Bombastisk og fullstendig upålitelig

Hvorvidt egenskapene i tittelen er sider som utvikles gjennom løpingen, eller personlighetstrekk som bidrar til at man blir en løper, vet jeg ikke. Det blir litt som med høna og egget. Det jeg vet er at løpere ofte er veldig bestemte og tydelige, men at man kan ikke stole på et ord av det de sier. I alle fall ikke det som dreier seg om deres egen løping.

For å starte med en av historiens største løpere; Grete Waitz. Etter målgangen for sitt aller første maratonløp, New York City Marathon 1978, utbrøt hun visstnok rimelig klart og tydelig at hun aldri skulle løpe det igjen. Jeg er litt usikker på om hun mente at hun aldri skulle løpe maraton generelt igjen, eller om det spesifikt dreide seg om dette maratonløpet i New York, som hun attpåtil nettopp hadde vunnet. Det har i grunn ingen betydning; Grete Waitz løp naturligvis en drøss flere maraton, og på hennes imponerende merittliste står hele ni seire i New York City Marathon.  

Aldri mer! Grete i mål som vinner i New York City Marathon for første av ni ganger på ti år.

Selv om hun er alene om den seiersrekken er hun absolutt ikke alene om å utbasunere absolutte beslutninger og senere gjøre det stikk motsatte. Et par egenskaper jeg opplever at en stor andel løpere har er nettopp å være voldsomt bombastiske og totalt upålitelige.

Jeg lar meg fremdeles lure av tilsynelatende oppriktige og overbevisende påstander fra løpere jeg treffer i forskjellige sammenhenger. For eksempel kan de være klinkende klare på at deltakelse i løp, langdistanseløping eller vilje til å løpe fortere ikke ligger for dem. De trives godt med sine to-tre mil-turer i uken og har ikke ambisjoner om noe mer enn det. Ofte går det bare noen måneder før de dukker opp med ny spenst i steget og stolt glød i blikket, ivrige etter å fortelle om sin løpsdebut, en maratonpåmelding eller nyutklekkede, hårete tidsmål.

I den første samtalen jeg hadde med en som nå er en veldig god venninne - det var under en økt med løpegruppa, der hun deltok for første gang - fikk jeg svært så tydelig forklart at lenger en halvmaraton var helt uaktuelt for henne og dessuten bare tull. Hvorfor noen i det hele tatt holdt på med slikt var langt utenfor hennes fatteevne. Senere har jeg lært at denne personen har enormt mange fine egenskaper, men når det kommer til løping har jeg utallige ganger kunnet slå fast at hun ikke har en eneste prinsippfast celle i hele kroppen. Ikke bare løp hun maraton allerede et halvt år etter vårt omtalte første møte, hun har blitt bitt av ultra-basillen. De siste årene har hun løpt en lang rekke ultraløp og hun prater sågar ivrig om at det hadde vært spennende å finne ut hvor langt hun kunne takle å løpe på én dag.

Mye vil ha mer - bare å fortsette å løpe.

Det er veldig forståelig at mistro dominerer blikkene og kommentarene til dem jeg forteller at ultra ikke er noe for meg, eller at for den saks skyld at jeg skal ta det helt med ro i et løp. Både før og etter at jeg løp min første maraton var jeg klinkende klar på - og mente faktisk fullstendig oppriktig - at det skulle bli med den ene. ”Once in a lifetime” og alt det der. Lenger enn maraton? Aldri! Sa jeg. Ni år senere løper jeg "maraton eller lenger" for 33. gang i mitt femte ultraløp, Bislett 50K Indoor Challenge. Når det er sagt må det virkelig ikke herske noen tvil om saken: ultraløping er absolutt ikke noe for meg; Det tar altfor lang tid og er altfor vondt!

Er bare veldig sugen på  Comrades Marathon i Sør-Afrika (ca 90 km) neste år, og har blitt med på planleggingen av noe veldig mye lenger sammen med to, tre andre - blant annet den omtalte "maks halvmaraton"-venninnen.

Janicke

(Teksten har tidligere vært på trykk i bloggforfatterens faste spalte "Lettbent om løping" i Runner's World)