fredag 16. mars 2018

Bislett 50K Indoor Challenge 2018 - Omsider en DNF

Lørdag 17. februar ble en merkedag i "Lettbent-karriæren": For første gang ble et startnummer møysommelig løsnet fra trøyen, sikkerhetsnål for sikkerhetsnål - og krøllet sammen - uten at distansen var fullført. I Bislett 50K Indoor Challenge 2018 valgte jeg å ta min første DNF.



Did not Finish. Det har vært ufattelig nære på et par ganger tidligere! De klart sterkeste nær-DNF-minnene er fra Paris Marathon (løpsrapport: Motvilje, motivasjon og medalje) og Berlin Marathon (løpsrapport: Alles ist (nicht) verloren) i 2015, men jeg hadde faktisk forhånds-planlagt DNF for Bislett 50K i fjor. Formen føltes ikke bra og selvtilliten var på bunn, så 2017-utgaven skulle benyttes som en god treningsøkt. Da jeg overrasket kunne konstatere at jeg ikke var nevneverdig sliten etter de første tre milene, ble 77 runder og godkjent maraton neste DNF-punkt. Sant å si forsøkte jeg virkelig å bryte etter det, men ble jaget ut i rundansen igjen, fullførte de 14 siste lidelsesfulle rundene og kapret ny pers på 4:05:55 (løpsrapport: Svimlende lykke).

Med 4:05:55 i fjor er det neppe nødvendig å si hva som opprinnelig ble satt som mål i år, og når form og selvtillit var godt nede i rød sone også før årets hamster-løp, var jeg liksom allerede ferdig-mørnet for DNF på Bislett. På en skrudd måte ville det være å fullføre fjorårsplanen.



I år som i fjor ble det også vurdert å ikke stille til start, men - i år, nøyaktig som i fjor - argumenterte jeg for meg selv:
"Å ta det som en kvalitetslangtur. Om jeg holdt maratontempo i 30 kilometer ville det være topp trening mot Boston (...) En såpass god treningsøkt er veldig vanskelig å ta alene, spesielt på dette forferdelige vinterføret."

Det skremmer meg litt at jeg egentlig kunne brukt innledningen på løpsrapporten fra i fjor – nærmest uendret – i årets rapport også.  Jeeez! Jeg må virkelig bryte ut av dette repetetive pre-løps-mønsteret!!

Bislett... Ja, hva skal man si. På den ene siden elsker jeg dette løpet. Det var her jeg løp min første ultra tilbake i 2013 (løpsrapport: Lengre enn langt), og i fjor ble det en svært overraskende opptur. Det er superhyggelig å være med fordi det er så mange kjente som deltar, eller er på plass for å støtte og heie. Selve løpingen er også mer sosial enn man skulle tro, ettersom man med mer og mindre jevne mellomrom passerer, eller blir passert av, andre. Noe annet jeg virkelig liker med runddansen på Bislett er at det aldri er mer enn 548 meter til neste drikkestasjon. Det er heldigvis ekstremt sjelden av betydning for meg i løp, men det samme gjelder nærmeste toalett.



Tankene og følelsene før Bislett i år var altså i stor grad de samme som tankene og følelsene før Bislett i fjor. Resten ble en helt annen historie. Der jeg i fjor synes det gikk lett og greit å komme i gang, og at runde på runde og kilometer på kilometer tikket unna, synes jeg i år alt bare var seigt og kjipt.

Tretti kilometer er en distanse jeg vet at jeg takler greit – litt sånn "any day" – men på Bislett denne lørdagen ble jeg flere ganger sjokkert over å se hvor kort distanse Garmin til enhver tid viste. Det tok uforholdsmessig lang tid å runde fem kilometer, og da ti kilometer ble passert skjønte jeg for alvor at det kom til å bli tre skrekkelig lange mil:
- Er det mulig?!? Enda fem kilometer til før jeg er halvveis til tretti og kan stå av...

Det var aldri noen tvil: På Bislett 50K 2018 skulle jeg ta min første DNF. Rundt og rundt på Bislett fikk jeg nok av tid til å identifisere, bearbeide og akseptere gode argumenter som bygget opp under beslutningen. Det aller viktigste handlet om frykten for skader, for i tillegg til skinka som har vært irritert siden forrige Bislett, begynte det å stramme ubehagelig inne i hælen på samme ben. Jeg turte knapt å tenke på hva det kunne være.

Lyspunktet i løpet var da innspurten fra kvinnenes langrennsstafett i OL ble satt på over høyttalerne. Jeg ser ikke bort fra at den ellers så jevne farten ble dratt opp litt, inspirert av NRKs eminente kommentatorers beskrivelse av Bjørgens innbitte kamp. Det nye norske OL-gullet utløste både gåsehud, hendene opp i luften og jubelrop spredt omkring runden i Bislett-bunkeren. Ut over dette kjedet jeg meg så godt som hele tiden. Ingen løpeglede. Null motivasjon. Med skadefrykt som virket stadig mer begrunnet, og store løpseventyr på tapetet i 2018, så jeg ingen grunn til å presse videre: Ved tre mil ble rundansen avsluttet, og min aller første DNF var et faktum.






Round and Round at Bislett or The Road to Boston? Dagen før Bislett levnet kjøkkentavlen liten tvil om hva som ble vurdert som viktigst...

Ikke et sekund har avgjørelsen medført anger. I tiden etterpå har det blitt stadig klarere at det, uten den minste tvil, var rett beslutning. Det eneste jeg eventuelt skulle angret på, er at jeg i det hele tatt stilte til start. Men det hjelper lite å plage seg selv over feil-løpte kilometer.

Jeg liker Bislett 50K Indoor Challenge, men etter å – tilfeldig eller ei – ha pådratt meg skader etter dette løpet de to siste årene blir det nok en stund til jeg tar sjansen på å delta igjen.

Janicke

Ingen kommentarer: