torsdag 29. desember 2016

Sju kjappe kirker og en overraskende rask Ribbe

Julen er tradisjonenes store høytid. Vi har alle en del like og ulike ting som bare må være på plass for å få den gode julefølelsen. De fleste tradisjonene har ingenting med løping å gjøre (det får være grenser), men jeg ser ikke bort fra at det i år er blitt etablert en ny, tredje, juleløpetradisjon for min del.

SkiLøpernes julejogg ble i år arrangert for sjette gang og er den perfekte start på julaften! Det kan jo ikke bli feil når en stor gjeng nissekledde løpere treffes klokken åtte på morgenen. Enkelte er riktignok sjokkerte over at de faktisk har stått opp tidlig for å løpe på selveste julaften, men humøret er gjennomgående på topp.




Førti nisser og en hund var ikke rekord, men gjengen satt preg på den vakre julemorgenen der de travet gatelangs. 

Fast avslutning for SkiLøpernes julejogg er noen runder rundt juletreet på rådhusplassen, men i år fikk jeg ikke vært med på det. Vi var to avhoppere som skulle henge oss med på en annen løpetur; Etter ca seks kilometer, og nær Ski Nye Kirke, møtte vi som planlagt gjengen som var i gang med "7-kirkerunden". Etter en kjapp hilse-stopp ønsket SkiLøperne og 7-kirkerunden-løperne hverandre "Goood juuul" før vi fortsatte i hver vår retning.

Da facebook-invitasjonen til 7-kirkerunden dukket opp i begynnelsen av desember var jeg veldig i tvil om jeg skulle tørre å bli med. En kjapp kikk på deltakerlisten ga følelsen av å skulle løpe med kenyanere, men ettersom det stod at den ca 33 kilometer lange runden skulle løpes i 5-minutterstempo tok jeg sjansen. En bra treningsøkt, bevares, men absolutt gjennomførbart. I verste fall skulle det gå fint å finne veien hjem på egenhånd. At jeg få dager senere kastet meg med på en særdeles kilometer-tung julekalender var antakelig ikke det smarteste når man var smånervøs fra før, men det fikk stå til.

Godt oppvarmet etter starten med SkiLøperne gikk det heldigvis helt greit å løpe videre i høyere tempo, og snart var vi ved kirke nummer to på runden: Nordby.



Nordby kirke er 7-kirkerundens andre stopp, og hit ankom vi i samlet tropp. Fra venstre: Lasse, Espen, Jann, Espen, Vidar, ego og Roger. Foto: Frode Monsen/Sportsmanden

Også neste etappe, ned mot Nesset og over Kjærnes løp gjengen samlet. Dette var fullstendig ukjent område for meg. Her ville jeg for enhver pris ikke miste gjengen. Feltet ble spredt da vi løp inn i et skogsområde og tok fatt på noen heftige bakker og smalere stier, men jeg hadde tre løpere bak meg og så glimtvis en refleksvest foran i løypa. Alt under kontroll.

Beina fungerte bedre enn fryktet, men oppoverbakkene avslørte at det ikke var mye "saft" igjen etter månedens kalender-kjør. Det var godt å være blant de første som kom frem til kirke nummer tre, Oppegård, nær Roald Amundsens hjem på Svartskog. Tid til litt hvile og energipåfyll før jakten på neste kirke startet.





7-kirkerundens initiativtaker, Jann, delte ut obligatorisk julemarsipan ved Oppegård kirke. Foto: Frode Monsen

Og nå kunne det virke som om det handlet om jakt. Oppegård kirke ble den siste kirken vi beskuet i samlet flokk. I de slakke nedoverbakkene mot Gamle Mossevei og Gjersjøen ble tempoet skrudd markant opp, og i bakkene opp mot Kolbotn (og kirke nummer fire) var "halvkenyanerne" vekk, mens Sportsmanden-Frode, Vidar og jeg dannet en veldig hyggelig baktropp.



Vidar og Frode ved kirke nummer seks; Greverud. Frode hadde planlagt å nøye seg med fem kirker, men i det strålende været - og Vidar og mitt gode selskap naturligvis - ble han med og plukket alle sju. 

I det fantastiske solskinnet skravlet vi oss forbi de neste kirkene på runden: Sofiemyr (#5), Greverud (#6) og endelig Langhus (#7) hvor vi møre og lykkelige skålte i en vørterøl som Frode tryllet frem fra bilen. Før våre veier skiltes ble vi enige om å gjenta bedriften neste år (= ny tradisjon), men jeg innrømmer glatt at det etter 35,5 kilometer var gull å få skyss de seks kilometerne hjem til Ski. Nå måtte det hurtigrestitueres frem til julens andre veletablerte juleløpetradisjon:

Löplabbets Ribbemaraton! For tredje juledag var det igjen duket for det avslappede og uformelle løpet med start på Löplabbet i Sandvika og mål på Löplabbet i Ski. Løpet strutter av sjarm; Løypa er ikke merket og nokså kupert, man tar tiden sin selv og skravler med kjente og ukjente underveis. Her er det ingen fartsholdere, men mulighet for tidlig start og en dedikert baktroppansvarlig (les Petter Vabogs historie her) som motiverer og sørger for at alle kommer i mål. Jeg skjønner godt at Ribbemaraton har blitt så populært, ikke minst for maratondebutanter. Med nær 180 fullførende i år er "Ribbe" for alvor etablert som et av de største maratonløpene i Norge.

Selv om min opplading til løpet ble et raust stykke fra "boka", satt skuldrene lavt da jeg sammen med mange andre SkiLøpere gikk på toget i Ski og la ut på ferden mot Sandvika. Bare for å løpe hjem igjen. Löplabbets Ribbemaraton skulle uansett bare være en kosetur, så hva gjorde det vel at beina var stinne?


Trangt i butikken på Sandvika.

Man skal i utgangspunktet være selvforsynt i Ribbemaraton, så de aller fleste stiller med sekker, drikkebelter og/eller lignende. Ettersom det faktisk er fire energi-stasjoner med drikke, kjeks og boller, og et par bensinstasjoner langs løypa, valgte jeg å ikke ha med noe ut over telefonen og et bankkort. Det føles så mye friere å løpe uten noen form for oppakkning.

Klassiske mål for Ribbemaraton er å kose seg, å fullføre, å få en god treningsøkt og lignende. Her er det befriende fritt for perse-prat. For egen del var målet alle de nevnte. Bein, kropp og løpeglede - autopiloten - skulle få full kontroll.

Joda, skuldrene satt lavt, men jeg var småkald og ville få opp litt varme; Like greit å ta teten ut fra start... Foto: Gry Løberg

Da Löplabbet-sjef Geir Frykholm sendte den rekordstore troppen av gårde mot Ski klokken 10:00 var  det småkjølig, men vintersolen var i ferd med å krype over åskammene, og det tok ikke lang tid før lue og buff ble revet av. Jeg holdt meg til planen om å la kropp og løpsfølelsen styre tempoet, men ble litt overrasket over at kilometer etter kilometer tikket inn på under fem minutter. Burde jeg senke farten? Kom dette til å straffe seg? For hvor godt hadde jeg egentlig rukket å restituere etter julekalender og 7-kirkerunden? Jeg slo det fra meg. Om det skulle dukke opp en massiv vegg var det jo bare å gå. Og i aller verste fall kan man hoppe på et tog ettersom løypa i stor grad følger toglinjen mot Ski. Ribbemaraton er veldig fin sånn.

Frem til Skøyen løp jeg primært alene. Tetgruppen lå et stykke lenger frem, og så var det et lite stykke til neste gruppe bak meg. Fra Skøyen fikk jeg imidlertid selskap av en SkiLøperne-medløper som skulle debutere på maratondistansen denne dagen. Han skal løpe Berlin til høsten, og ville ta Ribbemaraton som en god langtur. Vi skravlet oss gjennom byen, og trippet rolig opp den lange seige bakken forbi Sjømannsskolen. Jeg hadde gledet meg til litt påfyll på den faste energi-stasjonen der, og vi nøt både utsikt og Cola før vi trippet videre oppover mens vi gnagde på hver vår Maryland Cookie. Det hadde gått en del timer siden frokost, så den smakte fortreffelig.

Det er i grunn ikke så mye å si om resten av løpet bortsett fra at maskineriet fungerte over forventning. Det ble mindre skravling etter hvert, men farten lå jevnt på pluss/minus fem minutter pr kilometer. Jeg nøt å løpe fokusert uten å slite, og kilometerne bare tikket unna. Rundt tretti kilometer begynte jeg å føle meg sulten og gledet meg til den annonserte energi-stasjonen ved Greverud. Den klarte vi imidlertid å overse, så det var bare å satse på at den tidligere fortærte Maryland-kjeksen ville holde hele veien inn. Det får kalles kalkulert risiko når man velger å løpe "fritt" uten medbrakt. På dette tidspunktet begynte tiden å interessere meg, så å stoppe for å kjøpe noe var ikke lenger aktuelt.

Ved passering 35 kilometer kunne jeg gratulere min SkiLøperne-medløper med distanse-pers og det som måtte sies å bli en svært god maraton-debut. Han kjente at kroppen var mør, men kondisjonen var det ikke noe å si på.

En runde rundt storsenteret måtte til for å være helt sikker på å ha løpt full maratondistanse, men så bar det opp til Löplabbet for registrering av tid, skravling og inntak av Cola og deilige hjemmebakte boller. Maraton er aldri gratis, men denne dagen var det klart billigere enn jeg er vant til.



To glade SkiLøpere i mål med "medaljen" som i Löplabbets Ribbemaraton passende nok er en lue. 

Med tiden 3:34:11 trodde jeg til og med en stund at Ribbemaraton ble min raskeste maraton denne høsten, men i Reykjavik gikk det et par minutter raskere. I en såpass tøff løype som Ribbemaraton, og med så kilometerstinne ben, er det uansett særdeles lovende for prosjekt "finishing unfinished business" i 2017. Noen dager restitusjon nå, så er jeg klar for å kutte ned på lapskausen og bygge opp kvaliteten i treningen.

Løpeåret er imidlertid ikke over. På lørdag er det duket for Sosialt Nyttårsmaraton i Oslo. Så langt jeg har forstått ble det opprettet av en person som hadde lyst på en langtur sammen med andre på nyttårsaften. Et fullstendig uformelt og sosialt lavterskelarrangement. Takket være facebook ser det nå ut til å bli rimelig stort. I skrivende stund er det nær nitti som skal og ytterligere160 som er er interesserte. Ses vi der?

Janicke

2 kommentarer:

Ingalill. sa...

I ditt fravær fra blogg har jeg glemt hvor lett du får maraton til å høres. Takk for påminnelsen, nå er det (nesten) oppe til 2017 vurdering.
Tror 2017 skal bli et godt løpeår, - for all!!
Godt Nyttår

Janicke Bråthe sa...

Hehe, jeg skrev at det aldri er gratis da...
Da får jeg jobbe litt med saken videre, så du går fra å "(nesten) vurdere det" til faktisk å vurdere. Kanskje blir 2018 året. (c;

Godt nytt år til deg Ingalill! :cD