My new Mizunos

Det er fantastisk gledelig å finne et par joggesko som sitter perfekt med én gang, og som uten den minste gnaging, pressing eller andre gnagsårskapende metoder bærer med seg eieren godt over tyve kilometer fra aller første tur. Vanligvis bør man naturligvis "løpe inn" skoene på kortere turer først. Små ting som irriterer den første mila kan fort utvikle seg til store irritasjoner før man har fullført tyve, tredve og ikke minst førti kilometer. Med de nye Mizuno Wave Rider 12 var jeg imidlertid ikke i tvil; de satt perfekt på føttene. Skoene ligner litt på Mizuno-paret jeg løp New York Marathon med - men disse ser mye tøffere ut (c:

My new Mizunos after their first 23 K.

Med sine beskjedne 170 gram per sko er Mizunoene mye lettere enn Adidas'ene jeg kjøpte tidligere i år. De ligger dermed godt antil å bli sommerens favorittsko. Vekten har i seg selv ikke mye å si. Kroppsvekten varierer med mer enn 340 gram fra dag til dag, men det bidrar til den ekstra gode løpsfølelsen. Det å ha ordentlig kontakt med underlaget, og samtidig greit med demping, gjør løpingen til en lek (i alle fall de første 10 - 15 km). Ser ikke bort fra at det blir nettopp disse skoene som bærer meg gjennom Berlin i september...

Om de er utslitt til vinteren er det helt greit. Snøføre er ikke Mizunoene egnet for. De har et forholdsvis stort hulrom under helen, og der pakkes snøen inntil det føles som om man løper på høye hæler. Veldig ubehagelig. Det er nok uansett bedre å ha et eget par vinterløpesko - og så får jeg glede og motivasjon av å anskaffe det også.

Vinteren vil jeg forresten ikke tenke på nå som sommeren er her for fullt. Det er lyst nesten hele døgnet og så intenst grønt med mengder av fargerike blomster at man nesten får vondt i øynene. Løpeturer i landlige Ski blir ren idyll, med syriner, smørblomster, hundekjeks, revebjeller og en lang rekke andre blomster jeg ikke kan navnene på.

En plante jeg kan navnet på: Revebjelle

Fargeglade dingser; iPod shuffle med Zennheiser sportsørepropper
(og en annen blomst jeg kan navnet på: Prestekrage).

Etter å ha løpt med en forholdsvis tung iPod classic i hånden en god del kilometer unnet jeg meg en knallrosa iPod shuffle. Det er ganske utrolig at det er mulig å få plass til så mye musikk på en så liten dings. Utrolig praktisk å ha en iPod som kan klipses på løpetøyet. Jeg skaffet også nye Zennheiser løpeørepropper med ekstra feste slik at de ikke faller ut av ører som ikke er kompatible med ørepropper. De fungerer veldig godt - og selv om jeg ikke vil tenke på det er de bedre enn de gamle når lua må på igjen ettersom de ikke har noen bøyle.

Med 62 km i bena sist uke er jeg for alvor tilbake i gjenge. Fra nå av er det Anders Szalkais 26 ukers treningsprogram for å gjennomføre maraton på 3,5 time som gjelder. I dag er det bakkeløp i lang bakke som står på planen, i tillegg til løpsskolering - sånne løpeøvelser som ser formidabelt idiotiske ut. Høye kneløft, raske skritt og slikt. Ser ikke helt hvordan det gjør meg til en raskere løper, men det er bare tretten korte sommeruker igjen å få på plass maratonformen, så her er det best å lytte til erfarne løpere. Ut i solen!

Ja9que

Gruff

Halvannen uke uten trening og fortsatt vond, slimete, hostende og harkende hals. Begynner å bli lett stresset.

Sommeren er/var her!

Året har bikket over i juni måned. Naturen har eksploderert i grønt og intens frodighet, og de siste dagene har det vært norsk sommer på sitt aller beste. Glemt og fortrengt er mørke morgener og ettermiddager/kvelder hvor flere lag med treningstøy måtte til for å holde kulden ute, og sko måtte velges ut i fra mønsterdybde - alterntativt utstyres med brodder - for å gi best mulig feste på isete og snødekket føre. De siste dagene har det holdt å hive på seg en t-shirt og shorts før man kan fly som en lett sommerbris gjennom det irrgrønne landskapet.

Nuvel, det skal vel innrømmes at jeg heller sjelden føler meg som en lett sommerbris, men i følge klokken blir farten stadig bedre. Det er da også lettere enn før å få til trening nå. Antall timer i døgnet som vurderes som løpbare er kraftig utvidet. Dagene er deilig lange og lyse. Jeg elsker vår og sommer!!

De siste ukene har jeg løpt mellom 40 og 70 km pr uke, fordelt på rolig og rask distanse, intervaller og bakkeløp. Lengste tur så langt ble en tremilstur for halvannen uke siden. Godt å ha gjennomført, men det kjentes litt skummelt at det fortsatt gjensto 12 km på en maraton. Bena føltes tunge som bly mot slutten. Heldigvis har jeg noen uker igjen å styrke meg opp på og motivasjonen er god. Selv om den hærlige sommeren vi fikk nyte de siste dagene har tatt pause i dag er de 15 ukene fremover definitivt den optimale årsperioden for oppbygging til et rekordmaraton!

Ja9que

Førtitotusenetthundredeognittifem meter

42.195 kilometre (26 miles 385 yards) - det er langt det! Etter forrige søndags langtur har jeg reflektert forholdsvis mye over dette. Den langturen tilsvarte omlag to tredjedeler av en full maraton. Da hadde jeg ikke stort mer å gi. Riktignok løp jeg forholdsvis (alt er relativt) raskt, men jeg har jo egentlig en ambisjon om å holde den farten alle de førtitotusen-etthundrede-og-nittifem meterne i Berlin også. Å komme så langt ned mot 3.30 som kroppen min kan presses til. Det blir ufattelig tøfft, og jeg må bare fortsette å trene mye - mer faktisk - og bedre.

Før maraton-debuten i New York var jeg uvitende og optimistisk. Med unntak av i forbindelse med fødsel har jeg aldri hatt det så vondt, over så lang tid, hverken før eller siden. På tross av alt motiverende som var rundt. For amerikanerne kan virkelig lage fantastiske arrangementer. På startstreken kunne jeg se fem helikoptere henge i luften over oss løpere. Under broen som utgjør starten av løpet - Verrazano - lå båter som spylte ut vann i fargene til arrangøren.

Tusener på tusener av nutters på vei over Verrazano Bridge.

Før startskuddet gikk var det en vanvittig fortettet og nervøs stemning blant løperne, som forøvrig er i et imponerende vell av fasonger og størrelser. Så, når startskuddet gikk og eliteløperne fikk starte runget velkjente toner - høyt - utover området. Dah, dah, dahdahdah, dah, dah, dahdahdah. Og så Sinatras stemme: "Start spreading the news...". Snakk om gåsehud! New York, here I f**king come! Alt for mange tar ut altfor mye energi her - så også jeg. Tyve kilometere senere var det nesten tomt, og jeg hadde halve løpet igjen. Det ble veldig, veldig vondt!

Et klart mål er at det skal føles bedre i Berlin til høsten. Men å kombinere det med et sterkt høynet fartsmål er muligens en melkesyresprengende selvmotsigelse. Begynner jeg å få kalde føtter? Muligens. Kommer jeg likevel til å løpe Berlin Marathon til høsten? Definitivt! Akkurat som at jeg valgte å bli gravid med barn nummer to (riktignok nesten fire år etter barn nummer en) og først virkelig husket hvor vondt det var å ha veer når de dukket opp for andre gang ("Herregud - hvordan kunne jeg glemme dette??"), er jeg like naiv før mitt andre marathon som før det første. Barn nummer tre blir det ikke. Blir det tilsvarende med maraton? At jeg er dum nok til å gjøre det to ganger, men ikke tre?

Blek men glad - etter målgang i NY 2007

Belønningen - både for å slite seg gjennom en fødsel og et maratonløp - er fantastisk. Min opplevelse er at fødsler er hakket verre. Man har tross alt ikke noe valg når man er i gang. Å fullføre et maraton er en høyst frivillig sak, og kanskje nettopp derfor er følelsen etterpå så fantastisk.

Jeg skal være forsiktig nok til å kalle prosjekt "5 før 40" en ambisjon i stedet for målsetning, men fremover blir det full fokus (igjen - alt er relativt) på å forberede slik at maraton nummer to blir en mye bedre opplevelse enn nummer én.

Ja9que

Dissende klamping

I dag er jeg glad jeg slapp å se meg selv løpe. Det kan ikke ha vært et vakkert syn!! Helt fra start kjentes hvert skritt som en bråstopp. KLAMP KLAMP KLAMP. Tungt, tungt forflyttet jeg meg avgårde og jeg kjente hver av de 26 kilometrene som jeg løp i forrigårs. Slik klamping er ikke elegant i seg selv, og når det får alt man eier og har av fett til å disse - voldsomt - kan det bli rent skremmende. Jeg burde definitivt ha holdt meg i skogen, men innså for sent at den brutalt dårlige dagsformen ikke kom til å gå over underveis. Jeg er i grunn glad jeg ikke hørte tankene til de som kjørte forbi.

Jeg kom meg nå rundt på et vis, antakelig 12 - 13 km men jeg vet ikke nøyaktig ettersom min Garmin sviktet meg grunnet dårlige batterier. Jeg får måle den en annen dag, om jeg gidder. Etter dagens opplevelse er jeg ikke sikker på at jeg legger ut på den turen med det første. Har i grunn aldri vært glad i denne runden før, og når jeg nå fikk en dårlig opplevelse når jeg løp den for første gang på minst ett år, så har den ikke akkurat avansert på popularitetsskalaen.

Nå føles det omsider som om jeg er tilbake i god driv igjen. Søndagens langtur klarte jeg på 5.04 minutter per kilometer. Om jeg kan klare den farten i Berlin til høsten er jeg meeeeeget fornøyd. Det er bare å trene.

J

Running with sacrifice

Iskaldt regn, vind og 5 grader den 7. mai - er det rart man får lyst til å holde seg innendørs med en stor "bøtte" engelsk te (Earl Grey med sukker og melk - *nam*)? Men noen ganger tar et indre kontrolltårn over og plutselig står du der i treningstøyet likevel. Slik var det i dag heldigvis. For nå føles det - som alltid - fantastisk godt å ha trent. Det ble til og med ny personlig rekord. Runden er, fra postkassa hjemme, til postkassa hjemme (det virker strengt tatt ganske idiotisk), 10,41 km lang i følge min fantastiske GPS. Det gikk i dag på 50 minutter og 21 sekunder. Tok meg helt ut og lurte et par ganger litt på om jeg måtte spy, men det gikk heldigvis uten den slags ulekkerheter. Som en joggeskoreklame sier:

If you ran
without sacrifice,
congratulations.
You just jogged.

Nei gitt, ingen jogging på meg i dag; Det var rikelig med sacrifice. Forøvrig en ganske morsom reklamekampanje for Pearl Izumi: www.runlikeananimal.com. Barnslig, men morsom. Det er godt for en rimelig gjennomsnittlig tobarnsmamma i forstaden å føle seg litt gal og tøff av og til - sånn mellom matpakkesmøring, klesvask og godnattasanger.


Dette blir en god treningsuke. Tre økter så langt og så blir det bakketrening på lørdag og langkjøring på søndag tenker jeg. Bare fire måneder og 13 dager til Berlin Marathon...

Ja9que