Hovmesteren, tigerskinnet og store forventninger

Jeg tar for gitt at alle kjenner til hovmesteren. Den stakkars fyren som vi hver jul får se gå "all in" for å servere sin Miss Sophie festmiddagen akkurat som "every year". Det begynner å bli mange år siden jeg så den lille filmen med mer enn et halvt øye, men som barn var den fast innhold både lille julaften og nyttårsaften på henholdsvis norsk og svensk TV. Det var så mange fascinerende aspekter. Samtidig som den var morsomt var den egentlig veldig skremmende. Alle disse menneskene som skulle ha vært i middagen men som ikke levde lenger, og de to gjenlevende som fortsatte som om alt var som før. Det var jo faktisk veldig trist, og min vanlige trøst "det er bare en film" funket dårlig, for jeg visste jo at til og med de to som levde på skjermen i virkeligheten var døde de også.

Men så var det den svært så barnevennlige slapstick-humoren; den artige, lille og vel antrukne James som må drikke seg full, stadig snubler i tigerskinnet som ligger på gulvet, som etter hvert bommer når han skal slå skohælene sammen som Admiral Schneider, skylder på katten når han drikker av blomstervasen og nesten velter stolen til grevinnen i sitt forsøk på å gjøre svingen rundt bordet litt mindre vid enn hans tilstand ved det tidspunktet tillater.

Buss for tog - sykkel for løping. Hvor mye av løpsformen vedlikeholdes gjennom ellipsetrening og sykling? Det har i alle fall blitt en god del av begge deler. Påminnelsen om at alternativ trening er klokt, og fine sykkelturer, har denne gangen til og med ført til avgjørelsen om anskaffelse av sykkel.

Hva har Grevinnen og hovmesteren med løping å gjøre, og hvor er det jeg egentlig vil? Jo, saken er at jeg fikk et "hovmesterenøyeblikk" lørdag ettermiddag. Ingen slapstick-sak der jeg gikk på snørra eller noe slikt, men en opplevelse av det øyeblikket som er det beste i hele filmen: Når James IKKE snubler i tigerhodet. I hele skadeperioden er det enkelte dagligdagse ting som har irritert skaden mer enn andre. En av dem har vært å gå ut av bilen. Ettersom det har gjort skikkelig vondt å få med høyrebeinet, har det blitt en vane å ta en "stålsettingspause" etter at venstrefoten er satt i bakken utenfor bilen. Så har jeg sakte, og med en forsiktig vridende bevegelse, møysommelig løftet med meg høyrebeinet. Det har hendt at jeg har glemt den skånsomme utstigningen, men den kontante og skarpe smerten som det har resultert i har sørget for at hukommelsen stort sett funker veldig bra.

Men i går glemte jeg det igjen. Først noen skritt senere, noen meter unna bilen, fikk jeg en merkelig assosiasjon til hovmesteren. Jeg hadde glemt rutinen, men underbevisstheten var forberedt på at "straffen" skulle komme. Og så skjedde ingenting. Ingen verdens ting! 

Det var nesten så jeg ville kaste meg i løpeskoene der og da for å teste, men jeg hadde løpt dagens test og turte rett og slett ikke ta sjansen på å gjøre noe galt. Neste test skulle etter manuellterapeutens instruks først være på mandag, og jeg bestemte meg for å holde meg til planen. 

I en periode jeg var ekstra frustrert over at det ikke var tegn til bedring, trøstet en venn meg med at hans erfaring var at slike skader ikke "fader" ut, men heller forsvinner ganske plutselig. Jeg har lent meg til det, og nå er jeg veldig spent på om det faktisk kan ha skjedd. Skadeubehaget, som daglig har meldt seg under trening så vel som daglige sysler, uteble både resten av lørdagen og hele søndagen. I dag skal det testløpes igjen. Tenk om...

Selvpåført daglig påminnelse om at nedtellingen fortsetter ufortrødent på kjøkkentavla... 

To run or not to run? Et betimelig spørsmål uansett hvordan dagens test går. Alle tanker om en god tid i Boston er lagt på hylla, men jeg vil veldig gjerne ha min 34. "maraton eller lenger" og den fine medaljen, men: 

• Har jeg lenger det som trengs for å løpe de 42,2 kilometer? De siste fire ukene har jeg løpt knappe fem mil! Gitt at skaden nå har rukket å bli bra; hvor mye løpskondisjon og -styrke har jeg klart å vedlikeholde gjennom ellipsetrening, sykling og styrkeøktene mine? 
• Er det dumt å løpe maraton så kjapt etter skaden? Jeg ser for meg årets øvrige maraton som en rekke oppstilte dominobrikker, med Salzburg Marathon bare 20 dager etter Boston, Midnight Sun i Tromsø en knapp måned etter det, vanvittige San Francisco Marathon i juli, Reykjavik Marathon i august, Berlin i september og New York og Valencia i november. Vil det å løpe i Boston-brikken så kjapt være som å dytte til den første brikken i rekken...

Med bare syv dager igjen ser jeg ser ikke bort fra at avgjørelsen tas først kvelden før løpet. 

Lykkelig slutt tross alt for Grevinnen og hovmesteren.

James blunker fornøyd og megetsigende til oss på slutten. Det tok noen år før jeg fullt ut skjønte hva det blunket egentlig betød, men det at hovmesteren virket fornøyd førte alltid til at mine blandede følelser endte på plussiden. En lykkelig slutt. Slik får det bli for denne skadeperioden også. Skaden har definitivt ødelagt noe som var viktig for meg, men det finnes positive sider også. Og - Boston Marathon eller ei - om jeg nå kan gjenoppta løpingen igjen så har jeg fått min lykkelige slutt.

Janicke