søndag 19. februar 2017

Bislett 50K indoor Challenge 2017 - Svimlende lykke!

Trening man vurderer å skippe har en tendens til å belønne en med ekstra godfølelse når man allikevel gjennomfører. Den erfaringen tas til et fullstendig nytt nivå når man bare er en skarve akseptabel unnskyldning unna å skippe langdistanseløp man er påmeldt til.

Det var virkelig ufattelig nære på at resultatlisten i Bislett 50K Indoor Challenge skulle få trebokstavsforkortelsen DNS - did not start - etter mitt navn. Det ville ikke vært første gang i løp generelt, men jeg tror ikke det har skjedd i maraton eller ultra siden helseutfordringer forhindret meg i å løpe mitt andre maraton - Berlin - tilbake i 2009 og 2010.

Uroen for Bislett startet for to uker siden. Det er ikke til å komme unna at å skulle løpe 92 runder nede i bunker-tunnelen under Bislett-tribunen er ren og skjær galskap (jeg avstår glatt fra å si noe mer om den mentale helsen til de som løper langt flere runder i lenger ultraløp der nede). Å ha gjort det før, og vite nogenlunde hva man går til, hjelper svært lite. Heller motsatt. Jeg forbannet den hersens påmeldingsiveren min, og ikke minst forbannet jeg overmotet som i desember fikk meg til å endre fra pulje to - de som forventer å bruke mer enn fire timer - til første pulje. Jepp; De som skal løpe på fire timer eller raskere.

Den siste uken var selvtilliten på bunnivå, og selv om det primært var jobb som ødela nattesøvnen bidro også Bislett-usikkerheten på selvforsterkende vis til våkne, grublende timer midt på natten. Da SMS'en med informasjon om startnummer fra ToppTid plinget inn på torsdag bar det virkelig utfor, og ved tre-draget natt til fredag bestemte jeg meg for å stå over. Argumentasjonen var åpenbar: Boston er jo det egentlige målet nå. Jeg er altfor sliten og 50K vil ødelegge treningen fremover. Det fikk bli DNS denne gangen. Med den beslutningen tatt fikk jeg meg et par-tre timer god søvn, og at søvn er viktig både fysisk og mentalt er det liten tvil om. Neste morgen klarte jeg ikke lenger å akseptere argumentasjonen for DNS, og fant i stedet løsninger som gjorde det mindre skremmende å stille til start. Selv i pulje én:
  • Å ta det som en kvalitets-langtur. Om jeg holdt maratontempo i 35 kilometer ville det være topp trening mot Boston og jeg ville ikke være til hinder for fartskanonene på Bislett. En såpass god treningsøkt er veldig vanskelig å ta alene, spesielt på dette forferdelige vinterføret. 
  • Dersom jeg skulle klare å kjempe meg inn til maratondistanse ville jeg være i rute mot målet om å fullføre 40 maraton før 19. november.
  • Etter maraton fikk det heller bli min første DNF - did not finish. Tanken på Boston underbygget at det var en klok beslutning, men om jeg allikevel skulle klare å kare meg inn de siste 14 rundene til 50K fikk det være en finfin bonus.
Jeg minnet meg også på at Tokyo ble løpt relativt bra etter en lang rekke nær søvnløse netter. Det kunne jo være at jeg kom til å takle det også denne gang. Gledet jeg meg? Nei, absolutt ikke. Men å ha konvertert fra et løp på 50 kilometer til en kvalitetslangtur på 35 gjorde det håndterbart. For å unngå å erte opp nervøsiteten utsatte jeg alle løpsforberedelser, og da jeg krøp i seng ved halv tolv-tiden fredag kveld, slo det meg at jeg antakelig burde ha bestemt meg for sko og antrekk. Kanskje til og med ha pakket bag'en...




Løpsforberedende Excel-nerding. For å løpe 50 km på fire timer måtte rundetidene være 2:37. I så fall måtte maraton løpes på 3:22:13. Bare én gang har jeg løpt maraton raskere enn det... 

Fem timer senere kunne jeg glemme å sove mer. For å unngå at nervene vokste seg større igjen lot jeg Excel-nerden i meg utfolde seg med rundetider og målsettinger. Strategien fungerte dårlig, og for første gang den siste tiden var jeg takknemlig for å være i første pulje med start kl 10:00 og ikke 14:45 så jeg slapp å vente lenger. Jeg kunne ikke annet enn å flire av meg selv da jeg forsøkte å låse opp den ulåste garasjen med bilnøkkelen. Nei, bare å få dette overstått!

Hvorfor velger over 200 løpere å trekke ned i betongtunnelen under Bislett for å løpe 92 runder? Årsakene er utrolig nok flere, men den gode stemningen er en åpenbar faktor. Har man løpt litt kjenner man gjerne mange andre, og man får i tillegg hilst på løpere man så langt bare har "truffet" på insta og Strava. Jo, det er klart det er ensformig å løpe rundt og rundt og rundt, men man får avbrekk i form av ulike tilskuere og heiing på hver langside. Å bli passert, og passere andre løpere, gir også variasjon fra det helt monotone. Så er det i grunn gull for en smådesperat, mølleløs løper med sterke vinteraversjoner å få løpe løp i kort skjørt og singlet på garantert snø- og isfritt føre.

Med bare seksti løpere i pulje én fikk vi raskt godt med plass, og selv om  jeg selv ikke passerte mange løpere, var ikke andre løperes passering av meg såpass hyppig at jeg følte meg i veien, slik jeg hadde fryktet. Jeg bestemte meg for å starte relativt forsiktig, komme opp i plan på mellom 4:40 og 4:37-tempo og se hvor langt det holdt. Gitt at jeg klarte å holde det tempoet i 35 kilometer var dagens innsats godkjent. Dette målet, som jeg regnet med var gjennomførbart på tross av den elendige oppladningen, ble redningen ettersom det plasserte skuldrene på rett høyde. Lave skuldre har vist seg å funke veldig bra for meg før...

Tidligere år har jeg ikke brydd meg om rundetider på Bislett. Jeg løper med footpod og har hatt relativt bra oppfatning av tempo. Da kontor-kollega Andreas Gossner fortalte at han trykket lap-knappen hver runde tenkte jeg at det måtte være pes å huske på, og potensielt ødeleggende irriterende å glemme. Allikevel, muligens inspirert av Excel-øvelsen tidligere på morgenen, bestemte jeg meg for å gjøre nettopp det. Det var en lykkelig avgjørelse og underveis sendte jeg mang en takknemlig tanke til Andreas. Ikke minst da Garmin ca halvveis rapporterte om lavt batteri på footpoden.

Som vanlig lot jeg meg overraske over alle de (utelukkende menn) som drar avgårde i høyere tempo enn det målene de har fortalt om på forhånd skulle tilsi. Begredelig selvtillit har sine fordeler; Jeg holdt meg helt og holdent til planen og lap'et runde på runde med bare tre-fire sekunders variasjon. Selv om jeg vet at jeg er flink til å finne rytmen, blir jeg fascinert over at man løper (og det gjelder mange flere enn meg) de 546 meterne på tilnærmet samme tid.




Jevne laps og god kontroll. Betryggende underveis, og artig å studere for Strava-nerden etterpå.

Etter et antall runder ble jeg bevisst på at jeg hadde en person i hælene. Jeg fikk ikke med meg hvem det var ut over at det var en mann. Det er risikofylt å snu seg helt rundt når man løper rundt og rundt i godt tempo. I begynnelsen ventet jeg på at han skulle passere, men etter hvert innså jeg at han "hang på ryggen min". Jeg antar at min evne til å løpe veldig jevnt er årsak til at jeg ofte opplever det. Det er ikke så ofte jeg legger merke til det underveis, slik som nå, men nesten flere ganger enn ikke overraskes jeg av et klaps på skulderen og "Thank you!" etter målgang. Det byr jeg mer enn gjerne på. Så også nå. Det eneste jeg passet på var å tydelig markere når jeg skulle plukke opp en kopp vann fra serveringsbordet.

Det er en annen ting som er veldig bra på Bislett. Man har full kontroll på hvor man kan fylle på med drikke og næring. Nøyaktig hver 546. meter kan man plukke med seg en kopp vann, sportsdrikk, cola eller lunken kaffe, eller en sjokoladebit, havrekjeks, salt kjeks, banan og etterhvert også brødskiver med ulikt pålegg. Serveringsfatene fikk stå urørt for meg. Etter å ha fått trøbbel med magen i fjor bestemte jeg meg for å bare fylle på med vann derfra. Et par slurker hver tiende kilometer. I lommene på skjørtet hadde jeg rundt 20 saltlakris-biter (et tips jeg har adoptert fra Pippi og Proffen-kollega Mette) som jeg tok én av hver femte kilometer. Det gir nok ikke stort ekstra energi, men bidrar med litt motivasjon og deler opp distansen. Whatever works, eller hva?




Stort sett fornøyd underveis - og med skjørtelommene fulle av salt lakris. Foto hentet fra Kondis' reportasje fra løpet. Fotograf: Per Inge Østmoen.

Etterhvert våget jeg å tro på at kroppen kom til å ta meg helt frem til maratondistanse. Selv om jeg trykket inn lap-knappen og fulgte med på rundetidene, glemte jeg stadig å se hvor mange runder jeg hadde løpt. Fordelen med dét var at jeg flere ganger fikk gleden av å oppdage at jeg hadde løpt flere runder enn jeg trodde. Klokken viste 30 og etter hvert 35 kilometer, og jeg følte meg stadig sterk, stødig og optimistisk. Jeg forsøkte å huske hvilken maratontid en rundetid på 2:37 ville gi, men klarte ikke å komme på det. Jeg forsøkte også å finne ut om det var noen lett måte å regne det ut på, men løping og matte... Det var bare å glemme.

Det må ha vært rundt 37-38 kilometer da jeg igjen fikk øye på ryggen til Thomas Stordalen. Han, og flere andre som hadde passert meg noen runder i starten, hadde fått erfare at "hjulene hadde falt av", og nå var det min tur til å passere dem. En opplevelse som både gleder og smerter. På den positive siden betyr det at man gjør det godt selv, men det er kjipt å se folk man unner alt godt slite. Vi konkurrerer jo ikke mot hverandre. Rett før jeg kom opp på siden av ham skvatt jeg til av en kraftig røst rett bak meg: "KOM IGJEN THOMAS! HENG DEG PÅ HER! JANICKE LØPER KNALLBRA. HENG DEG PÅ RYGGENE VÅRE, DET ER PLASS TIL FLERE HER!" Eller noe lignende. Det viste seg å være Even Nedberg som hadde vært min følgesvenn gjennom mange runder. Oppmuntringen til Thomas gjorde dessverre ikke stort for ham, men den ga meg en real boost. Jeg visste at distansen på Garmin var litt optimistisk, men løpingen var fremdeles helt kontrollert og det var jo bare maraton jeg siktet mot. Deretter kunne - skulle - jeg gi meg. Alternativt bare jogge helt rolig i mål.

Selv om jeg hadde full koll på rundetidene visste jeg altså ikke hva slags maratontid det lå an til å bli. Antakelig under 3:25, men kunne det bli ned mot pers? Eller til og med en deilig ny PB? For en start på året det ville vært! Fartsøkningen holdt i tre kilometer, men da begynte det å røyne på og magen varslet at den ikke var helt happy. På dette tidspunktet var jeg også klar over at det ikke kom til å bli ny maraton-pb, så jeg valgte å roe tempoet noe. Det kom ikke til å bety stort uansett. Even passerte meg og jeg gjorde et halvhjertet forsøkte på å henge meg på hans rygg, men den ség unna. Seks, fem fire... Fire runder igjen til maraton. Fire runder igjen til hvile!

Så til noe av det som virkelig er gull på Bislett: Tilskuerne! Marit Aamdal var på plass fra start for å heie frem sin kjære, men hun delte raust av sin heiing også med oss andre. Store smil og tomler opp runde etter runde. Imponerende! Senere kom Neil Dryland til, og i inngangsområdet ble det stadig flere folk. Enormt oppbyggende oppmuntringer fra kontorkollega Sara Skarabot Pedersen, Nina Wavik Ytterstad, Maratonmamma Lise Lysfjord Pettersen, Anita Kråkmo, Anja Vaskinn og mange flere kjente, bekjente og ukjente hver halve runde... Det var bare å kjempe på!

Målgang på Bislett er litt merkelig generelt, og enda mer nå som jeg skulle gå i mål før den egentlige distansen på 50 kilometer var nådd. Selv om noen hadde fullført full distanse på dette tidspunktet, så fortsatte jo de aller fleste å passere. Jeg kom meg ut av banen, stoppet og plasserte hendene på lårene. Glad og fornøyd over å ha klart i alle fall to av dagens mål: Real treningstur på over 35 kilometer OG fullført maraton nummer 33! Jeg visste ikke nøyaktig hva tiden hadde blitt, men visste at den antakelig var den beste siden persen i London i april i fjor. Lettelsen ble imidlertid kortvarig, for ved målstreken stod Marit og Neil, og de aksepterte ikke min DNF på 50. "Kom igjeeeen, du har bare fjorten runder igjen. Det fikser du," sa Neil på en måte som ikke ga noe som helst rom for diskusjon. Litt forfjamset, og muligens også småflau over å ha vært så innstilt på DNF, forsøkte jeg meg med at jeg bare skulle hvile litt, men heller ikke det ble akseptert. "Nei, kom deg avgårde!" fortsatte Neil, og Marit sluttet seg til med et lyst og overbevisende "Du klarer dette Janicke, 14 runder går bra!"

Så var jeg ute på runddansen igjen. De neste seks rundene var fylt av en løpende vurdering om hvorvidt jeg allikevel skulle hoppe av, men heller ikke denne gang klarte jeg å identifisere gode nok grunner. Farten ble kraftig redusert, rundetidene lå nå på tre minutter, men jeg passerte andre løpere hyppigere enn tidligere, og heiingen i publikumssonene ble opplevd enda sterkere. Åtte runder igjen. Syv. Seks, fem, fire. Tre ganger unnet jeg meg en slurk cola og tok den gående. Tre. To. Herregud! Bare én runde igjen og jeg kommer til å knuse rekorden min på 50 km! Det fantes krefter igjen og for en følelse det var å løpe gjennom sprintsonen den siste gangen. Siste sving. Den merkelige lille bakken én siste gang. Og så var jeg i mål for andre gang denne dagen, femten minutter tidligere enn noen gang før, og denne gangen var det ingen som sparket meg ut i banen igjen.




Den umiddelbare og vanvittig deilige lettelsen over å ha fullført - med glans - et løp man hadde bestemt seg for å stå over. Foto: Neil @osloneil Dryland

Resultatet ble 3:22:37 på maraton, min nest raskeste noensinne, og 4:05:55 på 50K. Selv om den obsternasige djevelen på skulderen pirker meg i øret med den lille dejevelgaffelen sin og skråler om at det ikke er noen sak å løpe bra når underlaget er flatt, værforholdene svært kontrollerte, og jeg i stor grad slapp å passere løpere men kunne holde meg på optimal linje, lytter jeg mer til Chewbaccas oppmuntringer om at det var supert levert så tidlig på året, at jeg leverte kvalitetsvarer tross elendig opplading - og at det er i år vi omsider skal forenes.

Janicke

PS: Jeg er fullstendig klar over at det grenser til/er galskap å legge så mye i denne løpingen på mitt tross alt beskjedne nivå, men til syvende og sist er det en enorm berikelse å ha noe som betyr så mye for en. Og de heftige oppturene... Jeg ville definitivt ikke vært dem foruten. Det gjelder faktisk de fleste nedturene også. 

mandag 30. januar 2017

Bombastisk og fullstendig upålitelig

Hvorvidt egenskapene i tittelen er sider som utvikles gjennom løpingen, eller personlighetstrekk som bidrar til at man blir en løper, vet jeg ikke. Det blir litt som med høna og egget. Det jeg vet er at løpere ofte er veldig bestemte og tydelige, men at man kan ikke stole på et ord av det de sier. I alle fall ikke det som dreier seg om deres egen løping.

For å starte med en av historiens største løpere; Grete Waitz. Etter målgangen for sitt aller første maratonløp, New York City Marathon 1978, utbrøt hun visstnok rimelig klart og tydelig at hun aldri skulle løpe det igjen. Jeg er litt usikker på om hun mente at hun aldri skulle løpe maraton generelt igjen, eller om det spesifikt dreide seg om dette maratonløpet i New York, som hun attpåtil nettopp hadde vunnet. Det har i grunn ingen betydning; Grete Waitz løp naturligvis en drøss flere maraton, og på hennes imponerende merittliste står hele ni seire i New York City Marathon.  



Aldri mer! Grete i mål som vinner i New York City Marathon for første av ni ganger på ti år.

Selv om hun er alene om den seiersrekken er hun absolutt ikke alene om å utbasunere absolutte beslutninger og senere gjøre det stikk motsatte. Et par egenskaper jeg opplever at en stor andel løpere har er nettopp å være voldsomt bombastiske og totalt upålitelige.

Jeg lar meg fremdeles lure av tilsynelatende oppriktige og overbevisende påstander fra løpere jeg treffer i forskjellige sammenhenger. For eksempel kan de være klinkende klare på at deltakelse i løp, langdistanseløping eller vilje til å løpe fortere ikke ligger for dem. De trives godt med sine to-tre mil-turer i uken og har ikke ambisjoner om noe mer enn det. Ofte går det bare noen måneder før de dukker opp med ny spenst i steget og stolt glød i blikket, ivrige etter å fortelle om sin løpsdebut, en maratonpåmelding eller nyutklekkede, hårete tidsmål.

I den første samtalen jeg hadde med en som nå er en veldig god venninne - det var under en økt med løpegruppa, der hun deltok for første gang - fikk jeg svært så tydelig forklart at lenger en halvmaraton var helt uaktuelt for henne og dessuten bare tull. Hvorfor noen i det hele tatt holdt på med slikt var langt utenfor hennes fatteevne. Senere har jeg lært at denne personen har enormt mange fine egenskaper, men når det kommer til løping har jeg utallige ganger kunnet slå fast at hun ikke har en eneste prinsippfast celle i hele kroppen. Ikke bare løp hun maraton allerede et halvt år etter vårt omtalte første møte, hun har blitt bitt av ultra-basillen. De siste årene har hun løpt en lang rekke ultraløp og hun prater sågar ivrig om at det hadde vært spennende å finne ut hvor langt hun kunne takle å løpe på én dag.





Mye vil ha mer - bare å fortsette å løpe.



Det er veldig forståelig at mistro dominerer blikkene og kommentarene til dem jeg forteller at ultra ikke er noe for meg, eller at for den saks skyld at jeg skal ta det helt med ro i et løp. Både før og etter at jeg løp min første maraton var jeg klinkende klar på - og mente faktisk fullstendig oppriktig - at det skulle bli med den ene. ”Once in a lifetime” og alt det der. Lenger enn maraton? Aldri! Sa jeg. Ni år senere løper jeg "maraton eller lenger" for 33. gang i mitt femte ultraløp, Bislett 50K Indoor Challenge. Når det er sagt må det virkelig ikke herske noen tvil om saken: ultraløping er absolutt ikke noe for meg; Det tar altfor lang tid og er altfor vondt!


Er bare veldig sugen på  Comrades Marathon i Sør-Afrika (ca 90 km) neste år, og har blitt med på planleggingen av noe veldig mye lenger sammen med to, tre andre - blant annet den omtalte "maks halvmaraton"-venninnen.

Janicke

(Teksten har tidligere vært på trykk i bloggforfatterens faste spalte "Lettbent om løping" i Runner's World)

lørdag 21. januar 2017

Ute og løper!

Ajajaj, det har blitt stusselig med innlegg på bloggen hittil i år gitt. At det første i 2017 kommer helt på tampen av januar skyldes enkelt og greit at alternativet ville vært å droppe løpeturer. I "de hårete måls år" er det en ikke gangbar prioritering.


På jobb startet det nye året som det gamle sluttet: Travelt! Når man i tillegg setter i gang oppussingsprosjekter i den hjemlige hulen og for alvor fordyper seg i et seriøst treningsregime samtidig... Vel, det blir ikke mye tid til overs.

Heldigvis flommer det over av pågangsmot! Å identifisere og glede seg over positive sider av et traurig halvår (en skadet løper er virkelig en gjennomgående trist figur) er kun mulig når perioden er tilbakelagt. Nå har jeg funnet flere: Lysten til å lykkes, og til å gjøre det som må til, er sterkere enn noen gang. Jeg innbiller meg også at jeg er hakket smartere. At jeg av frykt for ny skadeperiode kommer til å være mer våken på viktige signaler. I den engelske podcasten Marathon Talk ble det sagt at dersom man opplever den samme plagen tre løpeturer på rad, så er det på tide å ta det på alvor og oppsøke hjelp. Det kan virke opplagt, men vi løpere er litt skrudd. Aldri mer skal jeg bare fortsette løpetur etter løpetur selv om løpestilen den første kilometeren mest minner om Quasimodos, fordi det "går seg til" etter hvert og jeg mener jeg "løpe meg gjennom det". Lyder det kjent? Anyone?
 





Tidlig høst 2016 - En skadet løper er virkelig en trist figur. Herlige, bare skogsstier og deilig temperatur forverrer bare humøret når det ikke kan utnyttes.

Et gnistrende pågangsmot er virkelig avgjørende i disse dager. At det er mørkt og tidvis kaldt krever litt ekstra vilje. Det verste er imidlertid det varierende føret. Mølle-løs som jeg er etter flytting sist sommer løpes hver eneste kilometer utendørs. Det er virkelig en prøvelse for viljestyrken, men i dét er ny lærdom funnet. Løpenerd har jeg vært noen år, men viljen til å lykkes i år har tatt meg enda noen hakk videre. Aldri før har løpingen vært så planlagt som nå:

  • Alle økter fra Pete Pfitzinger og Scott Douglas' Advanced Marathoning treningsprogram, hele veien frem til Boston Marathon den 17. april, er lagt i kalenderen. 
  • Ved begynnelsen av hver uke sjekker jeg at gjennomføring av øktene blir mulig den aktuelle dagen. Skulle det vise seg umulig omrokkeres øktene, og da i tråd med grunntanken om fordeling av harde og lette dager. 
  • Til sist konsulteres yr.no. Så langt det lar seg gjøre unngår jeg å ta kvalitetsøktene på ekstrem-dager, enten det handler om vind, is eller kulde. Sistnevnte har heldigvis ikke vært så galt denne vinteren, men før langturen sist søndag anskaffet jeg varme "hummervotter" fordi jeg visste at ingen av løpevantene jeg har ville være varme nok. 





Tilpassing til forholdene - Så langt det går unngår jeg pigg og løper med vanlige løpesko. Det går stort sett greit, men da det skulle løpes distanse med 10 x 100-meters drag på det underkjølte regnet som glaserte veier og fortau tirsdag denne uken måte jeg krype til korset. Altså snøre på piggene. Euforisk etter en knalløkt på et "umulig" underlag ble muligens kjærligheten til løpeskoene i overkant sterk.

Å være forberedt øker autopilot-evnen. Man slipper "overraskelsene" som gjør det så besnærende lett å stå over en økt. Joda; Det kjennes så absolutt tidvis på mangel på - og til og med fravær av - lyst til å begi seg ut, frykt for de tøffe øktene og ikke minst aversjon mot denne årstidens løpsmessige utfordringer generelt. Å ikke gjennomføre blir dog aldri vurdert seriøst.

Så når det er litt stille her på bloggen så er det bare den aller beste årsak som ligger bak; Jeg er ute og løper!

Janicke

torsdag 29. desember 2016

Sju kjappe kirker og en overraskende rask Ribbe

Julen er tradisjonenes store høytid. Vi har alle en del like og ulike ting som bare må være på plass for å få den gode julefølelsen. De fleste tradisjonene har ingenting med løping å gjøre (det får være grenser), men jeg ser ikke bort fra at det i år er blitt etablert en ny, tredje, juleløpetradisjon for min del.

SkiLøpernes julejogg ble i år arrangert for sjette gang og er den perfekte start på julaften! Det kan jo ikke bli feil når en stor gjeng nissekledde løpere treffes klokken åtte på morgenen. Enkelte er riktignok sjokkerte over at de faktisk har stått opp tidlig for å løpe på selveste julaften, men humøret er gjennomgående på topp.




Førti nisser og en hund var ikke rekord, men gjengen satt preg på den vakre julemorgenen der de travet gatelangs. 

Fast avslutning for SkiLøpernes julejogg er noen runder rundt juletreet på rådhusplassen, men i år fikk jeg ikke vært med på det. Vi var to avhoppere som skulle henge oss med på en annen løpetur; Etter ca seks kilometer, og nær Ski Nye Kirke, møtte vi som planlagt gjengen som var i gang med "7-kirkerunden". Etter en kjapp hilse-stopp ønsket SkiLøperne og 7-kirkerunden-løperne hverandre "Goood juuul" før vi fortsatte i hver vår retning.

Da facebook-invitasjonen til 7-kirkerunden dukket opp i begynnelsen av desember var jeg veldig i tvil om jeg skulle tørre å bli med. En kjapp kikk på deltakerlisten ga følelsen av å skulle løpe med kenyanere, men ettersom det stod at den ca 33 kilometer lange runden skulle løpes i 5-minutterstempo tok jeg sjansen. En bra treningsøkt, bevares, men absolutt gjennomførbart. I verste fall skulle det gå fint å finne veien hjem på egenhånd. At jeg få dager senere kastet meg med på en særdeles kilometer-tung julekalender var antakelig ikke det smarteste når man var smånervøs fra før, men det fikk stå til.

Godt oppvarmet etter starten med SkiLøperne gikk det heldigvis helt greit å løpe videre i høyere tempo, og snart var vi ved kirke nummer to på runden: Nordby.



Nordby kirke er 7-kirkerundens andre stopp, og hit ankom vi i samlet tropp. Fra venstre: Lasse, Espen, Jann, Espen, Vidar, ego og Roger. Foto: Frode Monsen/Sportsmanden

Også neste etappe, ned mot Nesset og over Kjærnes løp gjengen samlet. Dette var fullstendig ukjent område for meg. Her ville jeg for enhver pris ikke miste gjengen. Feltet ble spredt da vi løp inn i et skogsområde og tok fatt på noen heftige bakker og smalere stier, men jeg hadde tre løpere bak meg og så glimtvis en refleksvest foran i løypa. Alt under kontroll.

Beina fungerte bedre enn fryktet, men oppoverbakkene avslørte at det ikke var mye "saft" igjen etter månedens kalender-kjør. Det var godt å være blant de første som kom frem til kirke nummer tre, Oppegård, nær Roald Amundsens hjem på Svartskog. Tid til litt hvile og energipåfyll før jakten på neste kirke startet.





7-kirkerundens initiativtaker, Jann, delte ut obligatorisk julemarsipan ved Oppegård kirke. Foto: Frode Monsen

Og nå kunne det virke som om det handlet om jakt. Oppegård kirke ble den siste kirken vi beskuet i samlet flokk. I de slakke nedoverbakkene mot Gamle Mossevei og Gjersjøen ble tempoet skrudd markant opp, og i bakkene opp mot Kolbotn (og kirke nummer fire) var "halvkenyanerne" vekk, mens Sportsmanden-Frode, Vidar og jeg dannet en veldig hyggelig baktropp.



Vidar og Frode ved kirke nummer seks; Greverud. Frode hadde planlagt å nøye seg med fem kirker, men i det strålende været - og Vidar og mitt gode selskap naturligvis - ble han med og plukket alle sju. 

I det fantastiske solskinnet skravlet vi oss forbi de neste kirkene på runden: Sofiemyr (#5), Greverud (#6) og endelig Langhus (#7) hvor vi møre og lykkelige skålte i en vørterøl som Frode tryllet frem fra bilen. Før våre veier skiltes ble vi enige om å gjenta bedriften neste år (= ny tradisjon), men jeg innrømmer glatt at det etter 35,5 kilometer var gull å få skyss de seks kilometerne hjem til Ski. Nå måtte det hurtigrestitueres frem til julens andre veletablerte juleløpetradisjon:

Löplabbets Ribbemaraton! For tredje juledag var det igjen duket for det avslappede og uformelle løpet med start på Löplabbet i Sandvika og mål på Löplabbet i Ski. Løpet strutter av sjarm; Løypa er ikke merket og nokså kupert, man tar tiden sin selv og skravler med kjente og ukjente underveis. Her er det ingen fartsholdere, men mulighet for tidlig start og en dedikert baktroppansvarlig (les Petter Vabogs historie her) som motiverer og sørger for at alle kommer i mål. Jeg skjønner godt at Ribbemaraton har blitt så populært, ikke minst for maratondebutanter. Med nær 180 fullførende i år er "Ribbe" for alvor etablert som et av de største maratonløpene i Norge.

Selv om min opplading til løpet ble et raust stykke fra "boka", satt skuldrene lavt da jeg sammen med mange andre SkiLøpere gikk på toget i Ski og la ut på ferden mot Sandvika. Bare for å løpe hjem igjen. Löplabbets Ribbemaraton skulle uansett bare være en kosetur, så hva gjorde det vel at beina var stinne?


Trangt i butikken på Sandvika.

Man skal i utgangspunktet være selvforsynt i Ribbemaraton, så de aller fleste stiller med sekker, drikkebelter og/eller lignende. Ettersom det faktisk er fire energi-stasjoner med drikke, kjeks og boller, og et par bensinstasjoner langs løypa, valgte jeg å ikke ha med noe ut over telefonen og et bankkort. Det føles så mye friere å løpe uten noen form for oppakkning.

Klassiske mål for Ribbemaraton er å kose seg, å fullføre, å få en god treningsøkt og lignende. Her er det befriende fritt for perse-prat. For egen del var målet alle de nevnte. Bein, kropp og løpeglede - autopiloten - skulle få full kontroll.

Joda, skuldrene satt lavt, men jeg var småkald og ville få opp litt varme; Like greit å ta teten ut fra start... Foto: Gry Løberg

Da Löplabbet-sjef Geir Frykholm sendte den rekordstore troppen av gårde mot Ski klokken 10:00 var  det småkjølig, men vintersolen var i ferd med å krype over åskammene, og det tok ikke lang tid før lue og buff ble revet av. Jeg holdt meg til planen om å la kropp og løpsfølelsen styre tempoet, men ble litt overrasket over at kilometer etter kilometer tikket inn på under fem minutter. Burde jeg senke farten? Kom dette til å straffe seg? For hvor godt hadde jeg egentlig rukket å restituere etter julekalender og 7-kirkerunden? Jeg slo det fra meg. Om det skulle dukke opp en massiv vegg var det jo bare å gå. Og i aller verste fall kan man hoppe på et tog ettersom løypa i stor grad følger toglinjen mot Ski. Ribbemaraton er veldig fin sånn.

Frem til Skøyen løp jeg primært alene. Tetgruppen lå et stykke lenger frem, og så var det et lite stykke til neste gruppe bak meg. Fra Skøyen fikk jeg imidlertid selskap av en SkiLøperne-medløper som skulle debutere på maratondistansen denne dagen. Han skal løpe Berlin til høsten, og ville ta Ribbemaraton som en god langtur. Vi skravlet oss gjennom byen, og trippet rolig opp den lange seige bakken forbi Sjømannsskolen. Jeg hadde gledet meg til litt påfyll på den faste energi-stasjonen der, og vi nøt både utsikt og Cola før vi trippet videre oppover mens vi gnagde på hver vår Maryland Cookie. Det hadde gått en del timer siden frokost, så den smakte fortreffelig.

Det er i grunn ikke så mye å si om resten av løpet bortsett fra at maskineriet fungerte over forventning. Det ble mindre skravling etter hvert, men farten lå jevnt på pluss/minus fem minutter pr kilometer. Jeg nøt å løpe fokusert uten å slite, og kilometerne bare tikket unna. Rundt tretti kilometer begynte jeg å føle meg sulten og gledet meg til den annonserte energi-stasjonen ved Greverud. Den klarte vi imidlertid å overse, så det var bare å satse på at den tidligere fortærte Maryland-kjeksen ville holde hele veien inn. Det får kalles kalkulert risiko når man velger å løpe "fritt" uten medbrakt. På dette tidspunktet begynte tiden å interessere meg, så å stoppe for å kjøpe noe var ikke lenger aktuelt.

Ved passering 35 kilometer kunne jeg gratulere min SkiLøperne-medløper med distanse-pers og det som måtte sies å bli en svært god maraton-debut. Han kjente at kroppen var mør, men kondisjonen var det ikke noe å si på.

En runde rundt storsenteret måtte til for å være helt sikker på å ha løpt full maratondistanse, men så bar det opp til Löplabbet for registrering av tid, skravling og inntak av Cola og deilige hjemmebakte boller. Maraton er aldri gratis, men denne dagen var det klart billigere enn jeg er vant til.



To glade SkiLøpere i mål med "medaljen" som i Löplabbets Ribbemaraton passende nok er en lue. 

Med tiden 3:34:11 trodde jeg til og med en stund at Ribbemaraton ble min raskeste maraton denne høsten, men i Reykjavik gikk det et par minutter raskere. I en såpass tøff løype som Ribbemaraton, og med så kilometerstinne ben, er det uansett særdeles lovende for prosjekt "finishing unfinished business" i 2017. Noen dager restitusjon nå, så er jeg klar for å kutte ned på lapskausen og bygge opp kvaliteten i treningen.

Løpeåret er imidlertid ikke over. På lørdag er det duket for Sosialt Nyttårsmaraton i Oslo. Så langt jeg har forstått ble det opprettet av en person som hadde lyst på en langtur sammen med andre på nyttårsaften. Et fullstendig uformelt og sosialt lavterskelarrangement. Takket være facebook ser det nå ut til å bli rimelig stort. I skrivende stund er det nær nitti som skal og ytterligere160 som er er interesserte. Ses vi der?

Janicke

fredag 23. desember 2016

Å løpe eller å ikke løpe (på julaften)

Nylig postet en bekjent et spørsmål på facebook om hvorvidt folk skulle løpe på julaften. Blant svarene var en halvgretten kommentar, type: "Kan dere ikke bare slappe av litt akkurat den ene dagen?"

En gang var jeg blant dem. Det er ikke så veldig mange årene siden heller. Av årsaker jeg på den tiden ikke helt forstod selv, kjente jeg irritasjon ved synet av løpere, syklister og og lignende på julaften, nyttårsaften, påskeaften og 17. mai. Og alle andre helligdager for den saks skyld. Til dels synes jeg nok at mosjonister generelt var streberske.

Man trenger ikke være den skarpeste hobbypsykologen for å forstå at reaksjonen bunnet i ren og skjær misunnelse. At jeg innerst inne ønsket å være en av dem som var der ute og trimmet, heller enn den som stod på andre siden av vindusglasset og hoderystende betraktet dem.



I fjor var vi over 45 SkiLøperne-nisser som valgte å løpe julen inn fra klokken åtte til ni. 

De siste årene har det å løpe på røde dager blitt mer regelen enn unntaket. Kanskje er det nettopp fordi det var så fjernt for meg tidligere, at akkurat disse løpeturene er forbundet med ekstra forventning og glede. Å løpe på julemorgenen er nå en av de virkelig viktige juletradisjonene. I morgen er det sjette gang min lokale løpegruppe, SkiLøperne, møtes klokken "null-åtte-null-null" for en lett mil, med nisseluer på. Tilbake i sentrum tar vi noen runder rundt juletreet foran rådhuset, før vi med smil og klemmer ønsker hverandre en riktig god jul og jogger hjem til hver vår julefeiring.

Forhåpentligvis vekker den lange rekken med skravlende nisser i refleksvester mer julestemning enn irritasjon når den passerer gjennom Skis gater.

I morgen blir julaftenløpingen utvidet ytterligere. Som vanlig starter jeg med SkiLøperne, men underveis skal jeg henge meg på en annen gruppe som har som mål å passere syv kirker i trakten. Runden er totalt på 33 kilometer og farten skal visstnok ligge på rundt fem minutter pr kilometer. Det er en real treningsøkt for meg under normale omstendigheter. Takket være den tidligere omtalte julekalenderløpingen som har preget desember frykter jeg at det kan bli i overkant tøft.


Endelig ferdig med siste luke; de aller siste ti av trehundre julekalenderkilometer. Hadde det ikke vært for at jeg var så himla sliten, hadde jeg hoppet av glede.

Selv om det meste av julekalenderdistansen på trehundre kilometer har gått relativt rolig for seg, er beina skikkelig stinne. Den siste uken har dessuten deres desperate forsøk på å restituere gått ut over nattesøvnen. Jeg er rett og slett veldig sliten. Derfor er jeg forberedt på at det blir nødvendig å hoppe av og ta en raskere vei (eventuelt tog) hjem. Det får så være. Jeg har hatt lyst til å henge med på denne syv-kirkersturen flere år, og den som ikke våger... - og hele den regla der igjen.







World Marathon Majors-medaljen ble årets åpenbare favorittpepperkakeform! Sparer nok denne pepperkaken til etter årets åttende og siste 42,2 km, Löplabbets tradisjonsrike Ribbemaraton tredje juledag. 

Det bærer altså sannsynligvis kjepprett ut av komfortsonen i morgen tidlig, men enhver løper vet jo at kvaliteten på julekvelden - og alt annet etter løpeturer - er omvendt proposjonal med innsatsen på økten. Eller hva?

Kanskje ses vi gatelangs i morgen tidlig, eller under ribbemaraton tredje juledag. Enten du snører på deg løpeskoene eller ei håper jeg du får en ordentlig koselig jul!

Janicke

torsdag 15. desember 2016

Tar en dusj. Igjen!

Planen var glassklar. Utålmodig ble dagene telt ned til 12. desember. Ny satsing! Denne gang et par hakk smartere. Litt mer seriøs. Jepp. Det var planen. Så kom en julekalenderinvitasjon over facebook og saboterte det hele.


Ved første øyekast tenkte jeg at kalenderen ikke var gjennomførbar. Ved andre øyekast, og kjapp hoderegning på kilometer pr dag, virket den krevende men potensielt mulig. Den tredje gangen jeg leste beskrivelsen var jeg solgt. Reglene for kalenderen er omstendelig og humoristisk beskrevet i ti velformulerte paragrafer, men i korte trekk handler kalenderen om å løpe distanser fra én til 24 kilometer, altså tilsvarende nummerne på kalenderlukene, frem til jul. Avrunding av distanse gjøres kun nedover, så 14,9 kilometer kan åpne luke 14, ikke 15. Man står fritt til å løpe en hvilken som helst luke på hvilken som helst dato, og det er lov å løpe flere luker på en dag. Man kan fordele kilometer for én luke på flere turer så lenge alle turene gjennomføres samme dag. Alle som har åpnet alle luker innen klokken 16:00 på julaften vinner.

Kalenderinvitasjonen kom først den 7. desember, men man fikk benytte løpeturer tatt de foregående desemberdagene til å åpne luker. Det var litt kjipt å finne ut at tre av de fire turene jeg hadde tatt fra 1. til 7. desember var på 12 kilometer. En luke kan naturligvis bare åpnes én gang, så to av disse var med andre ord ubrukelige. Ergo var jeg godt på etterskudd allerede fra start; Det var flere luker igjen enn dager å åpne dem på. Dét, i kombinasjon med en skadepreget høst, var årsaken til at jeg ikke bet på allerede ved første kikk. Å kaste seg med i ett prosjekt som innebærer tredve mil på drøyt tjue dager... Vel selv jeg innså at fysioterapeuten neppe ville ha anbefalt det. Men adventskalenderen vekket både konkurranseinstinktet, kilometerjunkien og barnet i meg. Jeg var sjanseløs!




Må holde tungen rett i munn; Vil for enhver pris ikke komme i skade for å løpe samme luke flere ganger. 

Så, i stedet for å løpe igang nytt, målrettet og seriøst treningsprogram har det blitt en stor mengde lapskausløping, med etterfølgende posting av Strava-aktiviteter som dokumentasjon på julekalenderens Facebook-side. Dette er definitivt ikke spesielt god trening mot 3:15, men veldig morsomt. Og ganske så slitsomt.

Overraskelsen så langt er at det ikke er selve løpingen som er den tyngste bøygen i julekalenden. Den har gått forbausende bra (hittil). Nesten som et juleeventyr har skadene, både i skinke og kne, helt forsvunnet. Nei, det som til syvende og sist har blitt den tyngste utfordringen for motivasjonen er reglene som omfatter dusjing! For at en økt skal kunne benyttes til å åpne en luke må man dusje etter økten. Nå pleier jeg alltid å dusje etter en økt, men to dager på rad har jeg løpt tre luker, og det betyr at man også må dusje tre ganger. Selv om man bare har løpt en skarve kilometer. Huden har neppe godt av dette, men slik er reglene.






Skal ikke påstå at lysten til å begi seg ut i syv minusgrader klokken seks på morgenen for å sanke de første kilometerne i dag var overveldende, men "må" man så må man. Bare å kle seg godt. Nå skal det ikke løpes før lunsj... 

Og hva får vi for å fullføre kalenderen? Kalender-generalen har lovt at det vil gi oss en god jul. Jeg lurer litt på det. Vi som fullfører kommer høyst sannsynlig til å være uttørkede, lett flassende, utslitte og nervøse vrak med et voldsomt lass skittentøy å ta fatt på. Men det er det verdt.

Jeg har visst en god del luker igjen i kalenderen. Får snart hive meg i skoene og ta dagens andre tur. Og enda en dusj...

Janicke