Det er mulig jeg løftet armene da jeg gikk i mål, men jeg løftet dem definitivt ikke da jeg stilte meg opp foran en av de mange funksjonærene som delte ut medaljer. Demonstrativt holdt jeg armene nede og lente hodet lett forover. Var det én medalje som skulle legges rundt halsen min på høytidelig vis så var det denne.
Vi var hele syv SkiLøpere som reiste ned til Berlin for å løpe denne helgen. Mona, Mette, Stig, Knut Olav, maratondebutanten Berit, pappa og jeg. I tillegg var det naturligvis en hel drøss andre norske, kjente og ukjente, som skulle perse på rekordløypa i den tyske hovedstaden. For meg var det drømmen om lettbenthet som gjaldt. Selv om jeg visste at treningen ikke hadde gått etter planen, og forberedelsene generelt ikke hadde blitt som ønsket, kunne jeg ikke riste av meg håpet. I tillegg må det innrømmes at jeg følte et visst press. Det var etter hvert ganske mange som ønsket meg lykke til og informerte om at de kom til å følge løpet mitt live. På den ene siden veldig fint og hyggelig, på den andre siden et ganske tøft press. Skuffelsen blir på en måte enda større når jeg vet at andre tar del i den etterhvert som løpet utvikler seg i negativ retning og...det hele ender i atter en nedtur.
På tross av de stadig truende negative tankene, og det voksende (men fullstendig selvpåførte) presset, klarte jeg å holde skuldrene senket og nervene i sjakk hele den siste uken før løpet. For første gang noensinne sov jeg forholdsvis bra netter, og jeg stresset ikke uforholdsmessig mye på jobb. Jeg var fremdeles uforskammet avslappet da flyet tok oss fra Oslo til Berlin fredag kveld.
Startnummemesser er en viktig komponent i en maratonhelg. Det er nesten umulig å ikke stå og gå mer enn man strengt tatt burde dagen før de store løpene. Helt i tråd med Marius Bakkens anbefaling hadde jeg tatt den siste treningsøkten fredag morgen. Herfra og til startstreken skulle det egentlig hviles. Messen på den enorme nedlagte flyplassen Tempelhof er imidlertid vel verdt noen ekstra skritt. Og noen ekstra drag med kredittkortet.
Med nye sko skulle Berlin tas. Mulig de ikke passet så godt til trenchcoat,
men jeg fikk senere vite at Adidas Energy Boost er svært så anvendelige -
blant annet varmt anbefalt som nachspielsko.
”Husk at maraton ikke er tiden for å teste nye plagg - og aldri, aldri, aldri nye sko!” skrev jeg i forrige innlegg. Like fullt falt jeg pladask for et par Adidas Energy Boosts på sportsmessen og bestemte meg glatt for å ofre Adidas Tempoene som jeg hadde tatt med. Boostene kjentes fantastisk gode ut og jeg kunne ikke skjønne hvordan de på noen måte skulle kunne klemme eller gnage. Det viktigste var nok at jeg trengte å bygge opp litt løpsentusiasme - og hva gjør vel det bedre enn et par løpesko.
Løpeskosniffing på offentlig sted.
Nytt sikkerhetstiltak: Ved henting av startnummer fikk vi armbånd
og klar beskjed om at det må sitte på til etter målgang. Mitt sitter på ennå.
Hjem fra pre-run middag med spent gjeng på Sony Center lørdag kveld.
Mulig det er en real turistfelle, men kult er det.
Antakelig var det behovet for inspirasjon og løpeglede som gjorde at jeg til slutt bestemte meg for å løpe i kjole i Berlin. Kanskje var det selvbeskyttelse også; Litt avvæpnende humor mot den fryktede og ubehagelige smaken av enda et mislykket løp.
Lørdag kveld ble avgjørelsen tatt: Berlin skulle bli første løp i kjole.
Til kjolen hadde jeg fått en praktisk under-tights med to smarte lommer, perfekte for oppbevaring av medbrakte Nugatti-tuber, GU Chomps og andre energiprodukter. Slik endte jeg opp med å stille på startstreken i både splitter nye sko og utestet antrekk. I den ene av lommene på løpetightsen hadde jeg til og med lagt en energidrikk som jeg aldri før har testet. Man kan lure på om jeg faktisk ønsket å mislykkes...
Pappa og jeg. Ganske klare og veldig spente.
Stig og jeg - eller heavyrocker og groupie?
Pappa, løpekompis Stig og jeg bodde på samme hotell og tok følge til starten. Vi hadde imidlertid blitt plassert i hver vår startgruppe - pappa i D, Stig i E og jeg i F - så etter den obligatoriske pre-race fotograferingen ønsket vi hverandre lykke til og skilte lag. På plass, alene i min egen startgruppe, virret tankene rundt hvordan dette skulle gå. Konklusjonen var at det var mange ting som lovet godt:
- Været var optimalt - sol og akkurat passe kjølig. Ingen merkbar vind.
- Jeg var helt frisk.
- Jeg hadde sovet mer og bedre enn før noe annet maratonløp.
- Jeg hadde spist godt hele den siste uken.
- Jeg hadde jobbet forholdsvis normale dager den siste uken.
- Jeg hadde fått trent litt mindre enn ønsket, men kanskje var det bare bra (?).
- Morgenrutinene denne løpsdagen hadde gått helt etter planen.
- Jeg hadde rukket en siste, kjapp tur i en av de blå, illeluktende plastboksene rett før start.
Jeg gruet meg ikke, men gledet meg heller ikke. Ville bare komme i gang.
Gule ballonger over Siegesseule - Seierssøylen.
Det 40. Berlin Marathon er i gang.
Få minutter senere ønsket Haile Gebreselassie oss alle lykke til og skjøt startskuddet. En gigantisk klase gule ballonger ble sluppet og steg sakte til værs samtidig som den store massen av løpere i gruppene foran begynte å bevege seg mot den flotte Siegesseule og videre ut mot Berlins gater. Ti minutter senere var også gruppe F igang.
De første få kilometerne var det to ting som opptok meg:
- Å holde farten jeg hadde planlagt å holde: fem blank og ikke raskere.
- Å stadig trekke opp under-tightsen som helt opplagt ikke hadde ønske om å være med på maraton.
Jeg følte meg trygg på at tightsen ville sitte så snart huden ble svett og ga mer motstand for jeg har vært borte i tilsvarende tidligere. Tightsen er veldig komfortabel uten stram strikk i livet, og når den da benyttes av en med forholdsvis kraftige lår så blir det fort slik at den kryper nedover på bena - og dermed trekker hele plagget i samme retning. Etter tre kilometer var - som forventet - alt i orden og tightsen fungerte ypperlig. Neste gang skal jeg nok væte den litt i livet før start.
Det er egentlig ikke så mye å si om de første 15 - 20 kilometerne annet enn at jeg var manisk opptatt av å holde rett fart. Det var ikke helt enkelt ettersom GPS'en stadig var fullstendig på bærtur. Derfor bestod kontrollen hovedsakelig i å sjekke at kilometermarkeringene ble passert på femminuttersintervaller. I begynnelsen lå jeg ca 15 sekunder etter skjema, men jeg var forsiktig med å løpe inn tiden selv om jeg etterhvert kjente at beina slettes ikke var så dumme.
Løypa i Berlin er virkelig flat. Det er noen få steder bakken hever seg noe, men ingenting som kan kalles for en bakke. En annen ting som er herlig i Berlin er publikum. Det står folk nesten overalt. Gamle og unge har rigget seg til og heier, gir high fives og støtter løperne på fantastisk vis. Allerede fra jeg tok av fleece-genseren og avdekket kjolen i startgruppen min fikk jeg mange blikk. Underveis i løypa sikret kjolen meg ekstra heiing og tilrop om "great dress". Det var tydelig at mange synes det var stas. På et tidspunkt kom en annen løper opp på siden av meg og sa noe på tysk. "Sorry?" sa jeg. Han la om til engelsk med tysk aksent: "You have by far the coolest outfit today". Må innrømme at det ga en ekstra piff.
Utover å holde rett fart jobbet jeg mye med å tenke positivt og å tilføre energi på forholdsvis bestemte tider. Den første Nugatti-tuben tok jeg ved ti, tolv kilometer. Deretter fylte jeg på med GU Chomp eller Nugatti omlag hver femte kilometer. Stort sett drakk jeg et par slurker vann ved den første drikkestasjonen etter inntak av GU Chomp eller Nugatti. Mulig det var noe jeg innbilte meg, men jeg syntes jeg fikk en liten boost etter hvert inntak.
Det mentale arbeidet bestod i å ikke slippe til negative tanker og - etter inspirasjon fra Espen Barroso Gomez - å ha fokus på løpsteknikken (
Ingen respekt for maraton...). Hvordan kan jeg løpe raskere eller mer effektivt nå? Jeg varierte steglengde og takt, sørget for å bruke armene riktig, ha skuldrene senket, og å ikke bruke unødvendig energi på å knytte nevene hardt sammen.
Nøyaktig hvorfor vet jeg ikke, men fra 20 kilometer begynte jeg å tro på at dette skulle bli min store dag. Det gikk så greit og kilometerne tikket like ubesværet oppover. Jeg hadde mest lyst til å øke tempoet, men holdt fremdeles igjen. Bestemte meg for at turen gjennom Unter den Linden og Brandenburger Tor skulle bli en revansje fra 2011 da jeg overhodet ikke klarte å nyte akkurat den biten jeg hadde gledet meg aller mest til. Det ble mest en opplevd "walk of shame" mellom menneskemengdene på begge sider.
Etterhvert begynte jeg å glede meg til passering av 30-kilometersmerket mest for å vise de som eventuelt fulgte med på tidene mine at dette skulle gå veien. Og nå våget jeg å øke farten. Ikke veldig mye, men nok til sub 3:30. Jeg følte meg sterk og selvsikker. I dag klarer jeg det!
Etter 32-kilometersmerket oppdaget jeg ryggen på pappa. Jeg løp opp på siden og spurte hvordan det gikk. Han sa han hadde lurt på om jeg ikke skulle komme snart. "Løp videre! Løp!" sa han, og jeg var ikke vond å be. "Dette er mitt livs maratonløp!" ropte jeg over skulderen, og skrudde opp tempoet enda et hakk.
Det blir alltid tungt mot slutten av maratonløp. I stadig større grad måtte jeg bekjempe negative tanker og fortelle meg selv at jeg var så veldig nære nå, og at dette absolutt ikke var vondt. For det var egentlig ikke vondt. Jeg har opplevd vesentlig tøffere på mang en treningstur. Det er noe med denne distansen, og det er noe med å vite at man kommer nærmere mål... I kampen mot mitt pessimistiske selv så jeg for meg alle løp jeg har gjort i jakten på 3:30. Jeg så for meg lykken over å klare målet denne dagen. Jeg manet frem bildet av meg selv løpe gledesstrålende nedover Unter den Linden og gjennom Brandenburger Tor - og at jeg fikk overrakt medaljen min.
Mellom den 35. og den 38. kilometer gjorde jeg noen forsøk på å regne ut hvor god klaring jeg hadde. Hvor mye tid hadde jeg egentlig samlet opp til de siste 195 meterne? Mattematikk er håpløst når man løper, men jeg var rimelig sikker på at alt jeg behøvde var å holde meg løpende. Ikke noe idiotisk, tafatt gåing nå.
Helt etter planen tok jeg den nye og uprøvede energidrikken med koffein ved 38 kilometer. Det var ikke noe problem å drikke den, men litt senere fryktet jeg at den ville gi en negativ effekt på magen i steden for god effekt på bena. Skulle det skjære seg nå, bare fire kilometer før mål?
Det var antakelig bare frykten som lurte meg, for uten mer om og men (annet enn atter noen kilometer med løping) ble drømmen endelig oppfylt! I strålende solskinn, mellom horder av mennesker - både publikum og løpere - på Unter den Linden økte jeg farten enda litt mer. Så mye som beina tillot. Jeg gliste fra øre til øre, ga noen high fives, vinket og klappet takknemlig mot den jublende publikumsmassen.
Endelig fikk jeg min triumfferd på Unter den Linden og gjennom staselige
Brandenburger Tor. Glemte dessverre å synge Kjetil Stokkans klassiker høylydt.
Antakelig like greit.
Gjennom Brandenburger Tor så jeg målseilet og bortenfor der seiersgudinnen i horisonten. Det siste strekket var kortere enn jeg husket det fra sist, og plutselig hadde jeg krysset både målstreken og min seiglivede barriere. Garmin viste 3:28:40.
Jeg fikk min medalje lagt høytidelig rundt halsen. Funksjonæren så ut til å skjønne greia (kan han ha vært en løper en gang i tiden selv?) for han så meg inn i øynene og la den skikkelig på. Han sa i tillegg noe på tysk og gestikulerte mot kjolen min. Det gjorde også den kvinnelige funksjonæren ved siden av ham og begge tok meg i hånden og gratulerte. Hva de sa forstod jeg ikke, men det var helt uten betydning. ”Danke, danke. Danke” sa jeg og formelig svevde videre, overrasket over hvor lite sliten jeg følte meg.
Følelsen av å ha nådd et seiglivet mål. Ubeskrivelig!
På vei ut av målområdet skulle jeg akkurat til å ringe hjem da jeg hørte noen rope navnet mitt. Det var Stig som hadde hatt god tid til å nyte solen og diskutere løpet med
Sportsmandens Frode Monsen. Det tok ikke mange sekundene før det var klart at vi begge hadde klart målene våre. Stig hadde regelrett gruset sitt 3:15-mål og kommet inn på 3:12:58. I ren tegneseriestil hoppet og jublet vi av glede.
Ja - hoppet! Beina var faktisk så gode at vi til og med fant det for godt å løpe om kapp opp forholdsvis lange trapper på vei tilbake til hotellet.
Men før det tok Frode, Knut, Stig og jeg oss god tid til å slappe av i solen med velsmakende alkoholfritt øl, skravle, hilse på andre kjente som kom forbi og bare nyte følelsen av suksess.
Tre glade karer: Frode, Stig og Knut. Det er første gang jeg har drukket
(alkoholfritt) øl rett etter målgang, og det smakte fortreffelig.
Fire glade løpere (+ fotografen). Det er ikke første gang jeg har drukket
(ikke alkoholfrie) bobler etter et løp, og jaggu smakte det ikke fortreffelig det også.
Etter maraton passer det med maratonfeiring. Først bobler på hotellet, deretter bankett med totalt 17 glade deltakere, både gamle kjente og hyggelige, nye bekjentskaper. De fleste hadde tatt perser så stemningen var mildt sagt upåklagelig. Jeg var antakelig mer sliten i smilemuskulaturen enn i beina da jeg kveilet inn rundt 01-tiden.
Søndag den 29. september 2013 går definitivt inn i historien som en av de aller beste dagene i mitt liv!
I alle fall så langt.
Janicke
- endelig lettbent!
