lørdag 21. januar 2017

Ute og løper!

Ajajaj, det har blitt stusselig med innlegg på bloggen hittil i år gitt. At det første i 2017 kommer helt på tampen av januar skyldes enkelt og greit at alternativet ville vært å droppe løpeturer. I "de hårete måls år" er det en ikke gangbar prioritering.


På jobb startet det nye året som det gamle sluttet: Travelt! Når man i tillegg setter i gang oppussingsprosjekter i den hjemlige hulen og for alvor fordyper seg i et seriøst treningsregime samtidig... Vel, det blir ikke mye tid til overs.

Heldigvis flommer det over av pågangsmot! Å identifisere og glede seg over positive sider av et traurig halvår (en skadet løper er virkelig en gjennomgående trist figur) er kun mulig når perioden er tilbakelagt. Nå har jeg funnet flere: Lysten til å lykkes, og til å gjøre det som må til, er sterkere enn noen gang. Jeg innbiller meg også at jeg er hakket smartere. At jeg av frykt for ny skadeperiode kommer til å være mer våken på viktige signaler. I den engelske podcasten Marathon Talk ble det sagt at dersom man opplever den samme plagen tre løpeturer på rad, så er det på tide å ta det på alvor og oppsøke hjelp. Det kan virke opplagt, men vi løpere er litt skrudd. Aldri mer skal jeg bare fortsette løpetur etter løpetur selv om løpestilen den første kilometeren mest minner om Quasimodos, fordi det "går seg til" etter hvert og jeg mener jeg "løpe meg gjennom det". Lyder det kjent? Anyone?
 





Tidlig høst 2016 - En skadet løper er virkelig en trist figur. Herlige, bare skogsstier og deilig temperatur forverrer bare humøret når det ikke kan utnyttes.

Et gnistrende pågangsmot er virkelig avgjørende i disse dager. At det er mørkt og tidvis kaldt krever litt ekstra vilje. Det verste er imidlertid det varierende føret. Mølle-løs som jeg er etter flytting sist sommer løpes hver eneste kilometer utendørs. Det er virkelig en prøvelse for viljestyrken, men i dét er ny lærdom funnet. Løpenerd har jeg vært noen år, men viljen til å lykkes i år har tatt meg enda noen hakk videre. Aldri før har løpingen vært så planlagt som nå:

  • Alle økter fra Pete Pfitzinger og Scott Douglas' Advanced Marathoning treningsprogram, hele veien frem til Boston Marathon den 17. april, er lagt i kalenderen. 
  • Ved begynnelsen av hver uke sjekker jeg at gjennomføring av øktene blir mulig den aktuelle dagen. Skulle det vise seg umulig omrokkeres øktene, og da i tråd med grunntanken om fordeling av harde og lette dager. 
  • Til sist konsulteres yr.no. Så langt det lar seg gjøre unngår jeg å ta kvalitetsøktene på ekstrem-dager, enten det handler om vind, is eller kulde. Sistnevnte har heldigvis ikke vært så galt denne vinteren, men før langturen sist søndag anskaffet jeg varme "hummervotter" fordi jeg visste at ingen av løpevantene jeg har ville være varme nok. 





Tilpassing til forholdene - Så langt det går unngår jeg pigg og løper med vanlige løpesko. Det går stort sett greit, men da det skulle løpes distanse med 10 x 100-meters drag på det underkjølte regnet som glaserte veier og fortau tirsdag denne uken måte jeg krype til korset. Altså snøre på piggene. Euforisk etter en knalløkt på et "umulig" underlag ble muligens kjærligheten til løpeskoene i overkant sterk.

Å være forberedt øker autopilot-evnen. Man slipper "overraskelsene" som gjør det så besnærende lett å stå over en økt. Joda; Det kjennes så absolutt tidvis på mangel på - og til og med fravær av - lyst til å begi seg ut, frykt for de tøffe øktene og ikke minst aversjon mot denne årstidens løpsmessige utfordringer generelt. Å ikke gjennomføre blir dog aldri vurdert seriøst.

Så når det er litt stille her på bloggen så er det bare den aller beste årsak som ligger bak; Jeg er ute og løper!

Janicke

Ingen kommentarer: