søndag 29. november 2015

Et fullstendig bortkastet løpsår

Løpsåret 2015 går mot slutten. Det er tid for oppsummering og refleksjon. De fleste av oss kan se tilbake og tenke at det er ting man ikke er fornøyd med, men forhåpentligvis har man en og annen opptur å glede seg over. Kanskje har man barbert noen sekunder av en pers, eller man har nådd et høythengende mål - løpt raskere, lengre, bedre. Eller kanskje ikke...

2015 skulle være det store Lettbent-finaleåret. Samtlige fire mål i det ivrig utbasunerte Chewbacca-prosjektet skulle nås. Det var litt "nå eller aldri" over det ettersom Lettbent-bloggen skal avsluttes den 31. desember.

Som vanlig har jeg gått skyhøyt ut, gladelig ignorert opplagte snubletråder, satset friskt...og gått skikkelig på snørra. Ikke én eller to ganger, neida, alle gode ting er som vanlig tre. Fasiten viser nå at av årets fire mål ble kun ett nådd: Verdensherredømme. Alt jeg trengte å gjøre var å fullføre Tokyo Marathon, så ut over at det var veldig stort å faktisk komme seg til Tokyo var det ikke store bragden. Samtlige av de tre øvrige målene, de som innebar reelle prestasjoner, må nådeløst stemples med "FAILED" - i røde, fete, blekkmettede bokstaver.

Chewbacca ser litt utslått ut der han sitter.

Ok, så kan jeg vel ikke sutre over å ikke ha nådd sub 40 på mila og sub 1:30 på halvmaraton når jeg i realiteten ikke har forsøkt. Samtlige av årets milløp ble løpt sammen med tiåringen. Jeg ser ikke bort fra at hun kan løpe fra meg om få år, men sub 40 nå? Nope. Og halvmaraton... Eneste løp på denne distansen ble Göteborgsvarvet, og der ble det ikke forsøkt å løpe fort.

Så da er det i grunn bare maratonmålet igjen. Første forsøk, i Tokyo, holdt nesten til fire mil. Andre forsøk i Paris holdt ikke engang til seks-kilometersmerket. Og i Berlin som må ses som eneste virkelige forsøk ble det bråstopp etter tre mil. Og nå er tiden ute. I dobbel forstand. Fartsvinden i Chewbaccas tidligere så friske og livlige pels har stilnet. Han ser nokså pjusk ut der han sitter i hjørnet på arbeidsbordet mitt.

Så, var det alt? Er det over nå? Er 2015 virkelig et fullstendig bortkastet løpsår?

Chewbacca må nok beholde løpetrøya på en stund til. Mission NOT accomplished.
(Illustrasjon fra bursdagskortet jeg fikk av fjortenåringen)

Selvfølgelig ikke. Måloppnåelser eller ei - løpsopplevelsene har vært mange. Enkelte av dem blant de største noengang. Hittil i år har det blitt fem nye maraton og MYE ny maratonerfaring. Ett nytt maratonland (Japan) har det også blitt, og i årets Pippi- og Proffen-eventyr fikk jeg akkurat den heftige, lange a til b-løpeturen jeg hadde drømt om. Året omfatter også en ny ukesdistanserekord på 200 km. I tillegg har løpingen medført enda flere nye hyggelige bekjentskap og vennskap.

Bursdagsgaven fra Pippi, sammen med uttrykkene "Memento mori", "Carpe diem" og 
"Panta rei", indikerer at det blir en ny og spennende Pippi og Proffen-eventyr i 2016. 
Jeg bør antakelig lese meg opp på bruk av kompass.

Nei, ingen tårer felles. Blikket er festet opp og frem. Overgangen fra ett år til det neste vekker som vanlig fremtidsoptimisten i meg. Dessuten har det dukket opp en mulighet til å pynte i alle fall litt på måloppnåelsesfasiten for 2015. Under en Strava-sesjon kom jeg nylig over årstotalen for antall kilometer løpt i år.
- Hmmmm, tenkte jeg, og kjente den lune varmen fra en nytent glød.

I fjor endte distansetotalen på 3.965 kilometer. 2014 ble dermed det første året jeg nådde et snitt på mer enn én mil hver dag. Det ble da også nådd med god margin, men milstolpe nummer 400 ble akkurat ikke passert. Er det mulig i år mon tro?

En kjapp regnesesjon senere ble nødvendig dags- og ukesdose funnet. For å runde 4.000 kilometer måtte det løpes 13,4 kilometer hver eneste dag resten av året.

Løpe alene, løpe med venner, løpe ute, løpe på mølle, løpe fort, løpe sakte,
løpe i lys, løpe i mørke, løpe i sol, løpe i regn, løpe langt, løpe kort.
 Løpe hver eneste dag!

Det skal innrømmes at jeg nølte litt med å omfavne målet. Knappe halvannen mil er ikke så voldsomt, men hver eneste dag... Enhver hviledag må kompenseres i en annen økt, og da blir det en real langtur på 27 kilometer. Er det bare idioti? Blir det bare stress? Men hva er vel et mål dersom man er garantert suksess? Rimelig hårløst! Måloppnåelses-jegeren har derfor grepet den siste sjansen til å redde stumpene for 2015.

Det er straks tre uker siden beslutningen ble tatt. Planlegging og fleksibilitet er viktig når det skal løpes såpass mye. Litt stress har det blitt, men det har også gitt positiv motivasjon for å trosse regn, kulde og mørke når lysten til å begi seg ut har vært laber.

Når dørstokkmila er på rekordstørrelse i vintermånedene er det ikke
dumt å ha et heftig distansemål som ekstra motivasjon.

Den motivasjonen kommer godt med, for det blir langt mellom hviledagene fremover. Dette målet skal jeg fikse!

Og 2016... Det blir året sitt, det. Chewbacca er død. Lenge leve Chewbacca! (c;

Janicke

6 kommentarer:

Jeanette sa...

Jeg sitter her og smiler! 😀Eller gliser! Som vanlig er dine betraktninger helt fantastisk artige å lese. Tror du bør skrive bok. Sikker på at det ville vært veldig underholdende og interessant.

Bra at Chewbacca får leve. Kanskje du må ta han med når du en gang skal løpe Star Wars-løpet i Disney World? Neste års løp ble utsolgt på 1 time!

Hårete mål, Janicke. Om du når dem i 2016 eller 2017 er ikke viktig. Veien mot målet er mye mer interessant! Skal bli gøy å følge deg videre. Håper bloggen får leve! Heier på deg! 👏
God løping!
Jeanette ☺

lettbent sa...

Hehe, så hyggelig å få deg til å glise (c:

StarWars-løpet skal jeg få med meg så snart jeg har klart de hårete mål, og da skal Lille-Chewbacca få være med. Er du påmeldt for neste år?

Og bokdrømmen eksisterer. Har lyst til å utforske den muligheten, men da må bloggen legges ned. I alle fall midlertidig. Er i ferd med å finne ut at man ikke bare kan legge til og legge til... (c;

Masse god løping til deg også Jeanette!

Jeanette sa...

Nei, jeg er ikke påmeldt Star Wars-løpet. Det var vel heller at jeg leste om Star Wars-løpet en plass, eller så en som postet et bilde på IG, og da tenkte jeg øyeblikkelig på deg: dette hadde vært en særdeles flott opplevelse for vår lettbente løpedronning - å løpe i et løp dedikert til alle de fine figurene i Star Wars (med eller uten kostyme). Inntil videre får man kanskje nøye seg med den nye SW-filmen som snart kommer på kino ;-)

Jeg venter da i spenning på en bok!! Hvis det betyr at bloggen må midlertidig legges ned, så blir det helt sikkert overkommelig.

Vi sees jo ganske snart, vil jeg tro! :)

Ha en super dag!

lettbent sa...

Hehe, slik ja. Skulle virkelig gjerne løpt der, men det blir i så fall en dyr reise. Man kan jo ikke dra til Disneyland uten å ta med barna... Får i så fall begynne å spinke og spare.

Ja, vi ses sikkert snart. Ha en herlig dag du også! (c:

Anonym sa...

Hei,

Jeg må bare starte med å si at jeg virkelig digger bloggen din og måten du tryller med ord på.
Du, eller det du skriver er til stor inspirasjon og du er faktisk den ene av to løpe-bloggere jeg har lagret som favoritter, den andre er Ingrid Kristiansen :)
Jeg har fulgt med på lettbent-bloggen din i to år, men jeg har aldri kommentert noe du har skrevet. Føler meg nesten som en stalker og jeg blir like glad når jeg ser du har lagt ut noe nytt her :)
Takk for en underholdende, motiverende og ikke minst inspirerende lesning. Jeg også håper bloggen din får leve, hvis ikke takk for alt du har delt.
Lykke til videre på din ferd!

//OP

lettbent sa...

Hei OP. Først og fremst takk for at du kommenterer - spesielt når det er så hyggelig tilbakemelding! Det varmer virkelig. Jeg elsker jo å løpe og å skrive, så å få positive tilbakemeldinger på kombinasjonen betyr naturlig nok mye. Det er en stor ære å bli satt i "bås" med Ingrid Kristiansen!!

Og stalker-følelsen kan du bare legge bort. Det er jo jeg som har valgt å brette ut dette løpelivet for alle som gidder å lese. (c;

Vi får se hvor stort savnet blir når jeg ikke lenger har bloggen. Det sies at man aldri skal si aldri...

Takk igjen, og lykke til med dine mål!

Janicke