søndag 19. februar 2017

Bislett 50K indoor Challenge 2017 - Svimlende lykke!

Trening man vurderer å skippe har en tendens til å belønne en med ekstra godfølelse når man allikevel gjennomfører. Den erfaringen tas til et fullstendig nytt nivå når man bare er en skarve akseptabel unnskyldning unna å skippe langdistanseløp man er påmeldt til.

Det var virkelig ufattelig nære på at resultatlisten i Bislett 50K Indoor Challenge skulle få trebokstavsforkortelsen DNS - did not start - etter mitt navn. Det ville ikke vært første gang i løp generelt, men jeg tror ikke det har skjedd i maraton eller ultra siden helseutfordringer forhindret meg i å løpe mitt andre maraton - Berlin - tilbake i 2009 og 2010.

Uroen for Bislett startet for to uker siden. Det er ikke til å komme unna at å skulle løpe 92 runder nede i bunker-tunnelen under Bislett-tribunen er ren og skjær galskap (jeg avstår glatt fra å si noe mer om den mentale helsen til de som løper langt flere runder i lenger ultraløp der nede). Å ha gjort det før, og vite nogenlunde hva man går til, hjelper svært lite. Heller motsatt. Jeg forbannet den hersens påmeldingsiveren min, og ikke minst forbannet jeg overmotet som i desember fikk meg til å endre fra pulje to - de som forventer å bruke mer enn fire timer - til første pulje. Jepp; De som skal løpe på fire timer eller raskere.

Den siste uken var selvtilliten på bunnivå, og selv om det primært var jobb som ødela nattesøvnen bidro også Bislett-usikkerheten på selvforsterkende vis til våkne, grublende timer midt på natten. Da SMS'en med informasjon om startnummer fra ToppTid plinget inn på torsdag bar det virkelig utfor, og ved tre-draget natt til fredag bestemte jeg meg for å stå over. Argumentasjonen var åpenbar: Boston er jo det egentlige målet nå. Jeg er altfor sliten og 50K vil ødelegge treningen fremover. Det fikk bli DNS denne gangen. Med den beslutningen tatt fikk jeg meg et par-tre timer god søvn, og at søvn er viktig både fysisk og mentalt er det liten tvil om. Neste morgen klarte jeg ikke lenger å akseptere argumentasjonen for DNS, og fant i stedet løsninger som gjorde det mindre skremmende å stille til start. Selv i pulje én:
  • Å ta det som en kvalitets-langtur. Om jeg holdt maratontempo i 35 kilometer ville det være topp trening mot Boston og jeg ville ikke være til hinder for fartskanonene på Bislett. En såpass god treningsøkt er veldig vanskelig å ta alene, spesielt på dette forferdelige vinterføret. 
  • Dersom jeg skulle klare å kjempe meg inn til maratondistanse ville jeg være i rute mot målet om å fullføre 40 maraton før 19. november.
  • Etter maraton fikk det heller bli min første DNF - did not finish. Tanken på Boston underbygget at det var en klok beslutning, men om jeg allikevel skulle klare å kare meg inn de siste 14 rundene til 50K fikk det være en finfin bonus.
Jeg minnet meg også på at Tokyo ble løpt relativt bra etter en lang rekke nær søvnløse netter. Det kunne jo være at jeg kom til å takle det også denne gang. Gledet jeg meg? Nei, absolutt ikke. Men å ha konvertert fra et løp på 50 kilometer til en kvalitetslangtur på 35 gjorde det håndterbart. For å unngå å erte opp nervøsiteten utsatte jeg alle løpsforberedelser, og da jeg krøp i seng ved halv tolv-tiden fredag kveld, slo det meg at jeg antakelig burde ha bestemt meg for sko og antrekk. Kanskje til og med ha pakket bag'en...




Løpsforberedende Excel-nerding. For å løpe 50 km på fire timer måtte rundetidene være 2:37. I så fall måtte maraton løpes på 3:22:13. Bare én gang har jeg løpt maraton raskere enn det... 

Fem timer senere kunne jeg glemme å sove mer. For å unngå at nervene vokste seg større igjen lot jeg Excel-nerden i meg utfolde seg med rundetider og målsettinger. Strategien fungerte dårlig, og for første gang den siste tiden var jeg takknemlig for å være i første pulje med start kl 10:00 og ikke 14:45 så jeg slapp å vente lenger. Jeg kunne ikke annet enn å flire av meg selv da jeg forsøkte å låse opp den ulåste garasjen med bilnøkkelen. Nei, bare å få dette overstått!

Hvorfor velger over 200 løpere å trekke ned i betongtunnelen under Bislett for å løpe 92 runder? Årsakene er utrolig nok flere, men den gode stemningen er en åpenbar faktor. Har man løpt litt kjenner man gjerne mange andre, og man får i tillegg hilst på løpere man så langt bare har "truffet" på insta og Strava. Jo, det er klart det er ensformig å løpe rundt og rundt og rundt, men man får avbrekk i form av ulike tilskuere og heiing på hver langside. Å bli passert, og passere andre løpere, gir også variasjon fra det helt monotone. Så er det i grunn gull for en smådesperat, mølleløs løper med sterke vinteraversjoner å få løpe løp i kort skjørt og singlet på garantert snø- og isfritt føre.

Med bare seksti løpere i pulje én fikk vi raskt godt med plass, og selv om  jeg selv ikke passerte mange løpere, var ikke andre løperes passering av meg såpass hyppig at jeg følte meg i veien, slik jeg hadde fryktet. Jeg bestemte meg for å starte relativt forsiktig, komme opp i plan på mellom 4:40 og 4:37-tempo og se hvor langt det holdt. Gitt at jeg klarte å holde det tempoet i 35 kilometer var dagens innsats godkjent. Dette målet, som jeg regnet med var gjennomførbart på tross av den elendige oppladningen, ble redningen ettersom det plasserte skuldrene på rett høyde. Lave skuldre har vist seg å funke veldig bra for meg før...

Tidligere år har jeg ikke brydd meg om rundetider på Bislett. Jeg løper med footpod og har hatt relativt bra oppfatning av tempo. Da kontor-kollega Andreas Gossner fortalte at han trykket lap-knappen hver runde tenkte jeg at det måtte være pes å huske på, og potensielt ødeleggende irriterende å glemme. Allikevel, muligens inspirert av Excel-øvelsen tidligere på morgenen, bestemte jeg meg for å gjøre nettopp det. Det var en lykkelig avgjørelse og underveis sendte jeg mang en takknemlig tanke til Andreas. Ikke minst da Garmin ca halvveis rapporterte om lavt batteri på footpoden.

Som vanlig lot jeg meg overraske over alle de (utelukkende menn) som drar avgårde i høyere tempo enn det målene de har fortalt om på forhånd skulle tilsi. Begredelig selvtillit har sine fordeler; Jeg holdt meg helt og holdent til planen og lap'et runde på runde med bare tre-fire sekunders variasjon. Selv om jeg vet at jeg er flink til å finne rytmen, blir jeg fascinert over at man løper (og det gjelder mange flere enn meg) de 546 meterne på tilnærmet samme tid.




Jevne laps og god kontroll. Betryggende underveis, og artig å studere for Strava-nerden etterpå.

Etter et antall runder ble jeg bevisst på at jeg hadde en person i hælene. Jeg fikk ikke med meg hvem det var ut over at det var en mann. Det er risikofylt å snu seg helt rundt når man løper rundt og rundt i godt tempo. I begynnelsen ventet jeg på at han skulle passere, men etter hvert innså jeg at han "hang på ryggen min". Jeg antar at min evne til å løpe veldig jevnt er årsak til at jeg ofte opplever det. Det er ikke så ofte jeg legger merke til det underveis, slik som nå, men nesten flere ganger enn ikke overraskes jeg av et klaps på skulderen og "Thank you!" etter målgang. Det byr jeg mer enn gjerne på. Så også nå. Det eneste jeg passet på var å tydelig markere når jeg skulle plukke opp en kopp vann fra serveringsbordet.

Det er en annen ting som er veldig bra på Bislett. Man har full kontroll på hvor man kan fylle på med drikke og næring. Nøyaktig hver 546. meter kan man plukke med seg en kopp vann, sportsdrikk, cola eller lunken kaffe, eller en sjokoladebit, havrekjeks, salt kjeks, banan og etterhvert også brødskiver med ulikt pålegg. Serveringsfatene fikk stå urørt for meg. Etter å ha fått trøbbel med magen i fjor bestemte jeg meg for å bare fylle på med vann derfra. Et par slurker hver tiende kilometer. I lommene på skjørtet hadde jeg rundt 20 saltlakris-biter (et tips jeg har adoptert fra Pippi og Proffen-kollega Mette) som jeg tok én av hver femte kilometer. Det gir nok ikke stort ekstra energi, men bidrar med litt motivasjon og deler opp distansen. Whatever works, eller hva?




Stort sett fornøyd underveis - og med skjørtelommene fulle av salt lakris. Foto hentet fra Kondis' reportasje fra løpet. Fotograf: Per Inge Østmoen.

Etterhvert våget jeg å tro på at kroppen kom til å ta meg helt frem til maratondistanse. Selv om jeg trykket inn lap-knappen og fulgte med på rundetidene, glemte jeg stadig å se hvor mange runder jeg hadde løpt. Fordelen med dét var at jeg flere ganger fikk gleden av å oppdage at jeg hadde løpt flere runder enn jeg trodde. Klokken viste 30 og etter hvert 35 kilometer, og jeg følte meg stadig sterk, stødig og optimistisk. Jeg forsøkte å huske hvilken maratontid en rundetid på 2:37 ville gi, men klarte ikke å komme på det. Jeg forsøkte også å finne ut om det var noen lett måte å regne det ut på, men løping og matte... Det var bare å glemme.

Det må ha vært rundt 37-38 kilometer da jeg igjen fikk øye på ryggen til Thomas Stordalen. Han, og flere andre som hadde passert meg noen runder i starten, hadde fått erfare at "hjulene hadde falt av", og nå var det min tur til å passere dem. En opplevelse som både gleder og smerter. På den positive siden betyr det at man gjør det godt selv, men det er kjipt å se folk man unner alt godt slite. Vi konkurrerer jo ikke mot hverandre. Rett før jeg kom opp på siden av ham skvatt jeg til av en kraftig røst rett bak meg: "KOM IGJEN THOMAS! HENG DEG PÅ HER! JANICKE LØPER KNALLBRA. HENG DEG PÅ RYGGENE VÅRE, DET ER PLASS TIL FLERE HER!" Eller noe lignende. Det viste seg å være Even Nedberg som hadde vært min følgesvenn gjennom mange runder. Oppmuntringen til Thomas gjorde dessverre ikke stort for ham, men den ga meg en real boost. Jeg visste at distansen på Garmin var litt optimistisk, men løpingen var fremdeles helt kontrollert og det var jo bare maraton jeg siktet mot. Deretter kunne - skulle - jeg gi meg. Alternativt bare jogge helt rolig i mål.

Selv om jeg hadde full koll på rundetidene visste jeg altså ikke hva slags maratontid det lå an til å bli. Antakelig under 3:25, men kunne det bli ned mot pers? Eller til og med en deilig ny PB? For en start på året det ville vært! Fartsøkningen holdt i tre kilometer, men da begynte det å røyne på og magen varslet at den ikke var helt happy. På dette tidspunktet var jeg også klar over at det ikke kom til å bli ny maraton-pb, så jeg valgte å roe tempoet noe. Det kom ikke til å bety stort uansett. Even passerte meg og jeg gjorde et halvhjertet forsøkte på å henge meg på hans rygg, men den ség unna. Seks, fem fire... Fire runder igjen til maraton. Fire runder igjen til hvile!

Så til noe av det som virkelig er gull på Bislett: Tilskuerne! Marit Aamdal var på plass fra start for å heie frem sin kjære, men hun delte raust av sin heiing også med oss andre. Store smil og tomler opp runde etter runde. Imponerende! Senere kom Neil Dryland til, og i inngangsområdet ble det stadig flere folk. Enormt oppbyggende oppmuntringer fra kontorkollega Sara Skarabot Pedersen, Nina Wavik Ytterstad, Maratonmamma Lise Lysfjord Pettersen, Anita Kråkmo, Anja Vaskinn og mange flere kjente, bekjente og ukjente hver halve runde... Det var bare å kjempe på!

Målgang på Bislett er litt merkelig generelt, og enda mer nå som jeg skulle gå i mål før den egentlige distansen på 50 kilometer var nådd. Selv om noen hadde fullført full distanse på dette tidspunktet, så fortsatte jo de aller fleste å passere. Jeg kom meg ut av banen, stoppet og plasserte hendene på lårene. Glad og fornøyd over å ha klart i alle fall to av dagens mål: Real treningstur på over 35 kilometer OG fullført maraton nummer 33! Jeg visste ikke nøyaktig hva tiden hadde blitt, men visste at den antakelig var den beste siden persen i London i april i fjor. Lettelsen ble imidlertid kortvarig, for ved målstreken stod Marit og Neil, og de aksepterte ikke min DNF på 50. "Kom igjeeeen, du har bare fjorten runder igjen. Det fikser du," sa Neil på en måte som ikke ga noe som helst rom for diskusjon. Litt forfjamset, og muligens også småflau over å ha vært så innstilt på DNF, forsøkte jeg meg med at jeg bare skulle hvile litt, men heller ikke det ble akseptert. "Nei, kom deg avgårde!" fortsatte Neil, og Marit sluttet seg til med et lyst og overbevisende "Du klarer dette Janicke, 14 runder går bra!"

Så var jeg ute på runddansen igjen. De neste seks rundene var fylt av en løpende vurdering om hvorvidt jeg allikevel skulle hoppe av, men heller ikke denne gang klarte jeg å identifisere gode nok grunner. Farten ble kraftig redusert, rundetidene lå nå på tre minutter, men jeg passerte andre løpere hyppigere enn tidligere, og heiingen i publikumssonene ble opplevd enda sterkere. Åtte runder igjen. Syv. Seks, fem, fire. Tre ganger unnet jeg meg en slurk cola og tok den gående. Tre. To. Herregud! Bare én runde igjen og jeg kommer til å knuse rekorden min på 50 km! Det fantes krefter igjen og for en følelse det var å løpe gjennom sprintsonen den siste gangen. Siste sving. Den merkelige lille bakken én siste gang. Og så var jeg i mål for andre gang denne dagen, femten minutter tidligere enn noen gang før, og denne gangen var det ingen som sparket meg ut i banen igjen.




Den umiddelbare og vanvittig deilige lettelsen over å ha fullført - med glans - et løp man hadde bestemt seg for å stå over. Foto: Neil @osloneil Dryland

Resultatet ble 3:22:37 på maraton, min nest raskeste noensinne, og 4:05:55 på 50K. Selv om den obsternasige djevelen på skulderen pirker meg i øret med den lille dejevelgaffelen sin og skråler om at det ikke er noen sak å løpe bra når underlaget er flatt, værforholdene svært kontrollerte, og jeg i stor grad slapp å passere løpere men kunne holde meg på optimal linje, lytter jeg mer til Chewbaccas oppmuntringer om at det var supert levert så tidlig på året, at jeg leverte kvalitetsvarer tross elendig opplading - og at det er i år vi omsider skal forenes.

Janicke

PS: Jeg er fullstendig klar over at det grenser til/er galskap å legge så mye i denne løpingen på mitt tross alt beskjedne nivå, men til syvende og sist er det en enorm berikelse å ha noe som betyr så mye for en. Og de heftige oppturene... Jeg ville definitivt ikke vært dem foruten. Det gjelder faktisk de fleste nedturene også. 

2 kommentarer:

Ingalill. sa...

Imponerende og inspirerende lesing.
Ikke det at jeg har ultraplaner, men det kan jo hende jeg leser et maraton igjen, man vet jo aldri. Nå som løpsrapportene på nett (ihvertfall de jeg leser) har blitt færre, er jeg (igjen) overlykkelig over at chewbacca og bloggen din har gjenoppstått. Skjønner at det er mer liv på fb/insta osv, men det er nå greit å alt samlet på et sted.

50k! Grattis med farten, og persen, og fæsjen (ehm skjørtet).

Janicke Bråthe sa...

Jøss - oppdager plutselig at det er en kommentar. Nesten helt slutt på denslags - men bare nesten (c: Det er virkelig ikke mange løpeblogger igjen. "Gullalderen" er over, bare noen få av oss som ikke helt har fått det med oss, hehe. Uansett. Tusen takk for alt sammen (kommentar, gratulasjon etc) Ingalill! Og jeg håper jo at du roter deg ut på maraton igjen da. (c;