Slik roer du nervene før viktige løp!

Spenning knyttet til deltakelse i nært forestående løp er naturlig. De fleste kjenner at pulsen øker noen slag når man snart skal sette på seg et startnummer. Intensiteten i denne spenningen varierer fra person til person og fra løp til løp. Løperens personlighet og konkurranseinstinkt er avgjørende, og både løpets karakter og målene som løperen har knyttet til det er av betydning. For enkelte kan løpsdeltakelse medføre såpass frynsete nerver at det koster unødvendig energi, men det finnes lindring for lettskremte løpere.

Den tabloide tittelen til tross, det finnes antakelig like mange løsninger som det finnes løpere. Det enkleste man kan gjøre er for eksempel å ikke sette seg så tøffe mål at man blir nervøs.

Sist helg gikk årets Hytteplanmila av stabelen. Dette er et løp som, tross de hyggelige rammene, vanligvis gjør meg så nervøs at lårene er stinne av melkesyre allerede før startskuddet gjaller mellom furutrærne utenfor Hole-hallen på Hønefoss. I år hadde jeg lovt at tiåringen skulle få være med, så årets hårete mål ble å komme inn på under seksti minutter. Jeg var spent på hennes vegne, men plagsomme sommefugler og prematur melkesyre for egen del var naturlig nok ikke-eksisterende.

Bussen var bokstavelig talt fylt til randen - ikke et eneste ledig sete - av SkiLøpere.

God stemning også under transporten. Veldig moro med quiz og premieutdeling.

Hytteplanmila handler ikke bare om bestetider, selv om det er et yndet tema.

Stemningen inne i Hole-hallen før og etter løpet er fabelaktig og bidrar

godt til populariteten. Ja, og så bollene da...

Dagens plan var å ikke miste vår dyktige fartsholder Hilde av syne.

Vakkert høstvær - perfekt for persing!

Veldig koselig å løpe med lettbent_jr. Løpets tøffeste opplevelse for henne var å se

at det ble jobbet febrilsk med hjertekompresjon på en løper som hadde kollapset. 

Heldigvis gikk det bra med ham. Mias mål ble nådd; ny PB på 59:16.

Foto: Hytteplanmila

Man behøver ikke alltid å sikte høyt, men å unngå reelle utfordringer for å holde nervene i sjakk er en tafatt løsning. En nokså populær tilnærming for mange* løpere med ambisjoner - basert på prinsippet "med vondt skal vondt fordrives" - er enkel men potensielt kostbar; Å melde seg på nye og eventuelt tøffere løp i inn- og utland!

Ved å registrere seg for andre konkurranser av samme type, eventuelt andre typer løp hvor ambisjonene skal være høyere, fjerner man brodden - den verste spenningen av det som er nærmest forestående. Man endrer perspektiv og ser at faktisk ikke står om livet denne gangen heller. Går det ikke i det første løpet, så blir det nye muligheter senere, i et av de nye løpene.

Dette har i alle fall vært min tilnærming nå i ukene mellom Berlin og New York. For å unngå unødvendig og potensielt prestasjonshemmende energiforbruk på bekymring om ferden gjennom New Yorks bydeler, og ikke minst det endelige resultatet neste søndag, har det kommet til flere reiser og aktiviteter i årsalmanakken for 2016.

Etter et fokusert måloppnåelsesår, hvor forsmedelig nok bare ett av fire mål har blitt nådd, blir løpsmottoet for 2016 "tenk mindre, lek mer". Selv om det også neste år skal jobbes mot Chewbacca-målene, så skal ikke det hindre meg i å være med på de morsomme tingene som ikke nødvendigvis er de smarteste aktiviteten på vei mot hårete tidsmål.

Back to the future - Retur til Bislett og runde på runde.

I den lekfulle ånden meldte jeg meg på Bislett 50k Indoor Challenge, løpet som var min debut på ultra tilbake i 2013. Nøyaktig hva som trekker meg tilbake for å løpe nye 92 runder på den 548 meter lange innendørsbanen vet jeg ikke, men jeg gleder meg! Målet? Det må jo være å slå tiden fra sist - og helst med god margin.

I mars 2016 arrangeres VM i halvmaraton i Cardiff. Som Pippi kanskje hadde tenkt dersom hun var en ivrig løper; VM har jeg aldri deltatt i, og i Cardiff har jeg aldri vært. Startplass, fly og hotell er fikset, og dette blir omsider et reellt Chewbacca-halvmaraton-forsøk. Målet er dermed sub 1:30!

Resten av våren er det flere løp som er under vurdering, og jeg vet foreløpig ikke hva som eventuelt kommer av turer og løp som Springtime-reiseleder, men privat blir København Marathon den 22. mai mest sannsynlig neste forsøk på 3:15.

Det ryktes om at Pippi og Proffen skal ut på eventyr i juni, og i august blir det årets maratonbegivenhet; Endelig skal jeg løpe Reykjavik Marathon! Løpet på sagaøya har stått på bøttelisten (bucket list) i flere år. Ikke minst har jeg blitt fristet etter å ha lest Christian Odgaards rapporter på Sportsmanden.no. Det er ikke åpnet for påmelding ennå, men flybillett og hotellrom er booket. Det ser ut til å bli en bra gjeng som tar turen for løp, restitusjon i den Blå lagune, festlig bankett samt kulturnatt på Island. Mål her... Tja, vi får se hva status er etter København.

Garmin har i alle fall troen. Litt usikker på hvordan den beregner dette, 

for disse tidene er det 100 % sikkert at jeg aldri kommer til å nå. Fascinerende.

(Kanskje det at jeg ikke har brukt pulsbelte på en stund er grunnen...?)

Nei, dette er virkelig ikke en billig behandlingsform for sarte maratonnerver - kredittkortet har fått kjørt seg - men det fungerer! Det hjelper nok også at de siste nøkkeløktene har gått veldig bra, men primært tror jeg at det er påmeldingsbonanzaen som har lindret frykten for ny nedtur i New York. Uansett hvordan det går har jeg mange nye eventyr å glede meg til!

Janicke

*Mange = Opptil flere jeg har snakket med.