fredag 25. november 2016

Vilje, vett og Valencia Marathon 2016

Hva det var som først vekket interessen for Valencia Marathon kommer jeg ikke på. Antakelig var det bare et tilfelle av sammenfallende tilfeldige impulser; Noen som fortalte om løpet rett etter at jeg hadde hørt eller lest om det et annet sted, etterfulgt av oppbyggende informasjon i en tredje kanal eller sammenheng. Informasjonen ga i alle fall et klart inntrykk av at Valencia Marathon kunne være et spennende reisemål for Springtime. Jeg sendte av gårde en mail til en bekjent på det spanske turistkontoret for å få tips om kontaktpersoner der nede, og begynte så smått med forberedelser for en Springtime-reise i november 2018.

Nøyaktig hvorfor jeg fikk øynene opp for Valencia Marathon husker jeg ikke, men jeg vet at bilder av starten og målgangen hadde en viss betydning. Dette offisielle arrangementsfotoet viser starten, der 10K-løpet går på høyre (sett fra denne vinkelen) bro, og maratonløpet på venstre. De sorte startportalene skimtes blant folkemengden på motsatt side av "bassenget".
Foto: Valencia Marathon

For få uker siden hadde jeg fremdeles ikke bestemt om jeg skulle avlegge Valencia et besøk under maratonhelgen eller ei. Å gjøre en ny maraton bare to uker etter New York ville neppe anses som spesielt klokt på tampen av denne skadepregede høsten (å reise dit uten å løpe hadde ikke falt meg inn). Dessuten fylte jeg år den helgen og venner var invitert til feiring.

Avgjørelsen ble i praksis tatt for meg, for når maraton-muligheter blir servert på et fat seirer sjelden vettet over viljen. En invitasjon til å være med på pressetur i regi av turistkontoret i Valencia gjorde avgjørelsen veldig enkel; Bursdagsfeiring fikk vente. Et nytt land til maratonrekken (Chewbacca-mål #5) og enda et skritt (eller noen tusen) nærmere "40 før 45" (Chewbacca-mål #6). Stort bedre "bursdagspresang" kan man vel ikke ønske seg?

Turistkontoret hadde lagt opp tett program. Hele poenget med turen var jo å få vist frem byen. Ved ankomst til hotellet fredag kveld ble det bare fem minutter på rommet før oppmøte i lobbyen og middag med resten av gruppen. David fra turistkontoret var vår vert, Isaac og Bernadine fra England, Anna fra Russland, Jochen fra Tyskland, Meliosa fra Irland og Kjell fra Norge representerte løpemagasiner fra sine respektive land, mens Gaby var med som en av de større løpebloggerne i Nederland. Med unntak av Bernadine og Kjell skulle alle løpe maraton på søndagen. Det ble en hyggelig og nokså sen kveld (for maratonløpere - alt er relativt).

Dagen før maraton er det vanskelig å fullt og helt konsentrere seg om annet enn at man skal ut og løpe 42,2 kilometer. I klassisk, smånervøs før-maraton-modus synes jeg til og med at akvariumsfiskene parodierte min maraton-selvsikkerhetesfølelse. Ufint.

Lørdagsprogrammet var fullspekket. Mellom klokken 9:30 og 23:30 hadde jeg bare tjue kjappe minutter på hotellrommet før middagen. Sykkelsightseeing i elve-parken og den sjarmerende gamlebyen, en tur innom byens største mathall, en fantastisk paella-lunsj (retten kommer fra disse traktene), en kikk på byens flotte men nå folketomme sandstrand og VIP-besøk i Europas største akvarium. Først helt på tampen av dagen bar det til det spektakulære området og de futuristiske konstruksjonene som utgjør Ciudad de las Artes y las Ciencias - Kunst- og forskningsbyen - hvor startnummerutdelingen og sportsmessen for Valencia Marathon ble holdt.

Sykkelsightseeing dagen før løpet. Startene for henholdsvis 10 km og maraton går på hver sin bro over kunst- og forskings-området som blant annet omfatter teknisk museum, IMAX-kino, dinosaur-museum, planetarium, akvarium, operahus og park.

Når nå beslutningen om deltakelse i Valencia Marathon ble tatt såpass sent ble jeg tildelt startplass i absolutt siste startgruppe, for de som forventer å bruke mer enn fire timer. Jeg hadde ingen ambisjoner om å løpe veldig fort, men gikk til help-desken bevæpnet med resultatet fra London i april på telefonskjermen, og håpet å få flytte et par hakk fremover blant de drøyt 19.000 påmeldte til maratonløpet. Den gang ei. Halvannen time før stengetid kvelden før løpet var alle fremre startgrupper fylt opp. "Por la seguridad," var begrunnelsen. Greit nok, tenkte jeg litt skuffet. Så får jeg erfare hvordan det er å starte bakerst igjen også. Det er viktig å kunne omstille seg.

Valencia es Oro - Valencia er gull - var hashtagen for løpet. Valencia Marathon er det eneste maratonløpet i Spania som har fått gull-klassifisering av IAAF (International Association of Athletics Federations). Det stilles høye krav for denne klassifiseringen og Valencia var tydelig stolte.

Valencia Marathon bød på særdeles raus gavepose! Jeg kan ikke huske å ha fått tilsvarende noe sted tidligere. Fin trøye, tyggis, energibars, såpe, salver, magnesiumtilskudd og til og med en cerveza (2 % alkohol) med sitronsmak. Var litt spent på smaken på den, men den gikk ned på høykant da jeg kom tilbake til hotellrommet etter målgang. 

Den tidlige løpsmorgenen bød på tynt skylag og 12 grader som skulle øke til ca 16. Med fire-fem sekundmeter vind måtte forholdene sies å være rimelig gode. En time før start forlot vi hotellet. Enkel logistikk er gull! Meliosa og jeg gikk til bakerste startgruppe. Hun hadde fått "oppdraget" med å reise til Valencia av sjefen sin, og trodde frem til torsdag før avreise at hun skulle løpe halvmaraton. Med bare én maraton i bagasjen fra tidligere (New York i 2015) var hun forståelig nok nervøs. Å bytte distanse til 10K-løpet var imidlertid ikke aktuelt. Hennes mål var å komme seg igjennom.

Det faktum at en fyr rett foran oss hadde en rullings dyttet bak øret bekreftet inntrykket av at skulderhøyden er noe lavere i siste startgruppe enn i de gruppene jeg er vant til. På sett og vis kjentes det behagelig prestasjons-avvæpnende der jeg stod og gjespet etter en travel og innholdsrik uke med stort sett bare sub-seks-timers-netter. Mål for løpet var "by default" sub 3:30, men med enda et punkt ført på listen over usikkerhetsmomenter (hvor mye tid koster det egentlig å passere noen tusen løpere?) justerte jeg til sub 3:40.

Ble bare ikke mett på disse spektakulære, futuristiske bygningene, og i morgenlyset... Wow!

Jeg innrømmer glatt at jeg har begynt å bli skremmende "avslappet" på starttider og slikt når jeg ikke er reiseleder. Jeg hadde for meg at siste startgruppe skulle starte noen få minutter etter hovedstarten 8:30, men klokken ble 8:45 før vi subbet frem til til startportalen. Spenningsbyggende hjerteslag dunket over høyttalerne frem til startskuddet gjallet, og så var vi endelig i gang.

Hadde jeg vært litt mer "på" ville jeg nok klemt meg frem til starten av siste startgruppe. På den måten hadde jeg kunnet løpe fritt en god stund før jeg hadde tatt igjen løperne som startet noen minutter før. På den annen side er det ikke så dumt å holde igjen i starten, så jeg stresset ikke med å starte forseringen av løpere før det var rom for det. Da gruppen hadde spredd seg ut begynte jeg den taktiske løpingen for å passere 04:15-ballongen og bryte gjennom feltet.

Heldigvis var det ikke så trangt som fryktet da jeg etter hvert tok igjen gruppen som hadde startet noen minutter før oss. Et "perdón" her og et "sorry" der når jeg skviste meg mellom løpere som hadde akkurat litt snaut med plass mellom seg. Av og til et smådesperat "excuse me" når det rett og slett var for tett mellom løperne foran og det ikke var passeringsmuligheter på sidene heller. For det ble en del gass og brems og "omkjøringer" også. Ved ca 10-kilometer passerte jeg 4:00-ballongen og tenkte for meg selv at det burde være mulig å ta igjen 3:45-ballongen også.

Løypa var virkelig flat. Berlin-flat. Noen flere svinger enn i Berlin, men de var vide nok til at man ikke tapte nevneverdig fart. Første halvmaraton gikk på 1:47:33. Fokus var stort sett på å finne enkleste vei mellom løperne fremover, men jeg gledet meg over gruppene av heiagjenger, utkledde tilskuere, musikk-innslag og attraksjoner langs løypa også. Ved rundt tre mil oppdaget jeg nederlandske Gaby og vi vekslet noen ord før jeg fortsatte å kjempe meg fremover. Jeg skal innrømme at jeg begynte å bli nokså lei ved 35, men på et eller annet vis fungerte det å skru om hodet og tenke at syv kilometer faktisk ikke var stort. Med unntak av et småsutrende venstrekne (gryende løperkne) var i grunn formen grei, og da jeg skimtet fartsholder-ballonger langt der fremme fikk jeg den motivasjonen jeg trengte for å presse på litt ekstra. I den siste delen av løypa var det imidlertid områder som var noe smalere, og som vanlig er det relativt tett med folk rett etter fartsholdere. I tillegg kom solen frem og Valencias temperaturmålere fortalte at det nå var 18 grader. Jeg var absolutt ikke helt gåen, men det kjentes at man hadde løpt et godt stykke. Passeringen av 3:45-ballongen var ikke gratis.

Så kom de spektakulære hvite bygningene til syne. Publikum stod tettere inn på løypa og det var tidvis som å løpe i en korridor. Heftig! Inne på området stod det folk og jublet på flere høydenivåer og jeg fikk assosiasjoner til feiringsscener i Star Wars. Litt stuss ble jeg da et målseil, tydelig merket med "FINISH", dukket opp for tidlig. Vi hadde jo ikke kommet inn på det blå basseng-podiumet ennå. Tvilende forberedte jeg meg for å gire om til sluttspurt, og forsøkte å se om noen faktisk stoppet på den andre siden av målportalen. Nei. Dette var ikke mål. Bare å fortsette. En sving og en sving til og SÅ bar det endelig ut på det blå oppløpet.

Målgang på podium bygget over basseng - det blir ikke så mye mer spektakulært enn det!
Foto: Valencia Marathon

Målgangen var nøyaktig så heftig som forventet! Sliten, men ikke utslitt, glad over at klokken viste langt under 3:40, men bittelitt skuffet over at det ikke ble sub 3:30. På egen klokke stod det 3:33:37. I arrangementets app var 3:33:34 oppgitt, men endelig og offisiell tid i resultatlisten ble det velklingende 3:33:33. Nesten litt synd at det bare var min 31. og ikke 33. maraton...

Målgangsbilde hører med. Finisher-posen fulgte forøvrig fint opp startnummer-gaveposen: Finisherhåndkle med motiv fra løpet, vann, en halvkilo klementiner, en flaske god fruktjuice, en halvliter energidrikk og et utvalg spanske kaker. Nesten i overkant tungt å bære den korte veien tilbake til hotellet.

Med medaljen rundt halsen ble den lille skuffelsen fort glemt. Bare to uker etter New York hadde jeg fullført en ny maraton uten at skaden hadde tatt overhånd og hindret meg. For første gang på lenge ble det også negativ splitt med ca et minutt.

 Yeah babe! Stor, tung og lekker gullmedalje funket ypperlig som bursdagspresang.

Forhåpentligvis slipper jeg "straff" for atter en gang å ha latt vettet vike for viljen. Ettersom det ene kneet murrer litt - type løperkne-murring - blir den første, forsiktige post-maraton-løpetur først i helgen. Med en ny nær 3:30-maraton tross dårlig treningshøst er jeg veldig klar for å friskmelde meg helt og holdent og for alvor komme i gang med treningen mot 3:15 en gang i 2017!

Janicke

lørdag 19. november 2016

Valg av treningsprogram

"Hva" er klart definert. Maraton skal løpes på 3:15. "Når" og "Hvor" er nesten bestemt. Det blir mest sannsynlig Bislett eller Boston. Dermed gjenstår kun ett spørsmål, men det er til gjengjeld det største av dem alle: Hvordan?

Takket være jevn trening gjennom de senere årene er det i dag grei skuring å forflytte seg én kilometer, helt og holdent for egen maskin, på fire minutter og 37 sekunder. Det går også fint å gjenta denne "bragden" flere ganger rett etter hverandre. Helt opptil tretti ganger har jeg klart det, men da har det også vært slutt. Type maratonvegg-slutt (Berlin Marathon 2015). Hvordan skal jeg forberede meg for å også klare de siste tolv?

Valgets kval.

Er det mer trening som gjelder? Flere kilometer i uken? Eller bør jeg heller begrense mengden og kjøre tøffere økter? Etter å ha trent mot et anselig antall maraton vet jeg sånn omtrent hva som kreves men lar uansett treningsprogrammer styre treningen fordi de sørger for:
  1. Riktig oppbygging - unngå "for mye, for fort" og høy skaderisiko.
  2. Variasjon - unngå lapskausen det er så skrekkelig lett å plassere begge løpeskoene i. 
  3. Kvalitet - unngå at intervall- og tempoøkter blir for puslete. Min velutviklede intervallfrykt sørger for at det alltid finnes gode unnskyldninger...
  4. Periodisering - unngå at alle uker blir mengdeuker. Av egen erfaring høyrisiko for kilometerjunkies i god driv!
  5. Nedtrapping - unngå at treningen fortsetter for fullt til løpsdagen. Å trappe ned er skummelt og stressende, men veldig viktig for å stille med overskudd på løpsdagen.
Å vite at jeg har gjort et forarbeid som er lagt opp av proffer bidrar dessuten til å redusere usikkerheten den dagen jeg står på startstreken.

Men hvilket treningsprogram skal man velge? Treningsteoriene er mange, og ulike treningsprogrammer legger diverse varianter og nyanser av disse teoriene til grunn. For mosjonister mener jeg at det aller viktigste er å velge et treningsprogram som appellerer til en. Enten programmet består av mye mengde og et fåtall intensive økter, færre kilometer men mer fart, eller andre kombinasjoner og avarter, så er det avgjørende å finne et program man klarer å motivere seg for. Ikke bare de to første ukene, men hele veien frem til løpsdagen. Selv om jeg virkelig - VIRKELIG - drømmer om å fikse 3:15 på maraton, så er til syvende og sist veien mot målet det aller viktigste. Jeg er villig til å ofre mye, men løpegleden skal ikke tulles med.

Så langt har jeg fulgt ulike halv- og helmaratontreningsprogrammer:

  • Anders Szalkai sine på marathon.se
  • Marius Bakkens 100-dagersprogram
  • En kombinasjon av 3:00- og 3:30-maratonprogrammene på jogg.se
  • Advanced Marathoning av Pete Pfitzinger og Scott Douglas (kjøpte boken på Amazon)

Med unntak av det siste har jeg fulgt programmene flere ganger. Alle har klare fellestrekk: Treningsukene inneholder gjerne et par intervall- eller tempo-, noen rolige økter og en langtur. Kvalitetsøktene ligger ikke ”back-to-back”, det er minst én hvile- eller restitusjonsdag mellom. Programmet starter på et antall kilometer pr uke, øker på og har en mengdeperiode, eventuelt avbrutt av en noe roligere uke, før det trappes ned tre uker før løpsdagen.

Det som skiller programmene er primært hvordan de forskjellige øktene er lagt opp; type intervaller, tempo på langturene, hvor stor andel av treningen som skal være i ønsket maraton-konkurransefart og mengde trening totalt sett. Når man skal velge seg et program er det nettopp disse tingene man må vurdere ut i fra. Treningsmengden må være realistisk og passe med tanke på hva man har kapasitet til, både fysisk og tidsmessig, og beskrivelsen av øktene bør trigge en til å ville ta løpeskoene på for å teste. Og så man må ha tillit til at sammensetningen av økter som programmet legger opp til er det som må til.
Pete Pfitzinger og Scott Douglas' Advanced Marathoning.

Jeg hadde gladelig tatt fatt på hvert av de nevnte programmene en gang til, men når jeg nå må velge meg ett for mitt ultimate maratonmål så vil jeg gi Pfitzinger og Douglas en ny sjanse. Det er det mest krevende programmet jeg har fulgt, men det var også de treningsukene jeg følte meg aller mest inspirert. Så inspirert faktisk, at jeg bare skummet veldig raskt gjennom kapittelet ”lytt til kroppen", og endte opp med skade. Denne gangen skal jeg være litt smartere! (skrev hun optimistisk)

Programstart blir om et par uker, så får vi se om det blir rettet mot Bislett eller Boston...

Janicke

lørdag 12. november 2016

Bislett, Boston og beslutningsvegring

Det er én ting å bestemme seg for å lykkes. Det er noe ganske annet å faktisk gjøre det. Med ny, motivert giv for fullførelse av Chewbacca-prosjektet følger også ny giv med planlegging og trening. Når, hvor og hvordan skal måloppnåelse sikres? 

Chewbacca-prosjektet bestod i utgangspunktet av fire mål: Maraton på 3:15, halvmaraton sub 1:30, mila sub 40 samt verdensherredømme i form av fullføring av samtlige seks World Marathon Majors. Sistnevnte ble nådd i 2015, de øvrige består. I forbindelse med nysatsningen fant jeg det for godt å legge til to nye mål:
  • Mål 5: Bli et fullverdig medlem av Marathon Globetrotters. Det krever at man har løpt maraton i ti land. Jeg mangler to.
  • Mål 6: Førti "maraton eller lenger" før 45. I praksis betyr det at jeg må løpe ti maraton i løpet av de neste 12 månedene.
Disse to målene blir i grunn nærmest oppfylt av seg selv. Høsten har vært preget at en kjip skade og redusert løping. Som trøst har jeg fråtset i løpspåmeldinger:
  1. Valencia Marathon - 20. november
  2. Löplabbets Ribbemaraton - 27. desember
  3. Bislett 50K Indoor Challenge - 18. februar
  4. Boston Marathon - 17. april
  5. Salzburg Marathon - 7. mai
  6. (Göteborgsvarvet - 20. mai)
  7. Midnight Sun Marathon - 17. juni
  8. San Francisco Marathon - 23. juli
De øvrige Chewbacca-målene - de opprinnelige tre - kommer garantert ikke av seg selv. Maratonpersen fra London i vår er på 3:19:10 så ytterligere ca 4 minutter - det tilsvarer nesten en kilometer - må kappes. 

Gjeldende maratonbestetid (3:19:10) ble satt i London Marathon i år. Bilder lyver,
jeg var ikke spesielt happy underveis og hadde svært liten tro på pers. 

En fokusert innsats må til, men når langløpene nå ligger som perler på en snor i kalenderen, er det utfordrende å velge ett å satse fullt mot. Jeg tror det er et viktig kriterium at mål-løpet ligger minst to måneder etter det forrige for å være sikker (så sikker som det går) på å få restituert nok.

Kanskje bør jeg gå for Bislett 50K der man får registrert og godkjent tid også for maraton. Fordelene er flere: Det er nære (og i samme tidssone), løypa er flat, værforholdene er særdeles kontrollerte. Ulempen er at det kommer vel tidlig på året, i en tid der det er vanskelig å få til gode langturer og hardøkter ute. Det kan også være tøft å holde fartsmotivasjonen oppe, runde på runde, der inne i bunkeren. Og skulle jeg klare 3:15 på maraton der, finnes det neppe krefter igjen til å fullføre de siste åtte kilometer... Det blir i så fall min første DNF. 😱

Det eneste andre aktuelle alternativet på vårparten er Boston. Netto fall, knapt en sving og fantastisk stemning gjør det absolutt mulig å levere varene der, men ulempene og usikkerhetsmomentene er flere: Lang reise, feil tidssone og værutsatt a-til-b-løype. Får man motvind på veien fra Hopkinton til Boylston street har man motvind hele veien. I tillegg er jeg muligens der som Springtime-reiseleder. En veldig hyggelig jobb, men det gir sjelden en god opplading til eget løp. Mine tidligere prestasjoner i Boston (3:42:45 og 3:38:14) styrker heller ikke troen på Boston som optimal lokasjon. Newton Hills har knekt meg to ganger før...

Boston Marathon løype- og høydeprofil: Høydeprofilen (nederst på bildet) ser i hyggelig nok ut, 
men bakkene mellom 25 og 32 km- de berømte Newton Hills - blir så vonde nettopp fordi
 beina har løpt så mye nedover i starten av løpet. 

Beslutningen behøver ikke tas helt ennå. Det skal uansett få gå et par uker etter Valencia før jeg sparker igang treningen mot Bislett eller Boston.

For mil- og halvmaratonmålene er innstillingen at jeg sannsynligvis er i stand til oppnåelse også på de to kortere distansene den dagen jeg kan skrive "CHECK!" på maratonmålet. Joda, de skal løpes de også - og jeg må bestemme "når og hvor" også for disse - men det finner jeg ut av etter hvert.

Janicke

fredag 11. november 2016

Finishing unfinished business

Nesten et år etter at lettbent.no ble lagt ned, løper fingrene igjen over bloggtastaturet. Bloggavholdet fungerte fint. Jeg fikk lindret mesteparten av skrivekløen ved å legge ut løpsrapporter på sportsmanden.no og gjennom min faste spalte i Runner's World. Instagram har dessuten fungert strålende som miniblogg. Selv om jeg sporadisk har savnet å ha en egen blogg er min hang til orden og fullføring den viktigste grunnen til at lettbent.no nå igjen hentes frem fra verdensvevens glemte bakgater. 

Det handler om Chewbacca. Det hårete beistet fra Star Wars fikk gi navn til mitt hårete løpsprosjekt som omfattet fire mål. Da bloggen ble avsluttet var kun ett av dem nådd. Bloggen ble således som en bok der de siste og avgjørende kapitlene mangler. En bloggsfærens variant av DNF (did not finish).

Chewie + Lettbent = Unfinished Business.

Motivasjonen for Chewbacca-prosjektet - og eventuell gjennopptakelse av blogging om prosessen - har gått opp og ned. En skade jeg pådro meg i treningen mot Reykjavik Marathon tidlig i høst har holdt både inspirasjon og pågangsmot på et labert nivå de siste månedene, men etter at New York City Marathon ble gjennomført for en knapp uke siden uten at skade-vondtene meldte seg, begynte det store, hårete beistet å røre seg igjen. "Chewie" og jeg har unfinished business. Det er rett og slett på tide å skrive de siste kapitlene og å fullføre dette løpet!

Janicke

torsdag 31. desember 2015

Siste side - slutten på en begynnelse

Syv år har gått siden de første, famlende ordene ble tastet inn i 2008. To innlegg i april, ett i mai og så stoppet det opp til oppfriskningen av nyttårsforsettene fikk fart på tastaturet igjen. Tjue blogginnlegg ble det i 2009, før skrivelysten tydeligvis tok fullstendig overhånd i rekordåret 2010; hele 126 blogginnlegg!

Deretter har det gått nedover år for år. Når bloggen nå avsluttes skyldes det til dels tid, men aller viktigst at det stadig føles som å skrive om igjen noe jeg har skrevet både en og to og tre ganger før. Inspirasjonen til å skrive glipper, innleggene blir sjeldnere og sjeldnere, og nå ser jeg en avrundet Lettbent-blogg som bedre enn én som bare lever i rykk og napp.

Begynnelsen
Fra start var målet for bloggen å få min egen rumpe opp av sofaen, føttene i løpeskoene og bli "en løper". Bloggen skulle på lettbent vis beskrive min egen vei mot "lettbenthet". Målet utviklet seg etterhvert til å omfatte fem maraton før jeg fylte førti (check!) og å løpe maraton raskere enn 3:30 (check!). Deretter ble det en drøss av hårete mål i Chewbacca-prosjektet (one down, three to go).

Etterhvert som jeg faktisk BLE en løper, og jeg oppdaget en verden så uendelig mye mer omfattende enn jeg hadde forventet meg, endret blogg-fokuset seg. Det at andre faktisk lot seg inspirere av min reise ble viktigere for skrivingen. Å by på mine egne oppturer og nedturer - eventyrene, euforien, frustrasjonen - for å bidra med inspirasjon til andre i deres ut-av-sofaen-prosesser, eller motivasjon mot deres hårete mål ble den drivende kraften.

Slutten på noe er begynnelsen på noe annet.

Status
Når bloggen nå avsluttes er mange mål - de viktiste - nådd. På flere plan har den vært livsendrende. Springtime hadde garantert ikke vært arbeidsplassen min om jeg ikke kastet meg over blogg-tastaturet, og så himla mange fantastiske mennesker jeg ikke hadde fått møte om jeg ikke hadde beveget meg laaaaangt utenfor komfortsonen!

Enkelte mål står fremdeles ubeseirede. Finaleåret ble ikke som tenkt, men absolutt ikke galt. Oppnåelse av "Verdensherredømme" i Tokyo i februar, og å nå 4.000 kilometer på ett år (rundet i julens Ribbemaraton) er det konkrete, men så har det vært så enormt mye mer...

Jo, jeg ønsket virkelig - VIRKELIG - å klare 3:15 på maraton i år, og en dag SKAL jeg sub førti minutter på mila og under 1:30 på halvmaraton. Samtidig vet jeg så godt at timer, minutter og sekunder ikke egentlig betyr noen verdens ting. Om jeg på absurd vis ble utsatt for dilemmaet å velge mellom å nå alle hårete mål men deretter aldri kunne løpe igjen, eller å løpe så lenge jeg lever men aldri nå målene, er valget latterlig enkelt; Det er gleden over løpingen, å faktisk kunne løpe og få nyte den totale frihetsfølelsen det gir, som er det eneste viktige.

Hva nå?
Stoppe her? Neppe. Det skal naturligvis løpes mer og mindre lettbent videre selv om bloggen avsluttes. I 2016 står foreløpig følgende løp i kalenderen:


I tillegg vurderer jeg København Marathon, Oslo Halvmaraton, og så blir det forhåpentligvis både Follotrimmen og et par deltakelser i Sognsvann Rundt.

Arbeidet mot Chewbacca-målene fortsetter ufortrødent, og det jaktes samtidig på maratonløp (50 før 50), nye land og verdensdeler.

Så går det heller ikke an å fullstendig slutte å skrive og dele når man først har begynt. Jeg fortsetter som spaltist i papirutgaven av Runner's World, og løpsopplevelser av alle slag vil fortsatt bli delt på Instagram og til dels Facebook. Trening og løp logges på Strava og løpsrapporter fra større løp blir å lese på Sportsmanden. Så finnes det noen tanker og drømmer om forskjellige andre ting også. Jeg har ettertrykkelig lært at det meste er mulig, dersom man virkelig vil.


GODT NYTT ÅR!

Det har vært en eventyrlig reise så langt. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Ikke minst ser jeg frem til å treffe og skravle med andre løpeglade på løpeturer, løpsarrangementer, løpsreiser og andre sammenhenger.

Takk for at du har lest (eller i alle fall leser nå), tusen takk for meg, run happy og GODT NYTT ÅR!

Janicke

søndag 27. desember 2015

Löplabbet Ribbemaraton 2015 - Stor stas i "snøstorm"

Når bør man egentlig stå over et maraton? Jeg var litt usikker i natt etter å ha våknet både én og to ganger i timen for å hoste og snyte meg. Formen har vært litt haltende helt fra julaften, men uten egentlig bli verre enn en lett forkjølelse som var mest plagsom nattestid da det virket som produksjonen av snørr gikk bananas. Terskelen for å stå over romjulens løpshøydepunkt er imdilertid høy. Det fikk heller bli DNF enn DNS.

Litt over halv åtte jogget jeg hjemmefra til stasjonen for å ta toget til Sandvika. For så å løpe hjem igjen. Tredje juledag. En søndag. Den naturligste ting i verden. Det kunne i alle fall virke slik, for på Ski stasjon var det uvanlig folksomt til å være en søndag morgen. På lang avstand kunne jeg se neonfargede refleksvester. Og flere kom til fra alle kanter.

En skokk med løpere kan ikke ta feil: Å ta tog fra Ski til Sandvika kl 07:55 søndag
morgen for å løpe tilbake er helt opplagt den naturligste ting i verden!

Jeg elsker slike avslappede løp som Ribbemaraton er. På morgenen i dag var det liksom bare å ta den vante koppen med te og en havregrynsfrokost, og komme seg i vanlig løpetøy. Alt jeg hadde med var telefon, bankkort og fire Dextrosol-tabletter (druesukker). Og en ekstra buff rundt det ene håndleddet. På toget, og senere de 20 minuttene vi måtte vente på neste tog fra Oslo S der vi møtte enda flere løpere, gikk praten lett og uten nerver for dagens dont.

Da toget stoppet på Høvik stasjon oppdaget vi at den lovede snøen hadde begynt å dale. Enkelte synes nok det var veldig unødvendig at vinteren skulle komme akkurat denne dagen - det var jo så fint i går - men med bare noen få minusgrader og stemningsskapende, lette snøfnugg så jeg lyst på det. Jeg hadde ingen ambisjoner for løpet, og dette kom til å bli en maraton vi kom til å huske nettopp på grunn av snøen. Jeg har aldri løpt maraton i snøvær før. Fjorårets 15 minusgrader var mye tøffere, mente jeg.

Jeg fikk delvis rett.

Litt kjølig før vi startet, men jeg frøs aldri underveis (etter de første 5 km). 

Etter en times hyggelig passiar på Löplabbet (som ikke var så proppfullt som forventet - var det mange som lot seg skremme av snøværet?) i Sandvika var det dags. 
- Vi starter om ett minutt, ropte sjef for Löplabbet i Sandvika og Ribbemaratons primus motor, før  han hastig la til:
- Eller...vi starter nå!

Og dermed var vi i gang. Jeg la ut med en gruppe som la seg helt i tet, bak et par-tre løpere som satset tøffere. Snøen viste seg å være en velsignelse i starten; Ribbemaraton er ikke en merket løype så alle løpere forventes å ha gjort seg kjent med ruten på forhånd. Fra Lysaker og til Ski Storsenter hadde jeg tilnærmet kontroll, men for etappen fra Sandvika til Lysaker hadde jeg skrevet navnene på gatene vi skulle følge, med pil for hvilken retning vi skulle følge dem, i håndflaten. Men takket være snøen kunne vi følge sporene til løperen i tet, som vi tok for gitt at kunne løypa. At snøen for enhver pris skulle piske oss i øynene var jeg ikke like happy med (burde ha fjernet sminken i går kveld).

Farten var nok litt høyere enn jeg hadde tenkt, og jeg lurte på om jeg burde sakke av, men det gikk så greit og det var så hyggelig lag at jeg valgte å fortsette så lenge det holdt. Skulle nok klare å karre meg i mål uansett. 

Snøføyka midt imot langs Frognerkilen.
Foto: Marit Ryland

Vel fremme i Oslo begynte jeg i større grad å grunne på hvor klokt det egentlig var å holde såpass høyt tempo. Noen av kilometerne gikk på under 5 minutter, og på dette føret måtte da det koste mer enn jeg kunne regne med å ha inne for 42,2 km. Det ble tross alt ingen forberedelser til dette maratonløpet: Kun tre hviledager siden begynnelsen av november, og ukesnitt på 100 kilometer for å nå 4.000 km-målet for 2015.
- Ok, i bakken slipper jeg gruppen og holder mitt eget tempo.

På vei opp "monsterbakken" i godt lag (og godt gjemt).
Foto: Henning Lauridsen

Men så var ikke mitt eget tempo noe roligere enn de andres. Det ble ikke noe avstand å snakke om, og da vi nådde Löplabbets Cola- og bollestasjon stoppet alle for litt påfyll. 

Over Nordstrand gikk det greit, men der begynte det å bli noen meter til en tetgruppe som dro fra. Jeg  slapp ikke helt, men det ble en glippe. Det var tross alt et stykke igjen, ingen grunn til å slite seg helt ut her. Ved halvmaraton viste klokken 1:50. 
- Hmmm, det betyr faktisk 3:40 på hel om jeg holder temopoet. Det hadde jo vært litt kult da. 3:40 er jo en rimelig bra tid for meg under disse forholdene, og jeg er i grunn ikke sliten. 
En advarende stemme var rask med å oppfordre meg til å jekke meg ned et par hakk, og minnet meg på at det er ved tretti kilometer maraton egentlig begynner. Dessuten måtte jeg ikke glemme at jeg hadde vært på randen av en forkjølelse siden julaften...

Men av og til skal man bare drite i slike pessimistiske (men tidvis fornuftige) stemmer. Det gjorde jeg i dag. Jeg fortsatte ufortrødent gjennom den kjedelige Prinsdalen, forbi Kolbotn, Myrvoll, Greverud, Oppegård, Vevelstad og Langhus. Selskapet varierte underveis, men det var alltid hyggelig, og selv om bena fikk jobbe godt der de måtte spinne seg gjennom snøen, så var jeg aldri i nærheten av å bli lei. Ved 39 kilometer kunne jeg dessuten juble over å ha passert årstotal-målet på 4.000 løpte kilometer. 

Joda, det var tungt. Den siste bakken opp til Ski skole brakte assosiasjoner til Heartbreak Hill i Boston Marathon, men deretter var det bare nedover, og etter en liten ekstrarunde på parkeringsplassen utenfor Ski Storsenter for å få nøyaktig distanse på klokken, var det en særs fornøyd Lettbent som tok trappene opp til Löplabbet Ski og butikksjef Hannes deilige boller. Tiden ble 3:42:02. "Way beyond" forventing under dagens forhold! Tenk om jeg hadde stått over grunnet truende forkjølelse...


Ingen medalje, men den fine, røde luen kom godt med på løpeturen hjem.

Også tiden etter løpet, der man er i Löplabbet-butikken og skravler, spiser boller og twist, drikker cola og gratulerer de som kommer inn, er noe av det jeg elsker med disse avslappede maratonløpene. Det er så gøy å treffe alle hyggelige folk. Løpere er en særdeles inkluderende type mennesker!

Den halvannen kilometer-lange turen hjem var ikke like herlig, men etter de første stolpe-pregede stegene gikk selv det forholdsvis greit.

Å avrunde maratonåret som startet i Tokyo, fortsatte i Paris, Stockholm, Berlin og New York, med Ribbemaraton fra Sandvika til Ski føles veldig riktig. Og når årets hårete tidsmål ikke ble nådd i noen av disse løpene føltes det riktig så godt å ha nådd et småhårete distansemål i dag. I morgen tar jeg faktisk en hviledag! Tror jeg...

Sender en stor takk til Geir og Hanne, og alle deres hjelpere på Löplabbet, som organiserer dette supre lavterskel maratonløpet. Også i dag var det mange som debuterte på maratondistansen fordi det føles trygt og hyggelig.

Vel overstått til alle som trosset "snøstormen" i dag, og tusen takk for følget!

Janicke