lørdag 22. september 2018

Berlin Marathon 2018 - Gnistrende solskinn for et bekmørkt sinn

Tilbake på Strasse des 17. juni for syvende gang. En dyster løper i den store horden som forsøker å finne rett tempo på den lange, rette strekningen til og forbi søylen midt i Berlins store, grønne lunge, Tiergarten. På toppen av Siegesseule – seierssøylen – nærmest svever den gullkledde gudinnen.

Seiersgudinnen. Vanligvis et så yndet syn, men ikke i dag. I alle fall ikke ved første møte...
Foto: Sportograf.com

Hun er vanligvis et yndet syn, men i barnslig trass ignorerer jeg henne i dag. Det føles mest som et hån at hun står der. Dagen jeg endelig, etter fem år, skulle innkassere Chewbacca-maratonmålet på 3:15, men som nå bare vil tilføre enda en maraton på rundt 3:30. Om jeg er heldig! Om jeg i hele tatt fullfører. Det var bare såvidt jeg gadd starte... Dypt skuffet over at jeg ikke klarte å holde fokuset de skarve fem siste ukene, når alt egentlig lå til rette for måloppnåelse, føltes et nytt mislykket forsøk som det ultimate nådestøtet. Alt håp var ute. Heldigvis! 

Ja, 'heldigvis', for selv om det ikke anbefales å begi seg ut på maraton med bekmørkt sinn, så finnes det en oppside: Når man har gitt opp, så finnes det ikke lenger noe å tape.

De første kilometerne kikker jeg hyppig på klokka. Motviljen mot hele deltakelsen underbygges. Det burde stå 4:40, eller 4:35, men Garmin nekter å krype ned fra 4:50. 
– Det er ikke uvanlig at det tar litt tid å komme dit, slapp av, maner jeg meg selv, og begynner febrilsk å saumfare hjernen etter noe som kan motivere. Jeg ser meg knapt rundt, ut over det som må til for å ikke løpe på andre, men en hvit trøye med stort norsk flagg på ryggen fanger blikket. Luis! Jeg løper bort og vi prater litt, men med ulike tidsmål glir vi snart fra hverandre igjen. 


Motvillig, men det ble i alle fall ikke DNS. Så får tiden vise om det blir DNF.
Foto: Sportograf.com

Slalomløpingen fortsetter, og jeg innser tabben: Startgruppe E var for løpere mellom 3:15 og 3:30, og i pessimismens navn stilte jeg meg bakerst. Når jeg nå forsøker å komme opp i tempo for 3:15, så er det noen tusen løpere å pløye seg forbi. Jeg tar det med fatning. Det har liten betydning denne dagen. ingen grunn til å plage seg selv over det også.

– Motvilje mot DNF? Skal jeg nå liksom begynne å bryte bare fordi jeg gjorde det én gang, på Bislett i februar? Medalje? Stemningen underveis? Oppløpet på Unter den Linden, da? For ikke å snakke om den klassiske og så herlig leskende Erdinger Alkoholfrei og hyggelige skravlingen med andre løpere på gressplenen foran riksdagsbygningen? 

Jeg innser at jakten på noe – hva som helst – som kan motivere til å beholde startnummeret på, går bytteløst mot slutten.
– Skal jeg virkelig bryte, spør jeg meg selv, men oppdager i det samme en fartsholder med 3:15 på flagget som glir rolig forbi med "saueflokken" sin. Djevelen på den ene skulderen hvisker "Yes, yes, rub it in!", men overraskelsen over at flagget ikke for lengst er langt foran i løypa, løsner mirakuløst tankefloken i hodet mitt. Hva om jeg hiver meg med? Prøver å holde rett fart i et minste frem til maraton. Det skal ikke være noen sak. Og så kan jeg heller bryte der. 

Beina piskes i gang for å ikke miste saueflokken, og jeg legger meg tett i rygg på gjeteren. Garmin melder om 4:25-fart. Burde jeg ta kontakt og høre hvordan han har tenkt å legge opp løpet? Jeg slår det fra meg. Det er ikke viktig. "So what" om det viser seg å bli for hardt? En skarve halvmaraton i dette tempoet skal gå greit.


Man skal være rimelig dyster for å ikke glede seg i alle fall litt over stemningen langs løypa i Berlin. 
Foto: Sportograf.com

Ved passering ti kilometer sjekker jeg for første gang pace-armbåndet, som jeg med et skjevt smil om munnen tok på meg før avgang til start. Jeg følger 3:15-flagget som burde tilsi en snittfart på rundt 4:37, men Garmin sier 4:28. Jeg vet svært godt hvor brutalt det kan bli om man bare løper noen få sekunder for fort pr kilometer. Nesten ti sekunder er i praksis å be om bråk. Men jeg vet også at distansen på klokken og reell distanse kan avvike en del, og ved passering av ti-kilometersmerket noterer jeg at det er snakk om nær hundre meter. Hoderegning er bare å glemme, så armbåndet blir fasiten. For å klare 3:15 må mila passeres på 46:13. Garmin viser 45:45, et halvt minutt foran. Litt raskere enn jeg og min forkjærlighet for negativ splitt ville lagt opp til, men greit nok.


God hjelp i tempobånd! Ofte avviker distansen på klokka og reell distanse i løypa nokså mye, og da blir både tempoangivelse og resterende distanse feil. Ved å forholde seg til kilometerskiltene og sjekke medgått tid på klokka mot aktuell tidsangivelse på pace båndet, slipper man kjipe overraskelser. Man kan naturligvis skrive tidene direkte på armen også, men min erfaring er at penn eller tusj og svette ikke er noen god kombinasjon...

Fartsholderen virker imidlertid ikke å være fornøyd med et halvt minutts klaring. Så snart jeg er sikker på å ikke snuble, verken i andre løpere eller mattene som registrerer tiden på fem-kilometerspasseringene, sjekker jeg klokken igjen ved 15 kilometer. I følge armbåndet skal medgått tid være 1:09:19 – et tall jeg for øvrig har gjentatt for meg selv, om og om igjen, de siste kilometerne, men allikevel har måttet både dobbelt- og trippelsjekke Løping og mental kapasitet... Uansett, Garmin viser 1:08:18. Et helt minutt raskere nå. Jeg tar meg i å synes litt synd på mine medløpere i saueflokken. Fartsholderen kunne like godt ha ledet dem rett mot et stup. Om han opprettholder denne farten blir jo sluttiden 3:13-et-eller-annet. Det tar et halvt sekund før betydningen av den tanken for alvor synker inn...

– HerregudOm jeg klarer å holde denne farten inn, så klarer jeg 3:15. Med god margin!

Jeg forsøker å snakke meg ut av optimismen: Det er langt igjen, alt kan skje, maraton begynner ved 30-35 kilometer og jeg har bommet på dette mange ganger før. Men tenk om... Jeg har haugevis av kilometer i beina etter Tvers over Norge-prosjektet i sommer, og jeg vet at de 660 kilometerne med sekk på ryggen har hatt en positiv effekt på formen. Jeg har ingen vondter, ei heller noen form ubehag. Farten føles grei og på føttene har jeg sko en verdensmester verdig!

I et slags kompromiss bestemmer jeg meg for å holde meg til planen om å vurdere hvordan ting føles ved halvløpt løp, men innerst inne vet jeg at nå er det alvor: Berlin Marathon 2018 er et seriøst forsøk på det seiglivede 3:15-målet!


Nike Vapor Fly 4 % - sko en verdensmester verdig. Placebo eller faktisk effekt? (ikke sponset)

Med en tydelig oppgave å jobbe med, går veien videre i en lett beruset "race mode"-boble. Det er litt mindre slalomløping nå, og jeg holder meg unna publikum, inn mot de blå stripene i asfalten og følger med på avstanden til 3:15-flagget. Avstanden varierer, men jeg mistenker at det er fartsholderen og flokken som løper ujevnt. Selv har jeg funnet et cruisetempo som tydeligvis – over tid – passer, selv om de andre tidvis glir fra og kommer nærmere, som en merkelig, fargerik og hyppig skiftende tidevannsbølge.

Jeg blir etter hvert kjent med ryggene til de andre i flokken som fremdeles henger på. Han høye, tynne franskmannen som har datterens navn på ryggen. Hun lille, lettkledte amerikanske som svetter så mye og som har pers på 3:15:11 (hun spurte hva mitt mål var). De to kameratene fra Brasil som ikke lenger prater så ivrig med hverandre og fem-seks andre. Om noen forsøker å snakke med meg svarer jeg så kort som mulig, og glir unna. Vil ikke kaste bort krefter på prat nå.


Lett vantro, men veldig fokusert!
Foto: Sportograf.com

Berlinløypa er så godt som paddeflat. Kun to steder er det noe man kan kalle bakker, men jeg er bevisst på å heller ikke pushe der hvor det bare såvidt er stigning. Kontrollert og "billig" løping absolutt hele veien. Nyte været, stemningen langs løypa, og all musikken. Det er MYE musikk langs løypa i Berlin! Band av ulike slag, trommegrupper, enkeltmusikanter, folk i leiligheter langs løypa som (hvert år) spiller musikk fra sine anlegg. Et sted går det fast i Rammstein. 

Halvmaraton passeres på 1:35:56, over halvannet minutt foran skjema, og ved 25 kilometer har vi plukket ytterligere tjue sekunder. Når jeg passerer matten som registrerer og kringkaster mellomtiden, lurer jeg litt på hva de som følger løpet virtuelt tenker. At jeg antakelig har startet for hardt (igjen) og snart kommer til å krasje? At det kanskje kommer til å holde denne gangen? At de kjenner på en viss spenning på mine vegne, og heier meg frem hjemmefra, motiverer meg ytterligere. Samtidig råder en merkelig ro. Jeg vet overhodet ikke at dette kommer til å gå, men jeg begynner for alvor å tro. Og ikke bare på 3:15, men utrolige 3:13. Kanskje...?


God motivasjon i taktfaste trommer. Kult også at en SkiLøper har sneket seg med på dette offisielle bildet fra Sportograf, som forøvrig imponerer med valg av omgivelser for løper-fotografiene sine. 
Foto: Sportograf.com

Solen skinner, men temperaturen er helt fin. Av og til får vi lett motvind som kjøler akkurat passe. Jeg digger det når vi passerer taktfaste trommer. Perfekt for jevn, maskinaktig løping. Flere ganger hører jeg noen rope navnet mitt, oppfatter et "Norge" eller "Norway", og ser kjente så vel som ukjent ansikter. Takknemlig smiler og vinker jeg tilbake. Også blant de andre løperne hilser jeg på en og annen bekjent, men fokus er stort sett utelukkende på eget løp. Jeg lar meg ikke påvirke mer enn nødvendig av det som foregår rundt, eller andre løperes tempo.  

28 kilometer. Løpsmønstreret i flokken har forandret seg. Fra å ha variert avstanden ganske mye, er fartsholderen nå stort sett bare rett foran meg. Jeg må liksom holde igjen for å ikke passere ham. Har han senket sitt tempo, eller har jeg skrudd opp mitt? Halvt på spøk gir jeg meg selv tillatelse til å løpe forbi ham dersom jeg føler meg like sterk ved passering tretti kilometer, men trekker den raskt tilbake. Ikke før 35! Jeg har krasjet ved 35 før, og nå vil jeg virkelig ikke ødelegge dette. 


Race mode: On! 
Foto: Sportograf.com

Tretti kilometer passeres to minutter og tjue sekunder foran skjema. Jeg begynner å bale med beregningen av hva det konkret vil si i sluttid. På drikkestasjonen som dukker opp, peiler jeg inn første åpne mulighet, plukker løpende med meg en kopp vann fra den utstrakte hånden til min utvalgte funksjonær og lirer av meg et smilende "Danke!". Uten å miste for mye fart sluker jeg et par, tre slurker fra de upraktiske plastkoppene for fjerde gang på turen, slipper koppen på bakken og gjenopptar "race pace". Vantro innser jeg to ting:
  1. Gjennom drikkestasjonen har jeg passert fartsholderen
  2. Om dette holder inn blir det SUB 3:13!
Gåsehuden melder seg og øynene blir blanke. Det kan da virkelig ikke være mulig - kan det? Uansett må jeg nå være smart. Et øyeblikk vurderer jeg å sakke av og plassere meg bak fartsholderen igjen, men bestemmer meg i stedet for å bare følge godt med, slik at jeg ikke løper fra ham. Farten må for enhver pris ikke skrus opp for høyt. Plutselig har jeg ALT å tape, og det er nå løpet for alvor begynner. Bare å holde inn. Joda, jeg kommer sikkert til å bli sliten etter hvert, men da har jeg disse magiske skoene til hjelp. Bare 12 kilometer igjen; dette må da holde? Dette SKAL holde!


Forsiktig optimisme ned shoppinggaten Kurfürstendamm, med den istykkerbombede Gedechtniskirche som karakteristisk bakteppe. 
Foto: Sportograf.com

35 kilometer passeres på 2:38:52, godt foran de 2:41:45 som armbåndet angir. Stikk i strid med planen har jeg tilsynelatende løpt fra fartsholderen, og nå lurer jeg på om det kjennes mikroskopisk tråere. Over en periode sjekker jeg Garmin med jevne mellomrom for å se om snittfarten taper seg. Men nei, den står uendret.

På den syvende turen gjennom Berlin Marathons løype, har jeg full kontroll på de fleste områder og svinger. Det litt kjedelige området etter folkelivet på Ku'damm. Den lille stigningen før passering av Kulturhuset og Potsdamer Platz. Den lange strekningen på Leipziger Strasse før vi omsider og endelig tar av mot venstre, samt nøyaktig hvor langt det er fra den flotte Gendarmenmarkt-plassen til Unter den Linden og det – etter min mening – uovertrufne oppløpet!  

Det er knapt til å tro. To små kilometer igjen og det føles fremdeles tullete bra. Jeg oppdager et par damer foran meg og lurer på om jeg skal tenke plassering, men med 3:15 og rå pers i sikte, kjennes det uviktig. På merkelig vis siger jeg allikevel forbi og jubler litt innvendig kort tid etterpå. Noen ganger blir jeg virkelig overrasket over hvor dårlig jeg kjenner meg selv.


Bilder kan fortelle mer enn tusen ord – og vise ting man ikke fikk med seg der og da. Blant annet at enkelte hadde en lang tøffere reise enn andre. Heldigvis får han god hjelp av rause med-deltakere. Forhåpentligvis kom han helt i mål. 

Foto: Sportograf.com



Verdens beste følelse på verdens beste maratonoppløp!
Foto: Sportograf.com

Brandenburger Tor! Jublende flyr jeg mot og gjennom den mektige portalen mens jeg tar et kikk på klokka for å forsikre meg om at dette virkelig skjer. Sjokkert innser jeg at dette ikke bare blir sub 3:15 eller sub 3:13. Det blir sub 3:12, og med den innsikten kommer jeg på sms'en jeg fikk fra en løpbuddy da jeg stod i startfeltet i mitt grimme humør noen timer tidligere. Han ønsket meg lykke til og ga meg tillatelse til å ta persen hans. Da jeg fikk meldingen ble jeg nesten irritert. Å tulle med at jeg kunne få ta hans pers på 3:11:09 når jeg atter en gang skulle mislykkes med 3:15... Nå fortoner det seg veldig annerledes, og jeg gasser på i et forsøk på å utnytte hans vennlige tillatelse.


Chewbacca!!! Ikke 3:22:20 som den offisielle klokken viser, men elleville 3:11:07! Avviket skyldes at startgruppe E startet ti minutter etter den første, offisielle starten, og ettersom jeg stod bakerst i gruppen tok det drøyt et minutt før jeg (motvillig) kom frem til, og krysset, startstreken.
Foto: Sportograf.com

Så er det gjort. Offisiell tid 3:11:07 og pers med over seks minutter! Jeg er lamslått. Fem år og over tretti maraton (riktignok bare syv reelle forsøk) etter at 3:15-målet ble satt, nettopp her i Berlin. Hele seks minutter raskere enn jeg noen gang har løpt, og så føles det som mitt letteste maraton noensinne... Maraton altså!

Få meter fra målstreken blir jeg intervjuet av en nærgående reporter med mikrofon og kameramann. Jeg svarer ekstatisk på spørsmålene, og utbroderer hvilket strålende arrangement Berlin Marathon er. Gudene vet hvor det intervjuet endte opp.

Videre. Jeg har los på medaljene og får raskt blikkontakt med en av dem som deler ut. En eldre dame. 
– This is the best moment, sier jeg til henne og lener meg frem. Hun smiler og legger medaljen høytidelig rundt halsen min. Når jeg takker henne for at hun og de andre funksjonærene bidrar til å gjøre dette løpet så fantastisk, trekker hun meg resolutt til seg og jeg får en skikkelig bamseklem før jeg, sterkt og deilig endorfinruset, rusler videre mot enda mer av det som gjør Berlin til mitt favorittmaraton: Stemningen på gressplenen foran riksdagsbygningen og alle samtaler med kjente og ukjente der, solen (nesten alltid), den tradisjonsrike alkoholfrie sponsorølen. Og aller mest: den sanseløst gode smaken av en vanvittig etterlengtet pers.


Enda en av disse nydelige Berlin Marathon-medaljene, og årets utvalgte medaljeprofil kunne ikke passet bedre...


...for sannelig ble den sympatiske Eliud Kipchoge ny verdensmester. Han hadde på forhånd meddelt at han skulle gå for pers, så verdensrekord var forventet, bare ikke med så rå margin. Gjett hvilke sko han løp med. (c;

Hvordan er det mulig? Hva er det som gjorde meg i stand til å løpe 3:11 denne dagen, når jeg har slitt så lenge med 3:15? Flere har spurt om det kan være et resultat av de 660 kilometerne Tvers over Norge i sommer. Svaret er ja. Det er hevet over enhver tvil! Ingenting annet kan forklare en så stor forbedring.

I tillegg er jeg rimelig sikker på at skoene bidro. Noe placebo-effekt, definitivt, men jeg kan ikke huske å ha vært så lite sliten i beina på slutten av et maratonløp tidligere. Det gikk fint å jogge umiddelbart etterpå, og den påfølgende dagen var det ingenting som tydet på at beina hadde løpt maraton i det hele tatt. Det er riktignok sjelden jeg er særlig plaget med vonde ben etter lange løp (med mindre jeg er skadet), men dette var spesielt.


Det er opplagt en del å utsette på mental instilling, men svært lite å utsette på gjennomføringen. Som min far beskrev det: "Jevnt som en klokke". Nå, en uke senere, kan jeg fremdeles knapt tro det! 3:11 er fort, og å bli 223 av 12.329 damer totalt, og 22 plass av 1.992 i aldersklassen - og også nummer 2.911 av de 40.781 menn og kvinner som fullførte totalt... Vel, det er bare helt hinsides!

En annen ting jeg gjorde for første gang og kommer til å gjenta, selv om det antakelig ble for halvhjertet til å ha effekt, er inntak av rødbetsaft. Jeg fikk ikke i meg mye av det – det smaker jo virkelig pyton – men inntil et par desiliter ble det kanskje med frokosten den morgenen.


Det er alltid veldig mange kjente som løper Berlin, så også i år. Hjembygdinger, andre SkiLøpere, folk som man har blitt kjent med på andre reiser og løp. Ikke minst virker det som Tromsø løpeklubb er representert i de fleste utenlandske løp. Etter målgang ble det ble noen timer med skravling. Ikke minst med denne gjengen: Helga, Mona, Anja (som også perset stort), Sharon, Eline og Luis. 


Kanskje hjalp det også litt å være på egen tur, og ikke ha reiseleder-ansvar for en bøling andre løpere. Det hersker i alle fall liten tvil om at reisefølget, Mona og Eline, bidro positivt. Ikke minst Eline, som på humoristisk, militært vis forsøkte å korrigere innstillingen min (kommanderte meg til å - med overbevisning - si at det kom til å gå bra) da hun rett før løpet oppfattet hvor elendig den var. Tusen takk for en herlig og morsom tur!   

Å stå på startstreken så motvillig som jeg gjorde denne dagen var virkelig ikke bra, men i ettertid tenker jeg at det egentlig var utrolig flaks. Dersom jeg hadde hatt nogenlunde normal innstilling og satset seriøst på 3:15, ville jeg aldri våget å holde tempoet som krevdes for å henge med den fortløpende fartsholderen, og som var nødvendig for å innkassere denne deilige, nye persen.

Det er mulig at Berlin Marathon 2018 blir stående som mitt livs maratonhøydepunkt, det får tiden vise, meen selv om jeg rett etter målgang utbasunerte at jeg aldri mer skal sette så tøffe mål, så er drømmen om å oppleve noe lignende igjen (naturligvis) godt etablert.

Janicke

16 kommentarer:

lillian164 sa...

Fantastisk, og vel fortjent!

Janicke Bråthe sa...

Tusen takk, Lillian!! 🙏🏻😊

Eli Soltvedt sa...

Så gøy å lese, ble helt rørt jeg. Gratulerer, vel fortjent!!!!! Fikk lyst til å løpe maraton igjen - du fikk det til å virke så enkelt (selv om jeg vet bedre). Gleder meg til dine nye hårete mål.......

Unknown sa...

Fantastisk bra champ! Du er rå!

Janicke Bråthe sa...

Tusen takk, Eli! Glad jeg kunne vekke lysten til å gjenta aktiviteten selv. Selv om det er tøft, så hender det jo man har denne typen opplevelse. Og nye hårete mål blir det - bare usikker på hvor mye jeg skal våge å strekke meg... 😬 Det blir liksom en helt ny "ball game" om man tenker sub 3. Men først nå er det drømmen om sub 40 på mila som gjelder. Det blir tøft nok det 😄

Janicke Bråthe sa...

Tusen takk "Unknown"!! 😊🙏🏻

Ane Rose sa...

Så utrolig gøy å lese! Gir meg troa på at jeg ikke har vært i mitt livs form enda. Men altså, hurra for deg! :-)

Janicke Bråthe sa...

Takk for det Ane Rose!! 😊 Det er noen som de siste årene har "foreslått" for meg at jeg kanskje hadde nådd mitt potensiale. Var ikke avvisende til tanken, men ville liksom ikke gi opp helt ennå. Heldigvis. Stå på! 😉

Ingrid sa...

Så gøy, gratulerer! Har fulgt med på bloggen din i 5 år, dette er både imponerende og inspirerende. Spesielt det å snu tankesettet underveis i et løp. Har akkurat meldt meg på mitt første maraton (april 19). Blir nok å se tilbake i dine innlegg for tips og råd.

Anonym sa...

Awesome og gratulerer! Det har vært gøy å følge med på <3:15, så litt trist at det nå er over.

Bling sa...

Stort grattis!
Jag funderar på att springa Chicago Marathon 2019 och undrar om du har några tips om hotell eller annat? :)

Janicke Bråthe sa...

Tusen takk Ingrid! Det er virkelig interessant hvor viktig det er å ha med hodet. Det er kanskje min aller største utfordring. Fikk en ny erfaring med det nå i helgen i Athen også. Kjempegøy at du skal løpe ditt første maraton! Sørg for å ikke tenke så mye på tid da, mer på å få en god erfaring og opplevelse. Der har jeg dummet meg ut såååå mange ganger. Heldigvis har jeg veldig dårlig hukommelse. 😂 Masse lykke til med treningen - og vær forberedt på at maraton kan være avhengighetsdannende... 😉

Anonym: Thanks og takk! 😄 Selv er jeg veldig glad for at den biten er over. Det begynte å bli en mørk sky, og troen var i ferd med å glippe. Det finnes fremdeles nok av ting å jage. Både når det kommer til fart (om enn primært på kortere distanser) og på ulike kombinasjoner av ting. 2019 blir definitivt et nytt spennende år!

Bling: Tusen takk! Chicago har jeg bare løpt én gang (men vil veldig gjerne tilbake). Da bodde jeg på et hotell rett ved Grant Park som er åsted både for start og målgang. Den beliggenheten var perfekt. Hotellet (mener det var et Best Western-hotell) var imidlertid nokså slitent, så om man er opptatt av at hotellet er fint - med mindre de har pusset opp (dette var i 2014) - så ville jeg forsøkt å finne noe litt freshere. Men nær start/mål - definitivt! Og det er jo også sentralt i byen, slik at man har en strålende lokasjon også for den ikke-løpende turisten. 😄 Chicago Marathon er som en super mix av Berlin og New York Marathon, og virkelig verdt å få med seg, så: "just do it!"

Anonym sa...

En god stund siden jeg har vært inne på siden din, men for en overraskelse den ga meg. Jeg ble uvanlig glad av å lese den velskrevne løpsrapporten. Gratulerer med en fantastisk tid- 3:11:07 er imponerende.

Øyvind

Janicke Bråthe sa...

Øyvind: Tusen takk! Herlig at rapporten kunne glede! 😃 Det var virkelig stas å endelig "naile" det målet - og at det ble gjort så til de grader har gitt en herlig ro. Veldig usikker på om jeg kommer til å sette noe tydelig mål om maratontider fremover. Jeg er jo faktisk veldig imponert over 3:11:07 selv også 😅, og å løpe fortere enn det...Vel, det krever enda mer fokus og dedikasjon. Lysten på sub 3.10 er naturligvis tilstede. For så vidt også sub 3:00, men det er et HELT annet "ball game". Nå skal jeg ha en periode uten det fokuset, og bare glede meg over løpingen og opplevelsene. 😊 Tusen takk igjen!

Anonym sa...

Jeg tror Ingrid Kristiansen ville applaudert erkjennelsen av at mange kilometer rolig løping gjør underverker. Kapillærnettverket har nok utviklet seg godt etter 660km gjennom Norge.

Jeg ble nysgjerrig på hvor bra 3:11:07 egentlig er og gravde fram skolematematikken. Utgangspunktet er da at menn og kvinner har forskjellige fysiologiske forutsetninger for fysisk aktivitet.

Din sluttid er 38% dårligere enn vinnertiden for kvinner. Hvis jeg, som mannlig eksemplar av menneskearten, skulle klart 38% dårligere tid enn vinnertiden måtte jeg løpt på 2:47:53. Det ville vært en spenstig sluttid.

Så prøvde jeg å regne på en litt annen måte. Du var topp 1,79% av alle deltakende kvinner. For å komme like høyt blant menn måtte en løpt så raskt som 2:45:47.

Sammenligningen blir kanskje ikke helt korrekt, men uansett hvordan er ser det har du gjort et fantastisk løp. Skal du under 3 timer, som du så vidt tør å nevne i svar til meg over, så blir du kvinnenes svar på Jann Post. Anbefaler en telefon til han for å låne et treningsprogram. :)

Uansett lykke til videre. Det viktigste er å ha det kjekt med løpingen- tider kommer i andre rekke.

Mvh
Øyvind

Janicke Bråthe sa...

For meg er det ingen annen forklaring på tiden i Berlin enn sommerens "eskapader", selv om jeg fremdeles ikke skjønner at det kunne gå såpass fort. Vi løp jo vitterlig ikke fort, i ferden tvers over landet. Tiden er virkelig så langt over hva jeg har trodd at jeg har skullet kunne oppnå, og med dine beregninger blir det enda større. 😅 Og jeg blir jo enda mer imponert over løpere som Nina Wavik Ytterstad og Therese Falck. Jeg skal virkelig ikke klage om jeg aldri blir raskere, og eventuell jakt på ytterligere minutter skal ikke få gå på bekostning av gleden over løpingen, men jeg kjenner jo at det hadde vært kult med sub 3:10 i det minste. Én pers til liksom... 😊