tirsdag 18. april 2017

Boston Marathon 2017 og den lange avstanden mellom uttalte ord og indre tanker

Mitt eneste mål var å komme i mål, sa jeg. Om jeg bare fikk medaljen skulle jeg være supertglad, sa jeg. Jeg skulle "benytte anledningen" skaden og det dårlige treningsgrunnlaget ga, og ikke bry meg om klokken, men bare kose meg gjennom hele løpet. Sa jeg.

Løgner, løgner og atter løgner. Og jeg trodde nesten på dem selv.

Påsken ble litt spesiell i år. Som Springtime-reiseleder til Boston og Boston Marathon, med avreise på langfredag, ble det jobbdager hele påskeuken. Men hva gjør vel det når man har en spennende reise foran seg. Selv om det kjentes skuffende å ha måttet justere målsetningen fra 3:15 til bare å fullføre, er Boston alltid vel verdt et besøk. Det var dessuten mange kjente og hyggelige folk som skulle være med på turen.





Når skjærtorsdagen går med til  listeproduksjon, avklaringer og de siste forberedelsene før reiselederhelgen, er det viktig å gjøre litt kos ut av det. I godstolen hjemme bidro også Boston-hoodie og -tekopp til motivasjon mot et løp som føltes veldig usikkert.

Totalt var det 34 svenske og norske som reiste med Springtime over dammen i forbindelse med den 121. utgaven av verdens eldste årlig arrangerte maraton. Vi fløy med Icelandair fra Gardermoen, Arlanda og Kastrup via Reykjavik til Boston.





Det var mye kjentfolk på påsketur til Boston også utenom Springtime-gruppen. Jeg havnet tilfeldigvis ved siden av denne raske karen på flyet. Det var ikke helt uten grunn at Hege Saltnes på rad 14 "klaget" over at det lød flere timer uavbrutt maratonprat fra raden bak, der Runar Sannerud og jeg satt. 

Når man er reiseleder er det alltid en lettelse at alt går smooth. Et svenskt par og en av de norske fikk riktignok ikke bagasjen sin før over et døgn etter ankomsten i Boston, men ellers har det meste fungert greit, og det har virkelig vært en topp gjeng å ha med på tur.

Blant de første punktene på programmet på Springtimes løpsreiser (etter morgenjogg) er besøk på messen for å hente ut startnummer. Vanligvis er det også et sted for virkelig å svinge kredittkortet, men når det var såpass stor usikker knyttet til fullføring, valgte jeg å la Boston 2017-produktene henge. Vel, nesten i alle fall... Høydepunktet på messen ble møte med en maratonlegende.

Litt starstruck eller? Det ble en hyggelig, liten prat med Joan Benoit Samuelson, den aller første kvinnelige olympiske maratonvinner, på messen. Det var under OL i Los Angeles i 1984 at hun sikret seg den stolte statusen, foran Grete Waitz og Ingrid Kristiansen som kom på henholdsvis 2. og 3. plass.

Det ligger virkelig et historisk sus over Boston Marathon, og på helt unikt vis opplever man at hele byen ånder maraton denne helgen. Store maratonhelter er på plass. I tillegg til Joan Benoit så jeg Katherine Switzer, Dean Karnazes, Bart Yasso og Scott Jurek - sånn helt tilfeldig. Hvor man enn går i byen får man små og store drypp av hva som er på gang. Alt fra "Boston Strong"-potteplanter plassert rundt om, til motiverende ord til løperne på plakater og i restaurant- og butikkvinduer. Ikke minst kryr det av løpere iført de offisielle og nokså skrikende "grilljakkene" fra ulike år. 



Hele Boston ER med andre ord maraton, og når vi nå fikk full sommer dagene frem mot løpet var det fantastisk å slenge seg ned på gresset i den livlige Boston Common-parken med fangsten fra messen, se på alt maratonlivet - og bare nyte å være i byen.

Nye sko - New Balance Zante Boston edition - OG lykkehilsen fra tidligere Boston Marathon-vinner Joan Benoit på bib'en føltes som gode tiltak for en hyggelig opplevelse.

Boston Marathon er uvanlig nok et mandagsløp. Det arrangeres på Patriot's Day, en helligdag i Massachusetts og Maine til minne om de første kampene i den amerikanske revolusjonen. Søndagen hadde vært svært varm, opp mot tretti varmegrader, men værmeldingen lovet at mandagen skulle være litt kjøligere. Det var imidlertid liten tvil om at temperaturen kom til å være et stykke høyere enn foretrukket når det ikke var kaldt å gå ut i singlet og skjørt klokken 7:30. Det bekymret meg uansett ikke stort - mye mindre enn det senere skulle vise seg at det burde - ettersom jeg bare skulle ta det som en rolig maratonløpetur. 

Ved bussene møtte vi de første av rundt 9.000 funksjonærer som var i aksjon denne dagen. Boston Marathon er en logistisk perle; alt bare funker og funksjonærene er både dyktige og entusiastiske!


På skoletur?

Boston Marathon er en A til B-løype, og løperne fraktes effektivt til startområdet i den lille byen Hopkinton i karakteristiske gule skolebusser. Under den ca en time lange bussturen kan man lytte til nervøs og galgenhumoristisk maratonprat på mange språk. Ettersom løpet både krever kvalifisering, - at du er en såkalt Boston Qualifyer - og er blant de seks World Marathon Majors, er Boston Marathon et av disse løpene som henger ekstra høyt for løpere fra hele kloden.

Boston-logistikken og -organiseringen er herlig enkel. Etter kun kort tid med avslapning på gresset i "Athletes Village" var jeg på vei til corral 3 i start wave 2. Aldri før har jeg fått stille så langt fremme i feltet, og det er ikke til å stikke under en stol at det føltes leit å ikke skulle "utnytte" det. Det var bare å stålsette for et et jevnt sig av passerende løpere, hele veien fra start til mål.

Jeg orker ikke å dvele for mye ved selve løpet. Boston Marathon er et så vanvittig flott arrangement, og jeg forsøkte å glede meg over "flashmob"-følelsen når vi passerte steder der "Sweet Caroline" ble spilt, og alle (!) løperne viftet armene i været i takt når trompet-crescendoet kom. Jeg gav mengder av high fives til store og små tilskuere, og smilte så mye jeg klarte. Det var heldekkende gåsehud gjennom "scream tunnelen" forbi Wellesley jentecollege, og jeg forsøkte å lese så mange som mulig av "kiss me I'm Canadian/moving to San Francisco/fun sized/21 today/a dancer"-plakatene Wellesley-jentene veivet med - med varierende hell (i den grad det kan ses om hell å bli kysset av slitne og svette maratonmenn av høyst varierende slag).

Jeg lo også godt av en plakat som ved 14 miles proklamerte "Only 1 mile to go",  etterfulgt av hashtagen #alternativefacts. At jeg rakk å kjenne et øyeblikks håpefullhet før jeg så humoren, var ikke fullt så bra. For med unntak av etappen fra 21 til 34 kilometer var det konstant skrekkelig vondt i viljen. Den siste halvdelen var det i tillegg: 
  • Vondt i bena - fra føtter til legger til lår. Det ekstremt tynne treningsgrunnlaget ble tydeligere og tydeligere etter hvert som asfaltkilometerne ble banket inn i dem. 
  • Vondt på (!) ryggen - Jeg har alltid med telefon, men vanligvis i holder på armen. Ettersom jeg skulle løpe med singlet og har erfart at telefonholder + singlet = gnagesår, valgte jeg å bruke flipbelt denne gangen. Ikke min beste avgjørelse. Telefonen gnagde og forårsaket både blåmerke, kul og gnagesår (det siste merket jeg først i dusjen - ouch!).
  • Vondt midt i magen - Ikke det "vanlige" maratonmagevondtet, men en snodig smerte som i perioder fikk meg til å lure på om all motviljen hadde resultert i akutt magesår. 
  • Vondt å puste - Dette er ikke noe nytt. På slutten av maratonløp hender det at jeg får problemer med å trekke inn nok luft. Spesielt ille blir det når jeg stopper. Det kan ta flere minutter før jeg kjenner at jeg har kontroll igjen. Det bekymrer meg ikke mye, men når det kommer i et løp som går såpass mye saktere enn hva jeg mener jeg burde tåle, var det ekstra plagsomt. Har jeg virkelig tapt så mye av formen siden jeg perset på Bislett 50 i februar?
På den positive siden var det lite vondt tilknyttet skaden...

Opplevelse av eget løp...

Vondtene var en ting. Varmen var en annen. Det kom som en overraskelse at jeg taklet det så himla dårlig. Vanligvis drikker jeg veldig lite, men her forsynte jeg meg med både en og to kopper vann på de fleste drikkestasjonene. En inn og en over hodet. Der brannhydranter spylte vann sørget jeg for å løpe gjennom, selv om det krevde kryssing av den nokså brede gaten. Jeg tok i mot poser med isbiter, saftis-sticks, appelsinbåter og våtservietter. På tross av det store væskeinntaket ble det som forventet aldri noe problem at jeg ikke gadd å stille meg i en av de lange dokøene før start...

Det var tre ting som gjorde at jeg aldri seriøst vurderte å gi opp:
  1. Tanken på et duggfriskt glass Samuel Adams etter målgang - som finisher.
  2. Medaljen. Jeg har riktinok to Boston-medaljer fra før, men hadde fått med meg at årets medalje var litt annerledes. Mer skal ikke til.
  3. Å sikre "maraton eller lenger" nummer 34 slik at jeg er i rute for å løpe min førtiende i New York i november. 
Noe annet jeg er fornøyd med er at det ikke var "The Newton Hills" som knakk meg denne gangen. Jeg kom meg greit over dem alle, også den beryktede "Heartbreak Hill". Jeg stoppet ikke og gikk en eneste gang - før jeg nådde 40 kilometer. Først da kjente jeg skaden begynne å stramme, og når den kom i tillegg til alle de andre vondtene og plagene, kombinert med vissheten om at jeg kom til å klare å fullføre, var det ikke vilje nok igjen i meg til å motstå lysten til å gå. Den herlige publikumsstøtten fikk meg imidlertid over i trav flere ganger. For en stemning! 

Å gå på oppløpet på Boylston Street var aldri aktuelt. De siste 600 meterne var en kamp, men så var det endelig - E N D E L I G - over.




Doin' the Zombie Walk.

Aldri før har bena verket så voldsomt også etter målgang. Jeg forbannet den lange veien fra målportalen til medaljeutdelerne, videre til foliekappe-påklederne, matposeutdelerne og forbi bagasjeområdet, der jeg subbet av gårde som del av den store, subbende zombie-massen. Med maraton 34 innkassert og medaljen rundt halsen var det bare en ting å gjøre: Komme seg ut av målområdet og finne en plass (hvor som helst) for date med min lenge etterlengtede Samuel så fort de plagede bena bare kunne bære meg (ikke særlig fort, men dog).

"Hit and run" var betegnelsen om dukket opp i hodet da jeg etter det maks femten minutter lange besøket stavret meg ut fra baren. Ølen ble raskt bestilt og servert, jeg drakk den stående/tråkkende/tøyende for å forsøke å få vondtene ut av bena, vekslet noen ord med en hyggelig britisk "finisher", svarte sutrende på diverse meldinger, la ut et bilde på insta med deppe-tekst, og forlot åstedet.


Endelig sammen: Samuel, medaljen og meg. Det er fryktelig mye kraft å finne i de rette motivasjonsfaktorene, samme hvor tullete de egentlig er. Begge disse var til syvende og sist verdt hele den innbitte kampen fra starten i Hopkinton til målgangen i Boston!

Skuffelsen over den svake gjennomføringen (det burde ikke være lov å være så selvdestruktiv og negativ i et så fantastisk løpsarrangement) samt en tid som ikke stod til forhåpningene, satt i uvanlig lenge. Dagen derpå er det lettere å få øye på lyspunktene. Det opplagt største lyspunktet er at skaden knapt kom med på listen over vondtene som plaget meg i løpet. Overraskende er det da også at jeg ikke har kjent noe som helst til den etter løpet. What...? Selv om jeg er særdeles velvillig innstilt til tanken om å ha "løpt den av meg" tror jeg ikke helt på dét, men det blir veldig spennende å ta en liten testløpetur til helgen.



Happy finisher (#alternativefacts) - Det er ikke lov å deppe i det uendelige når man har kommet i mål og fått medalje, så selv om det ikke var et ektefølt smil i fotoøyeblikket: Juhuuu! Ny Boston-medalje i samlingen!

Den 7. mai skal jeg visstnok stå på startstreken i Salzburg Marathon. Har jeg lyst til å løpe maraton igjen om 19 dager? Så absolutt ikke. Men det føles i alle fall ikke fullt like grusomt å tenke på det i dag som det gjorde i går. Gi meg et par dager, så har nok den teflonbelagte og høyst selektive hukommelsen fikset resten.

Janicke

7 kommentarer:

Trond sa...

Takk igjen for en åpent og god beskrivelse av ditt løp. Jeg skal ikke fortelle deg verkene det ene eller andre når det gjelder gjennomføring eller veien mot neste maraton utenom å si flott levert, for dette løpet var starten på veien din videre mot maraton nummer 35 som sikkert gir det et topp løp nummer 40 i New York håper jeg.

Trudes trening sa...

Way to go;-) digger rapportene dine

Trudes trening sa...

Salzburg høres kult ut, forresten;-)

Janicke Bråthe sa...

Tusen takk for gode ord Trond. Det var godt å skrive om alt dette, og tiden har heldigvis en tendens til å mildne negative følelser. Å ha skjønt at så godt som alle hadde en uvanlig tøff dag i løypa letner da også litt på frykten for at egen form er totalt tapt. Tilbake hjemme nå, og må legge en slagplan for veien videre. (c:

Janicke Bråthe sa...

Takk Trude!!! (c:

Kristine Os sa...

Boston frister!!! Med en så ærlig og herlig beskrivelsen får jeg ennå mer lyst å løpe(C: Godt gjennomført.

Janicke Bråthe sa...

Hehe Kristine, å bli fristet av så mye syting... men jo, løper du Boston er du garantert en stor opplevelse. ELSKER både byen og løpet (selv om jeg aldri har hatt et godt løp der).