mandag 16. april 2018

Kampen om Boston: Går for gull!

Hvordan forbereder man seg til maraton når man ikke kan løpe? Hvordan bli klar for 42,2 kilometer når du ikke bør øve på nettopp den aktiviteten som må utøves for å forsere distansen? I bokhyllen har jeg et raust antall bøker fylt med ulike treningsprogrammer som – naturlig nok – dreier seg om forberedelser til løp ved hjelp av løping. Ikke en eneste av dem beskriver hvordan man best forbereder seg dersom man ikke kan løpe, for eksempel på grunn av plantar fascitt.

Vel, man har vel i grunn to valg:
  1. Å stå over det planlagte løpet (muligens det smarteste)
  2. Å forsøke å finne en alternativ løsning (helt klart den eneste aktuelle)

Still dreaming! Fikk kjenne på Big Sur og B2B-medaljene (riktignok for 2017) på messen i Boston.

Å gi opp uten å gjøre et reellt forsøk er skrekkelig lite tilfredsstillende. B2B har stått på ønskelisten flere år, og når den nå er innen rekkevidde måtte det i det minste gjøres et forsøk. Håpet var at de følgende løpefrie stegene ville lede til en form for suksess, først i Boston i dag, deretter i Big Sur Marathon om knappe to uker:

1. Revidering av mål. Ingen trening, ingen pers. Den opprinnelige, nokså urealistiske, drømmen var å klinke til med et 3:15-stormløp i Boston. Vel, det kommer antakelig til å oppleves som et stormløp, selv om den meldte motvinden på 12 sekundmeter i realiteten bare kategoriseres som "liten kuling". Ekstremvær eller ei; i dag er målet bare å komme i mål.


Når man ikke trodde det kunne bli verre: "...and we might also get some thunder and lightning."

2. Alternativ trening. Jeg har alltid vært en ihuga motstander av alternativ trening. Hvorfor erstatte det man elsker å gjøre med treningsformer som gir tilnærmet null glede? Nøden lærer imidlertid naken kvinne å spinne. Bokstavelig talt! Bortsett fra det med bekledningen da. Det har blitt spunnet mye på treningssentersykkelen, og også trampet løs på ellipsemaskin og gått et raust antall kilometer gatelangs de siste par månedene. Forhåpentligvis har den robotaktige innsatsen, med blikket stivt rettet mot Boston, forhindret at alt av kondisjon har gått tapt.


Ledelse av Springtimes morgenjogg i Boston – endelig litt ("pålagt") løping!

3. Vekt. At vekt og prestasjon i langdistanseløping henger tett sammen er udiskutabelt. Til et visst punkt er lavere vekt til og med viktigere enn kondisjon. Tre til fem kilo færre på kroppen kan utgjøre mange minutter færre på klokka i maraton. Vektreduksjon var dermed et opplagt tiltak, som jeg i tillegg antar er positivt for skaden. Så enkelt, men av erfaring også ganske så vanskelig. Heldigvis var drømmen om B2B sterk, og jeg stiller på startstreken i Boston i alle fall noen få kilo lettere i dag.



Boston, Massachusetts, United States of America.

4. Mental forberedelse. Det er en skuffelse når drømmer må skrotes, men det er ikke verdens undergang. Jeg er godt mørnet mentalt; det er slitsomt og motivasjonsdrepende å alltid frykte vondt når man legger ut på løpetur, og det er frustrerende å ikke vite hvor mange uker eller måneder (år?) det vil være slik. Jeg må bra og helt løpbar igjen, og dersom det innebærer at jeg må bryte i dag, så får det så være. Jeg KAN jo faktisk forsøke meg på B2B Challenge et annet år. Joda, både surt og dyrt, men fullt mulig.

Opprinnelig var ytterligere to tiltak med på listen, men de er ikke fulgt opp:

5. Fysioterapeut og trykkbølgebehandling – rakk ikke. De to ukene etter påske ble langt travlere enn tenkt. Å stikke fra en ny jobb for å behandling hos fysioterapeut når man den første måneden skal være borte to uker på grunn av løping var bare ikke aktuelt, og av ulike årsaker var det ingen muligheter utenom arbeidstid heller. Innkjøpet av plantar fascitt-sokker på messen i Boston veier neppe opp for den manglende spesialist-behandlingen, men med litt flaks kan tro – eller i alle fall et veldig sterkt ønske – kanskje flytte "fjell" 42.195 meter.



Det er en god dose desperasjon og veldig mye håp med i bildet når man glatt betaler drøye 250 kroner for et par sokker. 

6. Skovalg – for flaut. I mars kjøpte jeg Nike Vaporfly 4 % for bruk i Boston, gitt at plantar fascitt-skaden slapp taket relativt kjapt. Så lenge det bare var snakk om redusert form og ikke aktiv skade, så ville 4 % kunne bidra godt på sluttiden. Skaden sitter dessverre fremdeles i, så Vaporfly'ene' står igjen hjemme. Kall meg forfengelig, men å bli sett gående med disse superraske og svært så flashy oransje babyene på føttene... Nei, det er nok Kanossa over den typen gange fra før.


Jeg er greit fornøyd med den forberedende innsatsen, og nå nå ser det uansett ut til at skaden antakelig ikke blir dagens tøffeste utfordring. Aldri før har jeg løpt maraton - eller andre løp - under tilsvarende forhold som vi får i dag.


Kaldt, vått og motvind i form av liten kuling. Det ser ut som om vind-pilen er siktet rett mot maraton-retningen. Kan vi gå for 'Marathon Tuesday' i stedet for 'Marathon Monday' i år?



Mistenker at løpsantrekk har vært "trending topic" i Boston de siste par dagene. Mitt ser slik ut...


...men for å forsøke å takle været skal alt dette enten være på eller med.  

Aldri så galt: Uten tidsmål, og med de ekstreme vær-forholdene, er jeg i alle fall ikke det minste nervøs. Jeg bare gruer meg til å fryse, frykter hvor ille 12-13 sekundmeter midt i mot oppleves, og er nysgjerrig på hvor vått 40 millimeter regn egentlig er. En ting er sikkert: Boston Marathon 2018 blir ikke et løp, det blir en kamp!


Good luck Boston Marathoners! #BostonStrong

Den kampen skal vinnes, for om jeg kommer helskinnet (om enn gjennombløt og nedkjølt) i mål i dag, så er det som antas å være den desidert tøffeste delen av veien mot B2B Finisher-tittel, og det nydelige knippet medaljer, tilbakelagt!

Good luck today Boston Marathon Runners! You've got this!

Janicke

lørdag 31. mars 2018

Hvordan bli kvitt plantar fascitt?

Plantar fascitt, eller "plantar fascist" som enkelte kaller det, har tronet høyt oppe på listen over fryktede skader helt siden løpingen tok meg. Hvorvidt "PF" egentlig er verre enn andre belastningsskader kan sikkert diskuteres, men utbredelse og varighet bidrar til at plasseringen helt i toppsjiktet er fortjent.

Syv år tok det, før det ble min tur. Som de øvrige gangene skade har satt stopper for løpingen, har jeg vært innom alle stadiene: fornektelse, sinne, forhandling og depresjon, før det ikke var annet å gjøre enn å akseptere faktum: det går ikke å løpe seg gjennom dette!


Skyggen av en løper. Hadde i grunn sett for meg å løpe en god del mer enn skarve 15-20 kilometer under årets Kondis Løpeuke i Portugal...

Plantar fascitt oppstår vanligvis som følge av overbelastning over tid (mer informasjon på NHIs nettsider). I ettertid er det latterlig lett å se hvor jeg bokstavelig talt trådte feil:
  1. Løp tre mil på det harde Bislett-dekket, selv om jeg kjente ubehag både dagen før og under Bislett 50K Indoor Challenge.
  2. Trodde idiotisk nok at jeg, ved å bryte Bislett 50, skulle belønnes med å slippe skade.
  3. Forsøkte å løpe gjennom skaden uken etter Bislett, fordi jeg hadde tunnelsyn mot Boston Marathon og i tillegg planla å være i knallform til Big Sur Marathon.
Med disse tre feilgrepene ble ikke bare Boston-tidsmålet fullstendig torpedert; det kan i tillegg ha sabotert helt og holdent for deltakelsen i Boston 2 Big Sur Challenge.

At plantar fascitt er en vanlig skade blant løpere visste jeg, men fullt hvor mange som har slitt  – og sliter – med denne seiglivede skaden har vært en stor overraskelse. Rent egoistisk har den omfattende utbredelsen sine fordeler; det har strømmet på med historier, advarsler og råd, og det finnes enorme mengder informasjon tilgjengelig på nett. Desperat har jeg sugd til meg alt, vurdert og prosessert, og iverksatt det som har vært mulig å få til. Så langt har jeg plukket opp følgende tiltak (i tilfeldig rekkefølge):

Rulling på ball (testet)
Å rulle en hard, liten ball, f.eks. golfball, under foten. Dette fungerer kanskje bedre som forebyggende tiltak enn behandling når skaden først er skjedd, men så langt jeg har forstått gjør det ingen (ytterligere) skade, så hvorfor ikke prøve...?

Rulling på rundstokk (ikke testet)
Dette blir vel mye av det samme som å rulle på ball, men kanskje litt lettere - og vondere? Rundstokken skal ha diameter som er ca det dobbelte av et kosteskaft, og fås kjøpt på byggevare. Ergo en billig løsning. Man skal da stå og rulle oppå rundstokken. I følge rundstokk-anbefaleren er smerten til å spy av, men vil hjelpe. Dette skal dessuten hjelpe både forebyggende og akutt. Får ta en tur på Ski Bygg når påsken er omme...

Innen temaet rulling har jeg også fått tips om Zen Roller. Dyr å kjøpe, men om man kjenner noen skadefrie som har en, kan man kanskje få låne den en periode...

Ising (testet)
Hvorvidt det å ise foten faktisk har noe effekt har jeg ikke funnet entydig informasjon om, men så lenge det ikke gjør vondt verre så er også dette et veldig enkelt tiltak.


Kortisontabletter (ikke testet)
Kortison-kur skal visstnok startes umiddelbart når skaden oppstår for å ha effekt. Har betennelsen/skaden først satt seg, er det egentlig for sent. Jeg er generelt veldig skeptisk til medikamenter dersom de ikke er absolutt nødvendige, så når det nå gikk et par uker før jeg innså (aksepterte) at det var snakk om PF, anså jeg at det var for sent. Når det er sagt, så har jeg fått åtte kortisontabletter som jeg kommer til å ta én av dagen før hvert av de to maraton-løpene, og to-tre av på selve løpsdagene dersom jeg ser at det blir nødvendig for å dempe smerte. Plagsom plantar fascitt eller ei; Jeg skal fullføre Boston og Big Sur!
(Kommentar: Har senere blitt gjort oppmerksom på at Prednisolon er på listen over forbudte preparater, og selv om min prestasjon neppe blir stort å juble over i Boston og Big Sur skal jeg definitivt ikke gjøre meg skyldig i doping!)

Krølle håndkle med tærne (testes)
For å tøye og trene senen under foten kan man rulle eller krølle et imaginært håndkle inn under tærne. Vanskelig å si om det har effekt, men igjen: det koster ingenting å gjøre det...

Voltarensalve (testet)
Å smøre inn hælen med voltarensalve gjør man primært for smertedemping. For meg har ikke dette hatt merkbar effekt, selv om jeg testet med ekstra sterkt type voltarensalve.

Behandling hos fysioterapeut/naprapat/behandler (testes)
Mistenker du PF er det i grunn bare å bestille time hos fysioterapeut eller lignende så fort som mulig. Å komme igang med rett håndtering og behandling av skaden så fort som mulig kan være avgjørende. Behandleren bør også forsøke å finne årsaken til at du fikk skaden i utgangspunktet. For meg virker det som om PF er en "følgefeil" av at jeg har slitt med den ene skinka i lange tider, og at svekkelsen der har medført en liten og ganske umerkelig feilbelastning. Da var det ikke stort som skulle til – for eksempel et "glipptak" på glatt føre – for å overbelaste såpass att PF var et faktum.

Akupunktur (testet)
Nåler... Jeg er over middels skeptisk til alternative behandlingsformer, men akupunktur i behandling av løpeskader har jeg god erfaring med. Ikke som mirakelkur, men som noe som kan få fart på helbredelsesprosessen. I forrige uke fikk jeg behandling med nåler to ganger av fysioterapeuten som til alt hell var på plass under Training Camp-uken i Portugal. Fra å tenke at B2B var kjørt før behandlingen, var optimismen tilbake for fullt bare to dager etter å ha agert menneskelig nålepute fra rygg til hæl.

Hvile og alternativ trening (testes)
Å fortsette og løpe som før, haltende og lidende, er absolutt ikke anbefalt. På en smerteskala fra 0 til 10, der 0 er ingen smerte og 10 er type fødsel/"jeg dør", fikk jeg beskjed om at så lenge aktiviteten ikke medfører plager over nivå 3 så er det ok. Nå synes jeg det er ganske vanskelig å gradere smerte ut over litt vondt, ganske vondt og dødsvondt, og det hjelper nok ikke at man så gjerne vil løpe og dermed graderer ned litt, men i praksis kan det vel bare sies at man kan "kjenne" skaden, men at den ikke skal gjøre vondt. Begynner du å justere steget for å unngå ubehaget, så pusher du det for langt. Det er min tolkning. Så kan det nok være at jeg ser litt gjennom fingrene på den tolkningen av og til...


Alternativ trening - En del mener at løping er kjedelig. Prøv ellipse-tråkking i nesten to timer... 

Kortisonsprøyte (ikke testet)
For meg er dette absolutt siste utvei. Jeg har hørt en historie der dette var løsningen, men jeg har også fått advarsler om at det kan gjøre vondt verre – kronisk – dersom man treffer feil. Risikoen blir for høy etter min mening. I alle fall inntil alt annet er testet.

Strassbourgsokk (ikke testet)
En spesialsokk – tvangstrøye-style – som benyttes om natten. Tådelen av sokken har en stropp som trekker den mot fremsiden av leggen, slik at senen i fotbuen tøyes. Forhandleren av sokken påstår at man ved hjelp av denne "helbreder PF mens man sover" (https://thesock.com). Det låter jo forlokkende, men jeg er i veldig i tvil om jeg ville fått sove i det hele tatt med denne sokken på...

Spesialsåle (ikke testet/skal muligens testes)
Flere har anbefalt å få laget spesialsåle som støtter opp foten slik at plantarfascien ikke blir så utsatt under løping. Ved neste besøk hos fysioterapeut skal jeg be om råd vedrørende en slik såle.

Trykkbølgebehandling (skal testes)
Atter en behandlingsform jeg i utgangspunktet er litt tvilende til, men ettersom flere eks-PF'ere bedyrer at det var nettopp dette som fikset problemet for dem, kommer jeg til å be fysioterapeuten om å bombardere foten min med trykkbølger. Mer om trykkbølgebehandling: Klinikk for alle - Trykkbølgebehandling.


Teiping (testes)
Jeg antar at teiping av foten har mye av den samme effekten som spesialsåler. Ved hjelp av sportsteip strammes senen under fotbuen opp, slik at den ikke blir utsatt for mye bevegelse under løping. Så langt jeg har erfart har dette svært god effekt for å begrense smerte, og således utvide mulighetene for aktivitet og løping. Gull verd for mental håndtering av skaden! Her er et eksempel på hvordan man kan teipe: YouTube - Plantar Fascitis Taping.

Skråbrett (testes)
Dette fikk jeg tips om fra en fysioterapeut fra BestHelse på Nordstrand, som også sitter i Löplabbets løpesko-testteam. I praksis handler det om å stå på en skrå flate – et skråbrett – med hælen på det laveste punktet slik at man får tøyd senen under foten skikkelig. Det er et program som går over åtte dager der varighet på "ståingen", i kombinasjon med tåhev, varierer. Jeg kom godt i gang før avreisen til Portugal, men fant ikke egnet skrå flate der nede. Tar opp igjen dette nå.

Tåhev (testes)
Da skaden var et faktum begynte jeg umiddelbart med tåhev, men jeg var litt usikker på om det var bra eller potensielt kunne irritere skaden videre. Fysioterapeuten jeg var hos anbefalte å ta tåhev, men først og fremst sittende med noe tungt over knærne. Så langt har jeg bare tatt ordinære tåhev nå og da etter innfallsmetoden, men neste gang jeg er på treningssenteret skal jeg forsøke meg på denne varianten: YouTube - Sittende Tåhev.

Skoene på inne
Enkelte mener at det er lurt å beholde skoene på også innendørs, for å avlaste skaden. Jeg kan forestille meg at det blir ekstra hjelp om man i tillegg har spesialsåle i skoen. Bortsett fra spesialsålen er dette et gratis tiltak som er lett å gjøre. Anbefaler dog at man veksler mellom "utesko" og "innesko" for å slippe masse ekstra rengjøring. 


Nedtellingen mot Boston går sin gang. 16 dager igjen... 😳

Amputasjon har også vært foreslått, men jeg rangerer den etter kortisonsprøyte ettersom det etter hva jeg kan forstå medfører visse andre utfordringer... Det finnes sikkert en rekke andre ting man kan gjøre (kom gjerne med dem), men det er nok bare å innse den brutale sannhet: det ikke finnes noen hurtigvirkende mirakelkur.

Det aller verste med skader er uvissheten. Å ikke vite hvor lang tid det vil ta før man igjen kan løpe fritt. Tanken på å ikke være løpbar gjennom våren – og eventuelt sommeren – er på grensen til uutholdelig, men sutring har aldri hjulpet noen noensteds. I stedet må frykten benyttes som brensel for viljen til å utstå kjedelige, ubehagelige og direkte vonde tiltak. En ting er sikkert: This too shall pass!

Janicke

mandag 19. mars 2018

Om å ta løp på (den vonde) hælen


"Mektig mørnet av de kuperte kilometerne runder jeg det beryktede Hurricane Point. Akkurat som forventet slår vinden tungt imot samtidig som en ny del av det vakre Californiske kystlandskapet kommer til syne på den andre siden. Det betyr ingenting at tempoet tvinges ytterligere ned, for der ser jeg den endelig: Broen! Den luftige og herlig spektakulære Bixby Bridge! Glede – enorm lettelse – overvelder meg og gjør øynene blanke bak solbrillene. Jeg kan ikke annet enn å brette ut mitt bredeste smil. Akkurat her, halvveis i løpet, våger jeg endelig å begynne å tenke at dette skal gå. Beruset av omgivelsene og optimismen bæres jeg frem, og ved enden av broen, gir jeg en selvsikker tommel opp til mannen bak flygelet. Ikke bare kan jeg snart se meg selv som det arrangøren omtaler som "Big Sur Finisher og Hurricane Point Survivor", den gjeve B2B finisher-tittelen følger også med.  Det så skikkelig mørkt ut en stund, men om det så må krabbes de siste kilometerne, så blir det målgang, og ikke bare én, men TO lekre, nye medaljer til samlingen."

Min deltakelse i Big Sur Marathon er seks uker frem i tid. Men bare om hælen min vil.



Mental og medisinsk lindring, innkjøp av nye sko – og Voltaren.

Passeringen av Hurricane Point, Bixby Bridge og Big Sur-målgang er det mentale, glansede bildet – eventuelt fånyttes fantasien – som får meg til å "bare gjøre det": Tilbringe halvannen time trampende på den gørrkjedelige ellipsemaskinen, investere i korte og lange "turer" på sykkelsetet mellom treningssenterets grå vegger, uten å mukke bruke tid på å tøye, rulle, ise, stå på skråbrett og ta runder med tåhevinger stort sett hver dag, smøre inn med Voltaren gel type extra strong, tape opp fotbuen etter beskrivelser og bilder på nett – og forsøke å holde motet oppe.


Ising og rulling om hverandre.

Tidligere skader som helt og holdent har forhindret løping har sendt meg kjepprett ned i en av de mørkere avkrokene av kjelleren. Denne gangen har jeg spent imot, klamret meg til optimismen og fokusert på at:
  1. Det kan være nok tid å få orden på dette før første del av B2B Challenge, Boston Marathon om fire uker. 
  2. Jeg har sett på andres håndtering av skadeperioder at det ER mulig å ikke miste all form dersom man trener alternativt.
  3. Hva klokken ender på i løpene blir nå helt sideordnet. Skaden setter meg dermed i stand til å senke skuldrene med tanke på oppnåelse av tidsmål. 
  4. Når det nå skulle bli så ille, så er det antakelig den beste tiden for det. Den kalde, glatte vinteren har bidratt til at savnet etter å løpe ikke har vært på langt nær så intenst som det ellers ville vært. Årstiden var uansett nær ved å ta knock out på løpsmotivasjonen. Kanskje er en real pause nå akkurat det som trengs for å finne igjen løpegleden. 
Alternativ trening har aldri vært min "greie", men for Boston 2 Big Sur Challenge og sommerens Tvers over Norge-prosjekt gjør jeg det som må til. Tanken er at jeg antakelig kan fullføre en maraton selv uten voldsomt mye løpetrening før Boston, så lenge jeg jobber for å vedlikeholde mest mulig av formen på andre måter. Jeg kan miste noe kondisjon og allikevel komme meg i mål på ok vis. Oppnåelse av tidsmål er ikke et tema, dette handler nå kun om fullføring. Ettersom jeg er kvalifisert til tidlig startgruppe i Boston har jeg rundt syv timer på å komme meg til mål. I Big Sur er makstiden seks timer. Jeg må for enhver pris unngå å bli plukket opp av oppsamlerbussen langs Higway One i California!


Maratontrening. Skadehumor-style.

For meg hjelper det å legge litt ekstra sport i trening som egentlig oppleves som ulidelig kjedelig, så jeg lure-motiverer meg selv med spesialutfordringer:
  • Trampe på ellipsemaskinen lenger enn jeg noen gang har gjort før
  • Maratondistanse på sykkelsetet (viktig med en dose galgenhumor)
  • Skvise inn en time alternativ trening før ungene skal vekkes, for å føle seg hakket råere enn det ellipsemaskinen bidrar til.
I tillegg bruker jeg de gamle maratontrøyene som aldri før, både for å bidra til ekstra driv og fokus, og til å minne meg på at jeg KAN dette.


Gulrot! De raske, oransje Nike Zoom Fly 4 % står klare. Så gjenstår det bare å se når løperen er det.

Og selv om det kun gir kortvarig effekt, og svir litt økonomisk, er det en godt oppløftende trøst i å kjøpe raske sko. En dag skal jeg løpe uten vondt igjen. Da skal de nye New Balance 1500 (v4) bidra til å finne igjen dampen, og deretter skal de oransje doningene på toppen av trappen føre meg til ny maraton-PB. Det blir ikke denne våren, men kanskje i Berlin til høsten.

Alternativ trening, kjip behandling og alt som må til... Just the f%#k do it, liksom. Forhåpentligvis er det nok til at løpsrapporten fra USAs kan rundes av på lykkelig vis.

"Alle de innbitte timene med alternativ trening, ising, rulling, tøying og styrkeøvelser hadde noe for seg. Belønningen for utholdenheten – staheten – er bare en halv maraton unna! Tallene på klokka kan vise hva de vil. Dette handler utelukkende om opplevelse og løpeglede i sin pureste form, slik en løper bare kan oppleve etter å ha vært frarøvet muligheten til å løpe. Alltid nydelig, men aldri før har fullføring av distansen smakt fullt så søtt som denne gang."

To be continued...

Janicke

fredag 16. mars 2018

Bislett 50K Indoor Challenge 2018 - Omsider en DNF

Lørdag 17. februar ble en merkedag i "Lettbent-karriæren": For første gang ble et startnummer møysommelig løsnet fra trøyen, sikkerhetsnål for sikkerhetsnål - og krøllet sammen - uten at distansen var fullført. I Bislett 50K Indoor Challenge 2018 valgte jeg å ta min første DNF.



Did not Finish. Det har vært ufattelig nære på et par ganger tidligere! De klart sterkeste nær-DNF-minnene er fra Paris Marathon (løpsrapport: Motvilje, motivasjon og medalje) og Berlin Marathon (løpsrapport: Alles ist (nicht) verloren) i 2015, men jeg hadde faktisk forhånds-planlagt DNF for Bislett 50K i fjor. Formen føltes ikke bra og selvtilliten var på bunn, så 2017-utgaven skulle benyttes som en god treningsøkt. Da jeg overrasket kunne konstatere at jeg ikke var nevneverdig sliten etter de første tre milene, ble 77 runder og godkjent maraton neste DNF-punkt. Sant å si forsøkte jeg virkelig å bryte etter det, men ble jaget ut i rundansen igjen, fullførte de 14 siste lidelsesfulle rundene og kapret ny pers på 4:05:55 (løpsrapport: Svimlende lykke).

Med 4:05:55 i fjor er det neppe nødvendig å si hva som opprinnelig ble satt som mål i år, og når form og selvtillit var godt nede i rød sone også før årets hamster-løp, var jeg liksom allerede ferdig-mørnet for DNF på Bislett. På en skrudd måte ville det være å fullføre fjorårsplanen.



I år som i fjor ble det også vurdert å ikke stille til start, men - i år, nøyaktig som i fjor - argumenterte jeg for meg selv:
"Å ta det som en kvalitetslangtur. Om jeg holdt maratontempo i 30 kilometer ville det være topp trening mot Boston (...) En såpass god treningsøkt er veldig vanskelig å ta alene, spesielt på dette forferdelige vinterføret."

Det skremmer meg litt at jeg egentlig kunne brukt innledningen på løpsrapporten fra i fjor – nærmest uendret – i årets rapport også.  Jeeez! Jeg må virkelig bryte ut av dette repetetive pre-løps-mønsteret!!

Bislett... Ja, hva skal man si. På den ene siden elsker jeg dette løpet. Det var her jeg løp min første ultra tilbake i 2013 (løpsrapport: Lengre enn langt), og i fjor ble det en svært overraskende opptur. Det er superhyggelig å være med fordi det er så mange kjente som deltar, eller er på plass for å støtte og heie. Selve løpingen er også mer sosial enn man skulle tro, ettersom man med mer og mindre jevne mellomrom passerer, eller blir passert av, andre. Noe annet jeg virkelig liker med runddansen på Bislett er at det aldri er mer enn 548 meter til neste drikkestasjon. Det er heldigvis ekstremt sjelden av betydning for meg i løp, men det samme gjelder nærmeste toalett.



Tankene og følelsene før Bislett i år var altså i stor grad de samme som tankene og følelsene før Bislett i fjor. Resten ble en helt annen historie. Der jeg i fjor synes det gikk lett og greit å komme i gang, og at runde på runde og kilometer på kilometer tikket unna, synes jeg i år alt bare var seigt og kjipt.

Tretti kilometer er en distanse jeg vet at jeg takler greit – litt sånn "any day" – men på Bislett denne lørdagen ble jeg flere ganger sjokkert over å se hvor kort distanse Garmin til enhver tid viste. Det tok uforholdsmessig lang tid å runde fem kilometer, og da ti kilometer ble passert skjønte jeg for alvor at det kom til å bli tre skrekkelig lange mil:
- Er det mulig?!? Enda fem kilometer til før jeg er halvveis til tretti og kan stå av...

Det var aldri noen tvil: På Bislett 50K 2018 skulle jeg ta min første DNF. Rundt og rundt på Bislett fikk jeg nok av tid til å identifisere, bearbeide og akseptere gode argumenter som bygget opp under beslutningen. Det aller viktigste handlet om frykten for skader, for i tillegg til skinka som har vært irritert siden forrige Bislett, begynte det å stramme ubehagelig inne i hælen på samme ben. Jeg turte knapt å tenke på hva det kunne være.

Lyspunktet i løpet var da innspurten fra kvinnenes langrennsstafett i OL ble satt på over høyttalerne. Jeg ser ikke bort fra at den ellers så jevne farten ble dratt opp litt, inspirert av NRKs eminente kommentatorers beskrivelse av Bjørgens innbitte kamp. Det nye norske OL-gullet utløste både gåsehud, hendene opp i luften og jubelrop spredt omkring runden i Bislett-bunkeren. Ut over dette kjedet jeg meg så godt som hele tiden. Ingen løpeglede. Null motivasjon. Med skadefrykt som virket stadig mer begrunnet, og store løpseventyr på tapetet i 2018, så jeg ingen grunn til å presse videre: Ved tre mil ble rundansen avsluttet, og min aller første DNF var et faktum.






Round and Round at Bislett or The Road to Boston? Dagen før Bislett levnet kjøkkentavlen liten tvil om hva som ble vurdert som viktigst...

Ikke et sekund har avgjørelsen medført anger. I tiden etterpå har det blitt stadig klarere at det, uten den minste tvil, var rett beslutning. Det eneste jeg eventuelt skulle angret på, er at jeg i det hele tatt stilte til start. Men det hjelper lite å plage seg selv over feil-løpte kilometer.

Jeg liker Bislett 50K Indoor Challenge, men etter å – tilfeldig eller ei – ha pådratt meg skader etter dette løpet de to siste årene blir det nok en stund til jeg tar sjansen på å delta igjen.

Janicke

lørdag 17. februar 2018

Sylvesterloppet i Göteborg - livsstilsløperens valg










- Hva tror dere om å ta en tur til Göteborg på slutten av året a, jenter?

En uke etter New York City Marathon 2017, som var den store finalen i høstmånedenes forholdsvis tette trippel, var lysten på nye maraton laber. Å løpe Jessheim Vintermaraton på bursdagen hadde virket som en artig idé bare få uker tidligere, men ble til syvende og sist ikke engang realitetsvurdert. Lysten på et helt annet fokus en periode var såpass sterk at jeg til og med var åpen for DNS på julens tradisjonsrike Ribbemaraton 3. juledag.

En googlende november-lørdag ble nøkkelen til ny motivasjon funnet: Sylvesterloppet Göteborg og et seriøst forsøk på sub 40 på mila! Rask løype, sannsynligvis grei temperatur og bart føre. Strålende! Det var imidlertid en hake: Løpet arrangeres på nyttårsaften og Göteborg er nokså langt hjemmefra. Det passet dårlig når døtrene mine og jeg allerede hadde avtalt nyttårsfeiringen med venner hjemme i Ski. Jo, det var helt opplagt en hake, men etter at løping ble til livsstil for seks-syv år siden, har jeg lært at det meste kan løses - bare man vil det nok.

Etter å ha sjekket starttidspunktet for løpet (klokken 12:00), kikket på alternativer på hotels.com og tenkt noen minutter, la jeg frem en noe unnfallende vinkling av turen for jentene:
– Hva tror dere om å ta en koselig jentetur til Göteborg på slutten av året a, jenter? Shopping. Julemarked på Liseberg, hotell...

Jeg ble kjapt avslørt. Litt himling med øynene til tross, entusiasmen for visitt i Göteborg på tampen av året var det ikke noe å si på.


Hotell Gothia Towers - Strategisk lokasjon for ekstra godvilje fra jentene. 

Seks uker senere trykket vi oss inn i bilen og freste de tre timene sydover til "Gbg". Gleden over turen var det ikke noe å si på, men manglende tro på måloppnåelse – og nærmest frykt for den korte men tøffe distansen – hang som en grå sky over meg. Planen hadde vært å trene dedikert for dette, men det ble ikke helt slik. Jeg kunne bare ikke motstå deltakelse i årets løpe-julekalender, og "måtte" dermed løpe alle kalenderlukene i kilometer, totalt 350 av dem, mellom 1. og 24. desember. Apropos å finne løsninger for å få klemt inn løping... (For interesserte er kalenderen beskrevet her: Tar en dusj. Igjen!

 Jann, Frode, Roger og Nils ved 7-kirkerundens andre kirke: Nordby.

Jeg klarte heller ikke å motstå den tradisjonsrike 7-kirkerunden. Ettersom det må drøyt tretti kilometer til for å få sett alle de syv kirkene, og det ikke finnes luker over 24 i julekalenderen, måtte runden tas i tillegg til kalender-kilometerne... 

Da hjalp det lite at Ribbemaraton fikk gå uten meg; forberedelsene for Sylvesterloppet Göteborg hadde allerede blitt en klassisk, uklok Lettbent Ole Brumm-kombinasjon av kvalitet OG kvantitet, et godt stykke unna den dedikerte tilnærmingen jeg hadde planlagt. I tillegg følte jeg meg generelt i ulage uten å helt kunne sette fingeren på det. Var jeg sliten etter all mengden, var det sykdom på gang, eller innbilning? Vel, bare å se an.



Kombinert morgentur og rekognosering av løypa. Den nydelige morgenen, og herlig snø- og isfri asfalt var riktig så oppløftende, men tunge bein tok knekken på siste rest av tro på suksess årets nest siste dag.

Den regntunge og kalde lørdagen før løpsdagen koste vi oss med butikk-kikking, startnummerhenting og besøk på Liseberg. Mellom slagene slappet vi av på rommet. Jeg antok det var lurt å hvile bena også for denne distansen. Maratonforberedelser har jeg rikelig med erfaring med, men hva som gjelder når man forbereder seg til å løpe en fjerdedel av distansen i et langt høyere tempo, vet jeg langt mindre om. Antall ganger jeg har gått all in på mila kan antakelig telles på én hånd.





Startnummer hentet! Enkel logistikk og ingen kø - helt topp!

Søndag. Løpsdag. Og nyttårsaften. Logistikken var lagt. Etter frokosten måtte bagasjen lesses i bilen før utsjekking fra hotellrommet. Jentene skulle ha camp i hotellobbyen mens jeg var ute på mitt løpstokt. Ikke noe problem for dem å slå i hjel et par timer så lenge de hadde hverandre, mobiltelefoner og velfungerende nett.

Ute var det rett over null grader og bare lett vind. Asfalten var bar og fin. Selv om det kjentes kjølig på turen ned til start- og målområdet Heden, midt i byen, var det opplagt gode forhold. Klarte jeg ikke sub 40 i dag hadde jeg bare meg selv å skylde.

Overraskende mange synes tydeligvis at selveste nyttårsaften er en strålende dag for løping. På Heden var det fullt av folk og musikken dundret over området. Sammen med de fleste andre varmet jeg opp ved å jogge noen runder og ta noen tempodrag på gressbanen, frem til speakeren proklamerte at det var tid for å stille opp.

Passe langt fremme, rett bak de som så aller raskest ut, kjente jeg på irritasjon over atter en gang å ikke ha klart å forberede meg som planlagt. Nå skulle jeg få straffen for dumskapen: Drøyt 40 vonde minutter! Så ble jeg irritert over at min egen irritasjon og frykt. Jeg MÅTTE jo ikke gå all inn. Jeg KUNNE ta det med ro. Å løpe en mil er jo "piece of cake", det er bare farten som gjør det så himla skummelt. Det ville være enkelt å eliminere det skumle og vonde, om jeg ønsket det. Men så hadde det vært så ufattelig deilig å klare sub 40...

Det var en lettelse da startskuddet smalt og effektivt avlivet den pessimistiske tankespiralen. Med ett dreide det seg om valg av linje blant de andre løperne, samt å finne rett marsjfart. Fire blank per kilometer! Jeg måtte jo forsøke, så fikk jeg heller sakke av når det ble for tungt. Ja, "når". Troen var fremdeles på bunnivå, men startskudd er startskudd...




Sylvesterloppet går to nesten like, og rimelig flate, runder sentralt i Göteborg. Aldri før har jeg studert en løype så inngående på forhånd, både gjennom løypegjennomgangsvideo på youtube og rekognoserings-morgenjogg dagen i forveien. Dermed hadde jeg usedvanlig god kontroll på hvor jeg befant meg og hva som skulle komme. Det var aldri trangt, så - med unntak av et par krappe svinger - kunne man presse på hele veien. Jeg presset på så mye jeg orket, men skjønte tidlig at det gikk for sakte og kostet for mye. De 80 sekundene for mye skyldtes verken føre, løype eller forhold. Antakelig gikk de tapt lenge før løpsdagen: Jeg var ikke i sub 40-form!

Midt i skuffelsen over 41:20 fantes det også lettelse. Sub 40 var håpet, samtidig hadde jeg nok fryktet at det skulle gå langt saktere.


Løpsreise eller koselig tur med jentene? Ja takk, begge deler! Så får jeg tåle at det himles litt med øynene over løpingen av og til.

Det var ikke tid til å dvele ved verken skuffelse eller lettelse. Nå måtte jentene hentes, og så fikk vi komme oss hjem til våre nøye tilmålte to timer med forberedelser av oss selv og mat til nyttårsfeiring!

Det blir nok flere av denne typen turer med jentene fremover. Etter å ha jobbet med løpsreiser i Springtime i rundt fem år, begynner jeg i ny jobb - uten løpsreiser - før sommeren. Som livsstilsløper, med forkjærlighet for nettopp reiser og løpsdeltakelse blir det et antall kombinasjoner i året uansett, men da uten å være på jobb samtidig. Kun fokus på eget løp og egne opplevelser.  Ja, og så jentene da.

Janicke

mandag 27. november 2017

New York City Marathon - Når du bare skal løpe én!

Jeg bommet på så mangt da maraton skulle krysses av på listen over "ting å ha gjort en gang i livet" i 2007. Ti år og førti "maraton eller lenger" senere påstår jeg imidlertid at jeg traff blink på det viktigste: Skal du bare løpe én eneste maraton i livet, så er det New York City Marathon som gjelder! 













New York City Marathon-medalje nummer seks og "maraton eller lenger" nummer 40 - Synes selv jeg har greit grunnlag for å uttale meg om hvilket løp du bør velge som "det eneste ene", men får vel samtidig ta med en advarsel: Deltakelse kan få uante følger!

Årsakene til at det nettopp er løpeturen gjennom New Yorks fem bydeler den første søndagen i november som du bør få med deg er mange! Nettopp dét at løypa er innom Staten Island, Brooklyn, Queens, Bronx og Manhattan, hver bydel med sitt preg, er en grunn i seg selv.

Det er ikke lange biten man løper på Staten Island, men det er allikevel der, på Fort Wadsworth, man tilbringer mest tid. Ventetiden frem til start kan være både lang og kald (om man ikke er forberedt), men det er en egen stemning på fortet som tross alt blir en del av totalpakken. We're in this together!



Ventetid sammen med Stian, Løpeskjørt-Tone og Anbjørg ikledd våre ferske, snasne og varmende Dunkin Donuts-luer på Staten Island. Foto: Stian Løkken

Det litt surrealistisk, og god underholdning, å kikke på alle de langt i fra velkledde løperne som surrer rundt på området. Plagg som har ligget innerst i skapet eller på loftet siden åttitallet, får sin renessanse her. De lekreste morgenkåper, pelskledde karnevals-drakter og slalomdresser i pastellfarger er eksempler på hva folk pakker seg inn i for å holde varmen frem til start.

TIPS: Ikke kast treningstøy, ullgensere, boblebukser og annet varmt tøy som du ikke bruker dersom du planlegger å delta i New York. Å ha med godt med ekstra tøy gjør ventetiden på fortet langt hyggeligere. Selv om du har valgt muligheten for å levere inn pose med skiftetøy ved starten, så vær klar over at den må leveres senest en time før start. Man bli veldig kald på en time. Rett før start er det lagt opp til at du kan kvitte deg med ekstraplaggene. Fungerende, fine plagg kan doneres til veldedighet i egne spesialkasser. Smart!

Om man vil er det superlett å finne noen å prate med. Et prøvende "Is this your first?" eller "So... Do you feel ready for this?" – gjerne akkompagnert av et nervøst uttrykk – er som regel alt som trengs for å starte en samtale. Så er det heller ikke usannsynlig at du treffer kjentfolk. Eller i alle fall landsmenn. Rundt 400 nordmenn tar turen til New York for å løpe.

New York City Marathon er et fantastisk velorganisert arrangment med et enormt team av hjelpsomme og vennlige funksjonærer. Inne i startområdet ivaretas løpernes behov på supert vis. Det informeres kontinuerlig om de ulike tidene de forskjellige startgruppene må forholde seg til, og det serveres kaffe, te, kakao og vann, samt ulike typer bagles, energibars og energidrikke. Noe annet som er viktig for oss løpere: toaletter. I startområdet er det 1.700 av dem...



Noe av det minst hyggelige med deltakelse i løp generelt er besøk i disse plastboksene. I New York er min erfaring at det stort sett finnes både papir og desinfiserende middel, men for sikkerhets skyld kan det være bra å ha med papir og/eller våtservietter og en liten flaske desinfiserende middel selv. Det blir liksom som det blir når 50.000 nervøse løpere skal til pers...

Starten i New York er i seg selv en grunn til å velge nettopp dette løpet. Ingen over og ingen ved siden! Ventetiden på fortet er over, og du står oppstilt foran den mektige Verrazano Narrowsbroen og skimter Manhattans ikoniske skyline laaaaangt der borte. Oppspilt og nervøs. Overveldet av hvor stort dette er, alle helikoptrene som surrer i luften rett over hodene våre og at du faktisk er med i selveste New York City Marathon, er det lett å la seg rive med av amerikansk nasjonalsang og arrangørens herlig svulstige ord.

Og så, når løpssjef Peter Ciaccia høytidelig får avklart at det er "clearance on the runway" og et dypt og imponerende drønn fra en av fortets kanoner markerer starten, kommer det aller beste! Selv i år, for sjette gang, ble det både akutt gåsehud og blanke øyne da de første, velkjente tonene av Frank Sinatras "New York, New York" lød over startområdet. Å være en del av koret av flere tusen ivrige løpere som stemmer i sammen med Frankie-boy når massen beveger seg mot broen, Brooklyn og beyond...
Staaaart spreading the news.
I'm leaving today!



Å løpe på Verrazano-broen er rått enten man løper på øverste plan, eller etasjen under. I år var Manhattan nesten borte i gråværet, men vanligvis har man en fantastisk utsikt herfra. Foto: New York Road Runners

Det er ikke tillatt for tilskuere på broen så de første par tre kilometerne er nokså stille. Det er antakelig like bra, for med kropper stinne av adrenalin og en vanvittig utsikt i begynnelsen av verdens største maratonløp er det besnærende lett å få overtenning.

TIPS: Ta det med ro i starten! Maraton er langt og å svi av en for stor andel av kreftene i bakken opp på broen straffe seg. Helt sant! Det du vinner i sekunder på å stresse farten her taper du i minutter senere. 

I New York mangler det virkelig ikke på tilskuere og publikumsstemning. Vel inne i Brooklyn er festen for alvor i gang! Jeg kunne skrevet veldig mye om løypa, men for å ikke gå ut fullstendig over bloggens bredder begrenser jeg meg til å nevne de partiene som har blitt mine faste delmål:

  • Milepæl 1: Willamsburg i Brooklyn - Etter den første dosen med publikumstette kilometer er det egentlig godt å komme inn i det knepptyste Willemsburg. Ultraortodokse jøder i sorte klær og med lange krøller ved ørene er ute langs løypa, men av heier ikke. Fascinerende!
  • Milepæl 2: Queensboro Bridge - Endelig bærer det over til selve Manhattan! Vi er imidlertid bare litt over halvveis og mange begynner å "kjenne etter". Broens lange stigning bidrar til at konklusjonen for mange havner på den negative siden, men selv om mitt første møte med denne delen var fæl har den blitt en etterlengtet milepæl. Farten senkes, jeg tripper avslappet oppover og nyter stillheten (det er ikke tillatt for tilskuere på broen). Veldig snart har vi krysset East River, ankommer Manhattan og skal vi ned på 1st avenue. Der blir vi mottatt som superstjerner!



Springtime-heiagjengen som har fast plass ved 69. gate på 1st avenue har blitt et fast "delmål" på veien. Gleden er alltid stor når jeg oppdager samlingen av norske og svenske flagg. Neste delmål: Bronx!
  • Milepæl 3: 69th street, 1st avenue - Mange av de som er på Springtimes New York-reise men som ikke løper selv sørger for en flott oase av norske og svenske flagg på den lange 1st avene-strekningen. Det kan virke tullete å glede seg over noen skarve sekunders møte med disse flaggene (man rekker jo ikke å se stort til folkene bak dem), men det er mange ting som får helt annen og langt større betydning med 26 kilometer i beina og ytterligere 16 kilometer "to go".
TIPS: Legg igjen musikkspilleren hjemme. Du løper New York City Marathon! Du får enormt med musikk, rytmer og publikumsliv langs løypa. Ikke steng det ute; få med deg HELE New York-opplevelsen!
  • Milepæl 4: Bronx - Ved enden av 1st avenue, etter kryssingen av Willis Avenue Bridge, er det duket for nytt stemningsskifte. På broen ønskes vi velkommen til Bronx, og under det korte besøket får vi en ørliten smakebit av bydelen. Jeg gleder meg alltid til denne delen fordi den er annerledes, men også fordi det er et vendepunkt. Bokstavelig talt. Vi forlater Bronx over Madison Avenue Bridge – for anledningen merket med "last damn bridge" av forståelsesfulle tilskuere – og løper endelig nedover på Manhattan.

Nyttig informasjon for slitne løpere.
  • Milepæl 5: 5th avenue - Skjønt, "nedover" Manhattan er det virkelig ikke. Det er fort gjort å tenke at man nærmer seg mål når man er tilbake på Manhattan, og man etter hvert oppdager de flotte, høstfargene trærne i Central Park, men det er her løpet for alvor begynner! Ikke bare er det lenger enn man tror, det er også langt mer kupert (tatt i betraktning at man har over tre mil i bena) enn man hadde sett for seg. Men her er det bare å bite tennene sammen og fortsette å sette det ene benet foran det andre: Høyre, venstre, høyre, venstre...
TIPS: Bruk publikumsstøtten for det den er verdt når det røyner på. Selv om du er sliten kan en high five her, en morsom plakat der og et heiarop til akkurat deg hjelpe deg frem. Har du nasjon eller navn på trøya får du masse ekstra heiing! 
  • Milepæl 6: Mål - naturligvis! Det ER rått å endelig – ENDELIG – svinge inn i parken fra sydenden, og ta fatt på oppløpet som er kranset av flagg fra alle deltakernasjoner og New York Marathon's "Hall of fame"-vimpler. Tre av dem må jeg nærmest tvangsmessig må få med meg: det norske og det svenske flagget, samt Grete Waitz-vimpelen. Ut over det er det bare én ting som gjelder: Å krysse den hersens målstreken!


New York-klassiker - Zombie walk og tvangs-spising av eple.

  • Milepæl 7: Post Marathon Zombie Walk - Dette er jo ikke en del av løpet som sådan, men etter min mening en særdeles viktig del av totalopplevelsen. Med medaljen rundt halsen, og innpakket i "heat sheets" tar vi fatt på den siste strekningen; ut av parken og til hotellet. Eventuelt med en stopp innom et vannhull for en etterlengtet øl. 
TIPS: Sørg for å spise noe rett etter løpet. Du har sannsynligvis ikke lyst på noe. Det er godt mulig tanken på mat til og med byr deg imot. Da er det ekstra viktig å få i seg energi. Ikke vent til du er tilbake på hotellet, men forsyn deg av posen du får etter målgang. Eple, saltkringer eller hva som enn vekker minst motvilje. Begynn med små biter, så går det seg gjerne til og sannsynligheten for en hyggelig post-maraton-aften økes betraktelig! 

Maraton handler om langt mer enn de 42.195 meterne fra start til mål. Det hadde definitivt ikke blitt noen maratonløper av meg om det ikke hadde vært for alt rundt. Reisingen, spenningen, stemningen og viraken i forkant, og ikke minst feiringen – uansett resultat – etterpå. Selv lenge etter målgang fortsetter New Yorkerne å feire deg med "wow, congratulations!" og "you're awesome" når de skjønner at du har fullført løpet deres. For selv om byen naturlig nok lammes når store hovedgater stenges i mange timer, så er det stoltheten over å arrangere verdens største og mest populære maraton som dominerer i New York.



Maratondeltakelse omfatter også tiden før løpet. Noe av det beste med jobben i Springtime er å ta med små og store grupper på morgenjoggeturer når jeg er reiseleder. Å få lede spente løpere en runde i Central Park, vise oppløpet og målområdet, skravle, informere om løpet og dets historie, samt by på råd og tips er fantastisk gøy! Også på disse turene fikk vi hyggelige møter med New Yorkere som ønsket oss lykke til. 

For ti år siden visste jeg svært lite om løping generelt, og ingen verdens ting om maraton. Planen var at maratondeltakelse skulle hjelpe meg med å komme i form, ned i vekt, og gjøre meg til en løper. Klok av skade, etter en drøss mislykkede forsøk på å komme igang, var tilliten til egen viljestyrke og prinsippfasthet på absolutt bunnivå. Når det da skulle løpes maraton innså jeg at det ville bli altfor lett å hoppe av om jeg satset på et lokalt løp. Det måtte siktes høyt! Så høyt faktisk, at det økonomiske og omdømmemessige ubehaget ved å ikke stille til start ville – i alle fall så langt jeg kunne forestille meg – overstige det fysiske ubehaget ved å løpe distansen. Det måtte bli New York!

Som nevnt innledningsvis bommet jeg på flere ting:

  • Feiltakelse nummer 1: New York City Marathon 2007 bidro ikke til at jeg kom i gang med løping. New York-arrangementet var det heftigste jeg hadde vært med på, men takket være det jeg nå kjenner som klassiske maraton-feilgrep fikk jeg en riktig så tung dag. Løpeskoene ble parkert i lang tid etterpå.
  • Feiltakelse nummer 2: New York City Marathon 2007 ble ikke mitt eneste ene maratonløp. Det ble ikke engang mitt eneste New York City Marathon. 
Heldigvis fikk jeg fulltreff på det viktigste: Jeg står fremdeles ved at det er New York som gjelder om du bare løpe én eneste maraton i livet. 




Seks turer langs den samme løypa fra Staten Island til Central Park, seks veldig forskjellige opplevelser men alltid blid ved målgang da. I årets utgave valgte jeg ved 15 km å skru av skjermbildet på klokken og løpe på følelse. Resultatet ble et "komfortabelt" maraton (alt er relativt), negativ splitt og ny løype-pers. Lykke!

Nå er det duket for et par maratonfrie måneder. Selv om 3:15-målet ikke ble nådd i år (heller), vendes blikket blikket mot et annet mål. Ut året skal fart få trumfe distanse!

Janicke

For ordens skyld tar jeg med en "disclaimer": Jeg jobber i Springtime som arrangerer turer til New York City Marathon, men det er det flere aktører som gjør, og det er også andre måter å få plass i løpet (lotteri, kvalifisering). Dette innlegget er min personlige mening og uavhengig av knytningen til Springtime.