torsdag 31. desember 2015

Siste side - slutten på en begynnelse

Syv år har gått siden de første, famlende ordene ble tastet inn i 2008. To innlegg i april, ett i mai og så stoppet det opp til oppfriskningen av nyttårsforsettene fikk fart på tastaturet igjen. Tjue blogginnlegg ble det i 2009, før skrivelysten tydeligvis tok fullstendig overhånd i rekordåret 2010; hele 126 blogginnlegg!

Deretter har det gått nedover år for år. Når bloggen nå avsluttes skyldes det til dels tid, men aller viktigst at det stadig føles som å skrive om igjen noe jeg har skrevet både en og to og tre ganger før. Inspirasjonen til å skrive glipper, innleggene blir sjeldnere og sjeldnere, og nå ser jeg en avrundet Lettbent-blogg som bedre enn én som bare lever i rykk og napp.

Begynnelsen
Fra start var målet for bloggen å få min egen rumpe opp av sofaen, føttene i løpeskoene og bli "en løper". Bloggen skulle på lettbent vis beskrive min egen vei mot "lettbenthet". Målet utviklet seg etterhvert til å omfatte fem maraton før jeg fylte førti (check!) og å løpe maraton raskere enn 3:30 (check!). Deretter ble det en drøss av hårete mål i Chewbacca-prosjektet (one down, three to go).

Etterhvert som jeg faktisk BLE en løper, og jeg oppdaget en verden så uendelig mye mer omfattende enn jeg hadde forventet meg, endret blogg-fokuset seg. Det at andre faktisk lot seg inspirere av min reise ble viktigere for skrivingen. Å by på mine egne oppturer og nedturer - eventyrene, euforien, frustrasjonen - for å bidra med inspirasjon til andre i deres ut-av-sofaen-prosesser, eller motivasjon mot deres hårete mål ble den drivende kraften.

Slutten på noe er begynnelsen på noe annet.

Status
Når bloggen nå avsluttes er mange mål - de viktiste - nådd. På flere plan har den vært livsendrende. Springtime hadde garantert ikke vært arbeidsplassen min om jeg ikke kastet meg over blogg-tastaturet, og så himla mange fantastiske mennesker jeg ikke hadde fått møte om jeg ikke hadde beveget meg laaaaangt utenfor komfortsonen!

Enkelte mål står fremdeles ubeseirede. Finaleåret ble ikke som tenkt, men absolutt ikke galt. Oppnåelse av "Verdensherredømme" i Tokyo i februar, og å nå 4.000 kilometer på ett år (rundet i julens Ribbemaraton) er det konkrete, men så har det vært så enormt mye mer...

Jo, jeg ønsket virkelig - VIRKELIG - å klare 3:15 på maraton i år, og en dag SKAL jeg sub førti minutter på mila og under 1:30 på halvmaraton. Samtidig vet jeg så godt at timer, minutter og sekunder ikke egentlig betyr noen verdens ting. Om jeg på absurd vis ble utsatt for dilemmaet å velge mellom å nå alle hårete mål men deretter aldri kunne løpe igjen, eller å løpe så lenge jeg lever men aldri nå målene, er valget latterlig enkelt; Det er gleden over løpingen, å faktisk kunne løpe og få nyte den totale frihetsfølelsen det gir, som er det eneste viktige.

Hva nå?
Stoppe her? Neppe. Det skal naturligvis løpes mer og mindre lettbent videre selv om bloggen avsluttes. I 2016 står foreløpig følgende løp i kalenderen:


I tillegg vurderer jeg København Marathon, Oslo Halvmaraton, og så blir det forhåpentligvis både Follotrimmen og et par deltakelser i Sognsvann Rundt.

Arbeidet mot Chewbacca-målene fortsetter ufortrødent, og det jaktes samtidig på maratonløp (50 før 50), nye land og verdensdeler.

Så går det heller ikke an å fullstendig slutte å skrive og dele når man først har begynt. Jeg fortsetter som spaltist i papirutgaven av Runner's World, og løpsopplevelser av alle slag vil fortsatt bli delt på Instagram og til dels Facebook. Trening og løp logges på Strava og løpsrapporter fra større løp blir å lese på Sportsmanden. Så finnes det noen tanker og drømmer om forskjellige andre ting også. Jeg har ettertrykkelig lært at det meste er mulig, dersom man virkelig vil.


GODT NYTT ÅR!

Det har vært en eventyrlig reise så langt. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Ikke minst ser jeg frem til å treffe og skravle med andre løpeglade på løpeturer, løpsarrangementer, løpsreiser og andre sammenhenger.

Takk for at du har lest (eller i alle fall leser nå), tusen takk for meg, run happy og GODT NYTT ÅR!

Janicke

søndag 27. desember 2015

Löplabbet Ribbemaraton 2015 - Stor stas i "snøstorm"

Når bør man egentlig stå over et maraton? Jeg var litt usikker i natt etter å ha våknet både én og to ganger i timen for å hoste og snyte meg. Formen har vært litt haltende helt fra julaften, men uten egentlig bli verre enn en lett forkjølelse som var mest plagsom nattestid da det virket som produksjonen av snørr gikk bananas. Terskelen for å stå over romjulens løpshøydepunkt er imdilertid høy. Det fikk heller bli DNF enn DNS.

Litt over halv åtte jogget jeg hjemmefra til stasjonen for å ta toget til Sandvika. For så å løpe hjem igjen. Tredje juledag. En søndag. Den naturligste ting i verden. Det kunne i alle fall virke slik, for på Ski stasjon var det uvanlig folksomt til å være en søndag morgen. På lang avstand kunne jeg se neonfargede refleksvester. Og flere kom til fra alle kanter.

En skokk med løpere kan ikke ta feil: Å ta tog fra Ski til Sandvika kl 07:55 søndag
morgen for å løpe tilbake er helt opplagt den naturligste ting i verden!

Jeg elsker slike avslappede løp som Ribbemaraton er. På morgenen i dag var det liksom bare å ta den vante koppen med te og en havregrynsfrokost, og komme seg i vanlig løpetøy. Alt jeg hadde med var telefon, bankkort og fire Dextrosol-tabletter (druesukker). Og en ekstra buff rundt det ene håndleddet. På toget, og senere de 20 minuttene vi måtte vente på neste tog fra Oslo S der vi møtte enda flere løpere, gikk praten lett og uten nerver for dagens dont.

Da toget stoppet på Høvik stasjon oppdaget vi at den lovede snøen hadde begynt å dale. Enkelte synes nok det var veldig unødvendig at vinteren skulle komme akkurat denne dagen - det var jo så fint i går - men med bare noen få minusgrader og stemningsskapende, lette snøfnugg så jeg lyst på det. Jeg hadde ingen ambisjoner for løpet, og dette kom til å bli en maraton vi kom til å huske nettopp på grunn av snøen. Jeg har aldri løpt maraton i snøvær før. Fjorårets 15 minusgrader var mye tøffere, mente jeg.

Jeg fikk delvis rett.

Litt kjølig før vi startet, men jeg frøs aldri underveis (etter de første 5 km). 

Etter en times hyggelig passiar på Löplabbet (som ikke var så proppfullt som forventet - var det mange som lot seg skremme av snøværet?) i Sandvika var det dags. 
- Vi starter om ett minutt, ropte sjef for Löplabbet i Sandvika og Ribbemaratons primus motor, før  han hastig la til:
- Eller...vi starter nå!

Og dermed var vi i gang. Jeg la ut med en gruppe som la seg helt i tet, bak et par-tre løpere som satset tøffere. Snøen viste seg å være en velsignelse i starten; Ribbemaraton er ikke en merket løype så alle løpere forventes å ha gjort seg kjent med ruten på forhånd. Fra Lysaker og til Ski Storsenter hadde jeg tilnærmet kontroll, men for etappen fra Sandvika til Lysaker hadde jeg skrevet navnene på gatene vi skulle følge, med pil for hvilken retning vi skulle følge dem, i håndflaten. Men takket være snøen kunne vi følge sporene til løperen i tet, som vi tok for gitt at kunne løypa. At snøen for enhver pris skulle piske oss i øynene var jeg ikke like happy med (burde ha fjernet sminken i går kveld).

Farten var nok litt høyere enn jeg hadde tenkt, og jeg lurte på om jeg burde sakke av, men det gikk så greit og det var så hyggelig lag at jeg valgte å fortsette så lenge det holdt. Skulle nok klare å karre meg i mål uansett. 

Snøføyka midt imot langs Frognerkilen.
Foto: Marit Ryland

Vel fremme i Oslo begynte jeg i større grad å grunne på hvor klokt det egentlig var å holde såpass høyt tempo. Noen av kilometerne gikk på under 5 minutter, og på dette føret måtte da det koste mer enn jeg kunne regne med å ha inne for 42,2 km. Det ble tross alt ingen forberedelser til dette maratonløpet: Kun tre hviledager siden begynnelsen av november, og ukesnitt på 100 kilometer for å nå 4.000 km-målet for 2015.
- Ok, i bakken slipper jeg gruppen og holder mitt eget tempo.

På vei opp "monsterbakken" i godt lag (og godt gjemt).
Foto: Henning Lauridsen

Men så var ikke mitt eget tempo noe roligere enn de andres. Det ble ikke noe avstand å snakke om, og da vi nådde Löplabbets Cola- og bollestasjon stoppet alle for litt påfyll. 

Over Nordstrand gikk det greit, men der begynte det å bli noen meter til en tetgruppe som dro fra. Jeg  slapp ikke helt, men det ble en glippe. Det var tross alt et stykke igjen, ingen grunn til å slite seg helt ut her. Ved halvmaraton viste klokken 1:50. 
- Hmmm, det betyr faktisk 3:40 på hel om jeg holder temopoet. Det hadde jo vært litt kult da. 3:40 er jo en rimelig bra tid for meg under disse forholdene, og jeg er i grunn ikke sliten. 
En advarende stemme var rask med å oppfordre meg til å jekke meg ned et par hakk, og minnet meg på at det er ved tretti kilometer maraton egentlig begynner. Dessuten måtte jeg ikke glemme at jeg hadde vært på randen av en forkjølelse siden julaften...

Men av og til skal man bare drite i slike pessimistiske (men tidvis fornuftige) stemmer. Det gjorde jeg i dag. Jeg fortsatte ufortrødent gjennom den kjedelige Prinsdalen, forbi Kolbotn, Myrvoll, Greverud, Oppegård, Vevelstad og Langhus. Selskapet varierte underveis, men det var alltid hyggelig, og selv om bena fikk jobbe godt der de måtte spinne seg gjennom snøen, så var jeg aldri i nærheten av å bli lei. Ved 39 kilometer kunne jeg dessuten juble over å ha passert årstotal-målet på 4.000 løpte kilometer. 

Joda, det var tungt. Den siste bakken opp til Ski skole brakte assosiasjoner til Heartbreak Hill i Boston Marathon, men deretter var det bare nedover, og etter en liten ekstrarunde på parkeringsplassen utenfor Ski Storsenter for å få nøyaktig distanse på klokken, var det en særs fornøyd Lettbent som tok trappene opp til Löplabbet Ski og butikksjef Hannes deilige boller. Tiden ble 3:42:02. "Way beyond" forventing under dagens forhold! Tenk om jeg hadde stått over grunnet truende forkjølelse...


Ingen medalje, men den fine, røde luen kom godt med på løpeturen hjem.

Også tiden etter løpet, der man er i Löplabbet-butikken og skravler, spiser boller og twist, drikker cola og gratulerer de som kommer inn, er noe av det jeg elsker med disse avslappede maratonløpene. Det er så gøy å treffe alle hyggelige folk. Løpere er en særdeles inkluderende type mennesker!

Den halvannen kilometer-lange turen hjem var ikke like herlig, men etter de første stolpe-pregede stegene gikk selv det forholdsvis greit.

Å avrunde maratonåret som startet i Tokyo, fortsatte i Paris, Stockholm, Berlin og New York, med Ribbemaraton fra Sandvika til Ski føles veldig riktig. Og når årets hårete tidsmål ikke ble nådd i noen av disse løpene føltes det riktig så godt å ha nådd et småhårete distansemål i dag. I morgen tar jeg faktisk en hviledag! Tror jeg...

Sender en stor takk til Geir og Hanne, og alle deres hjelpere på Löplabbet, som organiserer dette supre lavterskel maratonløpet. Også i dag var det mange som debuterte på maratondistansen fordi det føles trygt og hyggelig.

Vel overstått til alle som trosset "snøstormen" i dag, og tusen takk for følget!

Janicke

torsdag 24. desember 2015

Lettbent julekalender - Luke 24

Tema for Lettbents Tradisjonsrike Julekalender 2015 er "Ways to Run". Ved å presentere 24 forskjellige typer løpeturer og løpeøkter er mitt juleønske å fjerne oppfatningen om at løping er ensformig og kjedelig. Forhåpentligvis inspirerer det også en og annen løper til å teste en ny type løpeøkt nå i julemåneden.




Luke 24 - Tid for raushet

Så er dagen her. Kalenderens aller siste luke er åpnet, og hva passer vel bedre på julaften enn løpeturer som man gjør for flere enn seg selv?

Å løpe for veldedighet er ikke så utbredt i Norge, men nesten mer vanlig enn å ikke gjøre det i mange internasjonale løp. I London Marathon føler man seg nærmest egoistisk dersom man ikke har et veldedig formål på trøya. I Norge er Aktiv mot Kreft en organisasjon man som utøver i mosjonsløp og andre konkurranser kan støtte på tilsvarende vis.

En annen måte man kan bistå andre gjennom løpingen er å være ledsager. Det kan være forskjellige grunner til at noen trenger en eller flere til å følge og hjelpe seg gjennom løypene. Det vanligste er antakelig at synet er svekket, men spesielt i USA har jeg sett mange personer med veldig forskjellige handikap - som for mange ville betydd kroken på døra for løpingen - som fullfører maratondistansen, takket være gode hjelpere.

Å stille som fartsholder på forskjellige løpsdistanser, og forsøke å hjelpe andre til å sine mål er enda en måte. Eller bare å stille opp for en venn som trenger en løpekamerat for å komme i gang, og trosse den ofte så tøffe dørstokkmila.

Barna får jo skylde seg selv når de overlater juletrepyntingen til sin
maratonløpende og medaljeelskende mor...

Den 8. mai håper jeg å løpe for veldedighet i Stavanger. Det internasjonale løpet "Wings for Life World Run" er et spennende arrangement der hele startkontingenten går til forskning for å kurere ryggmargsskader. Løpet arrangeres mange steder i verden og starten går til samme tid hvor enn man starter. Midt på natta enkelte steder. Alle konkurrerer mot alle, uavhengig av hvor i verden man løper. I dette løpet er målstreken en bil som starter en stund etter at løperne har kommet seg avgårde (jeg har ikke funnet ut hvor lenge etterpå, eller hvilket tempo den holder) og etter hvert tar den igjen løperne. Når bilen - målstreken - har passert deg er du ferdig med løpet. Distansen varierer dermed for hver enkelt løper. Dette løpet bare må prøves. Håper å få det til!

I dag blir det ingen veldedighetsløpetur, men SkiLøpernes julejogg omfatter i alle fall noen andre av julens verdier; fellesskap og samhold. Nisseantrekket er på - nå skal julen løpes inn!

Dagens outfit. Med litt innsnurping og bearbeiding ble det "løpeskjørt" ut av nissens frakk.
Så får vi håpe barna ikke merker lukten av løpesvette av nissen i kveld...

Og her avsluttes julekalenderen like lettbent som den startet. Forhåpentligvis har jeg gjennom disse 24 lukene fått frem at løping er mye mer enn å gampe gatelangs; Det finnes et vell av muligheter! Kanskje har enkelte også latt seg inspirere til å ta en og annen kilometer.

Med ønske om en fredfull og fin julefeiring -  Riktig god jul!


Disclaimer: Jeg er bare en skarve mosjonist som har løpt en del, lest en del og snakket mye med mange om løping. Kalenderlukenes innhold er ikke forskningsbasert, kun et lettbent sammensurium av det jeg har hørt, lest, erfart og på annet vis plukket opp rundt om gjennom Lettbent-årene. (c;



onsdag 23. desember 2015

Lettbent julekalender - Luke 23

Tema for Lettbents Tradisjonsrike Julekalender 2015 er "Ways to Run". Ved å presentere 24 forskjellige typer løpeturer og løpeøkter er mitt juleønske å fjerne oppfatningen om at løping er ensformig og kjedelig. Forhåpentligvis inspirerer det også en og annen løper til å teste en ny type løpeøkt nå i julemåneden.




Luke 23 - Fokusert fart

Eventyrløpingen omtalt i gårsdagens luke går stort sett veldig rolig for seg. Dagens luke er den rake motsetning; Tempoøkten handler lite om opplevelser og kos, her er det fokus og fart som gjelder.

Så hva er egentlig en tempoøkt, og hvorfor skal man løpe den? For å ta det siste først; Ikke overraskende er tempoøktens formål å opparbeide fart og utholdenhet, og å utvikle løpskapasiteten. Helt opplagt kjekke egenskaper å ha for løpere med ønske om å løpe raskere.

Sko som motiverer til tempo er et godt hjelpemiddel på tempoøkten. Adidas' Tempo-sko
(treffende nok) har vært en favoritt gjennom mange år. Nå for tiden i Boost-variant. 
Trenger forøvrig nye nå. Hm, julegave til meg selv? 

Som med alle typer løpeøkter og løpeturer så er distanse og fart avhengig av løperens gjeldende form og kapasitet, men grunnleggende er at tempøkten består av tre deler: Oppvarming, tempodel og nedjogg. Rundt to rolige kilometer vekker og myker opp kroppen, og forbereder både ben og hode på oppgaven. Lengden på tempodelen er som nevnt avhengig av den enkelte løper og hvilken distanse det trenes til; alt fra ti til seksti minutter er vanlig. Farten skal holdes jevn gjennom hele tempodelen. Dette skal ikke være en progressiv økt, og man må heller ikke starte så tøft at man blir nødt til å sakke av. Og her ligger den største utfordringen med økten (ut over å gjennomføre den): Hvilket tempo skal man holde?

Farten er naturligvis avhengig av hva du trener til, og hvor lang tempo-del du går for. På kortere tempo-økter kan du ta utgangspunkt i at farten skal være litt roligere enn ditt milløp-tempo; ca ti sekunder saktere pr kilometer. I programmet fra jogg.se som jeg fulgte mot Berlin Marathon i år ble tempoøkten bygget opp over flere uker, fra åtte til femten kilometer. Målet var å holde maraton-konkurransetempoet.

Du skal føle at du løper fort, men det skal være kontrollert og til dels komfortabelt. Dette er ikke en melkesyre-økt. Så er det kanskje det som gjør at jeg ikke frykter tempoøktene på samme måte som de tøffe intervalløktene. Her er det både fart og kontinuitet - rom for meditasjon - men uten å måtte grave seg helt ned under kjelleren. Min erfaring er at en godt gjennomført tempoøkt gir selvtillit og deilig forsterkning i troen på måloppnåelse.

Etter tempodelen jogger du ned. Et par rolige kilometer.

Tempotrening med selveste Anders Szalkai for en del år siden. Anbefaler også
hans treningsprogrammer for alle distanser og de fleste tider på marathon.se.

Diverse nettsteder og programmer beskriver forskjellige tempoøkter, det er bare å google i vei. Mitt råd for å finne rett økt for deg er imidlertid å finne et godt treningsprogram som sikter mot et mål du ønsker å oppnå.

Rekker du å skvise inn en tempo-økt i julestria? Enten du gjør det eller ei ønsker jeg deg riktig så godt med tempo i beina i 2016. Spesielt til dagens raske bursdagsbarn. (c:


Disclaimer: Jeg er bare en skarve mosjonist som har løpt en del, lest en del og snakket mye med mange om løping. Kalenderlukenes innhold er ikke forskningsbasert, kun et lettbent sammensurium av det jeg har hørt, lest, erfart og på annet vis plukket opp rundt om gjennom Lettbent-årene. (c;



tirsdag 22. desember 2015

Lettbent julekalender - Luke 22

Tema for Lettbents Tradisjonsrike Julekalender 2015 er "Ways to Run". Ved å presentere 24 forskjellige typer løpeturer og løpeøkter er mitt juleønske å fjerne oppfatningen om at løping er ensformig og kjedelig. Forhåpentligvis inspirerer det også en og annen løper til å teste en ny type løpeøkt nå i julemåneden.




Luke 22 - Ut på eventyr

Dagens luke er av et litt større format og krever litt planlegging. Denne typen løpetur er ikke noe man jevnlig legger inn i treningsprogrammet, men noe man gleder seg over å både forberede til og gjennomføre. Det passer kanskje ikke for alle, men langløpere med hang til utfordringer og ønske om minneverdige opplevelser bør legge en eventyr-løpetur inn i årskalenderen for 2016.

Eventyr finnes i mange former og omfang, men i denne sammenheng tenker jeg på eventyr som omfatter noe løping over flere dager. Hvorvidt det løpes med eller uten startnummer, og hvor lang distansen til syvende og sist er, er av mindre betydning. Det som betyr noe er at løpingen er i fokus i alle fall et par sammenhengende dager - og at man i alle fall en viss grad utfordrer seg selv.

Starten på dag to, langtur (riktignok "bare" 27 km) dagen etter forrige langtur (54 km). 
Beina funket greit frem til 12 km. (Rallarvegsløpet 2013 - Tenk at vi kunne)

I 2013 levde jeg mitt første skikkelige løpseventyr i Rallarvegsløpet. Helt fra ferden på Bergensbanen og Flåmsbana til Flåm, omgivelsene, middagen med de andre løperne, overnattingene og løpsetappene med test av ny distanse OG å løpe langt to dager på rad... Her var det mye som bidro til å gjøre eventyret virkelig eventyrlig.

Det jeg ser på som mitt andre store løpseventyr kom først i sommer. "Pippi og Proffen" realiserte en av mine flerårige drømmer og la ut på en tre dager lang løpetur til Sverige (Pippi og Proffen på eventyr - Over grensen). Vi hadde planlagt og forberedt, men dro i vei med vissheten om at vi ikke visste hva vi gikk...eh... løp til. Definitivt et eventyr!

Klare for første etappe på årets eventyr!

Planleggingen av et eventyr i 2016 er godt igang. Et nytt eventyr-aspekt denne gangen blir behovet for å kunne håndtere kart og kompass...

Som sagt; eventyrene behøver ikke være så voldsomme, men det må jo være noe som gjør det til noe mer enn en vanlig løpetur. Noe annerledes, større og litt mer utfordrende, som gjør at du for alltid kommer til å huske det. Jeg kan fremdeles kjenne litt vemod over at sommerens eventyr ugjenkallelig er (snipp, snapp, snute) ute, men trøster meg med at det kommer mer.

Dagens oppfordring er: Identifisér et av dine eventyr og start planleggingen.


Disclaimer: Jeg er bare en skarve mosjonist som har løpt en del, lest en del og snakket mye med mange om løping. Kalenderlukenes innhold er ikke forskningsbasert, kun et lettbent sammensurium av det jeg har hørt, lest, erfart og på annet vis plukket opp rundt om gjennom Lettbent-årene. (c;



mandag 21. desember 2015

Lettbent julekalender - Luke 21

Tema for Lettbents Tradisjonsrike Julekalender 2015 er "Ways to Run". Ved å presentere 24 forskjellige typer løpeturer og løpeøkter er mitt juleønske å fjerne oppfatningen om at løping er ensformig og kjedelig. Forhåpentligvis inspirerer det også en og annen løper til å teste en ny type løpeøkt nå i julemåneden.




Luke 21 - På blå resept

Det er ikke til å unngå at livet har sine opp- og nedturer. Det behøver ikke nødvendigvis være store greiene; en tøff dag på jobb, mas og kjas hjemme. Eller det kan være større omveltninger i livet som mer eller mindre permanent - i alle fall for en periode - plasserer en mørk sky rett over hodet på en;  jobboppsigelse, samlivsbrudd eller annet. En løpetur løser naturligvis ikke det bakenforliggende problemet, men den kan bidra godt til å i alle fall lindre og mildne alt fra irritasjon og sinne til urolighet og sorg.

Terapiløpeturer fungerer både i ensomhet og sammen med gode venner. Løper man alene gir det rom for egen bearbeiding av det som er kjedelig, vondt eller vanskelig. Sammen med andre får man snakket uforstyrret og sammenhengende uten å føle seg låst til å måtte prate.

Yes! Min type piller.

Selv om jeg etterhvert kjenner effekten veldig godt, så lar jeg meg fremdeles overraske og fascinere over hvor effektivt det er. Humøret kan være labert, motet på bånn. Lysten til å løpe er da ofte minimal, men om man allikevel klarer å komme seg i løpeskoene er det som å ta en superpille. Det kan ta litt tid før effekten slår inn, men ved løpeturens slutt - sim sala bim - så er alt snudd på hodet og man kommer hjem som et nytt menneske. Takket være naturlige stoffer som skilles ut ved trening (dopaminer, endorfiner og annet moro) er mørkt blitt lyst (eller i alle fall litt lysere) og umulig er blitt mulig (eller i alle fall ikke helt umulig).

Dette er da også en form for medisin som uten bivirkninger kan tas i kombinasjon med andre medisiner, dersom det skulle være nødvendig.

Med 95 kilometer igjen av årets ønskede 4.000 tar jeg dagens dose nettopp i form av terapiløpetur. Det kommer godt med etter en særdeles intens periode.

Sliten og stresset før jul? Ta deg en "pille" du også da vel (c;


Disclaimer: Jeg er bare en skarve mosjonist som har løpt en del, lest en del og snakket mye med mange om løping. Kalenderlukenes innhold er ikke forskningsbasert, kun et lettbent sammensurium av det jeg har hørt, lest, erfart og på annet vis plukket opp rundt om gjennom Lettbent-årene. (c;