torsdag 23. mars 2017

Ellipse for dummies

Erfaring: Sure epler blir lettere å spise om man krydrer dem med litt nysgjerrighet, en dose ydmykhet og en klype selvironi.

Treningsopsjonene manuellterapeuten ga meg var sykkel og ellipse. "Romaskin?" spurte jeg halvt bedende. Egentlig mer for å ha flere godkjente alternativer for kondisjonstrening, enn at jeg hadde noe stort ønske om å ro på bar bakke for kondisjonens skyld. Dessuten tenkte jeg at en romaskin kunne være bra supplement til løpingen også når jeg ikke er skadet, og et apparat jeg kan ha i kjelleren, der takhøyden - til min store sorg - er for lav for tredemølle.




Styrketrening og tøying får jeg fint til hjemme, men hvordan skal kondisjonen vedlikeholdes?

Å ikke trene kondisjon inntil skinka er frisk er ikke et alternativ. Når jeg har sloss mot vinter, og egen intense motvilje mot vinter, i flere måneder (vinter vs Lettbent 0-1), lar jeg ikke resultatet av den innbitte innsatsen gå opp i røyk nå som våren og løpssesongen er rett rundt hjørnet. Ergo måtte aktivitet for opprettholdelse av både løpsstyrke og kondisjon velges blant de tre "ondene" jeg hadde fått tildelt.




Sykkelen min. Sjarmerende og praktisk, men ikke egnet for trening.

Sykling. Ellipsetrening. Roing. Definitivt ikke gullrekka for den glade løper. Et kjapt blikk på sykkelen min, kombinert med tanken på hva en ny, god sykkel (som jeg sannsynligvis ikke kommer til å bruke stort) koster, og ikke minst vissheten om hvor kaldt det kan være å sykle når det er kjølig, eliminerte kjapt den opsjonen. Vinter vs Lettbent 1-1.

Ettersom jeg hardnakket har motsatt meg å melde meg inn på noen form for treningssenter de siste 20 årene, seilte roing opp som, vel, minste motstands vei. Men det var inntil jeg googlet disse apparatene. De romaskinene jeg anså som skikkelige nok, var både større og dyrere enn jeg hadde sett for meg.

Et drøyt døgn etter besøket hos manuellterapeuten bestemte jeg meg endelig. Det var bare å forberede seg på å sette tennene i et syrlig eple: Medlemsskap på treningssenter. Lørdag kveld meldte jeg meg inn og 07:00 søndag morgen troppet jeg opp ved inngangen til Fresh Fitness på Ski, bevæpnet med en QR-kode på iPhonen. Den skulle åpne dører for meg. Men hvor var egentlig inngangen? Jeg fant ingen form for lesere ved hovedinngangen som også er inngangen til en matbutikk. Ingenting rundt hjørnet heller. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle godkjenne det som et greit forsøk og komme meg hjem igjen, men da jeg gikk helt inntil de store glassdørene som utgjør hovedinngangen, for å se om det var noe skilt med informasjon innenfor, gled jammen dørene opp helt uten scanning av QR-kode. Heldigvis er det ikke mange andre folk ute kl 07 på søndager...

Neste utfordring var å komme gjennom slusen inn til selve senteret. Det var her QR-koden skulle benyttes. Helt smertefritt gikk det ikke, og igjen begynte tankene å gå mot at det fikk være med forsøket, men etter et par minutter ble koden godkjent og jeg var inne.

Inne på senteret var jeg mutters alene. Musikken lød fra høyttalere, og stumme tv-programmer blinket på tv-skjermer  rundt om, men det var ikke en sjel ved ett eneste apparat. Det føltes smått spooky. Nølende, og lett paranoid skuende etter overvåkingskameraer, lette jeg meg gjennom rom og maskiner og fant til sist "min" avdeling. Sykler, tredemøller og ellipsemaskiner linet opp foran tause tv'er.





"Don't think. Do elliptical Training." Ikke helt samme schwungen gitt. Like lite i slogan som i utførelse.

Ok, this is it, tenkte jeg og klatret opp på den nærmeste maskinen. Jeg forsøkte å trykke på Quick start knappen, men ingen lys ble tent på displayet og ingenting skjedde. Jeg irriterte meg over at senteret hadde ikke-fungerende maskiner stående slik, og var i ferd med å bytte til neste maskin da displayet - trigget av bevegelsen i pedalene - lyste opp. Aaaah.

Etter å ha tastet inn 60 minutter som mål var tråkkingen i gang, og jeg følte meg endelig ganske så dyktig. Jeg hadde både kommet meg inn i lokalene, opp på ellipsemaskinen, fått den i gang og nå var prosjekt kondisjonsbevaring i gang. Stoltheten varte imidlertid ikke lenge. Etter noen få minutter med bein og armer opp og ned og frem og tilbake, slo det meg at posituren føltes unaturlig. Det føltes så merkelig fremoverlent. Ut med rumpa og svai i ryggen og beina så langt frem. Når farten skulle økes ble armene mer begrensende enn frekvensen på bena. Kan man da bruke det statiske håndtaket under displayet eller tar det bort mye av effekten? Hvor mye motstand bør man stille maskinen inn på? Og hvordan vet man egentlig om man trener bra på ellipse? Stegfrekvensen? Watt? Hvor mange kilometer kan - eller bør - man ellipse (kan det brukes som verb?) på en time? Jeg innså at forarbeidet kunne ha vært langt bedre.

Tre ellipseøkter senere, utstyrt med tips fra andre med ellipseerfaring samt youtube-videoer begynner jeg så smått å finne min ellipseform. Nå veksles det på motstand, med hendene pendlende med og uten grep om hendlene, eller med fast grep om det statiske håndtaket. Jeg kan gå forover og bakover og variere mellom "distanseøkter" og intervaller. Jo, monotont og kjedelig, definitivt, men treningseffekten virker i alle fall å være god. Og aller viktigst: treningsformen er virkelig veldig skånsom for både skinke og bein. Jeg har nok fortsatt mye å lære på ellipsingen, men forhåpentligvis er det kunnskap jeg ikke får nytte av særlig lenge.

Janicke

lørdag 18. mars 2017

Think. Don't run.

Jeg hadde lært! Jeg mente jeg var smartere. Ok, vi snakker ikke om et sprang på IQ-skalaen akkurat, men i mitt hode tok jeg mer hensyn til kroppens signaler enn før. Vondter som gjentok seg på flere påfølgende løpeturer, eller satt i etter økter, ble analysert og tiltak vurdert. Men det er bare å innse realitetene nå som de står der, flombelagt i etterpåklokskapens blendende klare lys: Da det gjaldt som mest ble jeg for opphengt i plan og "plikt" og må nå ta straffen for litt uflaks, men mest ren og skjær dumskap. Igjen. 
  1. Generelt stor mengde trening, med sanking av PB under Bislett 50 på toppen. 
  2. Litt for sparsomt med hvile etter Bislett. 
  3. Ingen justering for krevende forhold. Det kan være at 100+ km på glatt føre koster litt mer enn 100+ km på bart føre... 
  4. "Skal bare"-mentalitet når jeg egentlig ante uråd. 
Fast søndagsgesjeft har vært å finne ut hvordan programmet kunne revideres for å gå opp med ukens øvrige planer. Uke ti fikk jeg aldri fulgt...

Flink og målrettet var jeg. Utfordringer med å få treningsprogrammet til å gå opp med livet ellers ble løst med kreativ og rimelig fleksibel innstilling. Var det vanskelig å få skvist inn 24 km en hverdag, så var det bare å komme seg ut tidlig så man rakk hjem til å vekke barna kl 07. Hadde man fått invitasjon til bursdag med formiddagsløpetur på 17 km innlagt i feiringen (forøvrig utrolig fin måte å feire på) når det stod 29 km i treningsprogrammet, så var det bare å ta de øvrige 12 km hjemme først. 

Å komme seg ut har tidvis vært milelangt unna lystbetont, spesielt ettersom føre og temperatur har variert så mye, men jeg har kommet meg ut og gjort det. Don't think. Run. Og har jeg tenkt så har jeg tenkt på Boston og hva som måtte til for å komme i mål til ny bestetid der. 

Genialt å feire bursdagen til SkiLøperne styrekollega Eline med løpetur i sørmarka før real bursdagslunsj. Terrengløping kan imidlertid være risikabelt... 

Muligens - antakeligvis - var jeg for "flink". Jeg mener selv jeg hadde kontroll på murringen i skinka - høyre side denne gang, for variasjonens skyld. Relativt god kontroll i alle fall, inntil jeg tråkket feil i terrenget og røsket opp beinet. Antakelig røsket jeg da opp skaden også. Tempoøkten som stod på programmet neste dag burde blitt utsatt, og de 19 kilometerne, delvis med SkiLøperne, to dager etter det igjen, var opplagt idioti.

Selv etter uhorvelig mange dagers hvile (fire) ble det en ubehagelig start og smått haltende slutt på den lette løpeturen sist søndag, og på tross av godt med tøye-, styrke- og balanseøvelser har de få og forsiktige øktene etterpå vært vonde. 

Ble plutselig veldig flink til å trene styrke og balanse samt å rulle den vonde skinka. Kom omsider i gang med å se på Game of Thrones også. Sent men godt (begge deler). 

Å be om hjelp sitter veldig langt inne. Også når det handler om å oppsøke spesialister som får betalt. Når det vonde sitter i skinka gjør det terskelen enda litt høyere... Til sist ble desperasjonen såpass sterk, og de vennligsinnede men strenge formaningene såpass mange, at det ble en ny tur til Hjelp24 på Ullevål.

Fredagens besøk kommer jeg ikke til å glemme med det første. Å ligge på benken i trusa er i seg selv milelangt unna komfortsonen. Når man i tillegg blir "torturert" med både trykking, klemming og knaing, samt nåler med pulserende strøm... På tross av at jeg under manuellterapeutens hardhendte behandling stønnet og vred meg i smerte, kunne jeg ikke annet enn å le da han flirende sa: "Pust med magen og nyt".

Snapchat-filter måtte til for å virkelig få frem hvordan det opplevdes å ikke få løpe. Sorgen føles litt lettere å bære etter besøket hos manuellterapeuten. 

Røff behandling, løpe-, og til og med gåforbud, samt instruks om diverse øvelser, burde kanskje gjort alt verre, men det var en mer optimistisk utgave av Lettbent som takket for seg etter spesialistbesøket. Der forrige helg var mørk og i total "denial" er situasjonen nå akseptert og satt i perspektiv; det bare er å gjøre det som må gjøres! Boston er kjørt. Forhåpentligvis kan jeg fullføre og hente medaljen. Det er naturligvis kjipt når jeg har fått trent så fokusert og innbitt som jeg har gjort, men innsatsen er ikke tapt og det kommer flere løp. Maratonløpene kommer som perler på en snor fremover faktisk.  Det SKAL bli maratonpers i år.

Det får bare bli litt senere.

Janicke

fredag 24. februar 2017

52 dager

Endorfinrusen etter forrige helgs Bislett-overraskelse var deilig, men det tok ikke mange timene før dveling i det hyggelige, tilbakelagte ble ofret for fokus på den tøffe veien fremover mot årets første ordentlige mål: Boston Marathon.

Fem-milsløp er vanligvis ikke inkludert i programmer for maratontrening. Tiden vil vise om rundene på Bislett har hatt negativ effekt på løpsformen. Det får i så fall være. Selvtilliten hadde så uendelig godt av en maratonopptur, og motivasjonen for virkelig å satse mot Boston er nå sterkere enn noen gang.



Hvert år har Boston Marathon en offisiell Adidas-jakke med brodert logo på ryggen. Både fargekombinasjoner og snitt er etter min mening mer i kategorien "grilldress" enn stilig sportstøy, men det betales gladelig rikelig med dollar for klenodiet. 2017-utgaven blir nok med i kofferten hjem den også. I dag fikk 2103-jakken seg en sjelden luftetur. 

Denne uken har restitusjon stått på menyen. Selv om kroppen føltes latterlig lite preget etter Bislett, vet jeg at femti kilometer har sin pris og at kroppen må få lov til til å hente seg inn igjen (jepp, begynner så smått å lære). Derfor har det blitt uvanlig mange løpefrie dager og ingen hardøkter. Fra mandag er imidlertid planen å være tilbake på Boston-treningsprogrammet for fullt. Det er tross alt ikke mer enn tiden av veien, og jeg har et antall minutter å eliminere.








Daglig påminnelse på kjøkkentavleveggen fremover.

I dag er det 52 dager igjen. 52 dager til topping, spissing og maksing av formen på alle mulige måter. Hva som egentlig ligger i det skal konkretiseres - og iverksettes - i helgen.

Janicke

søndag 19. februar 2017

Bislett 50K indoor Challenge 2017 - Svimlende lykke!

Trening man vurderer å skippe har en tendens til å belønne en med ekstra godfølelse når man allikevel gjennomfører. Den erfaringen tas til et fullstendig nytt nivå når man bare er en skarve akseptabel unnskyldning unna å skippe langdistanseløp man er påmeldt til.

Det var virkelig ufattelig nære på at resultatlisten i Bislett 50K Indoor Challenge skulle få trebokstavsforkortelsen DNS - did not start - etter mitt navn. Det ville ikke vært første gang i løp generelt, men jeg tror ikke det har skjedd i maraton eller ultra siden helseutfordringer forhindret meg i å løpe mitt andre maraton - Berlin - tilbake i 2009 og 2010.

Uroen for Bislett startet for to uker siden. Det er ikke til å komme unna at å skulle løpe 92 runder nede i bunker-tunnelen under Bislett-tribunen er ren og skjær galskap (jeg avstår glatt fra å si noe mer om den mentale helsen til de som løper langt flere runder i lenger ultraløp der nede). Å ha gjort det før, og vite nogenlunde hva man går til, hjelper svært lite. Heller motsatt. Jeg forbannet den hersens påmeldingsiveren min, og ikke minst forbannet jeg overmotet som i desember fikk meg til å endre fra pulje to - de som forventer å bruke mer enn fire timer - til første pulje. Jepp; De som skal løpe på fire timer eller raskere.

Den siste uken var selvtilliten på bunnivå, og selv om det primært var jobb som ødela nattesøvnen bidro også Bislett-usikkerheten på selvforsterkende vis til våkne, grublende timer midt på natten. Da SMS'en med informasjon om startnummer fra ToppTid plinget inn på torsdag bar det virkelig utfor, og ved tre-draget natt til fredag bestemte jeg meg for å stå over. Argumentasjonen var åpenbar: Boston er jo det egentlige målet nå. Jeg er altfor sliten og 50K vil ødelegge treningen fremover. Det fikk bli DNS denne gangen. Med den beslutningen tatt fikk jeg meg et par-tre timer god søvn, og at søvn er viktig både fysisk og mentalt er det liten tvil om. Neste morgen klarte jeg ikke lenger å akseptere argumentasjonen for DNS, og fant i stedet løsninger som gjorde det mindre skremmende å stille til start. Selv i pulje én:
  • Å ta det som en kvalitets-langtur. Om jeg holdt maratontempo i 35 kilometer ville det være topp trening mot Boston og jeg ville ikke være til hinder for fartskanonene på Bislett. En såpass god treningsøkt er veldig vanskelig å ta alene, spesielt på dette forferdelige vinterføret. 
  • Dersom jeg skulle klare å kjempe meg inn til maratondistanse ville jeg være i rute mot målet om å fullføre 40 maraton før 19. november.
  • Etter maraton fikk det heller bli min første DNF - did not finish. Tanken på Boston underbygget at det var en klok beslutning, men om jeg allikevel skulle klare å kare meg inn de siste 14 rundene til 50K fikk det være en finfin bonus.
Jeg minnet meg også på at Tokyo ble løpt relativt bra etter en lang rekke nær søvnløse netter. Det kunne jo være at jeg kom til å takle det også denne gang. Gledet jeg meg? Nei, absolutt ikke. Men å ha konvertert fra et løp på 50 kilometer til en kvalitetslangtur på 35 gjorde det håndterbart. For å unngå å erte opp nervøsiteten utsatte jeg alle løpsforberedelser, og da jeg krøp i seng ved halv tolv-tiden fredag kveld, slo det meg at jeg antakelig burde ha bestemt meg for sko og antrekk. Kanskje til og med ha pakket bag'en...




Løpsforberedende Excel-nerding. For å løpe 50 km på fire timer måtte rundetidene være 2:37. I så fall måtte maraton løpes på 3:22:13. Bare én gang har jeg løpt maraton raskere enn det... 

Fem timer senere kunne jeg glemme å sove mer. For å unngå at nervene vokste seg større igjen lot jeg Excel-nerden i meg utfolde seg med rundetider og målsettinger. Strategien fungerte dårlig, og for første gang den siste tiden var jeg takknemlig for å være i første pulje med start kl 10:00 og ikke 14:45 så jeg slapp å vente lenger. Jeg kunne ikke annet enn å flire av meg selv da jeg forsøkte å låse opp den ulåste garasjen med bilnøkkelen. Nei, bare å få dette overstått!

Hvorfor velger over 200 løpere å trekke ned i betongtunnelen under Bislett for å løpe 92 runder? Årsakene er utrolig nok flere, men den gode stemningen er en åpenbar faktor. Har man løpt litt kjenner man gjerne mange andre, og man får i tillegg hilst på løpere man så langt bare har "truffet" på insta og Strava. Jo, det er klart det er ensformig å løpe rundt og rundt og rundt, men man får avbrekk i form av ulike tilskuere og heiing på hver langside. Å bli passert, og passere andre løpere, gir også variasjon fra det helt monotone. Så er det i grunn gull for en smådesperat, mølleløs løper med sterke vinteraversjoner å få løpe løp i kort skjørt og singlet på garantert snø- og isfritt føre.

Med bare seksti løpere i pulje én fikk vi raskt godt med plass, og selv om  jeg selv ikke passerte mange løpere, var ikke andre løperes passering av meg såpass hyppig at jeg følte meg i veien, slik jeg hadde fryktet. Jeg bestemte meg for å starte relativt forsiktig, komme opp i plan på mellom 4:40 og 4:37-tempo og se hvor langt det holdt. Gitt at jeg klarte å holde det tempoet i 35 kilometer var dagens innsats godkjent. Dette målet, som jeg regnet med var gjennomførbart på tross av den elendige oppladningen, ble redningen ettersom det plasserte skuldrene på rett høyde. Lave skuldre har vist seg å funke veldig bra for meg før...

Tidligere år har jeg ikke brydd meg om rundetider på Bislett. Jeg løper med footpod og har hatt relativt bra oppfatning av tempo. Da kontor-kollega Andreas Gossner fortalte at han trykket lap-knappen hver runde tenkte jeg at det måtte være pes å huske på, og potensielt ødeleggende irriterende å glemme. Allikevel, muligens inspirert av Excel-øvelsen tidligere på morgenen, bestemte jeg meg for å gjøre nettopp det. Det var en lykkelig avgjørelse og underveis sendte jeg mang en takknemlig tanke til Andreas. Ikke minst da Garmin ca halvveis rapporterte om lavt batteri på footpoden.

Som vanlig lot jeg meg overraske over alle de (utelukkende menn) som drar avgårde i høyere tempo enn det målene de har fortalt om på forhånd skulle tilsi. Begredelig selvtillit har sine fordeler; Jeg holdt meg helt og holdent til planen og lap'et runde på runde med bare tre-fire sekunders variasjon. Selv om jeg vet at jeg er flink til å finne rytmen, blir jeg fascinert over at man løper (og det gjelder mange flere enn meg) de 546 meterne på tilnærmet samme tid.




Jevne laps og god kontroll. Betryggende underveis, og artig å studere for Strava-nerden etterpå.

Etter et antall runder ble jeg bevisst på at jeg hadde en person i hælene. Jeg fikk ikke med meg hvem det var ut over at det var en mann. Det er risikofylt å snu seg helt rundt når man løper rundt og rundt i godt tempo. I begynnelsen ventet jeg på at han skulle passere, men etter hvert innså jeg at han "hang på ryggen min". Jeg antar at min evne til å løpe veldig jevnt er årsak til at jeg ofte opplever det. Det er ikke så ofte jeg legger merke til det underveis, slik som nå, men nesten flere ganger enn ikke overraskes jeg av et klaps på skulderen og "Thank you!" etter målgang. Det byr jeg mer enn gjerne på. Så også nå. Det eneste jeg passet på var å tydelig markere når jeg skulle plukke opp en kopp vann fra serveringsbordet.

Det er en annen ting som er veldig bra på Bislett. Man har full kontroll på hvor man kan fylle på med drikke og næring. Nøyaktig hver 546. meter kan man plukke med seg en kopp vann, sportsdrikk, cola eller lunken kaffe, eller en sjokoladebit, havrekjeks, salt kjeks, banan og etterhvert også brødskiver med ulikt pålegg. Serveringsfatene fikk stå urørt for meg. Etter å ha fått trøbbel med magen i fjor bestemte jeg meg for å bare fylle på med vann derfra. Et par slurker hver tiende kilometer. I lommene på skjørtet hadde jeg rundt 20 saltlakris-biter (et tips jeg har adoptert fra Pippi og Proffen-kollega Mette) som jeg tok én av hver femte kilometer. Det gir nok ikke stort ekstra energi, men bidrar med litt motivasjon og deler opp distansen. Whatever works, eller hva?




Stort sett fornøyd underveis - og med skjørtelommene fulle av salt lakris. Foto hentet fra Kondis' reportasje fra løpet. Fotograf: Per Inge Østmoen.

Etterhvert våget jeg å tro på at kroppen kom til å ta meg helt frem til maratondistanse. Selv om jeg trykket inn lap-knappen og fulgte med på rundetidene, glemte jeg stadig å se hvor mange runder jeg hadde løpt. Fordelen med dét var at jeg flere ganger fikk gleden av å oppdage at jeg hadde løpt flere runder enn jeg trodde. Klokken viste 30 og etter hvert 35 kilometer, og jeg følte meg stadig sterk, stødig og optimistisk. Jeg forsøkte å huske hvilken maratontid en rundetid på 2:37 ville gi, men klarte ikke å komme på det. Jeg forsøkte også å finne ut om det var noen lett måte å regne det ut på, men løping og matte... Det var bare å glemme.

Det må ha vært rundt 37-38 kilometer da jeg igjen fikk øye på ryggen til Thomas Stordalen. Han, og flere andre som hadde passert meg noen runder i starten, hadde fått erfare at "hjulene hadde falt av", og nå var det min tur til å passere dem. En opplevelse som både gleder og smerter. På den positive siden betyr det at man gjør det godt selv, men det er kjipt å se folk man unner alt godt slite. Vi konkurrerer jo ikke mot hverandre. Rett før jeg kom opp på siden av ham skvatt jeg til av en kraftig røst rett bak meg: "KOM IGJEN THOMAS! HENG DEG PÅ HER! JANICKE LØPER KNALLBRA. HENG DEG PÅ RYGGENE VÅRE, DET ER PLASS TIL FLERE HER!" Eller noe lignende. Det viste seg å være Even Nedberg som hadde vært min følgesvenn gjennom mange runder. Oppmuntringen til Thomas gjorde dessverre ikke stort for ham, men den ga meg en real boost. Jeg visste at distansen på Garmin var litt optimistisk, men løpingen var fremdeles helt kontrollert og det var jo bare maraton jeg siktet mot. Deretter kunne - skulle - jeg gi meg. Alternativt bare jogge helt rolig i mål.

Selv om jeg hadde full koll på rundetidene visste jeg altså ikke hva slags maratontid det lå an til å bli. Antakelig under 3:25, men kunne det bli ned mot pers? Eller til og med en deilig ny PB? For en start på året det ville vært! Fartsøkningen holdt i tre kilometer, men da begynte det å røyne på og magen varslet at den ikke var helt happy. På dette tidspunktet var jeg også klar over at det ikke kom til å bli ny maraton-pb, så jeg valgte å roe tempoet noe. Det kom ikke til å bety stort uansett. Even passerte meg og jeg gjorde et halvhjertet forsøkte på å henge meg på hans rygg, men den ség unna. Seks, fem fire... Fire runder igjen til maraton. Fire runder igjen til hvile!

Så til noe av det som virkelig er gull på Bislett: Tilskuerne! Marit Aamdal var på plass fra start for å heie frem sin kjære, men hun delte raust av sin heiing også med oss andre. Store smil og tomler opp runde etter runde. Imponerende! Senere kom Neil Dryland til, og i inngangsområdet ble det stadig flere folk. Enormt oppbyggende oppmuntringer fra kontorkollega Sara Skarabot Pedersen, Nina Wavik Ytterstad, Maratonmamma Lise Lysfjord Pettersen, Anita Kråkmo, Anja Vaskinn og mange flere kjente, bekjente og ukjente hver halve runde... Det var bare å kjempe på!

Målgang på Bislett er litt merkelig generelt, og enda mer nå som jeg skulle gå i mål før den egentlige distansen på 50 kilometer var nådd. Selv om noen hadde fullført full distanse på dette tidspunktet, så fortsatte jo de aller fleste å passere. Jeg kom meg ut av banen, stoppet og plasserte hendene på lårene. Glad og fornøyd over å ha klart i alle fall to av dagens mål: Real treningstur på over 35 kilometer OG fullført maraton nummer 33! Jeg visste ikke nøyaktig hva tiden hadde blitt, men visste at den antakelig var den beste siden persen i London i april i fjor. Lettelsen ble imidlertid kortvarig, for ved målstreken stod Marit og Neil, og de aksepterte ikke min DNF på 50. "Kom igjeeeen, du har bare fjorten runder igjen. Det fikser du," sa Neil på en måte som ikke ga noe som helst rom for diskusjon. Litt forfjamset, og muligens også småflau over å ha vært så innstilt på DNF, forsøkte jeg meg med at jeg bare skulle hvile litt, men heller ikke det ble akseptert. "Nei, kom deg avgårde!" fortsatte Neil, og Marit sluttet seg til med et lyst og overbevisende "Du klarer dette Janicke, 14 runder går bra!"

Så var jeg ute på runddansen igjen. De neste seks rundene var fylt av en løpende vurdering om hvorvidt jeg allikevel skulle hoppe av, men heller ikke denne gang klarte jeg å identifisere gode nok grunner. Farten ble kraftig redusert, rundetidene lå nå på tre minutter, men jeg passerte andre løpere hyppigere enn tidligere, og heiingen i publikumssonene ble opplevd enda sterkere. Åtte runder igjen. Syv. Seks, fem, fire. Tre ganger unnet jeg meg en slurk cola og tok den gående. Tre. To. Herregud! Bare én runde igjen og jeg kommer til å knuse rekorden min på 50 km! Det fantes krefter igjen og for en følelse det var å løpe gjennom sprintsonen den siste gangen. Siste sving. Den merkelige lille bakken én siste gang. Og så var jeg i mål for andre gang denne dagen, femten minutter tidligere enn noen gang før, og denne gangen var det ingen som sparket meg ut i banen igjen.




Den umiddelbare og vanvittig deilige lettelsen over å ha fullført - med glans - et løp man hadde bestemt seg for å stå over. Foto: Neil @osloneil Dryland

Resultatet ble 3:22:37 på maraton, min nest raskeste noensinne, og 4:05:55 på 50K. Selv om den obsternasige djevelen på skulderen pirker meg i øret med den lille dejevelgaffelen sin og skråler om at det ikke er noen sak å løpe bra når underlaget er flatt, værforholdene svært kontrollerte, og jeg i stor grad slapp å passere løpere men kunne holde meg på optimal linje, lytter jeg mer til Chewbaccas oppmuntringer om at det var supert levert så tidlig på året, at jeg leverte kvalitetsvarer tross elendig opplading - og at det er i år vi omsider skal forenes.

Janicke

PS: Jeg er fullstendig klar over at det grenser til/er galskap å legge så mye i denne løpingen på mitt tross alt beskjedne nivå, men til syvende og sist er det en enorm berikelse å ha noe som betyr så mye for en. Og de heftige oppturene... Jeg ville definitivt ikke vært dem foruten. Det gjelder faktisk de fleste nedturene også. 

mandag 30. januar 2017

Bombastisk og fullstendig upålitelig

Hvorvidt egenskapene i tittelen er sider som utvikles gjennom løpingen, eller personlighetstrekk som bidrar til at man blir en løper, vet jeg ikke. Det blir litt som med høna og egget. Det jeg vet er at løpere ofte er veldig bestemte og tydelige, men at man kan ikke stole på et ord av det de sier. I alle fall ikke det som dreier seg om deres egen løping.

For å starte med en av historiens største løpere; Grete Waitz. Etter målgangen for sitt aller første maratonløp, New York City Marathon 1978, utbrøt hun visstnok rimelig klart og tydelig at hun aldri skulle løpe det igjen. Jeg er litt usikker på om hun mente at hun aldri skulle løpe maraton generelt igjen, eller om det spesifikt dreide seg om dette maratonløpet i New York, som hun attpåtil nettopp hadde vunnet. Det har i grunn ingen betydning; Grete Waitz løp naturligvis en drøss flere maraton, og på hennes imponerende merittliste står hele ni seire i New York City Marathon.  



Aldri mer! Grete i mål som vinner i New York City Marathon for første av ni ganger på ti år.

Selv om hun er alene om den seiersrekken er hun absolutt ikke alene om å utbasunere absolutte beslutninger og senere gjøre det stikk motsatte. Et par egenskaper jeg opplever at en stor andel løpere har er nettopp å være voldsomt bombastiske og totalt upålitelige.

Jeg lar meg fremdeles lure av tilsynelatende oppriktige og overbevisende påstander fra løpere jeg treffer i forskjellige sammenhenger. For eksempel kan de være klinkende klare på at deltakelse i løp, langdistanseløping eller vilje til å løpe fortere ikke ligger for dem. De trives godt med sine to-tre mil-turer i uken og har ikke ambisjoner om noe mer enn det. Ofte går det bare noen måneder før de dukker opp med ny spenst i steget og stolt glød i blikket, ivrige etter å fortelle om sin løpsdebut, en maratonpåmelding eller nyutklekkede, hårete tidsmål.

I den første samtalen jeg hadde med en som nå er en veldig god venninne - det var under en økt med løpegruppa, der hun deltok for første gang - fikk jeg svært så tydelig forklart at lenger en halvmaraton var helt uaktuelt for henne og dessuten bare tull. Hvorfor noen i det hele tatt holdt på med slikt var langt utenfor hennes fatteevne. Senere har jeg lært at denne personen har enormt mange fine egenskaper, men når det kommer til løping har jeg utallige ganger kunnet slå fast at hun ikke har en eneste prinsippfast celle i hele kroppen. Ikke bare løp hun maraton allerede et halvt år etter vårt omtalte første møte, hun har blitt bitt av ultra-basillen. De siste årene har hun løpt en lang rekke ultraløp og hun prater sågar ivrig om at det hadde vært spennende å finne ut hvor langt hun kunne takle å løpe på én dag.





Mye vil ha mer - bare å fortsette å løpe.



Det er veldig forståelig at mistro dominerer blikkene og kommentarene til dem jeg forteller at ultra ikke er noe for meg, eller at for den saks skyld at jeg skal ta det helt med ro i et løp. Både før og etter at jeg løp min første maraton var jeg klinkende klar på - og mente faktisk fullstendig oppriktig - at det skulle bli med den ene. ”Once in a lifetime” og alt det der. Lenger enn maraton? Aldri! Sa jeg. Ni år senere løper jeg "maraton eller lenger" for 33. gang i mitt femte ultraløp, Bislett 50K Indoor Challenge. Når det er sagt må det virkelig ikke herske noen tvil om saken: ultraløping er absolutt ikke noe for meg; Det tar altfor lang tid og er altfor vondt!


Er bare veldig sugen på  Comrades Marathon i Sør-Afrika (ca 90 km) neste år, og har blitt med på planleggingen av noe veldig mye lenger sammen med to, tre andre - blant annet den omtalte "maks halvmaraton"-venninnen.

Janicke

(Teksten har tidligere vært på trykk i bloggforfatterens faste spalte "Lettbent om løping" i Runner's World)

lørdag 21. januar 2017

Ute og løper!

Ajajaj, det har blitt stusselig med innlegg på bloggen hittil i år gitt. At det første i 2017 kommer helt på tampen av januar skyldes enkelt og greit at alternativet ville vært å droppe løpeturer. I "de hårete måls år" er det en ikke gangbar prioritering.


På jobb startet det nye året som det gamle sluttet: Travelt! Når man i tillegg setter i gang oppussingsprosjekter i den hjemlige hulen og for alvor fordyper seg i et seriøst treningsregime samtidig... Vel, det blir ikke mye tid til overs.

Heldigvis flommer det over av pågangsmot! Å identifisere og glede seg over positive sider av et traurig halvår (en skadet løper er virkelig en gjennomgående trist figur) er kun mulig når perioden er tilbakelagt. Nå har jeg funnet flere: Lysten til å lykkes, og til å gjøre det som må til, er sterkere enn noen gang. Jeg innbiller meg også at jeg er hakket smartere. At jeg av frykt for ny skadeperiode kommer til å være mer våken på viktige signaler. I den engelske podcasten Marathon Talk ble det sagt at dersom man opplever den samme plagen tre løpeturer på rad, så er det på tide å ta det på alvor og oppsøke hjelp. Det kan virke opplagt, men vi løpere er litt skrudd. Aldri mer skal jeg bare fortsette løpetur etter løpetur selv om løpestilen den første kilometeren mest minner om Quasimodos, fordi det "går seg til" etter hvert og jeg mener jeg "løpe meg gjennom det". Lyder det kjent? Anyone?
 





Tidlig høst 2016 - En skadet løper er virkelig en trist figur. Herlige, bare skogsstier og deilig temperatur forverrer bare humøret når det ikke kan utnyttes.

Et gnistrende pågangsmot er virkelig avgjørende i disse dager. At det er mørkt og tidvis kaldt krever litt ekstra vilje. Det verste er imidlertid det varierende føret. Mølle-løs som jeg er etter flytting sist sommer løpes hver eneste kilometer utendørs. Det er virkelig en prøvelse for viljestyrken, men i dét er ny lærdom funnet. Løpenerd har jeg vært noen år, men viljen til å lykkes i år har tatt meg enda noen hakk videre. Aldri før har løpingen vært så planlagt som nå:

  • Alle økter fra Pete Pfitzinger og Scott Douglas' Advanced Marathoning treningsprogram, hele veien frem til Boston Marathon den 17. april, er lagt i kalenderen. 
  • Ved begynnelsen av hver uke sjekker jeg at gjennomføring av øktene blir mulig den aktuelle dagen. Skulle det vise seg umulig omrokkeres øktene, og da i tråd med grunntanken om fordeling av harde og lette dager. 
  • Til sist konsulteres yr.no. Så langt det lar seg gjøre unngår jeg å ta kvalitetsøktene på ekstrem-dager, enten det handler om vind, is eller kulde. Sistnevnte har heldigvis ikke vært så galt denne vinteren, men før langturen sist søndag anskaffet jeg varme "hummervotter" fordi jeg visste at ingen av løpevantene jeg har ville være varme nok. 





Tilpassing til forholdene - Så langt det går unngår jeg pigg og løper med vanlige løpesko. Det går stort sett greit, men da det skulle løpes distanse med 10 x 100-meters drag på det underkjølte regnet som glaserte veier og fortau tirsdag denne uken måte jeg krype til korset. Altså snøre på piggene. Euforisk etter en knalløkt på et "umulig" underlag ble muligens kjærligheten til løpeskoene i overkant sterk.

Å være forberedt øker autopilot-evnen. Man slipper "overraskelsene" som gjør det så besnærende lett å stå over en økt. Joda; Det kjennes så absolutt tidvis på mangel på - og til og med fravær av - lyst til å begi seg ut, frykt for de tøffe øktene og ikke minst aversjon mot denne årstidens løpsmessige utfordringer generelt. Å ikke gjennomføre blir dog aldri vurdert seriøst.

Så når det er litt stille her på bloggen så er det bare den aller beste årsak som ligger bak; Jeg er ute og løper!

Janicke