mandag 8. mai 2017

Enda et hakk staere

I går skulle jeg ha løpt Salzburg Marathon. Som jeg skrev i forrige innlegg sist søndag, gledet jeg meg både til tur og løp. Et nytt "check" på listen over Chewbacca-målene skulle endelig settes.

Slik gikk det ikke. Rett etter at innlegget var lagt ut løp jeg ut på dagens økt. En tomilstur i terreng, ettersom årets testing av terrengsko for Löplabbet er i gang. Beina var tunge, men jeg var målrettet. Å gi seg var ikke aktuelt. På en skogsvei strødd med stor pukk fokuserte jeg ekstra, men ettersom det var skrekkelig krevende å løpe der lot jeg også blikket søke veikanten etter stier som jeg kunne ta av på. Så hektet skoen i en stein...

Nytryna og mørbanket. 

I stedet for det sedvanlige, jentete hvinet som jeg irriterende nok har en tendens til å ty til når jeg er nær ved å snuble eller falle, eller for den del faktisk snubler eller faller, hørte jeg et ukjent og merkelig brøl. Ettersom det lød samtidig som jeg innså at et usedvanlig ublidt møte med moder jord var uungåelig, skjønte jeg beskjemmet at lyden kom fra meg. Dét var imidlertid mitt minste problem. O hildrande du så vondt det gjorde å treffe den pukk-strødde bakken! Aller først håndflatene. Ikke en skrape i huden, men hendene formelig pulserte. Så begynte høyre skulder og arm, samt høyre side av brystkassen, å verke. Til sist meldte også hofte og kne seg på. Jeg ble sittende uvanlig lenge - sikkert 15 sekunder - før jeg kom meg opp og fortsatte turen. Bortsett fra at hendende fortsatte å dunke, det var vondt å vri på høyrearmen, og jeg naturlig nok følte meg generelt mørbanket, gikk det greit å løpe de siste ti kilometerne hjem.

Først utpå ettermiddagen og kvelden begynte jeg å ane uråd. Ribbeina på ene siden ble stadig mer plagsomme. Det ble vondere å bevege seg, samt å le, hoste og etter hvert puste normalt. Mandag og tirsdag tiltok ubehaget, og på onsdag bekreftet legen ribbeinsbrist.




Nedtellingen på kjøkkentavlen kom aldri videre...

Jeg innrømmer det: Det ble mørkt en stund. Nå må det da snart være nok? Googling (aldri en god idé) gav meg inntrykk av at det antakelig ikke kom til å gå å løpe på flere uker. Og ikke bare måtte jeg klare meg uten løping, men all trening som kan plage det bristede ribbeinet. Alt som krever at man puster litt dypt. Skulle jeg til og med få oppleve å savne ellipsemaskinen?  Skulle jeg nå få ytterligere fire, fem uker uten trening? I tillegg til alle skadeukene jeg har så langt i år? I noen små øyeblikk føltes det som dødsstøtet. Kanskje jeg like godt nå bare skulle gi opp denne seige drømmen om 3:15.

Heldigvis har jeg en fastlege som løper. Han mente at jeg var rundt smertetoppen omtrent den dagen jeg var der, og at det ville bli bedre fremover. Han mente sågar at jeg antakelig kunne kommet meg rundt i Salzburg, ved for eksempel å veksle mellom gåing og løping. Der og da trodde jeg ikke stort på det, det var for vondt. Dessuten er ikke maraton for meg å karre seg gjennom løypa. Jeg vil løpe.




Hva nå? Og den stakkars armen som legen ga skylden for ribbeinsbristen (ettersom jeg landet på den) må kunne sies å ha fått sin straff. 

Reise og hotell ble avbestilt, og prosessen med å finne et nytt løp for å sanke det tiende maratonlandet, og samtidig sørge for at New York blir "maraton eller lenger" nummer førti, ble startet. En kjapp rådspørring på Instagram ga et knippe kandidater som kan passe: Eindhoven, Amsterdam, Lisboa og Budapest - alle i oktober.



Det har blitt noen fantastisk flotte mil på sykkelsetet! Follo-trakten har herlige, svingete og bølgende veier gjennom svært vakkert landskap.

Livredd for å miste enda mer form enn jeg allerede har tapt så langt i år har, ble sykkelen igjen redningen. Etterhvert som det gikk greiere å puste dypt ble det et par virkelig gode og fine turer, og søndag var det generelle ubehaget såpass dempet at jeg endelig hadde tro på en kombinert gå- og joggetur.

Selv om jeg var redd for nedtur, rådet optimismen da jeg etter en dose frykt-prokrastinering kom meg ut på ettermiddagen. Tilfeldigvis møtte jeg et par kamerater som også var på vei mot skogsstiene i Nøstvedtmarka. "Heng med," sa de, og selv om deres planlagte ti kilometer hørtes ambisiøst ut, valgte jeg å slå til. De første løpestegene var nervepirrende, men ingen smerter hugg tak. En viss murring, men ikke noe som ikke lykken over å løpe igjen kunne kamuflere. Åtte kilometer i kupert og krevende terreng senere satt smilet som klistret igjen.

Det finnes gode ting også med motgang og nedturer. Det aller beste er at oppturene blir enda sterkere. Og om man ikke lar motgangen knekke pågangsmotet, har staheten en tendens til å komme styrket ut av det. Bare én treningsuke er tapt, og NU jävlar; nå skal lettbent ta tilbake dette løpeåret!

Janicke

søndag 30. april 2017

Teflonbeleggets eminente egenskaper

Er det ikke rart hvor fort ferske opplevelser blir "ancient history"? Slitet under Boston Marathon ble latterlig kjapt ferdig prosessert er arkivert under "bygones". Alle tankene som plaget meg under og rett etter løpet, og alle bastante beslutninger om legge opp som langdistanseløper etter 2017, fordampet raskere enn svetten i løpeskoene. Nå, straks to uker senere, har jeg allerede vært nære ved å fylle årets eneste gjenstående maratonfrie måned - oktober - med enda et løp. Heldigvis har egen vantro over handlingen forhindret gjennomføring.

Merkelig eller ei, teflon-hukommelse er en velsignelse når løpene ligger tett. Salzburg Marathon er bare en uke unna, og i stedet for skrekk og motvilje er det - ufattelig nok - forventning og glede som dominerer.




Daglig påminnelse på kjøkkentavlen. Som om jeg skulle glemme...

Å bedre formen på tre uker, mellom to maraton, er neppe mulig, men forhåpentligvis er den vedlikeholdt. Treningen er i alle fall godt i gang, og selv om skaden ikke er borte kjennes den annerledes, mindre påtrengende, enn før Boston. Merkelig nok.

Planen for Salzburg Marathon er å starte, tenke positive tanker underveis, og å komme i mål. Tidsmål har jeg egentlig ikke.

Neeeeida. Iiiingen tanker og mål om tid for Salzburg...

HAHA! Som om noen går på det nå, etter at jeg i forrige innlegg raste ut av skapet som livlig løps-løgner. Ok, men rekkefølgen på de følgende målene er i alle fall ærlig (tror jeg):

  1. Maratonland nummer ti, slik at Marathon Globetrotters-medlemsskapet kan konverteres fra "provisional" til fullt medlem. Hvorfor det er så viktig? Hmm... Vel, your guess is as good as mine.
  2. God løpsopplevelse og post-maratonfølelse, for å korrigere Boston.
  3. En akseptabel tid. Dessverre er jeg skrudd sammen slik at slutt-tid og god post-maratonfølelse er tett sammenflettet. Uansett hvor hardnakket jeg måtte påstå det motsatte, har jeg alltid tanker om tid. Etter seks nærmest løpefrie uker før Boston ville 3:30 ha gitt greit med godfølelse der. Slik gikk det ikke. Tankene har kvernet mye rundt hvor mange av de 15 ekstra minuttene som skyldtes varmen, og hvor mange som skyldtes formtap under skadeperioden. Svaret er kanskje å finne i Salzburg neste søndag. Tidsmålet holdes i alle fall på 3:30. 

Som eneste norske påmeldte i løpet (i alle fall foreløpig) burde det også være gode muligheter for å bli "Beste norske". (c;




Kjekt med eget kapittel for "perverse" maratonplaner. Bare synd det ikke var noe eget program for "three weeks between".  

Selv om den gode Pete Pfitzinger (forfatter av boken "Advanced Marathoning") mener at det er perverst å ha mindre enn 12 uker mellom maratonløpene, har han lagt opp egne programmer for "multiple marathoning". Det korteste programmet er riktignok på fire uker, men det har vært nyttig å myse litt på hvordan oppbygging og nedtrapping er lagt opp der. Tar sjansen på at det går greit å følge den siste uken slik den står.

Janicke

tirsdag 18. april 2017

Boston Marathon 2017 og den lange avstanden mellom uttalte ord og indre tanker

Mitt eneste mål var å komme i mål, sa jeg. Om jeg bare fikk medaljen skulle jeg være supertglad, sa jeg. Jeg skulle "benytte anledningen" skaden og det dårlige treningsgrunnlaget ga, og ikke bry meg om klokken, men bare kose meg gjennom hele løpet. Sa jeg.

Løgner, løgner og atter løgner. Og jeg trodde nesten på dem selv.

Påsken ble litt spesiell i år. Som Springtime-reiseleder til Boston og Boston Marathon, med avreise på langfredag, ble det jobbdager hele påskeuken. Men hva gjør vel det når man har en spennende reise foran seg. Selv om det kjentes skuffende å ha måttet justere målsetningen fra 3:15 til bare å fullføre, er Boston alltid vel verdt et besøk. Det var dessuten mange kjente og hyggelige folk som skulle være med på turen.





Når skjærtorsdagen går med til  listeproduksjon, avklaringer og de siste forberedelsene før reiselederhelgen, er det viktig å gjøre litt kos ut av det. I godstolen hjemme bidro også Boston-hoodie og -tekopp til motivasjon mot et løp som føltes veldig usikkert.

Totalt var det 34 svenske og norske som reiste med Springtime over dammen i forbindelse med den 121. utgaven av verdens eldste årlig arrangerte maraton. Vi fløy med Icelandair fra Gardermoen, Arlanda og Kastrup via Reykjavik til Boston.





Det var mye kjentfolk på påsketur til Boston også utenom Springtime-gruppen. Jeg havnet tilfeldigvis ved siden av denne raske karen på flyet. Det var ikke helt uten grunn at Hege Saltnes på rad 14 "klaget" over at det lød flere timer uavbrutt maratonprat fra raden bak, der Runar Sannerud og jeg satt. 

Når man er reiseleder er det alltid en lettelse at alt går smooth. Et svenskt par og en av de norske fikk riktignok ikke bagasjen sin før over et døgn etter ankomsten i Boston, men ellers har det meste fungert greit, og det har virkelig vært en topp gjeng å ha med på tur.

Blant de første punktene på programmet på Springtimes løpsreiser (etter morgenjogg) er besøk på messen for å hente ut startnummer. Vanligvis er det også et sted for virkelig å svinge kredittkortet, men når det var såpass stor usikker knyttet til fullføring, valgte jeg å la Boston 2017-produktene henge. Vel, nesten i alle fall... Høydepunktet på messen ble møte med en maratonlegende.

Litt starstruck eller? Det ble en hyggelig, liten prat med Joan Benoit Samuelson, den aller første kvinnelige olympiske maratonvinner, på messen. Det var under OL i Los Angeles i 1984 at hun sikret seg den stolte statusen, foran Grete Waitz og Ingrid Kristiansen som kom på henholdsvis 2. og 3. plass.

Det ligger virkelig et historisk sus over Boston Marathon, og på helt unikt vis opplever man at hele byen ånder maraton denne helgen. Store maratonhelter er på plass. I tillegg til Joan Benoit så jeg Katherine Switzer, Dean Karnazes, Bart Yasso og Scott Jurek - sånn helt tilfeldig. Hvor man enn går i byen får man små og store drypp av hva som er på gang. Alt fra "Boston Strong"-potteplanter plassert rundt om, til motiverende ord til løperne på plakater og i restaurant- og butikkvinduer. Ikke minst kryr det av løpere iført de offisielle og nokså skrikende "grilljakkene" fra ulike år. 



Hele Boston ER med andre ord maraton, og når vi nå fikk full sommer dagene frem mot løpet var det fantastisk å slenge seg ned på gresset i den livlige Boston Common-parken med fangsten fra messen, se på alt maratonlivet - og bare nyte å være i byen.

Nye sko - New Balance Zante Boston edition - OG lykkehilsen fra tidligere Boston Marathon-vinner Joan Benoit på bib'en føltes som gode tiltak for en hyggelig opplevelse.

Boston Marathon er uvanlig nok et mandagsløp. Det arrangeres på Patriot's Day, en helligdag i Massachusetts og Maine til minne om de første kampene i den amerikanske revolusjonen. Søndagen hadde vært svært varm, opp mot tretti varmegrader, men værmeldingen lovet at mandagen skulle være litt kjøligere. Det var imidlertid liten tvil om at temperaturen kom til å være et stykke høyere enn foretrukket når det ikke var kaldt å gå ut i singlet og skjørt klokken 7:30. Det bekymret meg uansett ikke stort - mye mindre enn det senere skulle vise seg at det burde - ettersom jeg bare skulle ta det som en rolig maratonløpetur. 

Ved bussene møtte vi de første av rundt 9.000 funksjonærer som var i aksjon denne dagen. Boston Marathon er en logistisk perle; alt bare funker og funksjonærene er både dyktige og entusiastiske!


På skoletur?

Boston Marathon er en A til B-løype, og løperne fraktes effektivt til startområdet i den lille byen Hopkinton i karakteristiske gule skolebusser. Under den ca en time lange bussturen kan man lytte til nervøs og galgenhumoristisk maratonprat på mange språk. Ettersom løpet både krever kvalifisering, - at du er en såkalt Boston Qualifyer - og er blant de seks World Marathon Majors, er Boston Marathon et av disse løpene som henger ekstra høyt for løpere fra hele kloden.

Boston-logistikken og -organiseringen er herlig enkel. Etter kun kort tid med avslapning på gresset i "Athletes Village" var jeg på vei til corral 3 i start wave 2. Aldri før har jeg fått stille så langt fremme i feltet, og det er ikke til å stikke under en stol at det føltes leit å ikke skulle "utnytte" det. Det var bare å stålsette for et et jevnt sig av passerende løpere, hele veien fra start til mål.

Jeg orker ikke å dvele for mye ved selve løpet. Boston Marathon er et så vanvittig flott arrangement, og jeg forsøkte å glede meg over "flashmob"-følelsen når vi passerte steder der "Sweet Caroline" ble spilt, og alle (!) løperne viftet armene i været i takt når trompet-crescendoet kom. Jeg gav mengder av high fives til store og små tilskuere, og smilte så mye jeg klarte. Det var heldekkende gåsehud gjennom "scream tunnelen" forbi Wellesley jentecollege, og jeg forsøkte å lese så mange som mulig av "kiss me I'm Canadian/moving to San Francisco/fun sized/21 today/a dancer"-plakatene Wellesley-jentene veivet med - med varierende hell (i den grad det kan ses om hell å bli kysset av slitne og svette maratonmenn av høyst varierende slag).

Jeg lo også godt av en plakat som ved 14 miles proklamerte "Only 1 mile to go",  etterfulgt av hashtagen #alternativefacts. At jeg rakk å kjenne et øyeblikks håpefullhet før jeg så humoren, var ikke fullt så bra. For med unntak av etappen fra 21 til 34 kilometer var det konstant skrekkelig vondt i viljen. Den siste halvdelen var det i tillegg: 
  • Vondt i bena - fra føtter til legger til lår. Det ekstremt tynne treningsgrunnlaget ble tydeligere og tydeligere etter hvert som asfaltkilometerne ble banket inn i dem. 
  • Vondt på (!) ryggen - Jeg har alltid med telefon, men vanligvis i holder på armen. Ettersom jeg skulle løpe med singlet og har erfart at telefonholder + singlet = gnagesår, valgte jeg å bruke flipbelt denne gangen. Ikke min beste avgjørelse. Telefonen gnagde og forårsaket både blåmerke, kul og gnagesår (det siste merket jeg først i dusjen - ouch!).
  • Vondt midt i magen - Ikke det "vanlige" maratonmagevondtet, men en snodig smerte som i perioder fikk meg til å lure på om all motviljen hadde resultert i akutt magesår. 
  • Vondt å puste - Dette er ikke noe nytt. På slutten av maratonløp hender det at jeg får problemer med å trekke inn nok luft. Spesielt ille blir det når jeg stopper. Det kan ta flere minutter før jeg kjenner at jeg har kontroll igjen. Det bekymrer meg ikke mye, men når det kommer i et løp som går såpass mye saktere enn hva jeg mener jeg burde tåle, var det ekstra plagsomt. Har jeg virkelig tapt så mye av formen siden jeg perset på Bislett 50 i februar?
På den positive siden var det lite vondt tilknyttet skaden...

Opplevelse av eget løp...

Vondtene var en ting. Varmen var en annen. Det kom som en overraskelse at jeg taklet det så himla dårlig. Vanligvis drikker jeg veldig lite, men her forsynte jeg meg med både en og to kopper vann på de fleste drikkestasjonene. En inn og en over hodet. Der brannhydranter spylte vann sørget jeg for å løpe gjennom, selv om det krevde kryssing av den nokså brede gaten. Jeg tok i mot poser med isbiter, saftis-sticks, appelsinbåter og våtservietter. På tross av det store væskeinntaket ble det som forventet aldri noe problem at jeg ikke gadd å stille meg i en av de lange dokøene før start...

Det var tre ting som gjorde at jeg aldri seriøst vurderte å gi opp:
  1. Tanken på et duggfriskt glass Samuel Adams etter målgang - som finisher.
  2. Medaljen. Jeg har riktinok to Boston-medaljer fra før, men hadde fått med meg at årets medalje var litt annerledes. Mer skal ikke til.
  3. Å sikre "maraton eller lenger" nummer 34 slik at jeg er i rute for å løpe min førtiende i New York i november. 
Noe annet jeg er fornøyd med er at det ikke var "The Newton Hills" som knakk meg denne gangen. Jeg kom meg greit over dem alle, også den beryktede "Heartbreak Hill". Jeg stoppet ikke og gikk en eneste gang - før jeg nådde 40 kilometer. Først da kjente jeg skaden begynne å stramme, og når den kom i tillegg til alle de andre vondtene og plagene, kombinert med vissheten om at jeg kom til å klare å fullføre, var det ikke vilje nok igjen i meg til å motstå lysten til å gå. Den herlige publikumsstøtten fikk meg imidlertid over i trav flere ganger. For en stemning! 

Å gå på oppløpet på Boylston Street var aldri aktuelt. De siste 600 meterne var en kamp, men så var det endelig - E N D E L I G - over.




Doin' the Zombie Walk.

Aldri før har bena verket så voldsomt også etter målgang. Jeg forbannet den lange veien fra målportalen til medaljeutdelerne, videre til foliekappe-påklederne, matposeutdelerne og forbi bagasjeområdet, der jeg subbet av gårde som del av den store, subbende zombie-massen. Med maraton 34 innkassert og medaljen rundt halsen var det bare en ting å gjøre: Komme seg ut av målområdet og finne en plass (hvor som helst) for date med min lenge etterlengtede Samuel så fort de plagede bena bare kunne bære meg (ikke særlig fort, men dog).

"Hit and run" var betegnelsen om dukket opp i hodet da jeg etter det maks femten minutter lange besøket stavret meg ut fra baren. Ølen ble raskt bestilt og servert, jeg drakk den stående/tråkkende/tøyende for å forsøke å få vondtene ut av bena, vekslet noen ord med en hyggelig britisk "finisher", svarte sutrende på diverse meldinger, la ut et bilde på insta med deppe-tekst, og forlot åstedet.


Endelig sammen: Samuel, medaljen og meg. Det er fryktelig mye kraft å finne i de rette motivasjonsfaktorene, samme hvor tullete de egentlig er. Begge disse var til syvende og sist verdt hele den innbitte kampen fra starten i Hopkinton til målgangen i Boston!

Skuffelsen over den svake gjennomføringen (det burde ikke være lov å være så selvdestruktiv og negativ i et så fantastisk løpsarrangement) samt en tid som ikke stod til forhåpningene, satt i uvanlig lenge. Dagen derpå er det lettere å få øye på lyspunktene. Det opplagt største lyspunktet er at skaden knapt kom med på listen over vondtene som plaget meg i løpet. Overraskende er det da også at jeg ikke har kjent noe som helst til den etter løpet. What...? Selv om jeg er særdeles velvillig innstilt til tanken om å ha "løpt den av meg" tror jeg ikke helt på dét, men det blir veldig spennende å ta en liten testløpetur til helgen.



Happy finisher (#alternativefacts) - Det er ikke lov å deppe i det uendelige når man har kommet i mål og fått medalje, så selv om det ikke var et ektefølt smil i fotoøyeblikket: Juhuuu! Ny Boston-medalje i samlingen!

Den 7. mai skal jeg visstnok stå på startstreken i Salzburg Marathon. Har jeg lyst til å løpe maraton igjen om 19 dager? Så absolutt ikke. Men det føles i alle fall ikke fullt like grusomt å tenke på det i dag som det gjorde i går. Gi meg et par dager, så har nok den teflonbelagte og høyst selektive hukommelsen fikset resten.

Janicke

mandag 10. april 2017

Hovmesteren, tigerskinnet og store forventninger

Jeg tar for gitt at alle kjenner til hovmesteren. Den stakkars fyren som vi hver jul får se gå "all in" for å servere sin Miss Sophie festmiddagen akkurat som "every year". Det begynner å bli mange år siden jeg så den lille filmen med mer enn et halvt øye, men som barn var den fast innhold både lille julaften og nyttårsaften på henholdsvis norsk og svensk TV. Det var så mange fascinerende aspekter. Samtidig som den var morsomt var den egentlig veldig skremmende. Alle disse menneskene som skulle ha vært i middagen men som ikke levde lenger, og de to gjenlevende som fortsatte som om alt var som før. Det var jo faktisk veldig trist, og min vanlige trøst "det er bare en film" funket dårlig, for jeg visste jo at til og med de to som levde på skjermen i virkeligheten var døde de også.

Men så var det den svært så barnevennlige slapstick-humoren; den artige, lille og vel antrukne James som må drikke seg full, stadig snubler i tigerskinnet som ligger på gulvet, som etter hvert bommer når han skal slå skohælene sammen som Admiral Schneider, skylder på katten når han drikker av blomstervasen og nesten velter stolen til grevinnen i sitt forsøk på å gjøre svingen rundt bordet litt mindre vid enn hans tilstand ved det tidspunktet tillater.





Buss for tog - sykkel for løping. Hvor mye av løpsformen vedlikeholdes gjennom ellipsetrening og sykling? Det har i alle fall blitt en god del av begge deler. Påminnelsen om at alternativ trening er klokt, og fine sykkelturer, har denne gangen til og med ført til avgjørelsen om anskaffelse av sykkel.

Hva har Grevinnen og hovmesteren med løping å gjøre, og hvor er det jeg egentlig vil? Jo, saken er at jeg fikk et "hovmesterenøyeblikk" lørdag ettermiddag. Ingen slapstick-sak der jeg gikk på snørra eller noe slikt, men en opplevelse av det øyeblikket som er det beste i hele filmen: Når James IKKE snubler i tigerhodet. I hele skadeperioden er det enkelte dagligdagse ting som har irritert skaden mer enn andre. En av dem har vært å gå ut av bilen. Ettersom det har gjort skikkelig vondt å få med høyrebeinet, har det blitt en vane å ta en "stålsettingspause" etter at venstrefoten er satt i bakken utenfor bilen. Så har jeg sakte, og med en forsiktig vridende bevegelse, møysommelig løftet med meg høyrebeinet. Det har hendt at jeg har glemt den skånsomme utstigningen, men den kontante og skarpe smerten som det har resultert i har sørget for at hukommelsen stort sett funker veldig bra.

Men i går glemte jeg det igjen. Først noen skritt senere, noen meter unna bilen, fikk jeg en merkelig assosiasjon til hovmesteren. Jeg hadde glemt rutinen, men underbevisstheten var forberedt på at "straffen" skulle komme. Og så skjedde ingenting. Ingen verdens ting! 

Det var nesten så jeg ville kaste meg i løpeskoene der og da for å teste, men jeg hadde løpt dagens test og turte rett og slett ikke ta sjansen på å gjøre noe galt. Neste test skulle etter manuellterapeutens instruks først være på mandag, og jeg bestemte meg for å holde meg til planen. 

I en periode jeg var ekstra frustrert over at det ikke var tegn til bedring, trøstet en venn meg med at hans erfaring var at slike skader ikke "fader" ut, men heller forsvinner ganske plutselig. Jeg har lent meg til det, og nå er jeg veldig spent på om det faktisk kan ha skjedd. Skadeubehaget, som daglig har meldt seg under trening så vel som daglige sysler, uteble både resten av lørdagen og hele søndagen. I dag skal det testløpes igjen. Tenk om...





Selvpåført daglig påminnelse om at nedtellingen fortsetter ufortrødent på kjøkkentavla... 

To run or not to run? Et betimelig spørsmål uansett hvordan dagens test går. Alle tanker om en god tid i Boston er lagt på hylla, men jeg vil veldig gjerne ha min 34. "maraton eller lenger" og den fine medaljen, men: 
  • Har jeg lenger det som trengs for å løpe de 42,2 kilometer? De siste fire ukene har jeg løpt knappe fem mil! Gitt at skaden nå har rukket å bli bra; hvor mye løpskondisjon og -styrke har jeg klart å vedlikeholde gjennom ellipsetrening, sykling og styrkeøktene mine? 
  • Er det dumt å løpe maraton så kjapt etter skaden? Jeg ser for meg årets øvrige maraton som en rekke oppstilte dominobrikker, med Salzburg Marathon bare 20 dager etter Boston, Midnight Sun i Tromsø en knapp måned etter det, vanvittige San Francisco Marathon i juli, Reykjavik Marathon i august, Berlin i september og New York og Valencia i november. Vil det å løpe i Boston-brikken så kjapt være som å dytte til den første brikken i rekken...
Med bare syv dager igjen ser jeg ser ikke bort fra at avgjørelsen tas først kvelden før løpet. 





Lykkelig slutt tross alt for Grevinnen og hovmesteren.

James blunker fornøyd og megetsigende til oss på slutten. Det tok noen år før jeg fullt ut skjønte hva det blunket egentlig betød, men det at hovmesteren virket fornøyd førte alltid til at mine blandede følelser endte på plussiden. En lykkelig slutt. Slik får det bli for denne skadeperioden også. Skaden har definitivt ødelagt noe som var viktig for meg, men det finnes positive sider også. Og - Boston Marathon eller ei - om jeg nå kan gjenoppta løpingen igjen så har jeg fått min lykkelige slutt.

Janicke

mandag 3. april 2017

Treningssentergruff og et gryende håp

Jeg har blitt en kløpper på ellipse og treningssenter! Ok, kanskje ikke en kløpper, men enormt mye bedre enn for et par-tre uker siden i alle fall. Uten problemer kommer jeg meg nå inn både hoveddør og sluse til treningssenteret. Målrettet og helt uten flakkende blikk går jeg direkte til salen med ellipsemaskinene. Der plasseres føttene stødig på de store trinnene på "min" maskin, og jeg tråkker rolig og kontrollert frem til displayet lyser opp, og det blir mulig å stille inn motstanden. Med et bestemt trykk på quick start-knappen er treningsøkten i gang.




Om man ikke får leke (løpe) selv kan man i alle fall støtte andres vesentlig viktigere "Right to Play"! Håper å teste den fine, nye trøya ute i friluft snart også. 

Så får det være at jeg kjeder vettet av meg på ellipsemaskinen. Etter en times god innsats rapporterer maskinen at jeg har forflyttet meg en distanse på fire kilometer. Fire kilometer? Jeg drømmer om å forflytte meg mer enn dobbelt så langt på 20 minutter kortere tid! Men takket være denne snodige maskinen beholdes (forhåpentligvis) noe kondisjon og løpsstyrke selv om det knapt løpes i det hele tatt. Treningssenter og ellipse er redningen nå, men den dagen skaden er bra opphører mine besøk på treningssenteret umiddelbart. Treningsopplevelsen kan rett og slett ikke måle seg med den som løping ute, eller på egen mølle hjemme (om man har det) gir. Det er spesielt tre viktige ting som trekker ned:

  • Manglende meditasjon - Mens løping ute, eller på tredemølle hjemme, er avbrekk og deilige pauser fra alt, klarer jeg ikke å slappe av på treningssenteret. Kanskje er det en vanesak, men foreløpig har jeg ikke klart å finne roen og forsvinne inn i den deilige, meditative treningsbobla, og å få den jevnlige terapien, jeg har blitt så avhengig av gjennom løpingen. Det er for mange påtvungne støykilder: 
    • Store TV skjermer med hjernedøde programmer (alligatorjegere, lastekrigere, spektakulære og smertefulle fall, "morsomme" tabbevideoer og skjult kamera) strategisk plassert foran ellipsemaskiner og møller slik at det blir så godt som umulig å ikke se på dem.
    • Musikk jeg ikke ville valgt selv gjennom høyttalere i hele lokalet
    • Folk som går til og fra apparatene. 
  • Vær og variasjon - Jeg innrømmer at jeg har sutret meg gjennom vinteren, men nå som temperaturen holder seg i akseptabelt område, og snø og is er vekk, vil jeg ut. Jeg vil ha soloppganger, fuglekvitter, vind og regn. Jeg vil ha flate, åpne strekninger, kuperte landeveier, krevende motbakker og rullende utforløpinger. Jeg vil ha stille skog og travel trafikk. Jeg vil ha allting! Uforutsigbart og ulikt fra dag til dag.  
  • Null gull ved enden - Godfølelsen, som nesten uten unntak følger løpeturer ute eller på egen mølle (og joda, faktisk også gode sykkelturer), glimrer med sitt fravær. Jo, bevares, det er alltid deilig å ha trent - å vite at man har trent - men den opphøyde tilstanden, der alle problemer har krympet og man føler at verden kan komme med hva den vil... Ingenting i nærheten av det. 
I tillegg misliker jeg at det er nødvendig med transport til og fra trening. Løping er fantastisk slik sett; bare å ta skoene på, gå ut døren og sette i gang. Ettersom jeg ikke skal løpe eller gå som trening, utover testløping på mølle, må jeg ta bilen til og fra treningssenteret. Det tar ekstra tid, koster penger og er dessuten lite miljøvennlig.








Takk for ubemannet treningssenter med raus åpningstid! Armbåndet slipper meg inn fra klokken fem om morgenen. Perfekt for folk utstyrt med overivrige indre vekkerklokker.

Det er altså trening på treningssenter generelt jeg sliter med. Mitt valgte senter skal absolutt ikke få skylden. Jeg er oppriktig takknemlig for at muligheten finnes, og jeg er veldig fornøyd med at:
  • treningssenteret åpner kl 05 om morgenen, så jeg rekker å trene før jobb, og
  • det er mange nok ellipsemaskiner og tredemøller. Ok, mellom 05 og 07 har jeg stort sett alle helt for meg selv, men selv ved besøk i "rushtiden" har det alltid vært minst én ledig maskin/mølle.
Etter tre uker med "ellipsing", sykling og løping av testturer på fire og fem kilometer på mølle (maks annenhver dag), uten at skaden hadde blitt merkbart bedre, var det med forventing jeg startet mølleøkten tidlig mandag morgen. Når jeg har løpt testturer tidligere har skaden gjort vondt/vært ubehagelig fra første steg. Muskelfestet i skinka primært, men med spredning til hele hofta og etterhvert også ned på bakside lår, utside legg og mer til. I frustrasjon har jeg hatt lyst til å ta grep og røske av meg hele beinet, som låret på en kylling. Som om det ville hjulpet. Søndag kveld fikk jeg for meg at noe var annerledes, uten egentlig å vite hva.

Jeg var god og varm etter 20 minutter på ellipsemaskin, da jeg klatret opp på mølla. Tempoet ble stilt inn på 10 km/t og jeg økte fra gåing til jogging til løping etterhvert som båndet fikk opp dampen. Det var ikke slik at jeg ikke kjente noe, men det som kjentes var ikke vondt eller ubehagelig i den grad at det fullstendig ødela for gleden over å løpe - slik det har gjort de siste ukene. Kunne det virkelig stemme? Lykkefølelsen ble så akutt og sterk at jeg kjente øynene bli blanke. Etter en kilometer ble tempoet økt til 12 km/t og det kjentes fremdeles greit. Det siste stykket økte jeg til 14 km/t. Helt klart noe mer kjenning, men ikke som før - og FOR en løpeglede! Økten på skarve fem kilometer føltes tilnærmet like heftig som en hel maraton! Jeg tør ikke helt tro på det etter bare én oppløftende økt, og uansett skal jeg skynde meg langsomt nå, men jeg klarer ikke å la være å tenke at det ser bittelitt lysere ut for deltakelse i Boston. To uker igjen...

Janicke

torsdag 23. mars 2017

Ellipse for dummies

Erfaring: Sure epler blir lettere å spise om man krydrer dem med litt nysgjerrighet, en dose ydmykhet og en klype selvironi.

Treningsopsjonene manuellterapeuten ga meg var sykkel og ellipse. "Romaskin?" spurte jeg halvt bedende. Egentlig mer for å ha flere godkjente alternativer for kondisjonstrening, enn at jeg hadde noe stort ønske om å ro på bar bakke for kondisjonens skyld. Dessuten tenkte jeg at en romaskin kunne være bra supplement til løpingen også når jeg ikke er skadet, og et apparat jeg kan ha i kjelleren, der takhøyden - til min store sorg - er for lav for tredemølle.




Styrketrening og tøying får jeg fint til hjemme, men hvordan skal kondisjonen vedlikeholdes?

Å ikke trene kondisjon inntil skinka er frisk er ikke et alternativ. Når jeg har sloss mot vinter, og egen intense motvilje mot vinter, i flere måneder (vinter vs Lettbent 0-1), lar jeg ikke resultatet av den innbitte innsatsen gå opp i røyk nå som våren og løpssesongen er rett rundt hjørnet. Ergo måtte aktivitet for opprettholdelse av både løpsstyrke og kondisjon velges blant de tre "ondene" jeg hadde fått tildelt.




Sykkelen min. Sjarmerende og praktisk, men ikke egnet for trening.

Sykling. Ellipsetrening. Roing. Definitivt ikke gullrekka for den glade løper. Et kjapt blikk på sykkelen min, kombinert med tanken på hva en ny, god sykkel (som jeg sannsynligvis ikke kommer til å bruke stort) koster, og ikke minst vissheten om hvor kaldt det kan være å sykle når det er kjølig, eliminerte kjapt den opsjonen. Vinter vs Lettbent 1-1.

Ettersom jeg hardnakket har motsatt meg å melde meg inn på noen form for treningssenter de siste 20 årene, seilte roing opp som, vel, minste motstands vei. Men det var inntil jeg googlet disse apparatene. De romaskinene jeg anså som skikkelige nok, var både større og dyrere enn jeg hadde sett for meg.

Et drøyt døgn etter besøket hos manuellterapeuten bestemte jeg meg endelig. Det var bare å forberede seg på å sette tennene i et syrlig eple: Medlemsskap på treningssenter. Lørdag kveld meldte jeg meg inn og 07:00 søndag morgen troppet jeg opp ved inngangen til Fresh Fitness på Ski, bevæpnet med en QR-kode på iPhonen. Den skulle åpne dører for meg. Men hvor var egentlig inngangen? Jeg fant ingen form for lesere ved hovedinngangen som også er inngangen til en matbutikk. Ingenting rundt hjørnet heller. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle godkjenne det som et greit forsøk og komme meg hjem igjen, men da jeg gikk helt inntil de store glassdørene som utgjør hovedinngangen, for å se om det var noe skilt med informasjon innenfor, gled jammen dørene opp helt uten scanning av QR-kode. Heldigvis er det ikke mange andre folk ute kl 07 på søndager...

Neste utfordring var å komme gjennom slusen inn til selve senteret. Det var her QR-koden skulle benyttes. Helt smertefritt gikk det ikke, og igjen begynte tankene å gå mot at det fikk være med forsøket, men etter et par minutter ble koden godkjent og jeg var inne.

Inne på senteret var jeg mutters alene. Musikken lød fra høyttalere, og stumme tv-programmer blinket på tv-skjermer  rundt om, men det var ikke en sjel ved ett eneste apparat. Det føltes smått spooky. Nølende, og lett paranoid skuende etter overvåkingskameraer, lette jeg meg gjennom rom og maskiner og fant til sist "min" avdeling. Sykler, tredemøller og ellipsemaskiner linet opp foran tause tv'er.





"Don't think. Do elliptical Training." Ikke helt samme schwungen gitt. Like lite i slogan som i utførelse.

Ok, this is it, tenkte jeg og klatret opp på den nærmeste maskinen. Jeg forsøkte å trykke på Quick start knappen, men ingen lys ble tent på displayet og ingenting skjedde. Jeg irriterte meg over at senteret hadde ikke-fungerende maskiner stående slik, og var i ferd med å bytte til neste maskin da displayet - trigget av bevegelsen i pedalene - lyste opp. Aaaah.

Etter å ha tastet inn 60 minutter som mål var tråkkingen i gang, og jeg følte meg endelig ganske så dyktig. Jeg hadde både kommet meg inn i lokalene, opp på ellipsemaskinen, fått den i gang og nå var prosjekt kondisjonsbevaring i gang. Stoltheten varte imidlertid ikke lenge. Etter noen få minutter med bein og armer opp og ned og frem og tilbake, slo det meg at posituren føltes unaturlig. Det føltes så merkelig fremoverlent. Ut med rumpa og svai i ryggen og beina så langt frem. Når farten skulle økes ble armene mer begrensende enn frekvensen på bena. Kan man da bruke det statiske håndtaket under displayet eller tar det bort mye av effekten? Hvor mye motstand bør man stille maskinen inn på? Og hvordan vet man egentlig om man trener bra på ellipse? Stegfrekvensen? Watt? Hvor mange kilometer kan - eller bør - man ellipse (kan det brukes som verb?) på en time? Jeg innså at forarbeidet kunne ha vært langt bedre.

Tre ellipseøkter senere, utstyrt med tips fra andre med ellipseerfaring samt youtube-videoer begynner jeg så smått å finne min ellipseform. Nå veksles det på motstand, med hendene pendlende med og uten grep om hendlene, eller med fast grep om det statiske håndtaket. Jeg kan gå forover og bakover og variere mellom "distanseøkter" og intervaller. Jo, monotont og kjedelig, definitivt, men treningseffekten virker i alle fall å være god. Og aller viktigst: treningsformen er virkelig veldig skånsom for både skinke og bein. Jeg har nok fortsatt mye å lære på ellipsingen, men forhåpentligvis er det kunnskap jeg ikke får nytte av særlig lenge.

Janicke