lørdag 26. august 2017

Reykjavik Marathon 2017 - En helt unødvendig test av egen advarsel


Start forsiktig! Ikke la deg friste "fordi det kjennes så lett". De første 25 SKAL kjennes lette! Det du tjener i sekunder på en for hard start må som regel betales i vonde minutter på slutten. 

I min versjon av boken 'Marathon for dummies' ville råd nummer én vært å starte konservativt. Det er rådet jeg alltid trekker frem når maratondebutanter spør. Det var også det første som slo meg da Garmin med sitt advarende lille pip informerte om at kilometer nummer to i Reykjavik Marathon hadde gått unna på 4:32. Hele fem sekunder raskere enn snittfarten skal være for å nå drømmemålet på 3:15! Fem sekunder høres ikke spesielt farlig ut, men fem små sekunder pr kilometer når det skal løpes 42 av dem er mer enn nok til å bety forskjellen på suksess og komplett fiasko. Det sier seg selv at når 3:15 har stått som uforandret og ikke-oppnådd mål i tre år, så bør man ikke starte i et tempo som tilsier en sluttid ned mot 3:10. Jeg vet det så uhorvelig godt, men med vid åpne øyne begikk jeg (igjen) nybegynnertabbe nummer én i mitt 37. "maraton eller lenger".

- Jojo, men det er vel greit nok? Den første kilometeren gikk for sakte på grunn av trengselen. Helt greit at jeg tar igjen litt. Dessuten har det jo gått litt nedover. Bare roe ned fremover nå, og finne flyten på rundt 4:40. 

Beslutningen var klar. Bare synd at det var noe riv ruskende galt med kommunikasjonslinjene fra fornuften til resten av "systemet". Ei jente/dame fra Boston, som jeg hadde følge med noen kilometer, satt ord på det jeg selv kjente: It's just too easy to run fast here!

It' just too easy to run fast here, sa den amerikanske jenta (til høyre for meg). 
- Yes, too easy indeed...

Hodeløst bar det videre, og først etter 15 kilometer ble farten korrigert. Med bakke-motstanden som kommer i denne delen av løypa, var det ikke lenger like lett å løpe (for) fort. Det går slakt oppover et godt stykke, før man vender og løper samme vei slakt ned. For å få tankene bort fra den gryende frykten for at Sagaøya hadde gjort meg i overkant åpen for drømmer, eventyr - eller ren og skjær overtro - ble fokuset å skue etter kjente blant løperne som kom i mot.

Forhåndstattis - Toppen av optimisme? 

Hel- og halvmaraton starter samtidig og følger samme trasé frem til 18 kilometer. I begynnelsen er det derfor godt med løpere i løypa selv om det bare er i underkant av 1.300 av de totalt 14.000 deltakerne i arrangementet (hel, halv, 10K og barneløp) som løper full maratondistanse. Ikke trangt, men man løper absolutt ikke alene. Etter 18 kilometer skilles løypene; halvmaratonløperne fortsetter mot Lækjargata, målgang og snarlig hvile, mens maratonløperne legger ut på en større runde på Reykjavik-halvøya.

Selv om jeg husket at det var godt merket i fjor, kontrollerte jeg et par ganger litt bekymret at det fremdeles var løpere med grønne maraton-startnummer (halvmaraton hadde røde) rundt. Ingen fare. Snart dukket skiltene som markerte løype-skillet opp. NÅ begynner maratonløpet!

Ny motbakke, og et par damer passerte meg. Ikke noe å tenke på, bare å fokusere på eget løp. Et mantra - en selvinstruks - som dukket opp i Tokyo i 2015, meldte seg når løpingen nå ikke lenger var gratis.
- Høyt, fint og lettbent, høyt fint og lettbent... 

 Etter noen gjentakelser hang et nytt tillegg seg automatisk på:
- og senk for guds skyld skuldrene!

Bortsett fra å smile til heiende islendinger som takk for støtten, var mantraet det eneste fokuset.
- Høyt, fint og lettbent - og senk for guds skyld skuldrene. Høyt, fint og lettbent - og senk for guds skyld skuldrene... 

Å ha løpt løypa tidligere, og i tillegg ha studert løypekartet mer inngående enn vanlig, ga god kontroll på resterende del. Etter et parti på smale gangveier/sykkelstier i et parkområde, visste jeg at de fleste høydemetere var tilbakelagt. I teorien – om løpet var lagt opp fornuftig – skulle man bare kunne cruise inn. Min start var imidlertid et godt stykke unna fornuftig, og nå var dags for å betale!

Reykjavik bød på strålende blå himmel, rundt 15 grader, nesten vindstille og tidvis "brathtaking" omgivelser. Foto: Reykjavik Marathon 

Farten ble senket litt etter litt for å redde restene. Optimismen, som var så sterkt ved start, var for lengst avslørt som overmot og ga rom for følelser i den helt andre enden av spekteret. I slike faser skal det sørgelig lite til for å vippe meg av pinnen. Viljen til å kjempe videre lå allerede nede for telling da det fra rundt tretti kilometer ble stadig tyngre å trekke pusten. Disse pustevanskene – jeg vet ikke hva annet jeg kan kalle det – har dukket opp noen ganger før. Nå var det imidlertid en stund siden sist, og etter hvert som det forverret seg fikk jeg et snev av panikk. Ved 34 kilometersmerket kapitulerte jeg og begynte å gå.

I ettertid er det vanskelig å avgjøre hvor mye som skyldes reelle pustevansker, og hva som skyldes et svekket maratonsinn. Det føltes reelt der og da, men jeg stoler ikke 100 % på egne avgjørelser såpass langt ut i maratonløp. Mens jeg gikk funderte jeg på om det var fellestrekk ved de løpene dette har skjedd. Så langt jeg kan huske gjelder det bare Berlin og Boston i tillegg til Reykjavik nå. Hmm, ingen opplagte fellestrekk der... Mest sannsynlig handler det nok om at jeg har satset over evne.


Etter å ha passert de fleste drikkestasjoner uten å forsyne meg i starten, ble jeg en grådig gjest på hver eneste stasjon herfra og inn. To kopper vann ble slukt, før jeg travet videre. Litt fordi jeg følte meg tørst, mest fordi jeg da kunne ta en pause.


Heldigvis ble det aldri helmørkt. Jeg kunne ikke annet enn å le av min egen idioti, og jeg visste at jeg ville komme i mål. Etter hvert innså jeg også at tiden ville bli akseptabel, selv om det hadde blitt noen gå-pauser. Jeg knipset noen bilder i de vakre omgivelsene og fortsatte ferden mot sentrum.

De siste 1.195 oppleves alltid mye lenger enn man skulle tro, og det siste stykket før oppløpet var jeg takknemlig for alle løypevakter som vinket meg rett vei. Jeg var for sliten til å orke å løpe feil nå...

Joa, real kjellergraving de siste meterne før mål... Eller? 🙄 Jeg VAR sliten, men når man blir heiet på av bekjente flere steder langs oppløpet kan man ikke annet enn å glise bredt! Foto: Nina Bellesen #høgepålivet 

Irritasjonen over å ha kastet bort en mulighet for godt resultat på en idiotisk nybegynnerfeil av typen "løp som en mann" forsvant fort, og etter et par kanelgifler (deilig post-maraton-mat) var den erstattet med lettelse over å ha enda en maraton i boks. Dessuten var det flere ting å glede seg over:
  • Sub 3:30 (3:28:44) er definitivt en godkjent tid når man går i flere omganger 
  • Reykjavik-PB med fire minutter 
  • Formen er tross alt relativt god
Som reiseleder for 25 norske og svenske Springtime-reisende var jeg også veldig takknemlig for at både Reykjavik Marathon og Island leverte til fulle! Det gjør jobben noen hakk enklere når reisemålet viser seg fra sin aller beste side.

Mye postivt uansett. Ikke minst en ny medalje til samlingen. På den surmagede siden er medaljen det eneste minuset i Reykjavik Marathon; den er direkte kjip. Håper den blir byttet ut mot noe som står i stil med arrangementet for øvrig neste gang.

Kanskje er det ikke så dumt å teste sine egne advarsler av og til. Sjekke at de fremdeles holder vann. Det er ingen tvil om at det å ikke starte for hardt kommer til å være mitt viktigste råd til maratondebutanter (og meg selv) også i fremtiden.

Og tatoveringen? Den var heldigvis bare "tatt" i Photoshop. Kanskje kan jeg gå for "the real thing" i Berlin? Men ETTER løpet da.

 Janicke

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hei Janicke!
Glimrende skildring, av en maraton-opplevelse mange sikkert kan kjenne seg igjen i. Når du får 3:29 på en slik dag er åpenbart grunnformen solid, så 3:15 er definitivt innenfor rekkevidde!
Du får stelle pent med formen de neste 4 ukene, og forhåpentligvis ikke ha så mange reiselederplikter i Berlin, så kan det forjettede mål nås den 24. sept! Men kanskje ikke legge deg i hælene på Kipchoge...:-)

Jeg løper også den dagen, men erfaringene fra dagens langtur har stilt inn mitt sikte på målgang ca 25 min etter deg. Ølen foran Riksdagen vil forhåpentligvis smake like godt, uansett...

Lykke til med formspissingen!
Leif
PS! Den boken der... hvor får man kjøpt den? Tror jeg kunne plukket opp noen gode råd der, gitt... ;-)

Janicke Bråthe sa...

Hei Leif,

Mistenker (vet) at mange har gått i det samme "baret" som meg her ja. Man vil så gjerne, og da blir man av og til villig til å ta sjansen. Jeg tror også grunnformen er god, så 3:15, eller i alle fall en ny pers, burde være mulig på en god dag. Hælene til Kipchoge er nok utenfor synsvidde før første kilometer er passert enten jeg forsøker å henge meg på eller ei (sykt tempo på eliten!!).

Moro at du også løper! Og vi får nå se - om du har en god dag og jeg dummer meg ut igjen kan det godt være at du slår meg, hehe. Ølen foran Riksdagsbygningen... Den smaker godt uansett, men enda bedre etter et løp man er fornøyd med! God motivasjon å ha underveis det.

Hehe, kanskje jeg skulle laget en Marathon for dummies-bok. Begynner jo å ha testet å gjøre en del feil. Men er det ikke rart med det; man må liksom gjøre feilene selv for å lære av dem (og selv da er det ikke sikkert kunnskapen sitter).

Lykke til med de siste treningsukene frem mot Berlin! Kanskje ses vi i solen på plenen der. (c:

Janicke