lørdag 22. september 2018

Berlin Marathon 2018 - Gnistrende solskinn for et bekmørkt sinn

Tilbake på Strasse des 17. juni for syvende gang. En dyster løper i den store horden som forsøker å finne rett tempo på den lange, rette strekningen til og forbi søylen midt i Berlins store, grønne lunge, Tiergarten. På toppen av Siegesseule – seierssøylen – nærmest svever den gullkledde gudinnen.

Seiersgudinnen. Vanligvis et så yndet syn, men ikke i dag. I alle fall ikke ved første møte...
Foto: Sportograf.com

Hun er vanligvis et yndet syn, men i barnslig trass ignorerer jeg henne i dag. Det føles mest som et hån at hun står der. Dagen jeg endelig, etter fem år, skulle innkassere Chewbacca-maratonmålet på 3:15, men som nå bare vil tilføre enda en maraton på rundt 3:30. Om jeg er heldig! Om jeg i hele tatt fullfører. Det var bare såvidt jeg gadd starte... Dypt skuffet over at jeg ikke klarte å holde fokuset de skarve fem siste ukene, når alt egentlig lå til rette for måloppnåelse, føltes et nytt mislykket forsøk som det ultimate nådestøtet. Alt håp var ute. Heldigvis! 

Ja, 'heldigvis', for selv om det ikke anbefales å begi seg ut på maraton med bekmørkt sinn, så finnes det en oppside: Når man har gitt opp, så finnes det ikke lenger noe å tape.

De første kilometerne kikker jeg hyppig på klokka. Motviljen mot hele deltakelsen underbygges. Det burde stå 4:40, eller 4:35, men Garmin nekter å krype ned fra 4:50. 
– Det er ikke uvanlig at det tar litt tid å komme dit, slapp av, maner jeg meg selv, og begynner febrilsk å saumfare hjernen etter noe som kan motivere. Jeg ser meg knapt rundt, ut over det som må til for å ikke løpe på andre, men en hvit trøye med stort norsk flagg på ryggen fanger blikket. Luis! Jeg løper bort og vi prater litt, men med ulike tidsmål glir vi snart fra hverandre igjen. 


Motvillig, men det ble i alle fall ikke DNS. Så får tiden vise om det blir DNF.
Foto: Sportograf.com

Slalomløpingen fortsetter, og jeg innser tabben: Startgruppe E var for løpere mellom 3:15 og 3:30, og i pessimismens navn stilte jeg meg bakerst. Når jeg nå forsøker å komme opp i tempo for 3:15, så er det noen tusen løpere å pløye seg forbi. Jeg tar det med fatning. Det har liten betydning denne dagen. ingen grunn til å plage seg selv over det også.

– Motvilje mot DNF? Skal jeg nå liksom begynne å bryte bare fordi jeg gjorde det én gang, på Bislett i februar? Medalje? Stemningen underveis? Oppløpet på Unter den Linden, da? For ikke å snakke om den klassiske og så herlig leskende Erdinger Alkoholfrei og hyggelige skravlingen med andre løpere på gressplenen foran riksdagsbygningen? 

Jeg innser at jakten på noe – hva som helst – som kan motivere til å beholde startnummeret på, går bytteløst mot slutten.
– Skal jeg virkelig bryte, spør jeg meg selv, men oppdager i det samme en fartsholder med 3:15 på flagget som glir rolig forbi med "saueflokken" sin. Djevelen på den ene skulderen hvisker "Yes, yes, rub it in!", men overraskelsen over at flagget ikke for lengst er langt foran i løypa, løsner mirakuløst tankefloken i hodet mitt. Hva om jeg hiver meg med? Prøver å holde rett fart i et minste frem til maraton. Det skal ikke være noen sak. Og så kan jeg heller bryte der. 

Beina piskes i gang for å ikke miste saueflokken, og jeg legger meg tett i rygg på gjeteren. Garmin melder om 4:25-fart. Burde jeg ta kontakt og høre hvordan han har tenkt å legge opp løpet? Jeg slår det fra meg. Det er ikke viktig. "So what" om det viser seg å bli for hardt? En skarve halvmaraton i dette tempoet skal gå greit.


Man skal være rimelig dyster for å ikke glede seg i alle fall litt over stemningen langs løypa i Berlin. 
Foto: Sportograf.com

Ved passering ti kilometer sjekker jeg for første gang pace-armbåndet, som jeg med et skjevt smil om munnen tok på meg før avgang til start. Jeg følger 3:15-flagget som burde tilsi en snittfart på rundt 4:37, men Garmin sier 4:28. Jeg vet svært godt hvor brutalt det kan bli om man bare løper noen få sekunder for fort pr kilometer. Nesten ti sekunder er i praksis å be om bråk. Men jeg vet også at distansen på klokken og reell distanse kan avvike en del, og ved passering av ti-kilometersmerket noterer jeg at det er snakk om nær hundre meter. Hoderegning er bare å glemme, så armbåndet blir fasiten. For å klare 3:15 må mila passeres på 46:13. Garmin viser 45:45, et halvt minutt foran. Litt raskere enn jeg og min forkjærlighet for negativ splitt ville lagt opp til, men greit nok.


God hjelp i tempobånd! Ofte avviker distansen på klokka og reell distanse i løypa nokså mye, og da blir både tempoangivelse og resterende distanse feil. Ved å forholde seg til kilometerskiltene og sjekke medgått tid på klokka mot aktuell tidsangivelse på pace båndet, slipper man kjipe overraskelser. Man kan naturligvis skrive tidene direkte på armen også, men min erfaring er at penn eller tusj og svette ikke er noen god kombinasjon...

Fartsholderen virker imidlertid ikke å være fornøyd med et halvt minutts klaring. Så snart jeg er sikker på å ikke snuble, verken i andre løpere eller mattene som registrerer tiden på fem-kilometerspasseringene, sjekker jeg klokken igjen ved 15 kilometer. I følge armbåndet skal medgått tid være 1:09:19 – et tall jeg for øvrig har gjentatt for meg selv, om og om igjen, de siste kilometerne, men allikevel har måttet både dobbelt- og trippelsjekke Løping og mental kapasitet... Uansett, Garmin viser 1:08:18. Et helt minutt raskere nå. Jeg tar meg i å synes litt synd på mine medløpere i saueflokken. Fartsholderen kunne like godt ha ledet dem rett mot et stup. Om han opprettholder denne farten blir jo sluttiden 3:13-et-eller-annet. Det tar et halvt sekund før betydningen av den tanken for alvor synker inn...

– HerregudOm jeg klarer å holde denne farten inn, så klarer jeg 3:15. Med god margin!

Jeg forsøker å snakke meg ut av optimismen: Det er langt igjen, alt kan skje, maraton begynner ved 30-35 kilometer og jeg har bommet på dette mange ganger før. Men tenk om... Jeg har haugevis av kilometer i beina etter Tvers over Norge-prosjektet i sommer, og jeg vet at de 660 kilometerne med sekk på ryggen har hatt en positiv effekt på formen. Jeg har ingen vondter, ei heller noen form ubehag. Farten føles grei og på føttene har jeg sko en verdensmester verdig!

I et slags kompromiss bestemmer jeg meg for å holde meg til planen om å vurdere hvordan ting føles ved halvløpt løp, men innerst inne vet jeg at nå er det alvor: Berlin Marathon 2018 er et seriøst forsøk på det seiglivede 3:15-målet!


Nike Vapor Fly 4 % - sko en verdensmester verdig. Placebo eller faktisk effekt? (ikke sponset)

Med en tydelig oppgave å jobbe med, går veien videre i en lett beruset "race mode"-boble. Det er litt mindre slalomløping nå, og jeg holder meg unna publikum, inn mot de blå stripene i asfalten og følger med på avstanden til 3:15-flagget. Avstanden varierer, men jeg mistenker at det er fartsholderen og flokken som løper ujevnt. Selv har jeg funnet et cruisetempo som tydeligvis – over tid – passer, selv om de andre tidvis glir fra og kommer nærmere, som en merkelig, fargerik og hyppig skiftende tidevannsbølge.

Jeg blir etter hvert kjent med ryggene til de andre i flokken som fremdeles henger på. Han høye, tynne franskmannen som har datterens navn på ryggen. Hun lille, lettkledte amerikanske som svetter så mye og som har pers på 3:15:11 (hun spurte hva mitt mål var). De to kameratene fra Brasil som ikke lenger prater så ivrig med hverandre og fem-seks andre. Om noen forsøker å snakke med meg svarer jeg så kort som mulig, og glir unna. Vil ikke kaste bort krefter på prat nå.


Lett vantro, men veldig fokusert!
Foto: Sportograf.com

Berlinløypa er så godt som paddeflat. Kun to steder er det noe man kan kalle bakker, men jeg er bevisst på å heller ikke pushe der hvor det bare såvidt er stigning. Kontrollert og "billig" løping absolutt hele veien. Nyte været, stemningen langs løypa, og all musikken. Det er MYE musikk langs løypa i Berlin! Band av ulike slag, trommegrupper, enkeltmusikanter, folk i leiligheter langs løypa som (hvert år) spiller musikk fra sine anlegg. Et sted går det fast i Rammstein. 

Halvmaraton passeres på 1:35:56, over halvannet minutt foran skjema, og ved 25 kilometer har vi plukket ytterligere tjue sekunder. Når jeg passerer matten som registrerer og kringkaster mellomtiden, lurer jeg litt på hva de som følger løpet virtuelt tenker. At jeg antakelig har startet for hardt (igjen) og snart kommer til å krasje? At det kanskje kommer til å holde denne gangen? At de kjenner på en viss spenning på mine vegne, og heier meg frem hjemmefra, motiverer meg ytterligere. Samtidig råder en merkelig ro. Jeg vet overhodet ikke at dette kommer til å gå, men jeg begynner for alvor å tro. Og ikke bare på 3:15, men utrolige 3:13. Kanskje...?


God motivasjon i taktfaste trommer. Kult også at en SkiLøper har sneket seg med på dette offisielle bildet fra Sportograf, som forøvrig imponerer med valg av omgivelser for løper-fotografiene sine. 
Foto: Sportograf.com

Solen skinner, men temperaturen er helt fin. Av og til får vi lett motvind som kjøler akkurat passe. Jeg digger det når vi passerer taktfaste trommer. Perfekt for jevn, maskinaktig løping. Flere ganger hører jeg noen rope navnet mitt, oppfatter et "Norge" eller "Norway", og ser kjente så vel som ukjent ansikter. Takknemlig smiler og vinker jeg tilbake. Også blant de andre løperne hilser jeg på en og annen bekjent, men fokus er stort sett utelukkende på eget løp. Jeg lar meg ikke påvirke mer enn nødvendig av det som foregår rundt, eller andre løperes tempo.  

28 kilometer. Løpsmønstreret i flokken har forandret seg. Fra å ha variert avstanden ganske mye, er fartsholderen nå stort sett bare rett foran meg. Jeg må liksom holde igjen for å ikke passere ham. Har han senket sitt tempo, eller har jeg skrudd opp mitt? Halvt på spøk gir jeg meg selv tillatelse til å løpe forbi ham dersom jeg føler meg like sterk ved passering tretti kilometer, men trekker den raskt tilbake. Ikke før 35! Jeg har krasjet ved 35 før, og nå vil jeg virkelig ikke ødelegge dette. 


Race mode: On! 
Foto: Sportograf.com

Tretti kilometer passeres to minutter og tjue sekunder foran skjema. Jeg begynner å bale med beregningen av hva det konkret vil si i sluttid. På drikkestasjonen som dukker opp, peiler jeg inn første åpne mulighet, plukker løpende med meg en kopp vann fra den utstrakte hånden til min utvalgte funksjonær og lirer av meg et smilende "Danke!". Uten å miste for mye fart sluker jeg et par, tre slurker fra de upraktiske plastkoppene for fjerde gang på turen, slipper koppen på bakken og gjenopptar "race pace". Vantro innser jeg to ting:
  1. Gjennom drikkestasjonen har jeg passert fartsholderen
  2. Om dette holder inn blir det SUB 3:13!
Gåsehuden melder seg og øynene blir blanke. Det kan da virkelig ikke være mulig - kan det? Uansett må jeg nå være smart. Et øyeblikk vurderer jeg å sakke av og plassere meg bak fartsholderen igjen, men bestemmer meg i stedet for å bare følge godt med, slik at jeg ikke løper fra ham. Farten må for enhver pris ikke skrus opp for høyt. Plutselig har jeg ALT å tape, og det er nå løpet for alvor begynner. Bare å holde inn. Joda, jeg kommer sikkert til å bli sliten etter hvert, men da har jeg disse magiske skoene til hjelp. Bare 12 kilometer igjen; dette må da holde? Dette SKAL holde!


Forsiktig optimisme ned shoppinggaten Kurfürstendamm, med den istykkerbombede Gedechtniskirche som karakteristisk bakteppe. 
Foto: Sportograf.com

35 kilometer passeres på 2:38:52, godt foran de 2:41:45 som armbåndet angir. Stikk i strid med planen har jeg tilsynelatende løpt fra fartsholderen, og nå lurer jeg på om det kjennes mikroskopisk tråere. Over en periode sjekker jeg Garmin med jevne mellomrom for å se om snittfarten taper seg. Men nei, den står uendret.

På den syvende turen gjennom Berlin Marathons løype, har jeg full kontroll på de fleste områder og svinger. Det litt kjedelige området etter folkelivet på Ku'damm. Den lille stigningen før passering av Kulturhuset og Potsdamer Platz. Den lange strekningen på Leipziger Strasse før vi omsider og endelig tar av mot venstre, samt nøyaktig hvor langt det er fra den flotte Gendarmenmarkt-plassen til Unter den Linden og det – etter min mening – uovertrufne oppløpet!  

Det er knapt til å tro. To små kilometer igjen og det føles fremdeles tullete bra. Jeg oppdager et par damer foran meg og lurer på om jeg skal tenke plassering, men med 3:15 og rå pers i sikte, kjennes det uviktig. På merkelig vis siger jeg allikevel forbi og jubler litt innvendig kort tid etterpå. Noen ganger blir jeg virkelig overrasket over hvor dårlig jeg kjenner meg selv.


Bilder kan fortelle mer enn tusen ord – og vise ting man ikke fikk med seg der og da. Blant annet at enkelte hadde en lang tøffere reise enn andre. Heldigvis får han god hjelp av rause med-deltakere. Forhåpentligvis kom han helt i mål. 

Foto: Sportograf.com



Verdens beste følelse på verdens beste maratonoppløp!
Foto: Sportograf.com

Brandenburger Tor! Jublende flyr jeg mot og gjennom den mektige portalen mens jeg tar et kikk på klokka for å forsikre meg om at dette virkelig skjer. Sjokkert innser jeg at dette ikke bare blir sub 3:15 eller sub 3:13. Det blir sub 3:12, og med den innsikten kommer jeg på sms'en jeg fikk fra en løpbuddy da jeg stod i startfeltet i mitt grimme humør noen timer tidligere. Han ønsket meg lykke til og ga meg tillatelse til å ta persen hans. Da jeg fikk meldingen ble jeg nesten irritert. Å tulle med at jeg kunne få ta hans pers på 3:11:09 når jeg atter en gang skulle mislykkes med 3:15... Nå fortoner det seg veldig annerledes, og jeg gasser på i et forsøk på å utnytte hans vennlige tillatelse.


Chewbacca!!! Ikke 3:22:20 som den offisielle klokken viser, men elleville 3:11:07! Avviket skyldes at startgruppe E startet ti minutter etter den første, offisielle starten, og ettersom jeg stod bakerst i gruppen tok det drøyt et minutt før jeg (motvillig) kom frem til, og krysset, startstreken.
Foto: Sportograf.com

Så er det gjort. Offisiell tid 3:11:07 og pers med over seks minutter! Jeg er lamslått. Fem år og over tretti maraton (riktignok bare syv reelle forsøk) etter at 3:15-målet ble satt, nettopp her i Berlin. Hele seks minutter raskere enn jeg noen gang har løpt, og så føles det som mitt letteste maraton noensinne... Maraton altså!

Få meter fra målstreken blir jeg intervjuet av en nærgående reporter med mikrofon og kameramann. Jeg svarer ekstatisk på spørsmålene, og utbroderer hvilket strålende arrangement Berlin Marathon er. Gudene vet hvor det intervjuet endte opp.

Videre. Jeg har los på medaljene og får raskt blikkontakt med en av dem som deler ut. En eldre dame. 
– This is the best moment, sier jeg til henne og lener meg frem. Hun smiler og legger medaljen høytidelig rundt halsen min. Når jeg takker henne for at hun og de andre funksjonærene bidrar til å gjøre dette løpet så fantastisk, trekker hun meg resolutt til seg og jeg får en skikkelig bamseklem før jeg, sterkt og deilig endorfinruset, rusler videre mot enda mer av det som gjør Berlin til mitt favorittmaraton: Stemningen på gressplenen foran riksdagsbygningen og alle samtaler med kjente og ukjente der, solen (nesten alltid), den tradisjonsrike alkoholfrie sponsorølen. Og aller mest: den sanseløst gode smaken av en vanvittig etterlengtet pers.


Enda en av disse nydelige Berlin Marathon-medaljene, og årets utvalgte medaljeprofil kunne ikke passet bedre...


...for sannelig ble den sympatiske Eliud Kipchoge ny verdensmester. Han hadde på forhånd meddelt at han skulle gå for pers, så verdensrekord var forventet, bare ikke med så rå margin. Gjett hvilke sko han løp med. (c;

Hvordan er det mulig? Hva er det som gjorde meg i stand til å løpe 3:11 denne dagen, når jeg har slitt så lenge med 3:15? Flere har spurt om det kan være et resultat av de 660 kilometerne Tvers over Norge i sommer. Svaret er ja. Det er hevet over enhver tvil! Ingenting annet kan forklare en så stor forbedring.

I tillegg er jeg rimelig sikker på at skoene bidro. Noe placebo-effekt, definitivt, men jeg kan ikke huske å ha vært så lite sliten i beina på slutten av et maratonløp tidligere. Det gikk fint å jogge umiddelbart etterpå, og den påfølgende dagen var det ingenting som tydet på at beina hadde løpt maraton i det hele tatt. Det er riktignok sjelden jeg er særlig plaget med vonde ben etter lange løp (med mindre jeg er skadet), men dette var spesielt.


Det er opplagt en del å utsette på mental instilling, men svært lite å utsette på gjennomføringen. Som min far beskrev det: "Jevnt som en klokke". Nå, en uke senere, kan jeg fremdeles knapt tro det! 3:11 er fort, og å bli 223 av 12.329 damer totalt, og 22 plass av 1.992 i aldersklassen - og også nummer 2.911 av de 40.781 menn og kvinner som fullførte totalt... Vel, det er bare helt hinsides!

En annen ting jeg gjorde for første gang og kommer til å gjenta, selv om det antakelig ble for halvhjertet til å ha effekt, er inntak av rødbetsaft. Jeg fikk ikke i meg mye av det – det smaker jo virkelig pyton – men inntil et par desiliter ble det kanskje med frokosten den morgenen.


Det er alltid veldig mange kjente som løper Berlin, så også i år. Hjembygdinger, andre SkiLøpere, folk som man har blitt kjent med på andre reiser og løp. Ikke minst virker det som Tromsø løpeklubb er representert i de fleste utenlandske løp. Etter målgang ble det ble noen timer med skravling. Ikke minst med denne gjengen: Helga, Mona, Anja (som også perset stort), Sharon, Eline og Luis. 


Kanskje hjalp det også litt å være på egen tur, og ikke ha reiseleder-ansvar for en bøling andre løpere. Det hersker i alle fall liten tvil om at reisefølget, Mona og Eline, bidro positivt. Ikke minst Eline, som på humoristisk, militært vis forsøkte å korrigere innstillingen min (kommanderte meg til å - med overbevisning - si at det kom til å gå bra) da hun rett før løpet oppfattet hvor elendig den var. Tusen takk for en herlig og morsom tur!   

Å stå på startstreken så motvillig som jeg gjorde denne dagen var virkelig ikke bra, men i ettertid tenker jeg at det egentlig var utrolig flaks. Dersom jeg hadde hatt nogenlunde normal innstilling og satset seriøst på 3:15, ville jeg aldri våget å holde tempoet som krevdes for å henge med den fortløpende fartsholderen, og som var nødvendig for å innkassere denne deilige, nye persen.

Det er mulig at Berlin Marathon 2018 blir stående som mitt livs maratonhøydepunkt, det får tiden vise, meen selv om jeg rett etter målgang utbasunerte at jeg aldri mer skal sette så tøffe mål, så er drømmen om å oppleve noe lignende igjen (naturligvis) godt etablert.

Janicke

mandag 21. mai 2018

Big Sur Marathon 2018 - Stahetens skakkjørte triumf

Det er mye sjelero å finne i en beslutning. Etter to uker med svevende og ubehagelig skal/skal ikke og bør/bør ikke-vurderinger uten fasitsvar, var det godt å skjære gjennom og bestemme seg for å starte og heller bruke energien på langt mer konkret og oppbyggende strategi-planlegging – selv om den involverte uvant utnyttelse av makstiden:
- Seks timer. Kan man GÅ en maraton på seks timer? 

Big Sur Marathon. California. Ferie! Etter hjemkomsten fra Boston, tok det bare et par dager før jeg pådro meg et sjeldent, men ganske så påtakelig tilfelle av reisefeber. Boston-medaljen var sikret, og 13 dager senere skulle "Boston 2 Big Sur Challenge" fullføres. Samme land, motsatt kyst. Da jeg for halvannet år siden bestemte meg for å gjøre B2B-prosjektet så jeg begge reisene som soloprosjekter. Det er ikke til å komme bort fra at gruppen mennesker som prioriterer å reise så langt to ganger på to uker, og bruke så mye penger for å løpe et par maraton, er begrenset. Samme hvor ikoniske og vakre løpene er. Boston ble imidlertid etter hvert et Springtime-reiselederoppdrag, mens Big Sur-deltakelsen ble en del av en herlig omfattende California-uke sammen med pappa. B2B-opplegget kunne knapt blitt bedre, hadde det ikke vært for en ørliten hake: Skade!

Boston-medaljen var sikret, men den hadde kostet en hoven og slarkete ankel i tillegg til den bakenforliggende plantar fascitten. Risikoen for årets, og løpekarrierens, andre DNF var nærmest overhengende når maraton (eller lenger) nummer 42 stod for tur. Allikevel virket det komplett usannsynlig at jeg ikke skulle klare å karre meg over målstreken. Om jeg så måtte gå... 


Big Sur byr på mile-markeringshumor langs løypa. Ved mile syv sammenfalt temaet med mitt store dilemma. 

Jo, solen skinte stort sett strålende og sterk fra den vide Californiske himmelen, men det lå en dis av uggen usikkerhet over dagene frem mot løpet. For en utålmodig sjel er tanken på gå en hel maraton ikke spesielt givende, men med beslutningen tatt var det var makstiden som bekymret. Vanligvis kan man håpe på litt slack, men her virket tidsbegrensningen nådeløs:

"A six hour pace is the hard and fast, we-really-mean-it time limit (13:45 minutes-per-mile)." 

Fullt forståelig ettersom løypa går på en vei som er eneste tilgang til en nesten 150 kilometer lang del av kystlinjen.

Maraton på seks timer innebærer en snittfart på 8:30 min/km. Det er ikke superlangt unna fokusert og rask gange, men tanken på å kjempe seg gjennom nesten hele veien, ofre foten, og så bli plukket opp av oppsamlerbussen 15-20 minutter før målgang og ikke få medaljene...  Jo, det ville uansett være flott å se den vakre strekningen som fotturist, men det var bare ikke godt nok. Jeg hadde to brikker å hente til B2B-puslespillet mitt, og et kryss å sette på "listen".


Dags for å komplettere samlingen!

Big Sur International Marathon er et virkelig spektakulært løp! Arrangøren selv omtaler det som verdens vakreste, og så langt har jeg ikke fått med meg at noen har utfordret påstanden. Veistrekningen er i seg selv ansett som en av de vakreste, med Stillehavet og det herlige, ville kystlandskapet som kulisse.

Løpet er også kupert. Fra basen for løpet, den lille kystbyen Monterey, busses løperne sydover langs kysten til Big Sur Station. Et "middle of nowhere"-sted mellom grønne åser og redwood-trær. I starten av løpet bærer det nedover. Lenge! Men som kjent må alt som går ned før eller siden komme opp (eller var det motsatt?). Etterhvert som skogen tynnes ut og landskapet åpner seg bølger løypa seg frem i omgivelser som virkelig kan ta pusten fra en. Luft er det imidlertid nok av, og da ofte i form av en jevn og kjølende motvind. Ikke minst når man kommer til løypas høyeste punkt og runder Hurricane Point. Navnet er ikke tilfeldig. Herfra belønnes man imidlertid også med det første skikkelige synet av et av California-kystens mest berømte landemerker: Bixby Creek Bridge. En superstjerne i filmsammenheng. For tiden aktuell blant annet i introen til serien Big Little Lies.


Usedvanlig vakker løype! Pacific Coast Highway fra avsidesliggende Big Sur Station til Carmel, Clint Eastwoods sjarmerende, lille by.

Det var ikke bare broens berømmelse som gjorde Bixby Bridge så sentral i min løpsstrategi. Når man krysser den 218 meter lange og spektakulære broen, 85 luftige meter over bakken, er man også halvveis! Strategien ble å løpe etter beste evne til broen. Om jeg klarte det på under to timer ville det være tid til å gå – eventuelt halte – resten. "Take it to the bridge", som James Brown ville sagt! Derfra og til mål... Det var bare å innstille seg på at seig stahet ville bli en langt viktigere egenskap enn den godt utviklede utålmodigheten som vanligvis er bra når det er antall timer, minutter og sekunder som står i fokus.


Kontraster - Fra det gigantiske, kalde og overfylte teltet i Boston til det oppvarmede, romslige og komfortable VIP-teltet til Runner's World i Big Sur... Joda, hadde betalt for luksusen, men det kjentes som vel investerte tusenlapper denne morgenen! 

Som i Boston Marathon fraktes løperne til startområdet i gule skolebusser. Fordi jeg ikke tok sjansen på å få plass i lotteriet om startplassene i Big Sur Marathon, benyttet jeg muligheten til å betale en del ekstra for en Runner's World VIP-plass. Der var det "bare" først til mølla, og jeg er ganske god til å nå den slags møller først når jeg har bestemt meg for noe. Når VIP-startplassen var betalt, tenkte jeg ikke stort mer over det, men det var hyggelig å erfare at VIP-prisen ga VIP-goder. I tillegg til at vi fikk både fin Asics treningsjakke og sekk og en langt mer komfortabel buss til startområdet, hadde vi oppvarmet telt, tilgang til egne VIP-toaletter og superenkel innlevering av skiftetøy (bare å droppe asics-sekken når man forflyttet seg fra varmeteltet til startstreken).



Både Richard og jeg synes det var riktig så komfortabelt med Runner's Worlds VIP-opplegg. 

Ettersom starten for Big Sur Marathon går kl 06:45 og det tar inntil et par timer for bussene å ta løperne frem til startområdet på den smale og svingete veien, måtte jeg forlate hotellet allerede før 03 på morgenen. Gåturen fra mitt hotell til bussene var bare ca 20 minutter, men det gir litt ekstra kribling å gå på ukjente steder i tussmørket. Underveis kjørte en bil opp til siden av meg og tilbød skyss.
- Are you going to the marathon? Do you want a lift, spurte mannen som satt i bilen. 
Big Sur Marathon er en stor happening i området, så iført løpeskjørt, kompresjonsstrømper og treningsjakken fra Runner's World var det ganske opplagt. Jeg var på nippet til å takke ja av høflighet, men valgte å avslå og flirte litt av tanken på at transport til maraton i grunn er et langt bedre lokkemiddel enn godteri, dersom noen skulle ønske å få meg inn i en bil. 


Middle of nowhere? Det var riktig så landlig og grønt ute ved Big Sur Station. 

Busser fylt med rundt 3.300 maratonløpere kjørte i lang kolonne sydover på den samme veien som vi snart skulle løpe tilbake. Det var stummende mørkt, så omgivelsene ble ikke avslørt på turen, men takket være lyset fra en kulerund måne som av og til kikket frem mellom skyer ante vi Stillehavet på vår høyre side.

Akkurat som i Boston ble bussturen et vendepunkt for magefølelsen. Gleden over å skulle være med på dette eventyret tok overhånd, og frykten for å ikke komme til mål forsvant. Klart jeg skulle klare det. Big Sur liksom... Litt smerte skulle jeg tåle, og det kom til å bli en fantastisk opplevelse uansett! Jeg skulle gjøre akkurat det som en løpsansvarlig oppfordret oss til:

– Nip the marathon like it's a fine wine!

Richard som hadde et maraton ferskt i bena, og både maraton og ultraløp helg på helg etter Big Sur, hadde mål om å komme inn på under fire timer, og vi stilte oss begge ved 3:45-ballongen. Det kunne jo være at foten var medgjørlig, og da var det en ganske realistisk tid. Og dersom jeg nå måtte gå store deler av løpet, så ville den tidlige starten gi meg rundt 10 minutter ekstra, ettersom makstiden på seks timer gjelder fra siste løper krysser startstreken.


Ikke helt som i Berlin...

Kanskje ble jeg i overkant ivrig av å stå der, tidlig på morgenene mellom grønne åser og trær, og høre den amerikanske nasjonalsangen bli sunget på høytidelig vis, for når startskuddet gikk og startmatten var krysset bar det nedover i et langt høyere tempo enn planlagt. Foten funket og det kjentes så lett, selv om kjappe blikk på Garmins pulsangivelse var litt urovekkende. Tanken om å gjøre som i Boston, og holde pulsen under 140 så lenge som mulig, var bare å glemme. Selv om det gikk nedover. Vel, bare å ta det på feelingen da...

Og feelingen var tross alt god i utforløpingen mellom redwood-trærne: Tidlig. Stille. Eksotisk. Spennende. Løpende føtter mot asfalt. Småprat mellom enkelte av løperne. Det var rett og slett litt andakt over det hele. Her og der stod det små ansamlinger av mennesker. Stort sett vakter for løpet: brannmenn og klassisk amerikanske "rangers" i cowboy-aktig hatter. En av dem ropte muntert til oss:
- You'll get your beer before I'll get mine!


Etter et antall kilometer nådde vi bunnen av bakken og kom ut av skogen. 

Skadet eller ei, gleden over å løpe på den "frynsete kanten av den vestlige verden" (ragged edge of the western world) som Big Sur-arrangøren omtaler det boblet i meg. Stillehavet, kystlinjen, strendene, de irrgrønne engene og åsene som her og der var dekket av blomster. Og asfaltstripen som skar igjennom landskapet. Temperaturen var perfekt, og selv om vi fikk et par uventede regnskyll og hadde noe motvind hele veien, var det gjennomgående bra. Milevis fra Boston, på alle mulige måter.


Endelig!! Den lange stigningen opp til Hurricane Point starter litt nedenfor veien til høyre i bildet, og ender i Hurricane Point oppe til venstre.

Normalt sett vil ikke synet av en motbakke på 3,5 kilometer, med jevn stigning fra null til 150 meter over havet, vekke jubelen i meg, men når jeg nå begynte å ane at det snart kom til å vanke to vakre medaljer, var det en deilig blanding av lettelse og forventning å beskue hele den lange motbakken opp til beryktede Hurricane Point der fremme. Ankelen verket litt, spesielt når det gikk nedover, men det gikk foreløpig greit å løpe og nå var jeg snart halvveis.


Going up?


Uvant motbakkeglede!

Garmin viste - naturlig nok - at farten gikk ned i stigningen, men også at pulsen gikk høyt. Svært høyt! Faktisk høyere enn makspulsen jeg fikk målt i forbindelse med Vo2-maks-test for et par år siden. Ettersom det ikke føltes som om pulsen var i ekstrem sone tok jeg det med knusende ro. Bare å trippe videre til topps, så var jeg snart ved broen!


Time to selfie! (Jada, tok en selfie jeg også)

Bixby Bridge! I halvannet år var det å løpe over den vakre, gamle broen symbolet for hele Big Sur-eventyret. Nå var jeg her! Fra drømmeopplevelse til virkelighet, og fra usikkerhet knyttet til fullføring til visshet.

I alle fall nesten. Strategien om å komme halvveis på under to timer var nådd  (1:52:25), men i den lange nedoverbakken fra Hurricane Point til broen ble det tydelig at ankelen var i ferd med å bli mektig lei av kjøret. Vanligvis kan jeg slippe opp og cruise forbi mengder av løpere i utforløping (på asfalt, absolutt ikke i terreng). Her måtte jeg holde tilbake og hele tiden forsøke å justere foten, både inne i skoen og hvordan den traff asfalten. Det kjentes både som om skoen hadde blitt altfor trang og som om noe i ankelen kunne komme til å knekke, ryke – eventuelt eksplodere (hva vet vel jeg) – når som helst.

Men så lenge jeg var fokusert gikk det fremdeles å løpe...


Tilskuere er det ikke mange av i Big Sur Marathon ettersom det stort sett er forbudt å bevege seg langs den smale veien til fots, men her og der fikk vi ulike former for underholdning.

Big Sur har flere distanser, og et stykke etter Bixby passerte vi startområdet for 11 miles-løpet der pappa deltok. 21 miles er også en opsjon, i tillegg til å løpe maraton-distansen i form av stafett med seks etapper.

Selv om jeg gledet meg over mye også i andre halvdel av løpet, ble det mindre fokus på omgivelsene og langt mer på å løpe riktig, hva nå enn det var. Oppover gikk greiest, bortover var ok, men nedover ble stadig vondere, spesielt i de mange delene der veien skrår brutalt sidelengs.


Skråløping til besvær! Når jeg ser på bildene av andre løpere forstår jeg godt at min allerede plagede ankel fikk (skakk)kjørt seg.

De humoristiske mile-skiltene ga dobbel glede hver gang. Ennå en mile jeg hadde klart å holde løpingen i gang, men litt etter det 22. skiltet (ca 36 kilometer) var det slutt. Richard hadde akkurat passert meg i godt driv og flirende ropt at han trodde jeg ville komme meg i mål innen makstiden. Jeg lo tilbake. Hadde jeg klart å løpe resten ville jeg sannsynligvis ha kommet i mål på rundt 3:45 eller 3:50, men vi var inne i en tilsynelatende evigvarende nedoverbakke der veibanen skrånet kraftig. Smerten i ankelen, og frykten for å påføre den en skade som ville ta svært lang tid å helbrede, ble for intens, og med en halvhjertet lovnad til meg selv om at jeg kunne løpe igjen så fort det ikke gikk nedover lenger og veien forhåpentligvis flatet ut også sidelengs, begynte jeg å gå. Kraftig haltende.

Det ble gjort flere forsøk på å gjenoppta løpingen, men til slutt var det bare å innse at jeg ikke er særlig god til å takle smerte. Selv om jeg trodde jeg hadde vært forberedt på å gå en langt større del av løpet enn de siste 5-6 kilometerne, kjente jeg en viss irritasjon over å tape så mye tid når jeg tross alt hadde kommet så nær. Det var bare å svelge unna og fokusere på at medaljene uansett ikke var kjempelangt unna. Jeg kom til å klare det!


Hallelujah indeed! 


Det føltes for galt å krysse målstreken gående; bare å bite tennene sammen for noen siste løpesteg!


B2B-medalje nummer to: Vestkysten! Så spesielt. Så vondt. Så verdt det!

Sluttiden var jo uten betydning, men med 4:08 kunne jeg slå fast at oppsamlerbussen aldri kom i nærheten. Og når man nå er litt opptatt av slikt, så kunne jeg ikke annet enn å glede meg over forholdsvis god plassering på tross av all gåingen:
  • Nummer 314 av 2.270 kvinner
  • Nummer 922 av 4.398 deltakere totalt


Medaljer og feiring med pappa og Richard!

Med både B2B-deltakelse og Runner's World VIP-startplass hadde jeg tilgang til to VIP-telt i målområdet, og om det er én gang VIP-opplegg var på sin plass, så var det denne! Først haltet jeg til B2B-teltet for å komplettere medaljesamlingen og plukke opp B2B-jakken. Det var også der jeg hadde avtalt å møte pappa som til min store glede hadde hatt en super opplevelse i sin 11-miler.

Derfra forflyttet vi oss til Runner's World-teltet som var hakket mer "eksklusivt" med bare rundt hundre VIPs mot de 400 B2Berne. Her var det enda mer og bedre mat og drikke, og pappa, Richard og jeg kunne oppdatere oss på våre tre ulike opplevelser. Ankelen fikk jeg lagt is på, og med VIP-hurtigtilgang benyttet jeg meg for første gang av massasje-muligheten. Det var ingen grunn til å haste hjem til hotellet.

Vel, bortsett fra at medalje-nerden i meg gledet seg vilt til å gjenskape bildet som var én av flere faktorer som trigget til deltakelsen i B2B Challenge i utgangspunktet.


Drøm det, gjør det! Medaljepuslespillet komplett!

Det har gått tre uker siden den heftige ferden langs Californias kyst. Det er fremdeles en liten hevelse i ankelen, men den "overdøver" ikke lenger plantar fascitten. Jeg har så vidt gjenopptatt forsiktig løping, men stod over helgens Göteborgsvarv. Nå er det kun å bli bra til sommerens prosjekt, Tvers over Norge, som betyr noe. Jeg misliker usikkerheten, og regelrett hater å ikke vite når jeg er fullt løpbar igjen, men i en tid uten mulighet for oppnåelse av farts-relaterte mål oppleves tilfredsheten over å ha krysset av et heftig punkt på bucket list'en herlig lindrende. Jeg kunne ikke valgt annerledes.

Og verdens vakreste? Ettersom jeg ikke har løpt dem alle kan jeg ikke uttale meg om riktigheten i arrangørens påstand, men Big Sur inntar i alle fall en soleklar førsteplass på min liste og det blir garantert en ny ferd langs 'California State Route 1' en gang i fremtiden. Som Californias tidligere guvernør ville sagt:
– I'll be back!

Men da (sannsynligvis) som standalone-prosjekt, og forhåpentligvis uten skade.

Janicke

lørdag 28. april 2018

Boston Marathon 2018 - Vått, vindfullt og veldisponert!

Hanskene var dyvåte. Selv ved bare lett sammenklemming av hånden kjente jeg hvordan vann strømmet mellom fingrene og ut gjennom stoffet. Skulle jeg kvitte meg med dem? Nei, så lenge jeg ikke frøs fikk det bare være. Våt til skinnet, men med ull innerst, ny løpejakke og Gore-vest – som begge skulle beskytte noe mot både vann og vind – ble såkalt ikke-eksisterende dårlig vær utlignet med ikke-dårlige klær.


Neeeeida, ikke dårlig vær. Ei heller dårlige klær. Vinn, vinn? 

Ut over de tre lagene på overkroppen, bar jeg caps hvis brem beskyttet øynene mot regnet, samt lue utenpå capsen for å unngå at det samme regnet skulle føles kaldt mot hodet. Nedre halvdel av kroppen var beskyttet av lang tights over uvant vinter-løpeboxer. Hendene var altså bløte men holdt i alle fall ok temperatur i hanskene med overtrekk. Det omfattende antrekket ga absolutt ingen assosiasjoner til fart, men jeg var godt fornøyd. At en såpass stor andel hadde kledd seg som for "normale" forhold –  korte shortser og t-skjorte eller singlet – var, vel... sjokkerende!


Boston-oppløpet, med den ikoniske målstreken langt der fremme. Mine to mål for dagen var 1) å komme helt hit, og følge den blå markeringen helt til mål, og 2) for én gangs skyld ikke være komplett utslitt på denne sjarmøretappen, men kunne nyte opplevelsen. 

Været er ALLTID et yndet samtaletema før løp. Det er tross alt en svært viktig faktor som i aller høyeste grad kan påvirke prestasjonen, og også få alvorlige følger, enten det går den ene eller andre veien. I Boston havnet nok 'vær', og det naturlige oppfølgingstemaet 'klær', enda høyere opp på listen over "trending topics" enn før noe annet maraton jeg har løpt. Slik sett er det overraskende at  så mange som 2.785 løpere (!) måtte få medisinsk behandling, hovedsakelig for nedkjøling. Løperne i Boston er jo ikke debutanter heller, ettersom så godt som alle må kvalifisere seg på tid for å komme med. På den annen side er det – heldigvis – ikke så mange som har løpt maraton i nærheten av så ruskete forhold.

Stockholm Marathon i 2012 var frem til Boston min tøffeste maraton-krigshistorie værmessig. Den opplevelsen ga meg to nyttige erfaringer:
  1. Når det er under fem plussgrader, blåser og regner så blir det kaldt selv om du løper! I Boston var jeg tillegg usikker på om jeg kom til å klare å løpe hele veien på grunn av plantar fascitt. Beslutningen var enkel: Kle deg godt!
  2. Dårlig vær behøver ikke å bety dårlig opplevelse! Stockholm 2012 var min fjerde maraton, men det ble – mot alle odds – min første gode maratonopplevelse. New York, Berlin og London hadde alle budt på finfine forhold, men da lå også forventningene til egen prestasjon høyt. For høyt! Det ble et slit og i alle de tre første løpene endte jeg med å gå mye i andre halvdel. I Stockholm føltes det som en prestasjon å stille til start på det som visstnok var den kaldeste junidagen siden 1928. Tid var uvesentlig, her skulle det bare fullføres. Ikke bare fullførte jeg min første maraton helt uten å gå, det ble min aller første negative splitt! (Eufori i Stockholm)

Å holde seg varm underveis i løpet er én ting. Å holde seg varm under ventetiden frem til start er vel så viktig. Intet mindre enn syv lag dro jeg på meg denne morgenen (ulltrøye, løpejakker, vest, ny ulltrøye, ny løpejakke, fleeceponcho fra New York og regnponcho) og jeg var takknemlig for hvert eneste ett!

Været i Boston var meldt enda et hakk bløtere enn i Stockholm, men hvor mye regn er egentlig 25-30 mm i forhold til 7-8 mm? Det var uansett ikke noe å gjøre med, og å ikke starte ble aldri vurdert. Boston var tross alt bare den første brikken i Boston 2 Big Sur Challenge, og dét puslespillet skulle ikke saboteres før det var påbegynt!


Egentlig har man bare lov til å ha med en liten, gjennomsiktig spesialpose med plass til litt mat og annet småtteri til startområdet. Den store spesialposen ment for skiftetøy må leveres inn ved målområdet før man reiser til starten. Dagen før løpet kom det e-post fra arrangøren med informasjon om at det på grunn av værforholdene ville være lov å ha med en ekstra (gjennomsiktig) pose for ekstra sko. Jeg pakket med både sko og sokker. Atter et gyldent valg! Selv om føttene ble pakket i plast i skoene var både sko og sokker gjørmete og gjennombløte da jeg byttet om rett før start. Skoene jeg ofret var utslitte, men de av skoene som var i god stand samlet funksjonærer inn for veldedighetsformål i startlandsbyen. Smart!


Buss til starten - En studie i avlagte klær, varmefolie og regnponchoer...

Starten for Boston Marathon er i den lille byen Hopkinton, ganske nøyaktig en maraton fra målstreken i Boylston Street inne i Boston, og løperne transporteres dit i de klassiske, gule og kasseaktige skolebussene. Her råder lav komfort, høy luftfuktighet, komplett tilduggede vinduer, ingen sikkerhetsseler - og en herlig internasjonal og spent stemning. Reiser man alene skal det mye til å ikke komme i prat med noen.


Nope. Ikke dårlig vær...

Halvannen time før start for wave 2 – min startgruppe – var jeg på plass i den gjørmete og ufyselige start-landsbyen. I et av de enorme teltene, som var fylt til randen med sittende og stående, hutrende mennesker kledd i fleece, plast og folie, stilte jeg meg ved ytterveggen, trakk meg inn i fleece- og regnponchoen som en skilpadde i skallet – og ventet.

Det regnet, sluddet og blåste jevnt, og av og til kom vindkast, som var nær ved å få teltduk-veggen til å dytte meg over ende, og de andre i teltet til å hvine av kulde og fascinasjon mens de klamret seg fast i piskende og blafrende plastponchoer. Jeg er egentlig ingen katastrofe-tenker, men var glad for å stå nær teltåpningen fremfor midt inne i folkemassen...


Privilegert folk i snø, gjørme, heftige vindkast og regn.

Det er rart hvordan tankene surrer når man står slik alene i sin egen lille og selvvalgt isolerte verden blant mange andre; absurd nok ga oppholdet i teltet assosiasjoner til helt andre steder og situasjoner enn en startlandsby for maratonløp. Samtidig var kontrasten til oss ressurssterke mennesker, som var her fullstendig frivillig for en stakket stund, så enorm at jeg midt i alt bare følte meg ufattelig privilegert. Tenk at jeg skulle løpe Boston Marathon igjen!

I tiden frem til speakeren annonserte at gruppe to skulle trekke mot starten tygde jeg i meg min medbrakte niste, en dobbeltdekker-skive med peanøttsmør og syltetøy, og grunnet over dagens slagplan. Plantar fascitt-skaden var allerede mer irritert enn den hadde vært de foregående par ukene. Det hadde blitt mye gåing i forbindelse med rollen som reiseleder, og jeg hadde også ledet et par morgenjoggeturer - men det behøvde ikke å bety noe. Målet var uansett bare å fullføre, og under dagens forhold var det enda lettere å ofre alle tanker om tid. Samtidig hadde jeg tro på at det, med et fornuftig opplegg og om skaden ikke ble for plagsom, ville være mulig å komme i mål på under 3:45.


Veldig godt med skoskift før start!

Optimistisk bestemte jeg meg for å løpe utelukkende på puls og følelse. Om jeg holdt pulsen nede på maks 140 slag i minuttet, som for meg er akkurat overgangen mellom sone to og tre, ble det jo faktisk som en litt lang langtur. I bakkene skulle jeg tillate meg å gå opp ytterligere ti slag, men ikke mer. Dersom det var krefter igjen, og foten ikke hadde...vel... satt ned foten (hehe), før den tid, så kunne jeg dra på etter Newton Hills, de fire fryktede bakkene mellom 26 og 34 kilometer. Hvilken ironi det ville være om jeg på denne rufsete dagen, mitt fjerde Boston-forsøk, mot alle odds kunne triumfere ved å forsere alle bakkene uten å ende opp utslitt og slukøret kanossagang-tuslende på den andre siden av Heartbreak Hill. Kanskje kunne til og med den svake Boston-persen på 3:38:14 (over 20 minutter etter gjeldende maraton-pers) stå for fall...

Når man først har begynt å glede seg over å endre på ting, er det lett å dra på med flere justeringer. Ved passering ti kilometer var jeg fremdeles mett etter dobbeltdekkeren før start, og bestemte meg for å vente litt med iverksetting av energiinntaks-planen jeg vanligvis følger:
  • Inntak første gang ved 10 kilometer
  • Deretter hver 5. kilometer
  • Et par slurker vann ved første drikkestasjon etter energiinntak

Opplegget har blitt en autopilot-greie, men hvorfor ikke prøve noe annet denne annerledesdagen? Om jeg holdt pulsen bare rett over sone to ville dette maratonløpet i praksis bli som en lang langtur. Langturer løper jeg ofte før frokost og uten vann og drikke underveis. Nå hadde jeg spist både grytidlig frokost pluss lunsj; trengte jeg egentlig påfyll av noe som helst? Lommene bugnet av Bounty-lignende mini-sjokolader og energi-chews, så om jeg skulle begynne å føle meg tom var det bare å revurdere. Og vann... Å bli dehydrert på en dag som denne måtte nesten anses som en prestasjon!

Vel, som tenkt, så gjort; 10, 15, 20, 25. Kilometerne tikket unna, og det bar fra by til by - Ashland, Framingham, Natick, Wellesley - i silregnet. Tidvis løp jeg langs kanten for å gi noen high fives og la meg motivere av tilskuerne, men ved hver drikkestasjon trakk jeg vekk fra bordene og cruiset rett forbi både dem og mine tørstere medløpere.

Cruise forbi andre løpere var ellers noe jeg gjorde lite av. Med start i wave to basert på 3:17-PB'en fra Berlin i høst, og mål om fullføring i Boston på 3:45, må man tåle å se en jevn strøm av løpere flyte forbi. Trøsten var at dersom opplegget mitt fungerte, så ville det jevne seg ut fra 25-30 kilometer, når de aller fleste begynner å "få det". I min optimistiske tilstand så jeg ikke bort fra at strømmen til og med kunne "snu".


Terapihunden Spencer var på plass og heiet. Bilde hentet fra en liten filmsnutt på @thehentrystudio - Instagram.

Å løpe i kaldt regn og vind er én ting. Å heie på folk som løper i slikt vær er vel så tøft. Jeg så det som naturlig at det normalt så omfattende og ivrige Boston-publikummet denne gangen hadde meldt pass. Det hadde mange av dem også gjort, men lydmessig fylte de som var på plass opp for langt flere enn den imponerende værharde kjerne faktisk utgjorde. Selv scream tunnel'en ved jente-colleget Wellesley var intakt. Imponerende! For meg som har løpt Boston tre ganger før, alle ganger under publikumsvennlige forhold, var kontrasten allikevel enorm, men i etterkant av løpet var nettopp tilskuerne noe som førtstegangs-Bostonløperne trakk frem som heftig og imponerende. Ja, vi har virkelig MYE å lære her hjemme.

Frem mot Newton og byens – og Boston Marathons – sagnomsuste bakker observerte jeg klissbløte kvinner og menn i alt fra vinteraktig bekledning med luer og regnponchoer til minimalistiske race outfits. Det hendte jeg lurte på om jeg hadde valgt feil alternativ, men synet av gåsehuddekkede bare skuldre og armer på lettkledte løpere fikk meg til å senke mine egne, langt varmere skuldre – også på det området. Og med mine varme, supersenkede skuldre tok jeg, med hyppige kontroller av pulsangivelsen på klokken, trippende og selvsikkert fatt på den første bakken.

Det ble som håpet: strømmen snudde! Når jeg nå passerte den ene etter den andre løperen som fikk sine tøffe møter med the Newton Hills klarte jeg ikke å unngå å leke med kalkuleringen av mulighet for Boston-pers. Jeg var absolutt ikke sliten, usikkerhetsmomentet bestod i skaden. Den hadde ikke vært plagsom i seg selv, men etter to mil hadde det begynt å verke i både skinke, hamstring, ytterside av leggen, og aller mest ankel. Antakelig følgefeil som skyldtes omlegging av løpesteget på grunn av plantar fascitten. Det tiltok etter hvert som kilometerne tikket unna, men med bare en mil igjen regnet jeg med å få med beinet hele veien til mål, og med en ørliten tempoøkning etter bakkene kunne dette bli et resultat over all forventning!

På toppen av den tredje bakkene, ved ca 33 kilometer og med bare Heartbreak Hill igjen, la jeg merke til en løper som virket ustø. Bevegelsene minnet mer om å trå vann. For så vidt passende på en dag som denne, men ganske så foruroligende. Etter å ha fulgt med på ham under passeringen løp jeg opp på siden av ham:
– Are you okay?
Han så på meg med et forvirret blikk, men bekreftet relativt kjapt og klart, samtidig som det så ut til at han løp normalt igjen. Jeg kikket meg litt rundt, vurderte om jeg skulle løpe videre, men holdt meg ved hans side litt til. Snart var løpsbevegelsene hans like merkelig overdrevet og nærmest uten fremdrift igjen. Da han så ut til å skulle miste balansen og få overvekt bakover tok jeg tak i armen hans og konstaterte, like mye for meg selv som for ham:
– You are not okay!

Ustøtt gående, med armen hans over skuldrene mine, mens han utførte sine luft-løpesteg og stønnet både "thank you" og "I'm fine" og lidende "oooh" om hverandre, var det nå veldig tydelig at han var alt annet enn "fine", og flere kom til. Snart var vi to til å hjelpe den utmattede og sannsynligvis nedkjølte mannen i sin lette "racing outfit", flere publikummere pekte fremover og ropte til oss at det var et "medics tent" litt lenger frem, en annen løper tok ansvar for å løpe dit og gi beskjed, og andre publikummere tilbød vannflasker. Da jeg, lett hektisk over hele situasjonen, forsøkte å berolige den stakkars, sjanglende og stønnene løperen med at han snart ville få hjelp og påfyll av energi slik at han kunne fullføre løpet, kom jeg på at mine egne energi-lagre var intakte. Jeg gravde ut en Bounty-aktig minisjokolade fra lommen, rev av papiret med tennene og stappet den inn i munnen hans. I det samme jeg så sjokoladen forsvinne, kom jeg på at det var en mandel i denne varianten. Den andre hjelperen kunne ikke annet enn å flire av det skrekkslagne utbruddet mitt:
– Oh, there's a nut in there. You don't have nut allergy, do you?
Jeg fikk ikke svar, men det var lite annet å gjøre enn å fortsette ferden mot medics-teltet. Det kunne da ikke være langt igjen nå!?

Endelig kom en medics-representant syklende mot oss, tok min plass under løperens venstre arm mens han informerte om løperens startnummer i walkie talkie. Jeg tilbød meg løpe tilbake for å plukke opp sykkelen hans og ta med den, men skjønte på det snodige blikket at det ikke var forventet av en løpsdeltaker. Det var ikke mer for meg å gjøre, så etter å ha sett den utslitte løperen i øynene og, om enn tvilende, forsøkt å trøste ham med at han bare måtte hvile litt, så kunne han fortsette mot mål, gjenopptok jeg  løpingen - og beseiret Heartbreak Hill!

For mens Raphael fra California dessverre ikke fikk sin Boston-målgang (jeg måtte jo sjekke) kunne jeg for første gang nyte den siste etappen av Boston Marathon.


Det store Citgo-skiltet varsler Bostons løpere om at målgang nærmer seg. Årets utgave er det første løp av noe slag jeg har opplevd at folk – og ganske mange av dem – har beholdt regnponcho og lignende på helt frem til mål. 

Selv om det nå skulle mye til å nå Boston-pers ble tempoet forsøkt økt. Forsiktig, ettersom det kjentes ut som om noe kunne komme til å smelle til skikkelig i enten ankel eller hamstring. Krefter hadde jeg nok av, men  jeg tok ikke sjansen på å pushe skaden(e) mer enn nødvendig.
– Drit i tiden, bare NYT dette nå, instruerte jeg meg selv, og gjorde nettopp det!


Endelig et strøkent løpsopplegg i Boston! Jevn fart, jevn puls (bortsett fra det klassiske feil-hoppet i starten) og jevn kadens, kun brutt noen få minutter ved 33 km på grunn av en med-løper i nød.

Det ble ingen Boston-pers, men 3:41:56 var absolutt godkjent. Usigelig lettet, med den første av de tre Boston 2 Big Sur-medaljene rundt halsen, haltet jeg tilbake til hotellet og mottok gledesstrålende de hyppige gratulasjonene som vanker på alle poncho-innpakkede og medalje-bærende i denne herlige maratonbyen. Akkurat da valgte jeg å ikke bekymre meg om hvorvidt skaden vil forhindre høstingen av de to andre.


Én av tre hentet hjem... Håper, håper, håper Boston-medaljen kan forenes med de to andre på søndag. 

Ærlig talt er jeg ikke blant de som mener at det "bare finnes dårlige klær", men vær er muligens et mindre problem enn innstillingen man inntar som følge av det. Det ble i alle fall mange overraskelser på topplistene i Boston:
  • Des Linden ble den første amerikanske vinner på kvinnesiden på over tretti år.
  • På herresiden var det den heltidsarbeidene japaneren Yuki Kawauchi - som løper uvanlig mange maraton hvert år, og forøvrig også vant Oslo maraton i fjor - som med en knallavslutning parkerte Kenyas Geoffrey Kirui og krysset målstreken først. 
  • Kvinne nummer to ble en heltidsarbeidende sykepleier som løp sin første maraton i september i fjor. 


Full pott! Både målgang OG godt med overskudd til å nyte den. 

Jeg haltet et par dager etter Boston. Plantar fascitt-vondten druknet i vondtene fra en helt klart feilbelastet ankel som var nokså hoven flere dager etter løpet. Med et par behandlinger, teiping og ingen løping siden triumfferden i Boston håper jeg at det skal være mulig å fullføre Big Sur International Marathon disse korte 13 dagene senere. I morgen får jeg fasiten, men to ting kan slås fast allerede nå:
  1. Boston 2 Big Sur Challenge har blitt en helt annen "challenge" enn forventet.
  2. Blir det målgang i morgen, så kommer euforien til å bli enda mer intens - og sitte i mye lenger - enn den ellers hadde gjort!!
Jeg VIL ha den euforien (og de medaljene) så: Here goes! 😃


Janicke

mandag 16. april 2018

Kampen om Boston: Går for gull!

Hvordan forbereder man seg til maraton når man ikke kan løpe? Hvordan bli klar for 42,2 kilometer når du ikke bør øve på nettopp den aktiviteten som må utøves for å forsere distansen? I bokhyllen har jeg et raust antall bøker fylt med ulike treningsprogrammer som – naturlig nok – dreier seg om forberedelser til løp ved hjelp av løping. Ikke en eneste av dem beskriver hvordan man best forbereder seg dersom man ikke kan løpe, for eksempel på grunn av plantar fascitt.

Vel, man har vel i grunn to valg:
  1. Å stå over det planlagte løpet (muligens det smarteste)
  2. Å forsøke å finne en alternativ løsning (helt klart den eneste aktuelle)

Still dreaming! Fikk kjenne på Big Sur og B2B-medaljene (riktignok for 2017) på messen i Boston.

Å gi opp uten å gjøre et reellt forsøk er skrekkelig lite tilfredsstillende. B2B har stått på ønskelisten flere år, og når den nå er innen rekkevidde måtte det i det minste gjøres et forsøk. Håpet var at de følgende løpefrie stegene ville lede til en form for suksess, først i Boston i dag, deretter i Big Sur Marathon om knappe to uker:

1. Revidering av mål. Ingen trening, ingen pers. Den opprinnelige, nokså urealistiske, drømmen var å klinke til med et 3:15-stormløp i Boston. Vel, det kommer antakelig til å oppleves som et stormløp, selv om den meldte motvinden på 12 sekundmeter i realiteten bare kategoriseres som "liten kuling". Ekstremvær eller ei; i dag er målet bare å komme i mål.


Når man ikke trodde det kunne bli verre: "...and we might also get some thunder and lightning."

2. Alternativ trening. Jeg har alltid vært en ihuga motstander av alternativ trening. Hvorfor erstatte det man elsker å gjøre med treningsformer som gir tilnærmet null glede? Nøden lærer imidlertid naken kvinne å spinne. Bokstavelig talt! Bortsett fra det med bekledningen da. Det har blitt spunnet mye på treningssentersykkelen, og også trampet løs på ellipsemaskin og gått et raust antall kilometer gatelangs de siste par månedene. Forhåpentligvis har den robotaktige innsatsen, med blikket stivt rettet mot Boston, forhindret at alt av kondisjon har gått tapt.


Ledelse av Springtimes morgenjogg i Boston – endelig litt ("pålagt") løping!

3. Vekt. At vekt og prestasjon i langdistanseløping henger tett sammen er udiskutabelt. Til et visst punkt er lavere vekt til og med viktigere enn kondisjon. Tre til fem kilo færre på kroppen kan utgjøre mange minutter færre på klokka i maraton. Vektreduksjon var dermed et opplagt tiltak, som jeg i tillegg antar er positivt for skaden. Så enkelt, men av erfaring også ganske så vanskelig. Heldigvis var drømmen om B2B sterk, og jeg stiller på startstreken i Boston i alle fall noen få kilo lettere i dag.



Boston, Massachusetts, United States of America.

4. Mental forberedelse. Det er en skuffelse når drømmer må skrotes, men det er ikke verdens undergang. Jeg er godt mørnet mentalt; det er slitsomt og motivasjonsdrepende å alltid frykte vondt når man legger ut på løpetur, og det er frustrerende å ikke vite hvor mange uker eller måneder (år?) det vil være slik. Jeg må bra og helt løpbar igjen, og dersom det innebærer at jeg må bryte i dag, så får det så være. Jeg KAN jo faktisk forsøke meg på B2B Challenge et annet år. Joda, både surt og dyrt, men fullt mulig.

Opprinnelig var ytterligere to tiltak med på listen, men de er ikke fulgt opp:

5. Fysioterapeut og trykkbølgebehandling – rakk ikke. De to ukene etter påske ble langt travlere enn tenkt. Å stikke fra en ny jobb for å behandling hos fysioterapeut når man den første måneden skal være borte to uker på grunn av løping var bare ikke aktuelt, og av ulike årsaker var det ingen muligheter utenom arbeidstid heller. Innkjøpet av plantar fascitt-sokker på messen i Boston veier neppe opp for den manglende spesialist-behandlingen, men med litt flaks kan tro – eller i alle fall et veldig sterkt ønske – kanskje flytte "fjell" 42.195 meter.



Det er en god dose desperasjon og veldig mye håp med i bildet når man glatt betaler drøye 250 kroner for et par sokker. 

6. Skovalg – for flaut. I mars kjøpte jeg Nike Vaporfly 4 % for bruk i Boston, gitt at plantar fascitt-skaden slapp taket relativt kjapt. Så lenge det bare var snakk om redusert form og ikke aktiv skade, så ville 4 % kunne bidra godt på sluttiden. Skaden sitter dessverre fremdeles i, så Vaporfly'ene' står igjen hjemme. Kall meg forfengelig, men å bli sett gående med disse superraske og svært så flashy oransje babyene på føttene... Nei, det er nok Kanossa over den typen gange fra før.


Jeg er greit fornøyd med den forberedende innsatsen, og nå nå ser det uansett ut til at skaden antakelig ikke blir dagens tøffeste utfordring. Aldri før har jeg løpt maraton - eller andre løp - under tilsvarende forhold som vi får i dag.


Kaldt, vått og motvind i form av liten kuling. Det ser ut som om vind-pilen er siktet rett mot maraton-retningen. Kan vi gå for 'Marathon Tuesday' i stedet for 'Marathon Monday' i år?



Mistenker at løpsantrekk har vært "trending topic" i Boston de siste par dagene. Mitt ser slik ut...


...men for å forsøke å takle været skal alt dette enten være på eller med.  

Aldri så galt: Uten tidsmål, og med de ekstreme vær-forholdene, er jeg i alle fall ikke det minste nervøs. Jeg bare gruer meg til å fryse, frykter hvor ille 12-13 sekundmeter midt i mot oppleves, og er nysgjerrig på hvor vått 40 millimeter regn egentlig er. En ting er sikkert: Boston Marathon 2018 blir ikke et løp, det blir en kamp!


Good luck Boston Marathoners! #BostonStrong

Den kampen skal vinnes, for om jeg kommer helskinnet (om enn gjennombløt og nedkjølt) i mål i dag, så er det som antas å være den desidert tøffeste delen av veien mot B2B Finisher-tittel, og det nydelige knippet medaljer, tilbakelagt!

Good luck today Boston Marathon Runners! You've got this!

Janicke