mandag 31. juli 2017

Et gullrush i miniatyr - San Francisco Marathon 2017

Tåken var så tett at det egentlig kunne vært hvilken som helst bro jeg løp over, men åtte kilometer ut i San Francisco Marathon visste jeg at dette var broen. Broen jeg i trekvart år hadde gledet meg til å se og å løpe over. Den røde, store, mektige, elegante – og riktignok svært så ofte fullstendig tåkelagte – Golden Gate Bridge! Under føttene mine lød det dype og mektige varselet fra tåkeluren atter en gang, og selv om jeg bare så vidt kunne skimte de nærmeste par meterne av broens høyreiste stag akkurat når jeg løp gjennom dem var opplevelsen av å krysse den 2,7 kilometer lange hengebroen over Golden Gate, ut og tilbake igjen, alt jeg hadde håpet på. Og enda litt til!



California! Etter et vemodig men økonomisk hyggelig hyttesalg i fjor ble tidenes drømmeferie lagt i kalenderen. Et slags "plaster på såret" for mine to døtre og meg. Så fort vi var enige om feriemål (umiddelbart) identifiserte jeg aktuelt tidspunkt for reisen basert på to fullstendig jevnbyrdige krav:
  • Skoleferie
  • Aktuelt maratonløp  
Snakk om lykketreff at selveste San Francisco Marathon går i fellesferien! Fly og hotell ble booket og nedtellingen var i gang. Å glede seg er en nydelig bonus når man planlegger så lang tid i forveien.


Å glede seg #1: Byggverket for julen 2016s (første) pepperkakekonstruksjon var sterkt inspirert av drømmereisen. I motsetning til den virkelige Golden Gate Bridge, som står stødig selv etter et utall jordskjelv gjennom mange år, kollapset den spiselige kopien etter kun få dager. Årsakene antas å være et noe slett ingeniørarbeid, samt krav fra de unge oppdragsgiverne om å kle bærende elementene i rødt (tungt/fuktig festemasse). Det kom imidlertid få klager fra oppdragsgiverne som gladelig tok på seg å "rydde" restene. 


Å glede seg #2: Daglig påminnelse gjennom nedtelling på kjøkkentavla.

Vi har gledet oss så mye at det føltes rent uvirkelig da avreisedagen endelig opprant. Nå skulle det skje, og for uvanlighetens skyld var maratonløping bare en bitteliten del av reisen. For mine lett-hevede løpsskuldre var det topp, og å ikke ha mål for løpet ut over å virkelig oppleve San Francisco Marathon, krysse ikoniske Golden Gate Bridge og fullføre "maraton eller lenger" nummer 36 slik at jeg er i rute for å runde nummer 40 i New York i november, var som prozac for sarte løpsdeltakelses-nerver.

Eller... Det er selvfølgelig ikke helt sant at jeg ikke hadde mål knyttet til tid eller plassering. Noen uker før avreise sjekket jeg jo faktisk resultatlisten for 2016 for å finne ut hva slags tid som ville kreves for å komme blant de beste hundre damene. Tiden i seg selv, rundt 3:40, virket ikke avskrekkende, men så vet jeg jo at flere faktorer kan påvirke. At San Francisco byr på flere bakker enn mange andre løp er én ting. Værforhold er en annen faktor som kan gjøre betydelige utslag fra år til år. På 98 plass i fjorårslisten fant jeg til alt hell en gylden mulighet for avklaringer. Facebook avslørte at den norske kvinnen og jeg hadde en god del felles bekjente, så jeg tok sjansen og kontakte henne. Resultatet ble en veldig hyggelig dialog, mye nyttig informasjon og supre tips både for løpet og San Francisco-oppholdet generelt.

Utrustet med mer utfyllende input ble målet satt: Sub 3:40 og topp 100 av damene!


Strøken beliggenhet for San Francisco Marathons Expo! Ved vårt første møte med Golden Gate Bridge stod den klar og tydelig uten en tåkedott i sikte!


Startnummer og trøye hentet. Litt spent, men fremdeles ingen nerver.

For å unngå at forberedelsene til løpet skulle påvirke mer av ferien enn nødvendig, ble reisen lagt opp slik at den delen skulle være unnagjort tidlig. Vi ankom San Francisco torsdag ettermiddag, hentet startnummeret på fredag, og så var det bare å lade og være turist frem til søndag morgen klokken 05:30.

Da jentene rigget seg til for å følge opp lørdagens spennende Alcatraz-besøk med å se den gamle klassikeren "Escape from Alcatraz" ved åtte-tiden lørdag kveld, plugget jeg inn øreproppene og la meg til å sove. Alarmen var satt på 03:00, men med melatonin-balanse på norsk tid jeg var 99 % sikker på å våkne før den tid - og fikk naturligvis rett. Litt over klokken 01 mente kropp og hode det var på tide å ta fatt på den nye dagen. Det ble rikelig med tid til maratonforberedelser.


En litt annen variant av tidtakings-chip trygt festet på favoritt-maratonskoene (New Balance 1500 v2). Funket tydeligvis fint den også.

Det var mørkt og stille i San Franciscos gater da jeg smatt ut av hotellet ved Union Square litt over fire. En annen hotellgjest på vei ut – gudene vet hvorfor han var oppe på denne tiden – smilte og ønsket meg "good luck". Selv om San Francisco er Californias mest folketette by, så jeg ellers bare én og annen uteligger, stort sett sovende, de 15-20 minuttene det tok å gå til startområdet. Hadde det ikke vært for at jeg hadde sjekket og dobbeltsjekket tiden mange ganger, ville jeg begynt å lure på om jeg var altfor tidlig ute.


Usedvanlig god kapasitet på arrangementets "fasiliteter" en knapp time før start.


Bay Bridge - San Franciscos andre landemerke-bro - er ikke like berømt som storebror Golden Gate, men så absolutt et imponerende skue.

Arrangementet San Francisco Marathon har 27.000 deltakere, men bare rundt 6.500 løper selve maratonløpet. Et ultraløp på 52,4 miles er del av arrangementet, men de aller fleste går for arrangementets kortere distanser: en fem-kilometer og to ulike halvmaraton. Her synes jeg arrangøren har gjort en veldig artig vri, for vil man løpe halvmaraton kan man kan velge mellom første og andre halvdel av maratonløypa. I utgangspunktet skjønte jeg ikke hvorfor noen ville velge andre halvdel når det er i første halvdel man krysser Golden Gate. Etter å ha løpt begge halvdelene kan jeg imidlertid godt forstå at en del går for andre halvdel...


Litt spent men med tidenes laveste skuldre. Den avslappede stemningen i startområdet passet meg ypperlig.  

Det var felles start for maratonløperne og deltakerne i halvmaratonet "1st half", men ingen trengsel i startområdet, og da startsignalet, i form av ringing i "cable car"-klokke, klang for startgruppe to gikk det bare et sekund eller to før startmattene var passert og løpet i gang.

Det første stykket av San Francisco Marathon går gjennom det populære Fishermans Wharf. Området yrer vanligvis av turister, men nå var det knapt andre mennesker enn oss løpere. Publikumsoppslutningen blir naturlig nok begrenset når løpet starter før seks på morgenen.

Etter hvert som speaker-pratet og musikken ved start ble svakere ble jeg vár det mektige varselsignalet fra en tåkelur. Dens dype røst runget gjennom morgengryet med jevne mellomrom. Først i det fjerne, så tydeligere og tydeligere. Det gryende morgenlyset avslørte også at vi hadde retning av en tett, grå masse, og det krevdes ikke mye tankekraft å anta at Golden Gate lå innhyllet i tåke. Sikten på broen kom antakelig til å være begrenset, men det fikk så være. San Francisco Marathon... Jeg bare nøt å være en del av det. Kombinasjonen av den stille stemningen, løpernes tassende føtter mot betongen, min egen rytmiske pust og de fascinerende dype og jevne støtene fra tåkeluren ga assosiasjoner til scener i Ringenes Herre og/eller Game of Thrones. Hærer på vei ut i krig. På sett og vis var jeg på vei ut i min egen krig, selv om den var rimelig ufarlig og skulle utkjempes med usedvanlig lave skuldre. Det føltes smått magisk!


Når du synes den aller første bakken er tøff og husker at den bare var en veldig liten hump på løypeprofilen...

Både løpets grafiske fremstilling av løypeprofilen, og informasjon fra tidligere års løpere, hadde forberedt meg på at San Francisco Marathon ville bli en kupert opplevelse. Visstnok kan man legge 10-15 minutter på sine "normale" maratontider. Det forteller jo en del, men det er uansett vanskelig å sette seg inn i hva det egentlig betyr. Ved seks miles, da jeg oppdaget at den aller første bakken vi skulle opp var en nokså lang og bratt bakke som jentene og jeg hadde gått ned på vei fra startnummermessen, ble det klarere. Jeg husket veldig godt hvor bitteliten den første "humpen" på løypeprofilen var. Jo, det var bare å forberede seg på en virkelig "bumpy ride". Å starte forsiktig var avgjørende!


Broen i lett tåke i 2009. Bilde lånt fra SFGate.

Etter ni kilometer var vi endelig på vei opp på broen. Nå kunne det egentlig vært en hvilken som helst bro – og egentlig hadde det ikke behøvd å være en bro i det hele tatt – for tåken var nærmest en fysisk vegg av vind og vann. Startnumrene blafret faretruende i vindkastene, vanndråpene som utgjorde tåken pisket sidelengs og den mektige tåkeluren lød nå rett under bena på oss. Jo, dette var definitivt Golden Gate Bridge, og for en fantastisk følelse det var å endelig være her!

San Francisco Marathon er imidlertid mye mer enn de drøyt seks kilometerne frem og tilbake over broen. Vel tilbake på San Francisco-halvøya tok vi fatt på en drøss lange motbakker på vei mot og inne i Golden Gate Park.


Løypa går rundt om i Golden Gate Park. For retnings-utfordrede som meg var det som å få bind for øynene og bli snurret rundt. Jeg gadd ikke engang forsøke å ha kontroll med hvilken retning vi løp i. 

Følelsen av å bli passert av i overkant mange løpere i motbakkene plaget meg litt, men jeg trøstet meg halvhjertet med at mange av dem antakelig løp halvmaraton. Det var nok også en andel litt for ivrige maratonløpere der. Mange av dem ville antakelig få kjenne på det senere i løpet. Formaningen til meg selv var klar: Løp ditt eget løp! Garmin varslet stort sett om kilometertider på rundt fem minutter. Raus margin for 3:40-målet. 

Inne i Golden Gate Park var det avvikende løyper for hel og halvmaraton. 1st half-løpernes målgang og 2nd half-løpernes start var lagt her. Skillene var godt merket, så det var aldri noe usikkerhet eller bekymring om hvor jeg skulle løpe. Nøyaktig ved halv distanse dukket imidlertid en helt annen bekymring opp. Noe kløp til i noe på innsiden, i underkant av det høyre kneet. At skinka som begynte å plage meg i februar/mars aldri blir helt bra har jeg vent meg til, men dette var nytt. Det vil si; det dukket opp første gang på den aller siste løpeturen før avreisen til San Francisco. Da hadde jeg stoppet og forsøkt å tøye det bort, uten hell. Deretter hadde jeg trosset det og løpt hjem. Selv om det var skremmende under og rett etter den løpeturen hadde jeg fullstendig glemt det. Inntil nå.
Nei, nei, nei... Klarer jeg å løpe de resterende 21 med dette? Må jeg gå? Jeg har krysset broen, så i verste fall... Nei! Jeg vil jo fullføre og få medalje! Værsåsnill, værsåsnill, værsåsnill, jeg vil jo bare løpe.
Den konstante klypingen gjorde vondt, men jeg forsøkte å justere steget, lande annerledes, vri foten litt innover i landingen og fortsatte lett haltende mens jeg vurderte opsjonene. Det var egentlig bare én aktuell løsning: Å løpe så langt det gikk, og så gå resten dersom det måtte til.

Hva som ga smerten og hva som fikk den til å forsvinne aner jeg ikke, men etter tre kilometer slapp den taket, og etter fire var den helt vekk. Vantro men lykkelig fortsatte jeg ferden ut av den stille og disige parken. Med kneet på lag kjente jeg at bena generelt var freshe, så da solen endelig åpenbarte seg, en kvinne ropte at vi nå bare hadde "the flats" igjen og en bred, rak og slakt fallende asfaltgate kom til syne begynte optimismen å boble. Jeg ikke visste nøyaktig hva slags tid jeg lå an til var jeg sikker på at det ar langt under 3:40, og sannsynligvis også under 3:30! Topp hundre måtte da i så fall være sikret? Den neste tanken var uunngåelig: Kan jeg klatre høyere? Med det spørsmålet var konkurranselysten vekket!

Jeg elsker når det skjer! Det er som om man vrir på en kameralinse og endelig finner fokus. Plutselig forsvinner mye av den generelle støyen som fyller hodet, og det er bare det som må til for å nå målet - eller høyere - som får regjere. Farten ble justert opp og autopiloten koplet inn. Det funket! Enten det gikk oppover, bortover eller nedover hentet jeg inn og passerte nye rygger – hele veien inn til mål. For et herlig gullrush!


Nailed it! En herlig tanke å få spontant etter fullført maraton!

Som vanlig mener jeg at jeg tok i alt jeg kunne på slutten. En kvinnerygg sørget for at jeg var ekstra bevisst på å kjempe hele veien inn, ettersom jeg først måtte kjempe for å passere henne, og deretter var livredd for at hun skulle få blod på tann og "ta" meg. Samtidig innser jeg at det høyst sannsynlig er en del mer å hente når jeg knapt føler meg sliten i det hele tatt etter målgang...

Som a-menneske er jeg nokså vant med å utrette forholdsvis mye på morgenene, men å ha løpt en maraton og attpåtil ha prestert over forventing, allerede klokken ni på morgenen kjennes stort selv for meg. Nå var det bare å få fart på jentene på hotellet, så skulle det bli en real maraton-frokost på oss alle!


Post race pancakes! Fast tradisjon etter maratonløp i USA.


Tiden ble riktignok drøye ni minutter saktere enn maratonpersen fra London, men jeg lurer på om San Francisco Marathon allikevel er blant mine beste prestasjoner. Disponeringen i den nokså krevende løypa var i alle fall særdeles god!

Og plasseringen? Målet om topp 100 ble nådd med riktig så god margin!
  • Nummer 42 av 2.338 kvinner
  • Nummer 4 av 285 i aldersklassen
  • Nummer 375 av 6.506 løpere totalt
Med "maraton eller lenger" nummer 36 i boks skal skuldrene senkes enda et hakk og resten av California-ferien nytes til fulle. Deretter skal det tas grep mot nummer 37: Reykjavik Marathon den 19. august! Målet der tør jeg knapt å tenke på...

Janicke

lørdag 22. juli 2017

Tre uker rett vest: En løpsopplevelse for livet!

Sommerferier er den perfekte tid for å realisere løpsdrømmer. Vil man noe sterkt nok er det meste mulig med planlegging og pågangsmot. Ulike prosjekter krever naturlig nok ulik innsats. Både i år og neste år handler mine ferie-løpsdrømmer om heftige krysninger, men ut over det kunne ikke løpsprosjektene vært mer ulike. For å løpe San Francisco Marathons 26.2 miles sammen med alle de andre deltakerene i morgen blir en vanvittig heftig, klype-seg-i-armen-opplevelse. Å løpe Norge på Tvers der landet er som bredest, rundt 600 kilometer, sammen med Jon og Kim neste sommer blir... noe helt annet!



Oppfyllelsen av en drøm: I morgen skal Golden Gate krysses to ganger!

La meg slå det fast med én gang: Ultraløping er ikke min greie! Selv i maratonløp blir tålmodigheten svært så tynnslitt på tampen. Alltid! Jeg elsker å løpe, men ikke i det uendelige. Samtidig har jeg i flere år lekt med tanken om å løpe skikkelig langt, fordelt over flere dager. Det å forflytte seg fra ett sted til et helt annet til fots, å krysse noe... vel, det er noe skrekkelig forlokkende i det.

Frøet ble sådd for seks år siden: En artikkel om svenske Rune Larsson og Susanne Johansson og deres 370 mil lange løpetur hjem fra Springtimes Training Camp syd i Portugal til Trollhättan i Sverige. Det tok dem 71 dager. Komplett galskap naturligvis, men samtidig så vanvittig kult, utfordrende og fascinerende! Etter hvert som jeg har lest artikler og hørt podcaster om både disse og andre folk som har gjort lignende ting, har frøet fått spire og slå rot, men ut over små smakebiter som Rallarvegsløpet i 2013 og Pippi og Proffens 2015-eventyr har flerdags-ultra-fantasien bare vært en av mange oppføringer i listen over "ting jeg har lyst til å gjøre før jeg dør".

Så hva gjør man da, når en spennende mulighet plutselig materialiserer seg?

Vel, aller først tar man et par realitets-runder med seg selv. Hvor lyst har man egentlig til å løpe langt flere dager på rad? Er distanse, rute og plan for gjennomføring i tråd med fantasien? I tillegg er det de praktiske sidene av prosjektet. Ønsker man, og har man mulighet til, å bruke så mye tid/ferie på en real egotripp?




Oppfyllelsen av en annen drøm: Å krysse Norge på tvers på det bredeste. Den blå streken angir grovt vår planlagte rute. Norge på Tvers-kollega Jon har beskrevet litt av ruten i sitt blogginnlegg Norge på Tvers, en veldig lang løpetur.

For Jon, Kim og meg ble samtlige svar "ja", og etter at beslutningen ble tatt har vi brukt noen måneder på å finne svarene på veldig mange andre spørsmål om hva og hvordan vårt prosjekt skal – og ikke skal – være. Alt fra lengden på dagsetappene, hvor de skal gå, hva vi skal spise, hvor vi skal sove, når vi eventuelt kan godta alternativ transport, mengden utstyr vi skal bære med oss, hvem som har ansvar for hva, hvorvidt vi skal åpne for gjesteløpere på etapper, hva vi gjør om noen blir skadet, og mye mer. Det kommer til å ta tid å få alt på plass, men vi er godt i gang og grunntanken for prosjektet er soleklar: Vi skal løpe Norge på Tvers på det bredeste, fra øst til vest.

Vi har ingen ambisjon om å være først eller raskest, for målsetningen for turen er av typen "veien er målet". Norge på Tvers skal bli en heftig, krevende og allsidig opplevelse som vi resten av livet kommer til å se tilbake på, og tenke: Wow, tenk at jeg faktisk gjorde det der!

Første utfordring blir å være skadefri og godt forberedt til starten den 21. juli neste år.

Har vi det som trengs fysisk og mentalt for å gjøre dette? Har jeg det som trengs? Aner ikke! Men om vi ikke prøver så får vi heller aldri vite, og jeg vil mye heller ha forsøkt og feilet enn å ikke ha forsøkt i det hele tatt.

Janicke

fredag 14. juli 2017

Pippi og Proffens 5. eventyr - Tilfeldig moro (og selvvalgt lidelse)

Tilfeldigheter? Skjebnen? Målrettethet? Jeg lar meg ofte fascinere av hvordan kombinasjonen av små ting på finurlig vis – for å si det på Steve Jobs dramatiske vis – endrer alt. Ettersom jeg aldri har trodd på skjebnen, og ettersom jeg tidligere anså det å sette seg mål som like effektivt som å skrive en ønskeliste og sende den til Nordpolen, er det lett å konkludere med at alt det som min hobby-baserte løping har ført med seg de siste seks-syv årene er resultater av tilfeldigheter. I retrospekt ser jeg at det har blitt tatt mange "riktige" steg og grep, men at ringvirkningene av disse har blitt langt større enn det ville falt meg inn å drømme om. Både profesjonelt og privat, og ikke minst i form av små og store eventyr. Det var for eksempel en lang rekke tilfeldigheter som førte til at det å legge ut på ulike løpsutfordringer med et nokså ferskt bekjentskap for å "finne ut om vi kunne" ble en årlig tradisjon.











Morgenfrisk Pippi 06:30 første feriedag (takket være kaffe) klar for nytt eventyr. 

Med bare halvannet døgn til rådighet ble årets Pippi og Proffen-eventyr av det kortere slaget. I 2013, 2014 og 2016 deltok vi i løp, henholdsvis Rallarvegsløpet, Ultravasan og Unionsmaraton. I år skulle vi gjøre en variant av 2015-eventyret (15 mil, fra Ski til Resö, på 48 timer). Kryssing av grensen har blitt en gjenganger, men i stedet for å følge "raka vägen" skulle vi denne gangen følge stier: Kyststien i Halden og Bohusleden i Bohuslän. Turen fra Ski til Bakke i Halden tok vi imidlertid på asfaltveier. I bil.



Flott med informasjonsskilt, men det hadde hjulpet om de hadde hatt "Her er du"-merker. Pippi forsøker å finne ut hvor vi er og hvor vi skal.
 
Navnene, Pippi og Proffen, spiller på at Mette og jeg på mange måter er rake motsetninger. Der Mette er "happy go lucky" foretrekker jeg å planlegge. Mettes løpsdeltakelser handler langt mer om flotte opplevelser enn tider og plasseringer som er det som trigger meg mest. Mette elsker å løpe i terreng, mens jeg finner størst glede i jevn asfalt. Det som binder oss sammen er imidlertid langt sterkere og viktigere enn det som skiller oss. Frem til jeg møtte Mette ble mine drømmende utlegninger om lange a-til-b-turer, gjerne over flere dager, gjennomgående møtt med uforstående uttrykk og hoderisting. Hos Mette så jeg endelig den samme gnisten, og villighet til faktisk å prøve, som jeg selv kjente på.

Blant våre fellestrekk er også mangel på retningssans. Vi var derfor godt forberedt på det meste da vi la ut på den drøyt seks mil lange terreng-turen som Pippi hadde planlagt.

Mer terreng for Proffen...

Etter noen måneder med testing av terrengsko for Löplabbet gledet jeg meg egentlig til å la bena fly over hard og jevn asfalt igjen, men det fikk vente litt til. Da jeg kommenterte at Kyststien stod beskrevet som "krevende" avfeide bare Pippi meg og påstod at de alltid overdriver i slike beskrivelser.

Om noen andre vurderer å gå eller løpe Kyststien eller Bohusleden kan vi nå (begge) informere om at beskrivelsen ikke er overdrevet.


Her går Kyststien! Ingen tvil om den saken!

En ting er å i slikt terreng, det er noe ganske annet å løpe. For når du både må se hvor du setter bena, lokalisere en knapt synlig sti OG se etter blå Kyststi-prikker på trestammer, steiner og annet blir det utfordrende. Mitt syn viste seg å være best, så jeg løp i front for å finne merkingen. Akkurat dét funket fint, men terrengløping er ikke min sterkeste side, og når jeg i tillegg ikke får fulgt så godt med på bakken gikk det som det måtte: Før vi hadde kommet ti kilometer avgårde hadde jeg hektet foten og røsket godt opp i skinke-skaden to ganger og også stupt langflat i lyngen.

Litt balanse ble det dog: Før vi rundet tjue kilometer hadde Mette røsket opp en sene i lysken og skrapet opp det ene kneet. Lett haltende fortsatte vi uansett. Å gi seg var aldri aktuelt. Hvordan kunne vi? Uten et menneske i mils omkrets (så langt vi visste) og null dekning på telefonene.



To liter vann i sekken og en halvliters vannflaske i hånden. I knallsol og 25 varme fungerte den gamle Solo-reklamen like fullt. 


Erfaring: Kyststi handler svært lite om kyst, men vakkert kulturlandskap fikk vi mengder av.

Ingen ild og lite vann ved "Bron över eld och vatten", men best å holde seg på broplankene uansett. 

Stien/leden gikk opp og ned, hit og dit og fulgte alt fra fine, lettløpte asfaltveier, via gårdsveier og gode stier til smale, utydelige skogsstier, gjennom siv og gress til nærmest ingenting. Stedvis var merkingen god, men stort sett krevdes et våkent blikk for å se de blå (Kyststien) og etterhvert burgunderaktige (Bohusleden) merkene prikkene på trær, steiner eller merkepinner.

Enkelte steder var det satt opp informasjonsskilt med kart, men ikke et eneste av dem hadde "her er du"-merking. Ved hjelp av Proffens kompass og det (lille) vi gjennom samarbeid forstod av omgivelser og merking gjettet vi som best vi kunne. Med varierende hell. Og en stor dose selvironi.

Finfint med merket sti og vei, men når veien deler seg i fem er det fint med merking ETTER krysset...

Det gikk tidvis veldig bra, andre ganger ikke fullt så bra. Men seriøst; når krysset er merket men merkingen ikke angir hvilken av de fem mulige veien man skal følge videre...? Vi brukte alt vi hadde av retningssans og fornuft for å finne videre, og jaggu traff vi – på femte forsøk.



Bare å innse at snittfarten kom til å bestå av raust med minutter og sekunder. Ingen Strava-segment-jakt denne dagen...

Naturligvis ble det noe feilløping, men merkelig nok førte feilløping til at den første delen av ruten ble kortere enn planlagt. Jeg hadde i utgangspunktet vært innstilt på å logge seks-syv mil denne dagen, men det krevende terrenget, den intense varmen, og ikke minst vissheten om at Pippis mann stod parat for å plukke oss opp når vi ønsket, rev hardt i viljestyrken. Så skal det også legges til at seksmilsløpetur ikke passet optimalt inn i treningsprogrammet mot San Francisco og Reykjavik Marathon. Da også Mette, med sine skader og noe utfordrede varme-toleranse, hadde samme innstilling ble jeg i grunn ganske lettet. Noe kortere enn fem mil ville vi dog ikke si oss fornøyde med.



Ved 40 kilometer var drikkesekker og flasker sørgelig tomme. Å skulle løpe 10 kilometer uten væskepåfyll var ikke et alternativ, men problemet ble raskt løst. I nærmeste hus slapp Birgitta oss inn og  lot oss fylle opp sekker og flasker. 

Ti kilometer igjen, men nå fulgte vi ordentlig vei. Det burde i utgangspunktet vært en lykke for meg, men på den åpne asfaltstripen var varmen enda mer intens, og selv om tempoet endelig kunne økes og holdes jevnt ble hver kilometer et mål i seg selv. De ville bringe oss til Lur, der Mettes mann skulle plukke oss opp.




Lur på tur? På vei mot Lur ble det godt med egentid til å reflektere over "lurheten" i å skulle løpe langdistanse mange (!) dager på rad neste år. 

Ettersom Pippi og Proffen har ulikt grunntempo ble det til at vi løp en del hver for oss, og jeg fikk reflektert over et vesentlig større løpsprosjekt tilfeldigheter har ført meg ut i neste år. Dagens distanse var tøff nok, og det var uunngåelig at tankene begynte å grave i hvorvidt jeg virkelig har lyst til å løpe tilsvarende strekninger flere – mange – dager på rad. Overraskende nok rokket ikke slitet ved lysten til å "finne ut om jeg kan". Mer om dette prosjektet i neste innlegg...



50.000 meter, men ikke lenger!

Dagens distanse ble nedjustert til 50 kilometer, og i dét Pippis klokke pep til for 50 kilometer stoppet vi. Pippi la seg sågar ned i veien og ble der selv om Proffen foreslo at hun skulle trekke seg litt lenger ut i kanten. Heldigvis kom det ingen biler før hennes helt av en mann plukket oss opp tjue minutter senere. Med to flasker kald Cola!



Endelig fremme! Pippi og Proffens 5. eventyr ble behørig feiret. Først med et usannsynlig forfriskende bad i sjøen, deretter med deilig mat og drikke samt gode samtaler langt ut i den lyse sommernatten.

For Pippi og Proffen er alltid veien det viktigste målet. Planleggingen, pakkingen, avreisen, omgivelsene, latteren, slitet. Alt! Samtidig er det ekstremt godt å komme i mål - og feire. Et nytt Pippi og Proffen-kapittel er på plass i eventyrbøkene våre, og flere er under planlegging, alt takket være en lang rekke tilfeldigheter.

Janicke

onsdag 28. juni 2017

Djevelens detaljer og problematisk planlegging

The devil's in the detail, heter det, og de fleste løpere vet at desto tøffere mål man setter seg - uansett distanse - desto viktigere er det å gjøre det riktige små og store tingene i forkant. Selv om uforutsette ting kan skje på selve dagen, er det stort sett arbeidet som er lagt ned månedene i forkant som utgjør den enorme forskjellen mellom strålende suksess og total skuffelse - alt fra ett skarve sekund til mangfoldige minutter - eller til og med timer...

Høsten er høysesong for løp. Det er i august, september, oktober og november de fleste av oss ser for oss å ta ned nye, spenstige prestasjoner. Forhåpentligvis tar det lang tid før høsten er her, men selv om vi ønsker at sommeren skal være lang er startstreken nær. Det er nå de djevelske detaljene må klekkes ut. Det er nå grunnlaget for en vellykket høstjakt må legges.





Med ønske om å være djevelsk godt bevæpnet for høstjakten på sagaøya om 52 dager. 

Mine jakt-drømmer handler om Reykjavik Marathon den 19. august. Målet er som det har vært de siste par årene: 3:15. Troen på at det skal være mulig er på plass, og viljen til å trene og generelt gjøre det som trengs for å få det til er det ikke noe å si på. Utfordringen er å få til kvalitetstrening når mitt overaktive påmeldings-syndrom har sørget for i overkant raus kvantitet. Igjen.

Treningsprogrammer gir super hjelp for å trene mot konkrete mål. Utfordringen er at de sjelden har maratonløp som del av treningen mot maratonløp. Ei heller koseløpeturer på 70 kilometer, som den som på mystisk vis har havnet i kalenderen min førstkommende lørdag. Det har gjort det bittelitt mer problematisk å finne ut hvordan muligheten for suksess på sagaøya i august kan makses.

Nå tror jeg faktisk at formen er på god vei og at dette kan gå, men jeg har omsider lært at det kan få kjipe konsekvenser å legge inn mye ekstra mengde uten å fire på kvalitet i treningen. Kroppen tåler stort sett mengden, men å kombinere høye kilometertall med høyt tempo har straffet seg såpass mange ganger nå at det ikke kan ignoreres. Alternativ trening har alltid vært ansett som et "surt eple", men "i nøden lærer enspora løper å fire på prinsippene"; Årets skattepenger gikk til anskaffelse av ordentlig treningssykkel.






Å bite i sure epler behøver ikke å være så ille. Å sykle som alternativ trening (i.e. det sure eplet), når bena har godt av litt løpshvile, kan være riktig så artig. 

Med "skatten min" (som en Strava-kamerat foreslo som navn på sykkelen) kan treningen vedlikeholdes selv når bena helt opplagt trenger noen dager løpefri. Dette, i kombinasjon med fortsatt styrketrening og maratonfokusert kosthold, vil også bidra til å bygge mental styrke slik at det er en ny og djevelsk godt bevæpnet utgave av Lettbent som tar fatt på høstjakta i Lækjargata om 52 dager!

Janicke

søndag 25. juni 2017

Midnight Sun Marathon 2017 - Tidsforvirret triumfferd i Tromsø

Det finnes maratonløp i utlandet, og det finnes maratonløp her hjemme i Norge. I tillegg finnes det et maratonløp i Tromsø. Joda, Midnight Sun Marathon arrangeres riktignok innenfor våre hjemlige landegrenser, men når det tar nær to timer å fly til vertsbyen, og de fleste av deltakerne har annet morsmål enn norsk, vel, da oppleves det et par hakk mer eksotisk enn det gjengse hjemme-maratonet. Det virkelig eksotiske med Midnight Sun Marathon (MSM) avsløres dog av navnet: Her løpes det 42,2 kilometer midt på natten - i fullt dagslys! Enkelte år får man til og med selskap av midnattssolen.

Mang en gang har jeg blitt oppfordret til å løpe Midnight Sun Marathon (MSM). Nysgjerrigheten for løpet har i da også blitt pirret fordi MSM er det eneste norske løpet jeg har sett representert på mange av messene tilknyttet de største maratonløpene rundt om i verden. At MSM også i ulike sammenhenger er med i internasjonale "topp ti"-lister av typen "maraton man bør løpe før man dør" har bidratt ytterligere.

Men så er det en kabal som skal gå opp også; det har bare ikke passet med Tromsø-tur i juni før i år. Ekstra stas var det da et samlet SkiLøperne-styre valgte MSM som åsted for feiring av innsatsen for å ha arrangert vårt eget lille løp, SkiLøpet, i fem år.






Nesten hele styret: Espen, Stig, Knut Olav, Mette, Mona, meg og Elisabeth som fylte førti denne dagen. Eline ankom byen et par timer senere, og Jo hadde dessverre ikke mulighet til å være med. Skuldrene satt forholdsvis lavt på oss alle - vi er en nokså erfaren gjeng med rundt hundre maraton/ultra samlet - men litt spenning kjenner man jo på når man har fått startnummer til nært forestående løp mellom fingrene.

Helt jobbfrie dager, maratonreise krydret med bursdagsfeiring av styrekollega, lave skuldre, eksotisk løp og gode venner; forventningene til helgen var skyhøye!

Vi ankom Tromsø ved 12-tiden på lørdag. Deretter gikk det slag i slag. Å hente startnummer på rådhuset var en kjapp og grei affære. Å pastalade til lunsj, bare syv timer før start, føltes litt merkelig. Å sove etterpå var umulig, men vi fikk da hvilt litt.



Romkamerat Pippi (Mette) forsøker å sove. Det hadde antakelig vært klokt å trekke for gardinene, men det føltes for ille å stenge Tromsø-solen ute. Vi ville jo så gjerne ha selskap av den utover kvelden.

Antrekk er alltid et populært løpsdagstema. Den noe utilfredsstillende konklusjonen var at temperaturen var - og skulle forbli - akkurat i skjæringspunktet mellom kort og langt løpsantrekk. Min noe optimistisk pakkede koffert inneholdt imidlertid kun korte løpsplagg, så utfordringen lå i prinsippet i hvorvidt jeg skulle velge singlet eller t-skjorte. Det irriterte meg litt at jeg ikke hadde pakket løse ermer, men med en ørliten dose kreativitet fikset "Pippi & Proffen" den biffen: Strømpebukser (på tilbud) fra H&M fikk et møte med saksen, et voilá: Ben-delene ble brettet dobbelt og trukket på armene. Det så ikke så galt ut heller.

Bare tjue minutter før løpsstart forlot vi hotellet i samlet flokk. Den enkle logistikken, og generelt herlig avslappede stemningen, bidro godt til at skuldrene aldri krøp oppover mot ørene. I det ene øyeblikket tøyset og lo vi ved startportalen, i det neste øyeblikket var vi i gang. Snart bar det opp, opp, opp mot toppen av Tromsøbrua.




Fokusert på utsikten - Fra Tromsøbrua fikk vi den første smakebiten av hva MSM skulle by på av flotte omgivelser.

MSM-løypa består av to ulike sløyfer. Etter noen gater hit og dit inne i sentrum krysses Tromsøbrua for første gang, over til fastlandssiden og Tromsøs ikoniske landemerke Ishavskatedralen. Der følger løypa Europavei 8 sydover langs vannet før den tar en 180-graders vending og stort sett følger samme vei tilbake til Tromsøbrua og sentrum. Fra sentrum, som da også er starten for halvmaratondistansen, går det først sydover, mot sydspissen, før man følger Kvaløyvegen nordover til flyplassen. Etter en runde på flyplassområdet bærer det tilbake til sentrum - og målgang.

Å løpe frem og tilbake samme vei kan kanskje virke litt kjedelig, men det har sine fordeler. Etterhvert som de raskeste har nådd vendingspunktet, og man senere vender selv, får man fin oversikt over de andre løperne både foran og lenger bak i løypa. Det er fin adspredelse å skue etter kjentfolk, og i Tromsø var det en god del. Den aller første "kjente" jeg så var sidemannen fra flyet. Frew Zenebe Brkineh, som representerte Sandnes IL, gjorde som han fortalte at han skulle og vant hele løpet. Litt senere kom blant annet superraske Øyvind Wang fra hjemlige trakter, Terje Lyngstad som løper maraton og ultra i strie strømmer for tiden, samt styrekollegaer i flere omganger. Det ble hoiet, vinket, high fivet og heiet.



Mette og Mona i sprudlende maratonhumør på vei tilbake mot Tromsøbrua. Foto: Nikolai Hamre

Hoing, vinking, high fives og heiing fikk vi forresten overraskende mye av. Det var ikke voldsomt tett befolkede områder vi løp gjennom, men Tromsø-væringene, store som små, hadde rigget seg til for å støtte, underholde og heie. Virkelig heie! Her har Oslo Maraton-publikummet mye å lære...

I tillegg fikk vi servert eventyrlig utsikt, med solskinn over spektakulære, snøkledde fjell på den andre siden av vannet. MSMs første halvdel leverte langt over forventning.

Ved andre kryssing av Tromsøbrua, på vei tilbake mot sentrum, er rundt 17 kilometer tilbakelagt. Her må jeg forresten trekke frem en genial vri. I MSM angir ikke kilometer-markeringene passert distanse, det står hvor mange kilometer som gjenstår. Til å begynne med var jeg usikker på hva jeg egentlig synes om denne baklengs-modellen, men konklusjonen ble en (midnatts)soleklar tommel opp!


Opp, opp, opp på broen på ny, tilbake mot sentrum, med Northern Runners' grunnlegger Thomas K. Føre (i blå trøye) hakk i hæl. 

Tilbake i sentrum følger løypa først vannet og kaia. Her er det naturlig nok mer publikum igjen, og det ble heiet på mange språk. Plutselig overdøver en brølende mannsstemme alt annet:
- Dette ser jævlig bra ut, Janicke! Du er dame nummer elleve cirka! Det er tre omlag et halvt minutt foran deg! Kjør på!
Styrekollega Stig har ennå ikke startet sin halvmaraton og heier på oss som er halvveis på maratondistansen.

Det var først nå, etter å ha fått denne oppløftende informasjonen, at dagsformen ble vurdert mer inngående. Konklusjonen var at alt egentlig føltes ganske bra. Før start var planen å løpe på følelse og sikte mot fem blank-tempo. Vel i gang lot jeg følelse være styrende faktor, og observerte bare at kilometerne stort sett tikket inn mellom 4:45 og 4:50. Med mulighet for topp ti-plassering innen rekkevidde hadde jeg plutselig noe å fokusere på. Et soleklart mål! Troen på suksess var dessuten sterk, for jeg visste umiddelbart hvilke damer Stig siktet til. De hadde alle passert meg på ulike tidspunkt mellom fem og ti kilometer, og det var ting ved dem - løpestil, fartsvariasjon eller pust - som hadde fått meg til å tenke at de bare kunne passere, for jeg kom til å krysse målstreken før dem uansett.

I så fall...

- Åttende plass. Shit ass! Åttende plass!!
Jeg instruerte meg selv om å ikke bli for ivrig.
- Hold deg til planen! Løp på følelse. Har du krefter igjen ved 30 kan du øke.

Etter en kort tur gjennom sentrumsgatene, der folk "på byen" sørget for både høylytt og lett-inspirert backing, var vi igjen i roligere områder med lite bebyggelse. Klynger av ivrig heiende folk var det uansett her også, og ettersom det på dette tidspunktet har blitt større spredning på løperne ble heiingen i enda større grad rettet mot den enkelte løper. Herlig motiverende, så det var bare å smile og takke og gi en og annen high five.

Ved 24 kilometer oppdaget jeg den første av de tre dameryggene jeg jaget. Jeg kjempet imot impulsen til å øke tempoet. Det skulle ikke være nødvendig når jeg tross alt hadde tatt innpå henne i min jevne fart. Med litt tålmodighet ville hun antakelig være passert i løpet av en kilometer. Som tenkt, så gjort, og for å ikke gi henne noen idéer sørget jeg for å rette meg opp, legge litt ekstra kraft i steget og puste veldig avslappet under passeringen.
- Yess! Tiendeplass, og 17 kilometer til å klatre to plasser til.

De neste to dameryggene kom til syne ikke lenge etter. Riktignok langt frem, men jeg hadde det ikke travelt. Kreftene fantes og det var nok kilometer å gjøre det på.



Ca en time til midnatt, men jeg synes godt vi kan godkjenne det som midnattssol! Foto: Øyvind Sørensen

Da klokken nærmet seg 23 holdt den lave solen fremdeles stand for skyene.  Solbrillene gikk på og av ettersom solen kom fra siden eller rett imot. På veien nordover hadde vi imidlertid litt motvind, og jeg sendte en lengselsfull tanke til løpevantene som lå i skapet hjemme. Ikke stort å gjøre med det nå. Bedre da å være glad for strømpebuksebena som varmet armene...

Ute på flyplassen var jeg endelig oppe ved ryggen på den første av de to damene. Igjen rettet jeg meg opp og sørget for å fremstå sterk og selvsikker ved passering. Den tredje og siste passerte jeg rett før vending, og kunne lettet se at hun ikke forsøkte å henge seg på. Om jeg bare klarte å holde dette tempoet tilbake til mål - åtte kilometer - så var topp-ti-plasseringen min.



På vei tilbake til sentrum og målgang. Kreftene var i ferd med å ebbe ut, men det var tydeligvis nok av dem til å smile skikkelig bredt til fotografen. Foto: Trond Arne Liavik 

Selv om kroppen føltes langt bedre enn forventet, kostet det stadig mer å holde tempoet oppe. Lange, slakke motbakker sugde krefter, men jeg sa til meg selv at bakkene antakelig kostet like mye - eller mer - for damene bak. Hvor langt bak var de nå? Å snu seg var ikke aktuelt, og følelsen av å være et jaget bytte sørget for at jeg kjempet hele veien. De eneste som passerte var de raskeste halvmaratonløperne. Av og til passerte jeg maratonløpere. Selv om de var menn, og dermed ikke betød videre klatring på dameresultatlisten, ga det en boost. Dette går veien!

Da kilometerskiltet med ett-tall på - en kilometer til mål - dukket opp, sjekket jeg for første gang hva tiden min lå an til å bli. Garmin viste 3:21. Wow! Kunne jeg klare å komme inn på under 3:26?

Som vanlig så oppløpet veldig langt ut da målområdet endelig kom til syne, men all heiingen fra publikummet gjorde det lettere. Selv om jeg innså at det neppe ville gå bet jeg tennene sammen (trodde jeg i alle fall), tvang bena til å kjempe, og ga det som fantes igjen av krefter.


Ikke helt det oppløps-"war face" jeg innbilte meg. Mistenker enda sterkere enn før at jeg ikke er så himla flink til å "grave dypt", "gå skikkelig i kjelleren" eller "ta ut det absolutt siste". Spørs om ikke det egentlig hadde vært fullt mulig å skrelle av de 11 sekundene...

Målgang! En funksjonær begynte umiddelbart å pakke meg inn i en varmefolie. Jeg innså at den ville komme godt med, men synes han brukte i overkant lang tid. Sikkert tre-fire sekunder. Jeg hadde lokalisert et gjerde litt lenger frem, og var fast bestemt på å la min utmattede kropp få henge over det og hvile. Det var nesten så jeg ble litt overrasket over at ingen funksjonær tok grep og ba meg bevege meg videre slik det er vanlig i de store løpene. Jeg fikk henge der på gjerdet, uforstyrret og komme til hektene igjen. Det tok sånn cirka femten sekunder.

Ingen tid å miste, nå skulle førtiårsfeiringen til Elisabeth ordnes! På vei tilbake til hotellet for å ta en kjapp dusj og hente ballonger, bobler og partyhatter kikket jeg kjapt på klokken på telefonen. Fire nuller - 00:00 - lyste mot meg. What? Min indre endorfin-påvirkede klokke spant et par runder før jeg innså at klokkeslettet faktisk stemte, selv om jeg nettopp hadde kommet i mål i et maraton. Trøtt? Definitivt ikke. Det var både førtiåringer og flere gode prestasjoner å feire!




Bursdagssang for jubilanten føltes på sin plass selv om selve dagen teknisk sett var over.

Resultater, mellomtider og plasseringer ble et naturlig samtaletema under feiringen som fortsatte gjennom den dagslyse sommernatten. Åttendeplassen jeg hadde gledet meg sånn over viste seg å være en syvendeplass. Andreplass i klassen, og nummer 88 av alle 937 løpere var definitivt også godkjent.

Med 2. plass i klassen ble det jaggu pall-klatring og premieseremoni på søndagen. Stor stas!



Lekker medalje!

Arrangører av internasjonale maratonløp vet at medalje er viktig for mange løpere, og i år delte MSM ut et smykke av en medalje. Den italienske skulptøren og Tromsø-vennen Leonardo Lustig står bak den originale utformingen. Medaljen har fin størrelse og god tyngde og - etter denne medaljeglade løperens mening - alle de rette kvalitetene. Den gjør seg svært så godt i selskap med medaljer fra løp med flere titals ganger flere maratondeltakere.

Forventningene til helgen var skyhøye. Fasiten ble enda bedre. Herlige medreisende, intensiv trimming av lattermuskulaturen, gode prestasjoner, et supert løp og supre forhold, nesten midnattssol, mange timer med feiring, god mat og god drikke. Tromsø leverte til fulle! Det blir neppe siste gang jeg løper Midnight Sun Marathon.


Janicke

onsdag 24. mai 2017

Göteborgsvarvet 2017 - Tro och Tvivel

Det er mange rygger å "ta" i Göteborgsvarvet. Om man starter i tidlig startgruppe er det riktignok langt færre enn om man er tildelt pulje lenger bak, men i verdens største halvmaraton (målt i antall påmeldte) er det svært få som ikke er omgitt av et anselig antall folk absolutt hele veien fra start til mål. Med hjelp av fjorårets maraton-pers hadde jeg ordnet seedet plass i startgruppe to, og stilte noe ukomfortabel opp i den sterkt mannsdominerte puljen.

Passende nok for en Håkan Hellström-fan i Göteborg var innstillingen for dagen en kombinasjon av Tro och tvivel. Skuldrende satt uvanlig lavt og jeg gledet meg til å løpe, men hvor fort?



Forrige gang jeg var på tur til Göteborg var i forbindelse med det som ble Nordens største konsert gjennom tidene. Göteborgs store sønn, Håkan Hellström, holdt en uforglemmelig konsert for meg og 70.090 andre fans på Nya Ullevi. (Rekorden stod dog bare én dag, for 24 timer senere fylte han arenaen med 70.144 til.)

Halvmaraton-pers stod aldri på planen. Til det er løypa for krevende og folketett. Håpet var opprinnelig å komme lavt ned på 1:30-tallet, men etter måneder med manglende trening, krydret med et bristet ribbein tre uker før løpet, var alle tanker om oppløftende sluttid lagt på is. Jeg håpet på sub 1:40, men mistenkte 1:45-ish. Greit nok. Målet denne dagen var først og fremst å korrigere en seig sesongstart med en god løpsopplevelse. Jeg trengte en solid injeksjon ren løpeglede!



Stille før stormen. På plass ved Slottsskogsvallen ble det god tid til å slappe av i solen. Varmen bekymret meg ikke stort, jeg skulle jo uansett bare ta det lungt. De aller fleste valgte imidlertid å sette seg i skyggen. 



Ikke den mest oppbyggende meldingen å få på Garmin rett før et løp, men pytt sann.

Turen til mitt 6. Göteborgsvarv ble av typen "jeg reiser alene". Veldig mange av mine faste medløpere er enten skadet eller valgte Ecotrails varierte terreng, fremfor fast og trygg asfalt som jeg – klok av skade (bokstavelig talt) – foretrekker.




Sko-pakking Lettbent-style. Ok, hadde egentlig bare med tre par løpesko, og et av dem bruker jeg ikke til løping, men så ble det anskaffelse av New Balance 1500 v2 i tillegg. Jeg har slitt ut ett par av disse favorittene, så når de da var å finne til halv pris på messen... Ikke noe å lure på. 

Varvet er så stort at det alltid er kjentfolk å treffe uansett. Både før oppstilling og på plass i startpuljen møtte jeg flere. Blant dem var Ingulf som jeg sist traff i forbindelse med halvmaraton-VM i Cardiff i fjor. Han var usikker på dagen, men håpet å komme i mål på rundt 1:30.
- Hmm, for fort for meg, tenkte jeg, og så Norgesflagg-singleten forsvinne mellom løperne fremover i puljen.

Like etterpå møtte jeg Tommy og flere andre karer fra Hytteplanmila. Tommy fortalte at det alltid var en stor Hytteplan-delegasjon som deltok i Göteborgsvarvet. I år var de dog "bare" femti. Hytteplan-gutta diskuterte sine mål for dagen. Konklusjonen ble at de skulle sikte mot 1:35, og kjøre spurtduell den siste kilometeren.
- Hmm, for fort for meg, tenkte jeg igjen og bestemte meg for å gjøre som vanlig: Kjøre mitt eget løp.




Den mannsdominerte pulje to føltes ikke helt rett for dagens avslappede mål... 

For å unngå å være til hinder for de andre i puljen – de var jo garantert mye raskere enn meg – plasserte jeg meg langt bak og til høyre slik at fartskanonene både i denne og senere puljer kunne passere på venstre side. Det er normal løperetikette som litt for mange ikke tenker på. Først et minutt etter at puljestarten gikk, la jeg over i trav over startmattene med et bestemt trykk på Garmin.

Uten konkret tidsmål brukte jeg de første kilometerne til å finne flyt og passende tempo: noe i krysningspunktet (ønsket) maraton-konkurransefart på 4:37 min/km og god løpsfølelse. Som forventet gled andre løpere forbi i jevn strøm, men jeg tvang meg selv til ikke å stresse. Fokus vekslet mellom løpsteknikk (høyt, fint og lettbent, mitt taktfaste mantra), løypa, publikum, klokka og ryggene på de som passerte. Litt overrasket kjente jeg at skuldrene fremdeles satt lavt. Göteborgsvarvet var i gang, startnummeret var på, beina gikk fint, skinka var taus og ribbeinet plaget meg ikke. Jeg bare koste meg!
- Ikke bli for ivrig nå, formanet den indre stemmen da tanker om å kjøre litt hardere dukket opp. Farten lå på rundt 4:30, allerede hakket raskere enn jeg hadde tenkt, og vi var bare så vidt i gang. Bare å holde hodet kaldt. I bakhodet hørte jeg Håkan synge: Din tid kommer, din tid kommer!

Allerede ved Älvsborgsbron, etter bare seks kilometer, begynte jeg å gjenkjenne en og annen rygg som hadde glidd fra meg i starten. Det var riktignok varmt og luften var tett, men av en eller annen grunn fant jeg det ikke plagsomt.





Älvsborgsbron er luftig og kul, men også krevende med sin seige stigning. (Bilde lånt av ByBecca som skrev om varvet på sin blogg i 2011.)

Aldri før har jeg opplevd at Garmin og løpets kilometermarkeringer har vært så samstemt. Til barnslig stor glede pep Garmin stort sett akkurat ved passeringene. Dermed var det ikke behov for å justere klokkens split-tider for avvik, og jeg kunne glede meg over oppløftende lesning: 4:33 - 4:29 - 4:33 - 4:29 - 4:43 - 4:43 - 4:11 - 4:20 - 4:31 - 4:28. Jevn og fin fart, og god driv også i motbakkene. Kunne dette holde, eller ville hjulene plutselig falle av?
- Nei Janicke! ingen negative tanker nå! 
Beina jobbet så absolutt, men intensiteten var kontrollert og ikke minst: hodet var med på notene. Jeg virkelig nøt følelsen av å ha sterke bein, av å kjenne fartsfølelsen i de krappe svingene, og å flyte fremover i feltet. Og jeg nøt å nyte!

Fra tolv kilometer dukket stadig flere av ryggene som hadde glidd fra meg rett etter start opp igjen. Lettelse og boost: Formen var altså ikke så dårlig at jeg var helt malplassert i pulje to! Litt lenger frem oppdager jeg et norsk flagg. Ingulf?! Det er noe med å se kjentfolk i løypa. Jeg sørger for å ikke øke farten, men glir bare frem i min egen takt. Oppe på siden av ham veksler vi noen ord. Først tenker jeg at det blir med det, men han hekter seg på, og uten noen formell beslutning veksler vi på å dra hverandre hele resten av veien.



Alltid herlig stemning langs "varvsbanan"! (Bilde fra Göteborgstidningen) 

Kilometer 15 er Götaälvsbron som tar oss tilbake til "rett side". Det er ikke til å unngå at det er tungt å komme til toppen, men over "krönet" kan jeg slippe bena løs. Kilometer etter kilometer tikker unna: 4:23 - 4:34 - 4:33 - 4:45 - 4:24 - 4:32. Fortsatt veldig bra. Snart er det Avenyn, med Poseidon som stolt tilskuer, og så er det bare den siste biten tilbake til Slottsskogen. Der sliter jeg alltid, og jeg vet at det kommer til å bli tøft også i dag, men pokker heller: Jag vill ha allting! Om jeg kjemper på nå, så får jeg ikke bare en totalt sett god løpsopplevelse, men også en oppløftende tid. Det kjennes verdt å kjempe for!

Av og til, når det er jeg som drar, lurer jeg på om Ingulf har måttet slippe. Jeg behøver dog aldri å snu meg for å se etter ham; Göteborgspublikummet er ellevillt! Jubelen er der hele tiden, men uten flagg eller navn på trøya får jeg bare ett og annet "Heja tjejen" rettet til meg personlig. Men med Ingulf i nærheten snylter jeg på motivasjonen i all heiingen han får i sin Norge-singlet. De hyppige "Heja Norge!" avslører dessuten at han er rett i nærheten.




Lykkelig på vei ned Avenyen, rett før begynnelsen på slutten og den kampen jeg så gladelig valgte å ta det siste stykket inn mot mål.

Kilometer 17, opp den publikumstette Kungsportsavenyen, går på 4:44. Fire kilometer igjen. Tre pluss én - den siste klarer man alltid! Det begynner å røyne på men dette skal gå. Du är snart där, tenker jeg, og finner frem til en spesielt sterk mental motivasjonsfaktor. Det funker. Jeg SKAL lykkes nå!

4:42 - 4:37 - 4:40. Bare én kilometer igjen! Den er riktignok seig, men jeg minner meg selv på alle grunnene til at dette er så himla viktig for meg. Kjemper meg opp den siste bakken, fester blikket på Stadium-portalen som leder inn på Slottsskogsvall-arenaen. Den siste hele kilometeren tikker inn på 4:28. Jeg irriterer meg bittelitt over et lite grusparti før skoene får fly over tartanen de aller siste meterne mot mål. Jeg stopper klokken og noterer at det er 1:36-ett-eller-annet. Så ufattelig mye bedre enn tenkt. For en lykke!

Rett etter målgang kjenner jeg en hånd på skulderen, og ser spørrende på mannen som vil ha min oppmerksomhet.
- Tack, sier han. Jag hang på dig hela vägen. Tappade dig bara lite på slutet.
Det har skjedd mange ganger før også, men jeg synes tanken på at jeg helt uvitende har hjulpet en annen løper er like fantastisk hver gang. Dette blir jo bare bedre og bedre.

Først på trikken tilbake mot sentrum ser jeg nærmere på sluttiden. Garmin viser 1:36:02. Det betyr jo egentlig ikke stort etter en opplevelse som dette, men mens jeg slår opp resultatet på varvets hjemmeside håper jeg uansett at den offisielle tiden ligger på rett side av 1:36.

Som om ikke dagen allerede var herlig nok: 1:35:59.


Å ha opplevd mitt beste varv løpsmessig, fysisk og mentalt, og samtidig bli nummer 16 av 1.776 i aldersklassen, kvinne nummer 229 av 14.522, og løper 3.099 av alle 42.290 - for en opptur! For en herlig helg! Ah, Göteborg: Nu kan du få mig så lätt!!!

Og bare to dager etter årets "varv" ble løftet om løpspåmeldingsavhold for neste år brutt...

Janicke