onsdag 24. mai 2017

Göteborgsvarvet 2017 - Tro och Tvivel

Det er mange rygger å "ta" i Göteborgsvarvet. Om man starter i tidlig startgruppe er det riktignok langt færre enn om man er tildelt pulje lenger bak, men i verdens største halvmaraton (målt i antall påmeldte) er det svært få som ikke er omgitt av et anselig antall folk absolutt hele veien fra start til mål. Med hjelp av fjorårets maraton-pers hadde jeg ordnet seedet plass i startgruppe to, og stilte noe ukomfortabel opp i den sterkt mannsdominerte puljen.

Passende nok for en Håkan Hellström-fan i Göteborg var innstillingen for dagen en kombinasjon av Tro och tvivel. Skuldrende satt uvanlig lavt og jeg gledet meg til å løpe, men hvor fort?



Forrige gang jeg var på tur til Göteborg var i forbindelse med det som ble Nordens største konsert gjennom tidene. Göteborgs store sønn, Håkan Hellström, holdt en uforglemmelig konsert for meg og 70.090 andre fans på Nya Ullevi. (Rekorden stod dog bare én dag, for 24 timer senere fylte han arenaen med 70.144 til.)

Halvmaraton-pers stod aldri på planen. Til det er løypa for krevende og folketett. Håpet var opprinnelig å komme lavt ned på 1:30-tallet, men etter måneder med manglende trening, krydret med et bristet ribbein tre uker før løpet, var alle tanker om oppløftende sluttid lagt på is. Jeg håpet på sub 1:40, men mistenkte 1:45-ish. Greit nok. Målet denne dagen var først og fremst å korrigere en seig sesongstart med en god løpsopplevelse. Jeg trengte en solid injeksjon ren løpeglede!



Stille før stormen. På plass ved Slottsskogsvallen ble det god tid til å slappe av i solen. Varmen bekymret meg ikke stort, jeg skulle jo uansett bare ta det lungt. De aller fleste valgte imidlertid å sette seg i skyggen. 



Ikke den mest oppbyggende meldingen å få på Garmin rett før et løp, men pytt sann.

Turen til mitt 6. Göteborgsvarv ble av typen "jeg reiser alene". Veldig mange av mine faste medløpere er enten skadet eller valgte Ecotrails varierte terreng, fremfor fast og trygg asfalt som jeg – klok av skade (bokstavelig talt) – foretrekker.




Sko-pakking Lettbent-style. Ok, hadde egentlig bare med tre par løpesko, og et av dem bruker jeg ikke til løping, men så ble det anskaffelse av New Balance 1500 v2 i tillegg. Jeg har slitt ut ett par av disse favorittene, så når de da var å finne til halv pris på messen... Ikke noe å lure på. 

Varvet er så stort at det alltid er kjentfolk å treffe uansett. Både før oppstilling og på plass i startpuljen møtte jeg flere. Blant dem var Ingulf som jeg sist traff i forbindelse med halvmaraton-VM i Cardiff i fjor. Han var usikker på dagen, men håpet å komme i mål på rundt 1:30.
- Hmm, for fort for meg, tenkte jeg, og så Norgesflagg-singleten forsvinne mellom løperne fremover i puljen.

Like etterpå møtte jeg Tommy og flere andre karer fra Hytteplanmila. Tommy fortalte at det alltid var en stor Hytteplan-delegasjon som deltok i Göteborgsvarvet. I år var de dog "bare" femti. Hytteplan-gutta diskuterte sine mål for dagen. Konklusjonen ble at de skulle sikte mot 1:35, og kjøre spurtduell den siste kilometeren.
- Hmm, for fort for meg, tenkte jeg igjen og bestemte meg for å gjøre som vanlig: Kjøre mitt eget løp.




Den mannsdominerte pulje to føltes ikke helt rett for dagens avslappede mål... 

For å unngå å være til hinder for de andre i puljen – de var jo garantert mye raskere enn meg – plasserte jeg meg langt bak og til høyre slik at fartskanonene både i denne og senere puljer kunne passere på venstre side. Det er normal løperetikette som litt for mange ikke tenker på. Først et minutt etter at puljestarten gikk, la jeg over i trav over startmattene med et bestemt trykk på Garmin.

Uten konkret tidsmål brukte jeg de første kilometerne til å finne flyt og passende tempo: noe i krysningspunktet (ønsket) maraton-konkurransefart på 4:37 min/km og god løpsfølelse. Som forventet gled andre løpere forbi i jevn strøm, men jeg tvang meg selv til ikke å stresse. Fokus vekslet mellom løpsteknikk (høyt, fint og lettbent, mitt taktfaste mantra), løypa, publikum, klokka og ryggene på de som passerte. Litt overrasket kjente jeg at skuldrene fremdeles satt lavt. Göteborgsvarvet var i gang, startnummeret var på, beina gikk fint, skinka var taus og ribbeinet plaget meg ikke. Jeg bare koste meg!
- Ikke bli for ivrig nå, formanet den indre stemmen da tanker om å kjøre litt hardere dukket opp. Farten lå på rundt 4:30, allerede hakket raskere enn jeg hadde tenkt, og vi var bare så vidt i gang. Bare å holde hodet kaldt. I bakhodet hørte jeg Håkan synge: Din tid kommer, din tid kommer!

Allerede ved Älvsborgsbron, etter bare seks kilometer, begynte jeg å gjenkjenne en og annen rygg som hadde glidd fra meg i starten. Det var riktignok varmt og luften var tett, men av en eller annen grunn fant jeg det ikke plagsomt.





Älvsborgsbron er luftig og kul, men også krevende med sin seige stigning. (Bilde lånt av ByBecca som skrev om varvet på sin blogg i 2011.)

Aldri før har jeg opplevd at Garmin og løpets kilometermarkeringer har vært så samstemt. Til barnslig stor glede pep Garmin stort sett akkurat ved passeringene. Dermed var det ikke behov for å justere klokkens split-tider for avvik, og jeg kunne glede meg over oppløftende lesning: 4:33 - 4:29 - 4:33 - 4:29 - 4:43 - 4:43 - 4:11 - 4:20 - 4:31 - 4:28. Jevn og fin fart, og god driv også i motbakkene. Kunne dette holde, eller ville hjulene plutselig falle av?
- Nei Janicke! ingen negative tanker nå! 
Beina jobbet så absolutt, men intensiteten var kontrollert og ikke minst: hodet var med på notene. Jeg virkelig nøt følelsen av å ha sterke bein, av å kjenne fartsfølelsen i de krappe svingene, og å flyte fremover i feltet. Og jeg nøt å nyte!

Fra tolv kilometer dukket stadig flere av ryggene som hadde glidd fra meg rett etter start opp igjen. Lettelse og boost: Formen var altså ikke så dårlig at jeg var helt malplassert i pulje to! Litt lenger frem oppdager jeg et norsk flagg. Ingulf?! Det er noe med å se kjentfolk i løypa. Jeg sørger for å ikke øke farten, men glir bare frem i min egen takt. Oppe på siden av ham veksler vi noen ord. Først tenker jeg at det blir med det, men han hekter seg på, og uten noen formell beslutning veksler vi på å dra hverandre hele resten av veien.



Alltid herlig stemning langs "varvsbanan"! (Bilde fra Göteborgstidningen) 

Kilometer 15 er Götaälvsbron som tar oss tilbake til "rett side". Det er ikke til å unngå at det er tungt å komme til toppen, men over "krönet" kan jeg slippe bena løs. Kilometer etter kilometer tikker unna: 4:23 - 4:34 - 4:33 - 4:45 - 4:24 - 4:32. Fortsatt veldig bra. Snart er det Avenyn, med Poseidon som stolt tilskuer, og så er det bare den siste biten tilbake til Slottsskogen. Der sliter jeg alltid, og jeg vet at det kommer til å bli tøft også i dag, men pokker heller: Jag vill ha allting! Om jeg kjemper på nå, så får jeg ikke bare en totalt sett god løpsopplevelse, men også en oppløftende tid. Det kjennes verdt å kjempe for!

Av og til, når det er jeg som drar, lurer jeg på om Ingulf har måttet slippe. Jeg behøver dog aldri å snu meg for å se etter ham; Göteborgspublikummet er ellevillt! Jubelen er der hele tiden, men uten flagg eller navn på trøya får jeg bare ett og annet "Heja tjejen" rettet til meg personlig. Men med Ingulf i nærheten snylter jeg på motivasjonen i all heiingen han får i sin Norge-singlet. De hyppige "Heja Norge!" avslører dessuten at han er rett i nærheten.




Lykkelig på vei ned Avenyen, rett før begynnelsen på slutten og den kampen jeg så gladelig valgte å ta det siste stykket inn mot mål.

Kilometer 17, opp den publikumstette Kungsportsavenyen, går på 4:44. Fire kilometer igjen. Tre pluss én - den siste klarer man alltid! Det begynner å røyne på men dette skal gå. Du är snart där, tenker jeg, og finner frem til en spesielt sterk mental motivasjonsfaktor. Det funker. Jeg SKAL lykkes nå!

4:42 - 4:37 - 4:40. Bare én kilometer igjen! Den er riktignok seig, men jeg minner meg selv på alle grunnene til at dette er så himla viktig for meg. Kjemper meg opp den siste bakken, fester blikket på Stadium-portalen som leder inn på Slottsskogsvall-arenaen. Den siste hele kilometeren tikker inn på 4:28. Jeg irriterer meg bittelitt over et lite grusparti før skoene får fly over tartanen de aller siste meterne mot mål. Jeg stopper klokken og noterer at det er 1:36-ett-eller-annet. Så ufattelig mye bedre enn tenkt. For en lykke!

Rett etter målgang kjenner jeg en hånd på skulderen, og ser spørrende på mannen som vil ha min oppmerksomhet.
- Tack, sier han. Jag hang på dig hela vägen. Tappade dig bara lite på slutet.
Det har skjedd mange ganger før også, men jeg synes tanken på at jeg helt uvitende har hjulpet en annen løper er like fantastisk hver gang. Dette blir jo bare bedre og bedre.

Først på trikken tilbake mot sentrum ser jeg nærmere på sluttiden. Garmin viser 1:36:02. Det betyr jo egentlig ikke stort etter en opplevelse som dette, men mens jeg slår opp resultatet på varvets hjemmeside håper jeg uansett at den offisielle tiden ligger på rett side av 1:36.

Som om ikke dagen allerede var herlig nok: 1:35:59.


Å ha opplevd mitt beste varv løpsmessig, fysisk og mentalt, og samtidig bli nummer 16 av 1.776 i aldersklassen, kvinne nummer 229 av 14.522, og løper 3.099 av alle 42.290 - for en opptur! For en herlig helg! Ah, Göteborg: Nu kan du få mig så lätt!!!

Og bare to dager etter årets "varv" ble løftet om løpspåmeldingsavhold for neste år brutt...

Janicke

6 kommentarer:

Trudes trening sa...

Kult - grattis - og vel unt! Kjekt å lese om andres oppturer når det har buttet litt i mot en stund. Hurra!

Janicke Bråthe sa...

Tusen takk Trude!! Erfaringen er at det går litt opp og ned når man kjører på med så mange løp som vi gjør - og er såpass ambisiøse som vi tross alt er. Når oppturene kommer er de stort sett verdt alle nedturene... De føles i alle fall større da. Har aldri kjent på så mye godfølelse for en halv maraton liksom. (c:

Anonym sa...

Gratulerer så mye med et solid løp etter at du har hatt en tung vår.
Virker som om din alternativ trening har hjulpet deg godt gjennom skade tiden?
Lykke til videre.

Trond

Mira Bøge sa...

Å fy søren for en løpsrapport! Jeg ble rørt av å lese den! For en glede! Løping kan være så utrolig fantastisk. Og fy søren for et godt resultat også.. tenk å bli nummer 16 av 1776 i klassen? Gratulerer altså:D

Janicke Bråthe sa...

Tusen, tusen takk Trond!! Det er jo nesten så jeg ikke kan tro det. Et så godt løp etter at jeg selv synes jeg bare så vidt har klart å "holde i gang"... Godt å erfare at det nytter! Håper du nyter løping i den herlige våren nå også!

Janicke Bråthe sa...

Haha, herlig Mira. 😄Ja, løping kan virkelig være helt vanvittig nydelig! Resultatet er nesten for godt til å være sant... Har dobbelt- og trippel-sjekket for å være helt sikker. 😂 Tusen takk!