søndag 8. februar 2015

Målrettet og motivert mot maraton

Maratonpåmeldingen er et faktum. I mailboksen ligger bekreftelsen. For løpene det er vanskelig å få plass i, føler man seg som en vinner bare ved å ha kommet på startlisten; "YESS!" For debutanter er det nokså utbredt at seiersfølelsen glir direkte over i isnende frykt - "SHIT!" - over hva påmeldingen egentlig innebærer. Kjenner i grunn stadig litt på det selv. Fremdeles!
Bib collector.

Heldigvis melder man seg ofte på til løp lenge før løpsdatoen. Da kan man berolige seg med at det finnes rikelig med tid til å trene, og egentlig fortrenge det hele en stund. Men allerede på dette tidlige tidspunktet bør grunnlaget for gode løpsopplevelser legges. Tenk igjennom to ting:
  • Et mål. Uansett nivå bør man ha et klart mål. "Å fullføre" eller "å nyte løpet" er like gode mål som å skulle løpe på en bestemt tid. Det viktige er å ha tenkt igjennom hva man vil med løpet.
  • Veien til suksess. Like viktig er det å skissere en plan for hvordan det definerte målet skal nås. Når skal maratontreningen begynne? Hvor mye og hvordan skal det trenes? Skal man følge et program? Skal man forberede seg på andre måter? 
For Tokyo Marathon den 22. februar har jeg to mål:

  1. Å sikre den siste av World Marathon Majors-medaljene - og verdensherredømme.
  2. Å komme i mål på 3:15

Mens det første målet burde være grei skuring er tidsmålet forholdsvis hårete, men ikke fullstendig urealistisk. Å ville løpe syv minutter raskere enn pers har dog krevet intensivert trening. Bedre og klokere.

Igjen valgte jeg Marius Bakkens 100 Day Marathon Plan, men denne gangen ble det programmet som sikter mot 2:45. Ettersom man kan styre etter puls i steden for tempo, er det i praksis bare snakk om flere kilometer og flere tøffe økter.
Nøye planlegging og knallhard gjennomføring. 
Er grytidlig morgen eneste mulighet for den progressive langturen,
så blir det progressiv langtur grytidlig på morgenen. 

Hårete mål krever at man gjør jobben som må til for å komme dit. Uke for uke har øktene møysommelig blitt plassert i kalenderen for å sikre gjennomføringen. Det meste er mulig om man bare planlegger og er villig til å strekke seg. Dårlige unnskyldninger og unnasluntring er ikke en opsjon!

Med bare to uker igjen er det naturlig å gjøre opp status:
  1. Er planen - treningsprogrammet - fulgt? 
  2. Har formen utviklet seg som planlagt/forventet? 
  3. Har man vondter eller skader av betydning?
Svarene gir godt grunnlag for sannsynlighetsvurdering av målet.

Aldri før har jeg fulgt et treningsprogram så nøye som denne gangen. Ikke 100 %, men det er jammen ikke så langt unna heller. De rolige øktene har stort sett blitt løpt rolig nok, og jeg har gått på de tøffe øktene med mer positiv spenning enn farts-frykt. Det negative er at det fremdeles ER en dose fartsfrykt. Det gjelder primært ved intervaller på tredemølla. Jeg har lett for å begrense meg selv i valg av tempo, og kjenner av og til ved endt økt at jeg ikke har tatt ut nok.

Spørsmål nummer to er det vanskeligste å svare på. Underveis i treningsprogrammet er det testløp på fem, ti og 21,1 kilometer som skal gi en indikasjon på formen, men på denne tiden av året er det utfordrende å finne løp som passer. Halvmaratontesten ble derfor tatt på tredemølla.
"Ny maratonmedalje! Verdensherredømme! Ny pers! 
Endorfiner av en annen verden! Go, go, GO!"

Jeg synes generelt det er vanskelig - spesielt mentalt - å løpe fort over lang tid på mølle. Den siste halvdelen var intens, og alt jeg har lært om egenmotivasjon ble tatt i bruk. Tiden 1:34:25 er ikke dårlig, men er det godt nok?

Vondter og skader kan være av avgjørende betydning for muligheten til måloppnåelse. Svaret på spørsmål tre er heldigvis et soleklart "nei".

Utfordringen de siste to ukene blir å holde løpsnervene i ro så lenge som mulig, og ikke gi spillerom for idiotisk usikkerhet. Jeg vet at tåpelige tanker og tyngende tvil kommer, og skal riste det av før det får for sterkt grep.

I steden skal jeg la hyggelige oppturer bygge mot og motivasjon helt frem til både start- og målstreken i Tokyo. Denne siste uken er det to ting som har bidratt positivt.
Den deilige oppnåelsen av et mål - en drøm - jeg ikke engang visste at jeg hadde. 

Å helt uventet finne eget navn i maratonstatistikken i Kondis. Wow! I klassisk "lettbent"-stil ble god-opplevelsen direkte etterfulgt av nye mål: Å komme høyere opp neste år OG å også komme med på topp ti-listen for 10 km.

Den andre deilige oppturen ble gårsdagens WinterRun. Motet sviktet meg og jeg var absolutt ikke klar for å skulle løpe fort (i følge treningsprogrammet skulle det bare være en lavpuls-mil denne dagen) og håpet i grunn at hele arrangementet skulle avlyses grunnet væreforholdene. Som medlem av et lag - SkiLøperne Mix One - var det imidlertid bare å stille. Ettersom deltakerantallet i WinterRun var ganske lavt og det var få påmeldte mixed-lag var det tross alt en viss mulighet for å vinne.
Vinnerlaget (!) - Andreas, Mette, Marit, Roar, Stig, Mona og meg.

Løpet gikk to runder med besøk på Tjuvholmen og ved festningen, med start og mål på Rådhusplassen. Enkelte steder var det skikkelig isete, så kort tid før start byttet jeg fra Adidas Tempo Boost (med Continental-såler) til Löplabbet-piggede Asics Gel Nimbus. Det angret jeg ikke på. Løypa var mildt sagt krevende; Flust av 90-graderssvinger, flere trapper samt bratte nedoverbakker på brostein og grus. I mørket var det tidvis utfordrende å se hvor løypa gikk, så det var viktig å ikke miste de lysende refleksene på ryggen foran av syne. Melkesyren kom allerede den første kilometeren, så det var i grunn bare å kjempe på hele veien. Jeg løp raskt men kontrollert.

Mye kan sies om WinterRun, og jeg mistenker at det kommer frem i en artikkel på Sportsmanden.no i løpet av dagen. Løpet bar nok litt preg av manglende organisering (endret starttidspunkt i siste liten, sen informasjon, dårlig merket løype av uklar distanse), men det var jeg forberedt på. Totalopplevelsen ble allikevel svært god fordi rammen rundt var så hyggelig. Det var gøy å løpe innsurret i juletrebelysning ("Heia juletreet!" fungerte overraskende fint som motivasjon når det røynet på), og å ha Vapiano som møtested og til after run, var helt topp. Og så er det klart at det bidrar godt at man innkasserer hele tre premier:

  • Beste belysning (premie: et par Icebug-sko)
  • Tredjeplass av damene (premie: et årsabonnement på Runner's World)
  • Og - som håpet - Beste mixed team (premie: et par Icebugs hver)

Et spark bak til meg selv: Tenk om jeg hadde feiget ut og blitt hjemme.

Så får det stå til at det ikke stod 10K test run på treningsprogrammet denne uken. De siste to ukene skal jeg følge programmet slavisk!


Janicke

2 kommentarer:

Tine Simonsen sa...

Atter en gang ett herlig innlegg! Masse lykke til med oppsamling av energi, heier på deg! :-)

Janicke Ekelberg sa...

Tusen, tusen takk Tine. For begge deler. (c: Bare å hvile seg i form nå (nesten). Burde egentlig vært den letteste delen...