Førtitotusenetthundredeognittifem meter

42.195 kilometre (26 miles 385 yards) - det er langt det! Etter forrige søndags langtur har jeg reflektert forholdsvis mye over dette. Den langturen tilsvarte omlag to tredjedeler av en full maraton. Da hadde jeg ikke stort mer å gi. Riktignok løp jeg forholdsvis (alt er relativt) raskt, men jeg har jo egentlig en ambisjon om å holde den farten alle de førtitotusen-etthundrede-og-nittifem meterne i Berlin også. Å komme så langt ned mot 3.30 som kroppen min kan presses til. Det blir ufattelig tøfft, og jeg må bare fortsette å trene mye - mer faktisk - og bedre.

Før maraton-debuten i New York var jeg uvitende og optimistisk. Med unntak av i forbindelse med fødsel har jeg aldri hatt det så vondt, over så lang tid, hverken før eller siden. På tross av alt motiverende som var rundt. For amerikanerne kan virkelig lage fantastiske arrangementer. På startstreken kunne jeg se fem helikoptere henge i luften over oss løpere. Under broen som utgjør starten av løpet - Verrazano - lå båter som spylte ut vann i fargene til arrangøren.

Tusener på tusener av nutters på vei over Verrazano Bridge.

Før startskuddet gikk var det en vanvittig fortettet og nervøs stemning blant løperne, som forøvrig er i et imponerende vell av fasonger og størrelser. Så, når startskuddet gikk og eliteløperne fikk starte runget velkjente toner - høyt - utover området. Dah, dah, dahdahdah, dah, dah, dahdahdah. Og så Sinatras stemme: "Start spreading the news...". Snakk om gåsehud! New York, here I f**king come! Alt for mange tar ut altfor mye energi her - så også jeg. Tyve kilometere senere var det nesten tomt, og jeg hadde halve løpet igjen. Det ble veldig, veldig vondt!

Et klart mål er at det skal føles bedre i Berlin til høsten. Men å kombinere det med et sterkt høynet fartsmål er muligens en melkesyresprengende selvmotsigelse. Begynner jeg å få kalde føtter? Muligens. Kommer jeg likevel til å løpe Berlin Marathon til høsten? Definitivt! Akkurat som at jeg valgte å bli gravid med barn nummer to (riktignok nesten fire år etter barn nummer en) og først virkelig husket hvor vondt det var å ha veer når de dukket opp for andre gang ("Herregud - hvordan kunne jeg glemme dette??"), er jeg like naiv før mitt andre marathon som før det første. Barn nummer tre blir det ikke. Blir det tilsvarende med maraton? At jeg er dum nok til å gjøre det to ganger, men ikke tre?

Blek men glad - etter målgang i NY 2007

Belønningen - både for å slite seg gjennom en fødsel og et maratonløp - er fantastisk. Min opplevelse er at fødsler er hakket verre. Man har tross alt ikke noe valg når man er i gang. Å fullføre et maraton er en høyst frivillig sak, og kanskje nettopp derfor er følelsen etterpå så fantastisk.

Jeg skal være forsiktig nok til å kalle prosjekt "5 før 40" en ambisjon i stedet for målsetning, men fremover blir det full fokus (igjen - alt er relativt) på å forberede slik at maraton nummer to blir en mye bedre opplevelse enn nummer én.

Ja9que

Dissende klamping

I dag er jeg glad jeg slapp å se meg selv løpe. Det kan ikke ha vært et vakkert syn!! Helt fra start kjentes hvert skritt som en bråstopp. KLAMP KLAMP KLAMP. Tungt, tungt forflyttet jeg meg avgårde og jeg kjente hver av de 26 kilometrene som jeg løp i forrigårs. Slik klamping er ikke elegant i seg selv, og når det får alt man eier og har av fett til å disse - voldsomt - kan det bli rent skremmende. Jeg burde definitivt ha holdt meg i skogen, men innså for sent at den brutalt dårlige dagsformen ikke kom til å gå over underveis. Jeg er i grunn glad jeg ikke hørte tankene til de som kjørte forbi.

Jeg kom meg nå rundt på et vis, antakelig 12 - 13 km men jeg vet ikke nøyaktig ettersom min Garmin sviktet meg grunnet dårlige batterier. Jeg får måle den en annen dag, om jeg gidder. Etter dagens opplevelse er jeg ikke sikker på at jeg legger ut på den turen med det første. Har i grunn aldri vært glad i denne runden før, og når jeg nå fikk en dårlig opplevelse når jeg løp den for første gang på minst ett år, så har den ikke akkurat avansert på popularitetsskalaen.

Nå føles det omsider som om jeg er tilbake i god driv igjen. Søndagens langtur klarte jeg på 5.04 minutter per kilometer. Om jeg kan klare den farten i Berlin til høsten er jeg meeeeeget fornøyd. Det er bare å trene.

J

Running with sacrifice

Iskaldt regn, vind og 5 grader den 7. mai - er det rart man får lyst til å holde seg innendørs med en stor "bøtte" engelsk te (Earl Grey med sukker og melk - *nam*)? Men noen ganger tar et indre kontrolltårn over og plutselig står du der i treningstøyet likevel. Slik var det i dag heldigvis. For nå føles det - som alltid - fantastisk godt å ha trent. Det ble til og med ny personlig rekord. Runden er, fra postkassa hjemme, til postkassa hjemme (det virker strengt tatt ganske idiotisk), 10,41 km lang i følge min fantastiske GPS. Det gikk i dag på 50 minutter og 21 sekunder. Tok meg helt ut og lurte et par ganger litt på om jeg måtte spy, men det gikk heldigvis uten den slags ulekkerheter. Som en joggeskoreklame sier:

If you ran
without sacrifice,
congratulations.
You just jogged.

Nei gitt, ingen jogging på meg i dag; Det var rikelig med sacrifice. Forøvrig en ganske morsom reklamekampanje for Pearl Izumi: www.runlikeananimal.com. Barnslig, men morsom. Det er godt for en rimelig gjennomsnittlig tobarnsmamma i forstaden å føle seg litt gal og tøff av og til - sånn mellom matpakkesmøring, klesvask og godnattasanger.


Dette blir en god treningsuke. Tre økter så langt og så blir det bakketrening på lørdag og langkjøring på søndag tenker jeg. Bare fire måneder og 13 dager til Berlin Marathon...

Ja9que

Kontraster

Fra storbyen Berlin, med 3,5 millioner mennesker, enorme mengder monumentale bygninger, åpne plasser og et tettvevd nettverk av gater og stier er kontrasten stor til mitt lille hjemsted som utrolig nok har bystatus; Ski i Ski kommune. I norsk målestokk er ikke Ski, med 12.ooo innbyggere i selve byen og i underkant av 30.000 i kommunen, et spesielt lite sted. Det blir imidlertid nokså sprøtt å bruke samme betegnelse om storbyer som Berlin og småbyer som Ski. Kontrasten er enorm!

Det ble tid til en løpetur til i Berlin før hjemreisen så jeg fikk sett enda mer av bygg, plasser og severdigheter jeg har lyst til å utforske når jeg kommer tilbake neste uke på en fire år forsinket 5-års bryllups-langweekend. Ettersom tiden var begrenset og jeg har mistet enhver tillit til egen retningssans og orienteringsevner fant jeg det best å løpe der hvor man har tydelige punkter å orientere ut i fra (Brandenburger Tor, Siegessäule, hovedgatene igennom og Spree). Solen var ikke å se denne morgenen, men temperaturen var behagelig likevel.

På vei forbi Berlin Zoo

Turen gikk blant annet forbi deler av Berlin Zoo, som forøvrig ser ut som en særdeles flott dyrepark - midt i sentrum. Det er i grunn veldig sjelden det er fare for å bli spyttet på av lamaer når jeg er på løpetur, men i Berlin er det fullt mulig. Heldigvis var de et stykke unna og lot seg ikke affisere av forbipasserende.

Kontraster; Riksdagsbygningen

På nordsiden av Tiergarten løp jeg østover langs Spree og passerte Riksdagsbygningen, som er utrolig flott restaurert, og det omfattende holocaust monumentet. Det skal studeres nærmere neste uke.

Tilbake i mitt lille Ski fortoner omgivelsene seg noe annerledes enn den store, historiske og travle Berlin.

På tross av at jeg i dag løp i sentrale strøk var det knapt folk å se (riktignok forholdsvis tidlig lørdag morgen), og på tross av at jeg har løpt rundt hele "Skibyen" - som knapt er større en Berlins bypark - har jeg ikke sett et eneste bygg som jeg er fristet til å bruke ordet "monumentalt" om. Natur og bondelandskap derimot, det har vi en del av. Ikke så galt det heller når det er badet i gylden morgensol og lett dis.

Om jeg skal konkludere på noe vis, så får det vel være "Ja takk, begge deler". Det er nettopp kontrastene som gjør livet - og løpeturer hjemme og borte - så spennende.

Ja9que

Ich bin ein Berliner!

Lykke! Morgentur i Berlin. Byen er i full blomst og solen skinner fra helblå himmel. Har fått med meg både Brandenburger Tor, Riksdagen, en del av Spree, Tiergarten, Sigessäule - og mye mer - på en drøy time!

Brandenburger Tor, badet i morgensol.

Berlin er en veldig flott by å løpe i! Tiergarten er et naturlig valg - stor park med mange stier og langs Spree så det ut til å være "løpevei" på begge sider gjennom byen. Fantastisk flott!

Spree og Bundeskanlzleramt - gangvei på begge sider.

Selvfølgelig var det også spennende å vite at enkelte deler av det jeg løp i dag skal jeg løpe igjen den 20. september i Berlin Marathon. Hjelp!

Mens min Garmin fikk (og holdt) kontakt med satelittene kjapt, har jeg åpenbart ikke kontakt med satelitter i det hele tatt. Jeg tror virkelig på at kvinner er dårligere til å navigere enn menn. Felles med menn har jeg imidlertid aversjonen mot å spørre noen om hjelp... Siste delen av løpeturen ante jeg at jeg var i nærheten av Den Nordiske ambassaden (hvor jeg giftet meg en varm junidag for 9 år siden) og fikk lyst til å ta en titt. Etter å ha studert det medbrakte kartet nøye ga jeg imidlertid opp, krysset veien og så litt nærmere på bygningen som lå der. Det minnet da veldig om...hmmm...joda, det var baksiden av nettopp den felles nordiske ambassaden.

Den felles Nordiske ambassaden i Berlin.

Et ordentlig hyggelig gjensyn. Men det at den lå der ga meg også et hint om at jeg ikke var helt der jeg hadde tenkt å være ut i fra kartet - og derfra ble det mye navigeringssurr. Takk og lov at jeg har lært av mine tidligere turer i storbyer og har med kart i alle fall. Jeg kom meg omsider tilbake til hotellet - like lykkelig tross mange strafferunder - etter 12,75 km. En perfekt start på dagen!

Ja9que

Den første nedturen; "Og opp igjen!"

2009 har vært et veldig godt treningsår, og jeg gledet meg til påsken hvor planen var å øke formen ytterligere. I stedet ble det motsatt. Lørdagen som innledet påsken kom jeg meg ut i otta, slik at jeg skulle rekke en tur før avreise (som gode nordmenn skulle familien til fjells). Halsen føltes ikke god og ute var luften kjølig og veldig fuktig. Skitt au. "Half woman, half nutter" tenkte jeg - mitt motivasjonsmantra for løpeturer i dårlig vær.

Løpeturen gikk veldig bra: tolv kilometer på 1:03 før klokken åtte. Utover dagen aner jeg at jeg skal straffes for min standhaftighet. Halsen tykner og stemmen begynner å ligne en kråkes. De neste dagene blir stemmen borte. Hals og bryst føles tett, og det er tungt å puste allerede ved mindre anstrengelser. Løping er ikke aktuelt resten av uken. Først lørdag en uke senere kommer jeg meg ut igjen, men det er så tungt så tungt. På tross av forverring igjen drar jeg meg rundt en ny tur dagen etter, og dagen etter. Men da var den stillesittende og godterifylte påsken over. I stedet for en hærlig, treningsintensivert, kondisjons- og styrkebringende påske har formen gått ned (og vekten opp - det kjenner jeg på buksene).

Fire hektiske arbeidsdager og en helgedag senere er jeg ikke videre imponert over meg selv. I går, lørdag, ble det riktignok en tur før frokost sammen med min far og hans kone, men bare skarve syv rolige kilometer. Så, NÅ er det på tide å ta seg sammen! Komme seg opp på hesten igjen før den løper av sted uten meg. Unngå at det jeg har bygget i år ikke raser sammen som et dårlig montert korthus. I dag blir det langtur!

I morgen reiser jeg til Berlin i forbindelse med jobb, og da skal jeg teste deler av høstens store utfordring! Jeg gir meg f**n ikke så lett! Fem før førti, fem før førti, fem før førti... YESS!

J