ble imidlertid etter hvert et Springtime-reiselederoppdrag, mens Big Sur-deltakelsen ble en del av en herlig omfattende California-uke sammen med pappa. B2B-opplegget kunne knapt blitt bedre, hadde det ikke vært for en ørliten hake: Skade!

Boston-medaljen var sikret, men den hadde kostet en hoven og slarkete ankel i tillegg til den bakenforliggende plantar fascitten. Risikoen for årets, og løpekarrierens, andre DNF var nærmest overhengende når maraton (eller lenger) nummer 42 stod for tur. Allikevel virket det komplett usannsynlig at jeg ikke skulle klare å karre meg over målstreken. Om jeg så måtte gå... 


Big Sur byr på mile-markeringshumor langs løypa. Ved mile syv sammenfalt temaet med mitt store dilemma. 

Jo, solen skinte stort sett strålende og sterk fra den vide Californiske himmelen, men det lå en dis av uggen usikkerhet over dagene frem mot løpet. For en utålmodig sjel er tanken på gå en hel maraton ikke spesielt givende, men med beslutningen tatt var det var makstiden som bekymret. Vanligvis kan man håpe på litt slack, men her virket tidsbegrensningen nådeløs:

"A six hour pace is the hard and fast, we-really-mean-it time limit (13:45 minutes-per-mile)." 

Fullt forståelig ettersom løypa går på en vei som er eneste tilgang til en nesten 150 kilometer lang del av kystlinjen.

Maraton på seks timer innebærer en snittfart på 8:30 min/km. Det er ikke superlangt unna fokusert og rask gange, men tanken på å kjempe seg gjennom nesten hele veien, ofre foten, og så bli plukket opp av oppsamlerbussen 15-20 minutter før målgang og ikke få medaljene...  Jo, det ville uansett være flott å se den vakre strekningen som fotturist, men det var bare ikke godt nok. Jeg hadde to brikker å hente til B2B-puslespillet mitt, og et kryss å sette på "listen".


Dags for å komplettere samlingen!

Big Sur International Marathon er et virkelig spektakulært løp! Arrangøren selv omtaler det som verdens vakreste, og så langt har jeg ikke fått med meg at noen har utfordret påstanden. Veistrekningen er i seg selv ansett som en av de vakreste, med Stillehavet og det herlige, ville kystlandskapet som kulisse.

Løpet er også kupert. Fra basen for løpet, den lille kystbyen Monterey, busses løperne sydover langs kysten til Big Sur Station. Et "middle of nowhere"-sted mellom grønne åser og redwood-trær. I starten av løpet bærer det nedover. Lenge! Men som kjent må alt som går ned før eller siden komme opp (eller var det motsatt?). Etterhvert som skogen tynnes ut og landskapet åpner seg bølger løypa seg frem i omgivelser som virkelig kan ta pusten fra en. Luft er det imidlertid nok av, og da ofte i form av en jevn og kjølende motvind. Ikke minst når man kommer til løypas høyeste punkt og runder Hurricane Point. Navnet er ikke tilfeldig. Herfra belønnes man imidlertid også med det første skikkelige synet av et av California-kystens mest berømte landemerker: Bixby Creek Bridge. En superstjerne i filmsammenheng. For tiden aktuell blant annet i introen til serien Big Little Lies.


Usedvanlig vakker løype! Pacific Coast Highway fra avsidesliggende Big Sur Station til Carmel, Clint Eastwoods sjarmerende, lille by.

Det var ikke bare broens berømmelse som gjorde Bixby Bridge så sentral i min løpsstrategi. Når man krysser den 218 meter lange og spektakulære broen, 85 luftige meter over bakken, er man også halvveis! Strategien ble å løpe etter beste evne til broen. Om jeg klarte det på under to timer ville det være tid til å gå – eventuelt halte – resten. "Take it to the bridge", som James Brown ville sagt! Derfra og til mål... Det var bare å innstille seg på at seig stahet ville bli en langt viktigere egenskap enn den godt utviklede utålmodigheten som vanligvis er bra når det er antall timer, minutter og sekunder som står i fokus.


Kontraster - Fra det gigantiske, kalde og overfylte teltet i Boston til det oppvarmede, romslige og komfortable VIP-teltet til Runner's World i Big Sur... Joda, hadde betalt for luksusen, men det kjentes som vel investerte tusenlapper denne morgenen! 

Som i Boston Marathon fraktes løperne til startområdet i gule skolebusser. Fordi jeg ikke tok sjansen på å få plass i lotteriet om startplassene i Big Sur Marathon, benyttet jeg muligheten til å betale en del ekstra for en Runner's World VIP-plass. Der var det "bare" først til mølla, og jeg er ganske god til å nå den slags møller først når jeg har bestemt meg for noe. Når VIP-startplassen var betalt, tenkte jeg ikke stort mer over det, men det var hyggelig å erfare at VIP-prisen ga VIP-goder. I tillegg til at vi fikk både fin Asics treningsjakke og sekk og en langt mer komfortabel buss til startområdet, hadde vi oppvarmet telt, tilgang til egne VIP-toaletter og superenkel innlevering av skiftetøy (bare å droppe asics-sekken når man forflyttet seg fra varmeteltet til startstreken).



Både Richard og jeg synes det var riktig så komfortabelt med Runner's Worlds VIP-opplegg. 

Ettersom starten for Big Sur Marathon går kl 06:45 og det tar inntil et par timer for bussene å ta løperne frem til startområdet på den smale og svingete veien, måtte jeg forlate hotellet allerede før 03 på morgenen. Gåturen fra mitt hotell til bussene var bare ca 20 minutter, men det gir litt ekstra kribling å gå på ukjente steder i tussmørket. Underveis kjørte en bil opp til siden av meg og tilbød skyss.
- Are you going to the marathon? Do you want a lift, spurte mannen som satt i bilen. 
Big Sur Marathon er en stor happening i området, så iført løpeskjørt, kompresjonsstrømper og treningsjakken fra Runner's World var det ganske opplagt. Jeg var på nippet til å takke ja av høflighet, men valgte å avslå og flirte litt av tanken på at transport til maraton i grunn er et langt bedre lokkemiddel enn godteri, dersom noen skulle ønske å få meg inn i en bil. 


Middle of nowhere? Det var riktig så landlig og grønt ute ved Big Sur Station. 

Busser fylt med rundt 3.300 maratonløpere kjørte i lang kolonne sydover på den samme veien som vi snart skulle løpe tilbake. Det var stummende mørkt, så omgivelsene ble ikke avslørt på turen, men takket være lyset fra en kulerund måne som av og til kikket frem mellom skyer ante vi Stillehavet på vår høyre side.

Akkurat som i Boston ble bussturen et vendepunkt for magefølelsen. Gleden over å skulle være med på dette eventyret tok overhånd, og frykten for å ikke komme til mål forsvant. Klart jeg skulle klare det. Big Sur liksom... Litt smerte skulle jeg tåle, og det kom til å bli en fantastisk opplevelse uansett! Jeg skulle gjøre akkurat det som en løpsansvarlig oppfordret oss til:

– Nip the marathon like it's a fine wine!

Richard som hadde et maraton ferskt i bena, og både maraton og ultraløp helg på helg etter Big Sur, hadde mål om å komme inn på under fire timer, og vi stilte oss begge ved 3:45-ballongen. Det kunne jo være at foten var medgjørlig, og da var det en ganske realistisk tid. Og dersom jeg nå måtte gå store deler av løpet, så ville den tidlige starten gi meg rundt 10 minutter ekstra, ettersom makstiden på seks timer gjelder fra siste løper krysser startstreken.


Ikke helt som i Berlin...

Kanskje ble jeg i overkant ivrig av å stå der, tidlig på morgenene mellom grønne åser og trær, og høre den amerikanske nasjonalsangen bli sunget på høytidelig vis, for når startskuddet gikk og startmatten var krysset bar det nedover i et langt høyere tempo enn planlagt. Foten funket og det kjentes så lett, selv om kjappe blikk på Garmins pulsangivelse var litt urovekkende. Tanken om å gjøre som i Boston, og holde pulsen under 140 så lenge som mulig, var bare å glemme. Selv om det gikk nedover. Vel, bare å ta det på feelingen da...

Og feelingen var tross alt god i utforløpingen mellom redwood-trærne: Tidlig. Stille. Eksotisk. Spennende. Løpende føtter mot asfalt. Småprat mellom enkelte av løperne. Det var rett og slett litt andakt over det hele. Her og der stod det små ansamlinger av mennesker. Stort sett vakter for løpet: brannmenn og klassisk amerikanske "rangers" i cowboy-aktig hatter. En av dem ropte muntert til oss:
- You'll get your beer before I'll get mine!


Etter et antall kilometer nådde vi bunnen av bakken og kom ut av skogen. 

Skadet eller ei, gleden over å løpe på den "frynsete kanten av den vestlige verden" (ragged edge of the western world) som Big Sur-arrangøren omtaler det boblet i meg. Stillehavet, kystlinjen, strendene, de irrgrønne engene og åsene som her og der var dekket av blomster. Og asfaltstripen som skar igjennom landskapet. Temperaturen var perfekt, og selv om vi fikk et par uventede regnskyll og hadde noe motvind hele veien, var det gjennomgående bra. Milevis fra Boston, på alle mulige måter.


Endelig!! Den lange stigningen opp til Hurricane Point starter litt nedenfor veien til høyre i bildet, og ender i Hurricane Point oppe til venstre.

Normalt sett vil ikke synet av en motbakke på 3,5 kilometer, med jevn stigning fra null til 150 meter over havet, vekke jubelen i meg, men når jeg nå begynte å ane at det snart kom til å vanke to vakre medaljer, var det en deilig blanding av lettelse og forventning å beskue hele den lange motbakken opp til beryktede Hurricane Point der fremme. Ankelen verket litt, spesielt når det gikk nedover, men det gikk foreløpig greit å løpe og nå var jeg snart halvveis.


Going up?


Uvant motbakkeglede!

Garmin viste - naturlig nok - at farten gikk ned i stigningen, men også at pulsen gikk høyt. Svært høyt! Faktisk høyere enn makspulsen jeg fikk målt i forbindelse med Vo2-maks-test for et par år siden. Ettersom det ikke føltes som om pulsen var i ekstrem sone tok jeg det med knusende ro. Bare å trippe videre til topps, så var jeg snart ved broen!


Time to selfie! (Jada, tok en selfie jeg også)

Bixby Bridge! I halvannet år var det å løpe over den vakre, gamle broen symbolet for hele Big Sur-eventyret. Nå var jeg her! Fra drømmeopplevelse til virkelighet, og fra usikkerhet knyttet til fullføring til visshet.

I alle fall nesten. Strategien om å komme halvveis på under to timer var nådd  (1:52:25), men i den lange nedoverbakken fra Hurricane Point til broen ble det tydelig at ankelen var i ferd med å bli mektig lei av kjøret. Vanligvis kan jeg slippe opp og cruise forbi mengder av løpere i utforløping (på asfalt, absolutt ikke i terreng). Her måtte jeg holde tilbake og hele tiden forsøke å justere foten, både inne i skoen og hvordan den traff asfalten. Det kjentes både som om skoen hadde blitt altfor trang og som om noe i ankelen kunne komme til å knekke, ryke – eventuelt eksplodere (hva vet vel jeg) – når som helst.

Men så lenge jeg var fokusert gikk det fremdeles å løpe...


Tilskuere er det ikke mange av i Big Sur Marathon ettersom det stort sett er forbudt å bevege seg langs den smale veien til fots, men her og der fikk vi ulike former for underholdning.

Big Sur har flere distanser, og et stykke etter Bixby passerte vi startområdet for 11 miles-løpet der pappa deltok. 21 miles er også en opsjon, i tillegg til å løpe maraton-distansen i form av stafett med seks etapper.

Selv om jeg gledet meg over mye også i andre halvdel av løpet, ble det mindre fokus på omgivelsene og langt mer på å løpe riktig, hva nå enn det var. Oppover gikk greiest, bortover var ok, men nedover ble stadig vondere, spesielt i de mange delene der veien skrår brutalt sidelengs.


Skråløping til besvær! Når jeg ser på bildene av andre løpere forstår jeg godt at min allerede plagede ankel fikk (skakk)kjørt seg.

De humoristiske mile-skiltene ga dobbel glede hver gang. Ennå en mile jeg hadde klart å holde løpingen i gang, men litt etter det 22. skiltet (ca 36 kilometer) var det slutt. Richard hadde akkurat passert meg i godt driv og flirende ropt at han trodde jeg ville komme meg i mål innen makstiden. Jeg lo tilbake. Hadde jeg klart å løpe resten ville jeg sannsynligvis ha kommet i mål på rundt 3:45 eller 3:50, men vi var inne i en tilsynelatende evigvarende nedoverbakke der veibanen skrånet kraftig. Smerten i ankelen, og frykten for å påføre den en skade som ville ta svært lang tid å helbrede, ble for intens, og med en halvhjertet lovnad til meg selv om at jeg kunne løpe igjen så fort det ikke gikk nedover lenger og veien forhåpentligvis flatet ut også sidelengs, begynte jeg å gå. Kraftig haltende.

Det ble gjort flere forsøk på å gjenoppta løpingen, men til slutt var det bare å innse at jeg ikke er særlig god til å takle smerte. Selv om jeg trodde jeg hadde vært forberedt på å gå en langt større del av løpet enn de siste 5-6 kilometerne, kjente jeg en viss irritasjon over å tape så mye tid når jeg tross alt hadde kommet så nær. Det var bare å svelge unna og fokusere på at medaljene uansett ikke var kjempelangt unna. Jeg kom til å klare det!


Hallelujah indeed! 


Det føltes for galt å krysse målstreken gående; bare å bite tennene sammen for noen siste løpesteg!


B2B-medalje nummer to: Vestkysten! Så spesielt. Så vondt. Så verdt det!

Sluttiden var jo uten betydning, men med 4:08 kunne jeg slå fast at oppsamlerbussen aldri kom i nærheten. Og når man nå er litt opptatt av slikt, så kunne jeg ikke annet enn å glede meg over forholdsvis god plassering på tross av all gåingen:
  • Nummer 314 av 2.270 kvinner
  • Nummer 922 av 4.398 deltakere totalt


Medaljer og feiring med pappa og Richard!

Med både B2B-deltakelse og Runner's World VIP-startplass hadde jeg tilgang til to VIP-telt i målområdet, og om det er én gang VIP-opplegg var på sin plass, så var det denne! Først haltet jeg til B2B-teltet for å komplettere medaljesamlingen og plukke opp B2B-jakken. Det var også der jeg hadde avtalt å møte pappa som til min store glede hadde hatt en super opplevelse i sin 11-miler.

Derfra forflyttet vi oss til Runner's World-teltet som var hakket mer "eksklusivt" med bare rundt hundre VIPs mot de 400 B2Berne. Her var det enda mer og bedre mat og drikke, og pappa, Richard og jeg kunne oppdatere oss på våre tre ulike opplevelser. Ankelen fikk jeg lagt is på, og med VIP-hurtigtilgang benyttet jeg meg for første gang av massasje-muligheten. Det var ingen grunn til å haste hjem til hotellet.

Vel, bortsett fra at medalje-nerden i meg gledet seg vilt til å gjenskape bildet som var én av flere faktorer som trigget til deltakelsen i B2B Challenge i utgangspunktet.


Drøm det, gjør det! Medaljepuslespillet komplett!

Det har gått tre uker siden den heftige ferden langs Californias kyst. Det er fremdeles en liten hevelse i ankelen, men den "overdøver" ikke lenger plantar fascitten. Jeg har så vidt gjenopptatt forsiktig løping, men stod over helgens Göteborgsvarv. Nå er det kun å bli bra til sommerens prosjekt, Tvers over Norge, som betyr noe. Jeg misliker usikkerheten, og regelrett hater å ikke vite når jeg er fullt løpbar igjen, men i en tid uten mulighet for oppnåelse av farts-relaterte mål oppleves tilfredsheten over å ha krysset av et heftig punkt på bucket list'en herlig lindrende. Jeg kunne ikke valgt annerledes.

Og verdens vakreste? Ettersom jeg ikke har løpt dem alle kan jeg ikke uttale meg om riktigheten i arrangørens påstand, men Big Sur inntar i alle fall en soleklar førsteplass på min liste og det blir garantert en ny ferd langs 'California State Route 1' en gang i fremtiden. Som Californias tidligere guvernør ville sagt:
– I'll be back!

Men da (sannsynligvis) som standalone-prosjekt, og forhåpentligvis uten skade.

Janicke