søndag 27. april 2014

Boston Marathon 2014

Da jeg løp i Boston i fjor tenkte jeg "aldri mer"! Aldri mer bakkete Boston Marathon. Aldri mer maraton i feil tidssone. Bombene endret alt. Plutselig føltes det viktig å komme tilbake. Både for å vise støtte til byen og arrangementet, og for å få den opplevelsen jeg opprinnelig hadde kommet for: Et storslått og høythengende maratonarrangement med lang og spennende historie. 
Tilbake til Boston - for Boston.

Man kan ikke bare bestemme seg for å løpe Boston Marathon, man må kvalifisere seg ved å ha løpt et annet maratonløp raskere enn en gitt tid i løpet av et tidsvindu på ca tolv måneder i forkant av påmeldingsperioden. Kjønn og alder avgjør hva tidsgrensen er (Boston Marathon Qualifying Standards 2014), men selv en tid under angitt kvalifiseringstid sikrer en ikke plassen. De beste kommer med først, så løpet kan bli fulltegnet før man har tatt inn de som ligger tettest ned mot kvalifiseringsgrensen. I år endte visstnok cut-off noen minutter under kvalifiseringsgrensen.

Da jeg litt overrasket mottok bekreftelsesmailen fra Boston Athletic Association for 2014 var det behov for familieråd. Skulle vi ofre all annen utenlandsferie i år for en familietur til New York og Boston så mor skulle få løpe maraton, skulle jeg reise alene - eller skulle jeg ofre plassen min. Heldigvis var alle klare for USA-reise.
Første morgen i New York: Ja, det var min idé å starte med
en løpetur i Central Park. 

På forhånd bestemte jeg meg for at maratonløpet og voldsomme forberedelser til dét ikke skulle "ødelegge" reisen for resten av familien. De hadde blitt med, og min takk var å la familieferien være nettopp det. Vi var skikkelige turister og gikk mangfoldige kilometer hver dag, stod i lange turistkøer og spiste godt (og kanskje ikke ideelt for maraton). 
Seeing the sights: Vi tok naturligvis turen til topps i Empire State Building.

På Disney Store møtte jeg jaggu på "kjentfolk".

Etter nesten tre dager i New York tok en firetimers togtur oss til Boston lørdag kveld. Vi ankom i mørket så jeg var ivrig på å komme meg ut på en liten joggetur neste morgen. Klokken seks snørte jeg på meg løpeskoene. Takket være jetlag var hele familien våken, og niåringen hoppet av glede da jeg svarte hennes ledende spørsmål "Skal du ut og løpe?" med "Ja, og du kan godt få være med om du vil." Dermed var vi to lykkelige sjeler som la ut i den kjølige Boston-morgenen.

Den berømte målstreken i Boylston Street var et naturlig mål for løpeturen, og såpass tidlig på dagen var det mulig å få en ordentlig kikk på den. Senere var det så tettpakket her at det knapt var mulig å skimte den magiske gule og blå linjen mellom alle fotograferende løpsturister. 
Målstreken for Boston Marathon er synlig hele året, men males
opp med friske farger før løpet hvert år. Mia poserer særdeles godt 
fornøyd i sine splitter nye Adidas Energy Boost (sånn går det når 
løpeskogal mor ikke får kjøpe løpesko til seg selv).

I dagene før og etter Boston Marathon dreier det aller meste i Boston seg om nettopp maraton. Løpere ikledd løpets offisielle jakker med brodert logo og årstall på ryggen er å se overalt. Noen bar jakker fra før 2013, mange bar fjorårets blå og gule og enda flere bar årets skrikende oransje jakker (jada, kjøpte meg den selv også, tross tvil om fargevalget). Enkelte har fått brodert på flere årstall på én og samme jakke for å vise at de har løpt flere år. I maraton-rusen som henger tungt over Boston disse dagene fører en slik "flerårsjakke" til mangt et annerkjennende nikk.
I dagene rundt Boston Marathon ER Boston maraton: 
Løpesko kan fint brukes som blomsterkrukker i vinduskarmer.

Skulpturer, som denne andefamilien i Boston Common-parken, var utstyrt med
Boston Marathon-farger og startnummer med navn.

På hotellet var det satt opp tavle hvor man kunne skrive hilsner og
lykkeønskninger - og drømmer. 

Kvelden før løpet var jeg fremdeles usikker på om jeg skulle gå for langermet trøye med den nye SkiLøperne-løpstrøya over (og skjørt naturligivs), eller om jeg skulle satse på kjolen som tok meg til pers i Berlin. 
SkiLøperne-trøye med navn og flagg til preppy-skjørtet....

...eller perskjolen?

Etter en særdeles enkel og kjapp "avstemming" på Instagram, samt en siste kikk på værvarselet, falt valget på kjolen. Et par nyinnkjøpte varme-ermer skulle holde meg varm frem til jeg hadde fått varmen i kroppen. 

Boston Marathon er et A til B-marathon, eller skal vi si B til A. Starten går i den lille byen Hopkinton som ligger en maratondistanse unna Boston sentrum. Fra Hopkinton går løypa "raka vegen" gjennom stedene Ashland, Framingham, Natick, Wellesley (velkjent for sin "scream tunnel" av studiner fra Wellesley jentecollege), Newton (kjent for sine tøffe bakker) og Brookline før man endelig ankommer Boston sentrum og målstreken i Boylston Street. 

Rett før leggetid kvelden før løpet fikk jeg facebook-melding fra Øistein som jeg møtte i Haag (han var vel omtrent den eneste som satt pers der). På grunn av skade kunne han ikke løpe selv, men han skulle kjøre kameraten sin til starten og tilbød meg å sitte på. Snakk om luksus! 

Takket være privattransporten ble det ikke lange ventetiden i Hopkinton før det var dags for å stille til start. Selve startskuddet fikk jeg knapt med meg (jeg startet i andre bølge, 25 minutter etter de aller raskeste), men de fem militærhelikopterne som høylydt og i formasjon fløy over startområdet i samme moment, og som visstnok fulgte maratonløypa helt frem til målstreken, satt fart på andrenalinet. Det var bare å få av seg ekstratøyet og finne frem til startposisjonen. 

Allerede før start fikk jeg mange kommentarer på kjolen. I løp i USA er det veldig mange som løper i skjørt, men så langt har jeg ikke sett noen andre som løper i kjole. Det bør imidlertid endre seg fort, for responsen var helt vanvittig både før, under og etter. "Wow, awesome dress!", "I love your outfit!" og "Best dressed runner!". Fantastisk motiverende!

Nok om kjolen, tilbake til start. Boston Marathon starter nedover. Slakt nedover. Mange gjør ubevisst løpets største tabbe her. Det er veldig fort gjort å legge ut i altfor høyt tempo. Derfor fulgte jeg nøye med på klokka og tempoet. Målet var å ligge på 4:55 fart helt frem til etter Heartbreak Hill, den siste av fire lange seige bakker mellom 25 og 33 kilometer. Dersom det skulle eksistere et restlager av krefter der så skulle det tas ut den siste mila. For én gangs skyld var jeg forsiktig optimist. Formen de siste ukene før nedtrappingen var bedre enn noen gang, og jeg var uthvilt og avslappet. Jeg trodde faktisk pers kunne være mulig. 

Lenge fløt kilometerne greit på, og det kjennes nesten umulig ut at det på noe tidspunkt skal bli så tungt at man vurderer å bryte. Jeg vet jo bedre, men dog. Langs løypa var publikum enda større og ivrigere enn i fjor. I år handlet det om å hedre de som mistet livet og ble skadet i fjor, og å ta tilbake arrangementet. Stemningen var fantastisk. Jeg koste meg med å lese de kreative plakatene som folk hadde laget, studere mine medløpere, gi noen high fives her og der, smile takknemlig for heiing og kjolekommentarer, kontrollere farten - og bare være en del av det hele. 

Blant plakatene jeg husker kan nevnes: "Go random stranger, Go!", "Slow down, I'm trying to count you" og "Run like someone called you a jogger". Man ser mye rart og underholdende underveis og et av bildene som har satt seg er den magre, litt eldre mannen som tydeligvis hadde lastet lommen bak på shortsen i overkant tungt med energigels. Hvert steg fikk shortsen til å gli såpass langt ned at rumpesprekken kom til syne. Til slutt måtte jeg fnisende løpe forbi.
Formen føltes bra - i starten.

Jeg forsøkte å gjenta suksessoppskriften fra Berlin og New York og fylte på med Nugatti og GU-chomps ca hver femte kilometer etter den første mila. Jeg tok et par slurker vann ved drikkestasjonene som kom etter inntak av energi. Det gikk lenge bra, men fra tretti kilometer begynte alvoret. Troen på pers hadde begynt å vakle etter den første bakken. Etter den tredje håpet jeg å komme i mål på rundt 3:30, og etter Heartbreak Hill håpet jeg bare å komme i mål. 

Hvordan er det mulig for to bein å bli så vanvittig trøtte. Jeg forsøkte å muntre meg opp med at jeg hadde klart målet om å løpe hele veien frem til etter bakkene, men det var lite glede å finne. I tillegg kjente jeg at det røynet på ellers også. Høyre bein, fra sete til kne murret misfornøyd i perioder, hodet var seigt og magen var småuggen. Den siste Nugattituben som skulle tas ved 35 km kastet jeg bare fra meg. Jeg vet at det er et faresignal når man ikke lenger klarer å få i seg næring, så på drikkestasjonen gikk jeg for første gang mens jeg glupsk slukte alt vannet i koppen. Solen sto høyt på himmelen og varmen føltes intens. 

Videre, videre. Folkemengden heiet oss frem enten vi gikk eller løp. Det var mange av oss som vekslet på. "Kom igjen!" sa jeg til meg selv hver gang jeg skiftet over fra gange til trav, men det var virkelig ikke mer å hente. Det føltes som jeg stod stille.

Å oppdage den høye skyskraperen ved Copley Square i det fjerne var en stor lettelse, men selv da vi endelig svingte inn på Boylston Street og kunne skimte mål føltes veien veldig lang. Jeg stolpret meg frem i det nærmeste jeg kom jogging. Klappet enkelte gående på skulderen og forsøkte å oppmuntre med et "Come on, almost there". 

Så krysser jeg den gule og blå streken. Klokken viser 3:38:14. Minst ti minutter tregere enn jeg hadde håpet. Akkurat nå betyr det ikke stort. Jeg er nesten overrasket over at jeg i det hele tatt kom meg dit. Øynene sliter med å takle lyset og jeg drømmer bare om å finne et sted å sette meg ned. 
Boylston Street a.k.a. Zombie Road.

De frivillige gratulerer og smiler. En mann klapper meg på skulderen og takker meg. Han sier han har hengt på et godt stykke. Det varmer at jeg i min miserable situasjon faktisk har hjulpet noen andre. 

Medaljen rundt halsen. Vann! Sluker hele flasken. Et nytt klapp på skulderen. En mann som spør om hvor jeg har kjøpt kjolen. Hans kone ville ha elsket en slik. Jeg klarer knapt å tenke og svarer "Running Skirts" selv om svaret egentlig er "Skirt Sports". Jaja, han finner forhåpentligvis ut av det.

Varmekappen vi får lagt om skuldrene er for varm. Jeg må ta den av og tar imot en ny flaske vann. Jeg tar imot posen med diverse former for energipåfyll og bestemmer meg for å få i meg noe av det så snart som mulig, samme hvor lite fristende det er. Valget faller på en rund fast pære, og det smaker faktisk godt. 
Veldig sliten, men lettet over å være i mål.

I Boston Common-parken slenger jeg meg ned på en ledig flekk. Bryr meg knapt om at løperen som ligger tilsvarende henslengt et par meter foran meg rolig lener seg over blomsterbedet og gjødsler bedet med mageinnholdet. Glad jeg ikke er  sliten.
Koselig gjenforening med familien. Jentene hadde laget finfin 
plakat. Ektefellens bidrag til plakaten, "Ikke drit deg ut", er
dessverre ikke med på bildet... (c;

Da familien dukket opp noen minutter senere var både form og humør godt restituert. Etter litt skravling var også beina klare for turen tilbake til hotellet. Klar for en lang dusj og feiring med forfriskende Samuel Adams 26.2 (Sponsor-bryggeriet har sitt eget maraton-øl må vite). 

Selv om det ikke ble den persen jeg hadde håpet på så ble resultatet tross alt fem minutter raskere enn i fjor. Ergo Boston-pers og akseptabel grunn til feiring (jeg er ganske raus der). Etter hvert som arrangementet kunne avsluttes uten dramatikk og med første amerikanske herrevinner på 31 år, Meb Keflezighi, ble det ytterligere grunn til glede. Boston Marathon er igjen en festdag! Boston Strong!
Maraton er risikosport. Spesielt når løypa går i 
én retning hele veien. Nygrillet skulder av maratonløper. Ouch!

De første dagene etter løpet unngikk jeg å tenke så mye på løpet, men det er klart at noen spørsmål har meldt seg i løpet av uken. Hva var det egentlig som gikk galt? Hvorfor ble det så tøft når formen egentlig er bedre enn noen gang? Hva nå? Jeg begynner å se konturene av noen svar, men mer om det siden. I første omgang skal jeg bare løpe etter eget forgodtbefinnende. Mye, men ikke fullt så målrettet. 
Mia har regnet ut at hun kan delta i Boston Marathon i 2023. 
Kanskje løper vi sammen da... (c; 

Boston Marathon 2014 er muligens det avsluttende kapittelet i min Boston Marathon-historie. The Newton Hills og de siste tolv kilometerne er fremdeles litt for ferske i minnet til at jeg er villig til å tenke på et nytt forsøk. Men igjen; man skal aldri si aldri.


Janicke

21 kommentarer:

SuperSilje sa...

Jeg pleier ikke kommentere, men nå synes jeg du fortjener en WOHOOOO! Bra jobba!

Og takk for at du deler de utfordrende løpene. Er selv superfersking og skal starte mitt første halvmara, og finner mye motivasjon i å lese bloggene som viser at ja; innimellom ER det veldig tungt.

Å klare å gjennomføre når kroppen stopper opp, er en bragd i seg selv. Håper du kjøpte med Chewbacca som belønning!

Tim sa...

Ingenting gikk da galt Janicke, du kom jo til mål og fullførte :) Det er viktigst . Well done :)

Janicke Ekelberg sa...

SuperSilje: Takk for både kommentaren og "WOHOOOO'en". Det varmer (c: Spennende at du er i startfasen selv. Jeg kan love deg mange herlige (og litt mindre herlige) opplevelser fremover. Det er ingen grunn til å dekke over at det i perioder er veldig tungt å løpe. Det gjelder den hverdagslige treningen (derfor: don't think, run) og ikke minst gjelder det løpene. Men så er det nå en gang slik at de gode erfaringene blir ekstra gode - tidvis direkte berusende - nettopp fordi man har kjempet og slitt i forkant. En "seier" smaker så ekstra bra når man virkelig føler at man har fortjent den.

Angrer litt på at jeg ikke kjøpte Chewbacca, men satser på ny mulighet til det siden. (c;

Takk igjen, og lykke til med ditt første halvmaraton!!

Janicke Ekelberg sa...

Tim: Joda Tim, jeg sutrer ikke altså. Å oppleve at jeg kollapser slik som det føltes sist mandag, og komme inn på under 3:40 skal man ikke gråte over. Det eneste er at man blir litt usikker... Men jeg har god tid til å jobbe med det frem til neste maraton (Berlin i september). Gøy å se at du lykkes så bra for tiden!

Ingalill. sa...

Jeg har jo sagt det tusen ganger før, men jeg elsker å lese løperapportene dine. Jeg blir jo glad på dine vegne når det går bra selvfølgelig, men like inspirerende er det når det butter. Jeg liker å tenke på at uansett hvor lett det ser ut på ut siden - kan det koke i både hode og syrebein -)
Hehe.

Gratulerer igjen
, klart du løper med Mie i 2023!
(Har regnet ut at jeg må bli ca 90 før jeg kvalifiserer meg -))

Peo Sundberg sa...

Du får (måste) säga som Terminator: "I'll be back" Annars kommer vi sakna dina rapporter alldeles för mycket. Så roligt att läsa. Kan tänka mig att barnen går i mammas fotspår och målet är "fem före 20" eller nåt. Framtiden ser ju också ljus ut. Är det inte i Berlin som det satts flest världsrekord :-)

ania sa...

Gratulerer. Jeg synes ikke at det gikk noe galt som du sier. Og jeg skjente at det måtte være noen bakke rundt25-30km for alle slakner der. Fulgte med deg denne dagen og fikk til og med se deg krysse mållinja. For meg er Boston maraton den optimale drømmen, nemlig fordi man må kvalifisere seg og jeg mener at jeg har faktisk en så liten sjangse til å kvalifisere meg i Berlin til neste år. Ikke fordi jeg er blitt så mye raskere, men fordi jeg er blitt eldre og neste år blir jeg i ny aldersgruppe (45 grrrrrrrr) og da må jeg løpe på under 3;55. Bare blåbør for deg da!!!
Og du får nok flere sjanser for å slå PB

Anonym sa...

Flott innsats og inspirerende formidlet. Synes du skal gi deg selv klapp på skuldra.

mvh,
Kristian Jahre

Janicke Ekelberg sa...

Ingalill: Hjertelig takk, veldig hyggelig at du har glede av rapportene. Det føles som en positiv prosess å skrive dem. Man får tenkt gjennom og gjort seg noen refleksjoner. Vinn-vinn da i så fall, hehe.

Koke gjør det stort sett alltid hos meg når det gjelder løp. Kan ikke huske et eneste løp jeg synes var lett. Det er vel bare slik at etterhvert som man blir bedre så kjører man hardere og man får samme tunge opplevelse uansett form - det blir bare litt forskjell på tiden....

Og det hadde jo vært kult å løpe Boston Marathon som 90-åring da. Go for it, sier nå jeg. :cD

Peo: Yep! "I'll be back!" Det er rart, for under hvert løp sliter jeg med å forstå HVOFOR jeg for en hver pris skal løpe disse lange løpene, men selv da vurderer jeg ikke egentlig å bestemme meg for at jeg ikke skal gjøre det mer. Marathon-psykologi er et eget felt... Berlin får være årets persemål. Det var jo det opprinnelig også, hadde bare trodd at formen var på plass nå. Men jeg gir meg ikke. "I WILL be back!"

Janicke Ekelberg sa...

Ania: Klart du kan kvalifisere deg til Boston, og gjør du det så anbefaler jeg deg virkelig å ta turen! Vil kanskje anbefale å trene litt bakker, både ned og opp, og så, hehe.

Veldig gøy at du fulgte løpet mitt og at målgangen av alle ble streamet var jo kult. Flere løp burde gjøre det, for på TV får man jo bare se de aller beste. Vi kjenner jo en del som løper maraton rundt om, så å se målgangen til "bermen" er artig. (c:

Regner med at en veldig stor andel får en knekk på tempokurven ved bakkene ja. Det var mange som slet både der og etterpå. Til dels på grunn av varmen også, men det er nok bakkene som gjør det tøffest. Gleder meg til å lese din race rapport fra Boston om et par år. (c;

Janicke Ekelberg sa...

Kristian: Tusen takk for hyggelig tilbakemelding! Tar like godt oppfordringen og gir meg et klapp på skulderen. Det er viktig å glede seg over hvor mye man faktisk kan, og ikke bare tenke på hva man skulle ha fått til. Ha en riktig god 1. mai! (c:

Anonym sa...

Janicke!
Gratulerer med en fantastisk løp! Jeg sjekket bloggen din jevnlig i dagene etter løpet, og da du løp sjekket jeg tiden din på nett og tenkte nok at du var litt skuffet, selv om dette er en fantastisk tid sette med mine øyne! Men det er rart hvordan man aldri blir helt fornøyd, og hvordan man strever med de samme problemene og utfordringene, bare på ulike nivå! Jeg har stor, stor glede av å lese løpsrapportene dine - leser dem alltid høyt for samboeren min, som også løper, og vi kjenner oss sånn igjen! Jeg blir mektig imponert over hvor mange kilometer du løper på en uke.. Hva med skader? Og motivasjon? Regner med at du også av og til kjenner motvilje mot en langtur? Uansett, kjempegøy å følge deg!!
Selv løp jeg sentrumsløpet nylig. Jeg hadde et mål om å klare en tid rundt 51-52, men da jeg kom til Oslo, og tittet oppover slottsbakken, skjønte jeg at Oslo er mer kupert enn hva jeg husket. Jeg bestemte meg for å løpe med en snittfart på 5:15, og samtidig ha det litt gøy. Få med meg folkelivet og solskinnet. Jeg endte på 53:05 (grrr.. litt irriterende, for jeg hadde lagt opp til at jeg skulle komme godt under 53 med mitt opplegg, men så hadde jeg løpt lenger enn en mil med litt siksakkløping, og dermed var ikke et øye på snittfart på klokka godt nok:-) Uansett - gøy å være med på mitt første milløp! Nå er neste løp halvmaraton i Tromsø i juni, og den distansen er jeg mer vant til. Gleder meg til å lese mer her på bloggen din!
Hilsen Mira

Janicke Ekelberg sa...

Hei Mira,

Jeg leste kommentaren din samme dag som du la den inn, men rakk ikke å svare med en gang. Så har det gått litt stokk over stein, og jeg har irritert meg over at jeg ikke har fått fulgt opp. Det var så veldig koselig å lese at du setter pris på løpsrapportene, og at du leser dem høyt for samboeren - og at dere kjenner dere igjen i dem. Det var ordentlig stas! (c:

Det er klart den blir en nedtur når man ikke når målene man har satt seg slik du opplevde i sentrumsløpet og jeg i Boston. Man setter seg jo et mål fordi man ønsker å nå det. Heldigvis er det stort sett slik at man får flere sjanser om man vil. Jeg tror noe av det viktigste jeg har lært meg det siste året er å ikke ta disse løpsnedturene så tungt, men legge dem bak meg og se fremover. Sluttiden ble det den ble, og det er lite man får gjort med det i ettertid. Å ta lærdom av eventuelle feil man har gjort er jo klokt da...og samtidig glede seg over det som man faktisk gjorde rett. Å komme såpass nære målet som du gjorde på første forsøk er veldig bra!! Synes du skal være godt fornøyd.

Du spør om skader og motivasjon. Jeg har vært veldig heldig og klart å holde meg skadefri i 2,5 år nå. Etter Boston har jeg kjent litt på løperkneet jeg hadde da jeg sist hadde en skade. Tøyeøvelsene jeg fikk den gang har dermed blitt tatt i bruk igjen og jeg har vært litt forsiktig med løpingen og vært bevisst på å ikke utfordre det "unødvendig". Jeg tror jeg skal komme unna også denne gangen. Trikset er nok jevn oppbygging over lang tid, og deretter forholdsvis jevn mengde gjennom hele året.

Og joda, motivasjonen går litt opp og ned gjennom året. Av og til lurer jeg på hvorfor i all verden jeg skal begi meg ut på tur atter en dag - men det er "Don't think. Run" som dominierer, og når jeg vel er i gang (eventuelt hjemme igjen) angrer man jo aldri. Av å til er det beste man kan gjøre å ikke tenke stort, bare gjøre. (c;

Kult at du fortsetter med neste løp allerede i juni. Tromsø Halvmaraton blir nok en opplevelse. Lykke til!! (c:

Lars sa...

Hei, skulle ønske du skrev oftere og gjerne mer om hverdagstreninga, det er så inspirerende :-).

Janicke Ekelberg sa...

Takk Lars, et vennlig spark bak var det jeg trengte. Har tenkt at nå vil jeg skrive, men ikke prioritert det i en travel periode. Ambisjonen er å skrive litt kortere litt oftere. (c:

Lars sa...

Herlig, gleder meg:-). Trenger all mulig motivasjon i våroppkjøringa!

Anonym sa...

Takk for svar! Gøy å lese! jeg skal huske "don't think - RUN" fremover! Krysser fingre for at du klarer å stilne "løpekneets spede skrik i det fjerne"! Selv har jeg hatt problemer med beinhinnebetennelse tidligere i livet og høsten 2012 fikk jeg et tretthetsbrudd i leggbeinet (tibia) som satte meg veldig tilbake og tvang meg til å ta kroppen litt mer alvorlig. Jeg har siden den gang trent mer styrke, løpt mer i terreng og fulgt opptrening og gjort øvelser som jeg har fått hos osteopat. I tillegg har jeg kjøpt inn flere sko og varierer mer mellom ulike typer. Og så PRØVER jeg å forbedre løpsteknikken, men det er ikke lett å endre etter så mange år:-) Uansett, jeg har vært ganske fin det siste drøye året og det er deilig. Det er sykt kjipt med skader! Alternativ trening er ikke det samme som løpingen når man er vant til å løpe! Ellers har jeg de siste par ukene begynt å bruke Marius Bakken sitt opplegg (100 dagers maratontrening). Har ikke du også erfaring med det? Jeg er ikke HELT fornøyd enda, men det er fordi jeg ikke blir så sliten som jeg pleier når jeg trener intervaller. Forsøker å holde meg til de hastighetene jeg skal i forhold til mitt nivå. Men så er det vel det som er poenget også med hans filosofi, at man ikke skal trene så hardt nødvendigvis, men smart.. Jeg gir det noen uker til (før jeg eventuelt hopper tilbake til Anders Szalkai's programmer som jeg har fulgt før:)). Hadde vært gøy å høre hva du eller andre har erfart etter å bruke Marius Bakken sitt opplegg! Føles skånsomt for kroppen i hvertfall, og det er jo en god ting. Jeg skal jo bare løpe halvmaraton fremover, så har redusert varigheten til langturene i forhold til det som står i programmet. Ha en god 17-mai Janiche, og igjen takk for svar:-) Hilsen Mira

Janicke Ekelberg sa...

Hei igjen Mira. Håper du fikk en fin 17. mai du også. (c:

Tretthetsbrudd høres veldig mye tidkrevende ut en løperkne - huff. Bra du er bedre. Styrke og terrengløping bidrar nok godt til å sørge for at beina takler løping bedre. Det er jo ikke så rart at de protesterer av og til, slik som de får gjennomgå, hehe.

For meg ble Marius Bakkens treningsprogram et vendepunkt. Det førte til at jeg ikke har like stor skrekk for intervaller som jeg hadde før. Han har så mange forskjellige typer intervaller, og om man styrer farten etter pulsen (i alle fall til dels) så er det ikke like skremmende og vondt. Det er kanskje det du synes blir for "tamt"? Jeg har nesten blitt glad i intervaller, og så liker jeg at mye av mengden skal gå rolig for seg. Det er deilig å løpe i komfortsonen - selv om det knapt er gjennomførtbart å løpe med så lav puls når beina er ivrige.

Etter å ha fulgt Marius Bakkens program mot to-tre maraton så er jeg litt usikker på hva jeg skal gjøre videre. Det er mulig at jeg prøver meg på en runde med Szalkai igjen. Har alltid likt hans opplegg. Får nesten bestemme meg snart, det er vel bare 19 uker til Berlin Marathon nå. Hadde vært artig å krype enda noen sekunder nærmere målene.

Lykke til videre med treningen mot halvmaraton i Tromsø. Det nærmer seg fort nå. Hadde vært gøy med en liten rapport om hvordan det går med deg der. (c:

Janicke

Anonym sa...

Hei igjen,
Jeg kommer rett fra idrettsbanen og en økt etter Bakkens program (er kommet til uke tre), og jeg tar tilbake det jeg sa om at det ikke var hardt nok:-) Er litt flau over at jeg skrev det, det var nok bare fordi jeg var helt i starten av opplegget..! I dag følte jeg at jeg fikk tatt meg godt ut, og det flotte er at økten føles lite belastende på beina i forhold til intervaller jeg har løpt før. Hm... tror faktisk jeg fikk skikkelig tro på dette i løpet av denne treningsturen. Og nå etter å ha lest om at Bakkens program ble et vendepunkt for deg? Spennende altså! Jeg fortsetter nok... Men enig med deg i at Szalkai har fine opplegg. Jeg liker at hans program er så nøyaktige på tider og distanser. Og jeg liker at man løper langturer i litt god fart og ikke så rolig som det ser ut som man skal i Bakkens program. Tok du sjansen på å ikke løpe noen langturer i din planlagte halv/hel-maraton fart da du fulgte programmene? Jeg synes det gir en mental trygghet og vite at man har farten inne også til et langt løp.. Gleder meg til Tromsø, og skal fortelle hvordan det går, så må du bare redigere vekk hvis jeg skriver for mye her inne på din blogg;-):-D Mira

Anonym sa...

Glemte å si at jeg synes du skal fortsette med Marius Bakkens program fram mot Berlin! Never change a winning team, er det ikke noe som heter det?:-) Masse lykke til med treningen fremover til deg også!!
MIRA

Janicke Ekelberg sa...

Mira: Så bra at du fikk deg en real økt! De første tre ukene er vel bare introduksjon før selve programmet begynner. Min oppfatning er at intervalløktene er tøffe, men ikke i den grad at jeg helt mister lysten - heller motsatt. Takket være at mye av treningen er i intensitetssone 1 kjenner føler jeg meg sterk når jeg skal opp i de øvre sonene. Jeg er ikke det minste i tvil om at programmet fungerer. Om du vil ha tøffe, lengre turer så kan du glede deg til de progressive øktene (30 min i sone 1, 30 min i sone 2 og 30 min i sone 3 pluss 10 min i sone 4). De siste ti minuttene trodde jeg knapt jeg skulle klare, men for en glede da jeg faktisk gjorde det. Slikt gir selvtillit, og selvtillit er viktig når det skal løpes langt.

Spennende at du fortsetter. Jeg heller mot det selv men skal gi meg selv noen dager til å bestemme meg på.

Ser frem til å høre mer fra deg - det er bare å skrive i vei! (c:

Janicke