fredag 14. juli 2017

Pippi og Proffens 5. eventyr - Tilfeldig moro (og selvvalgt lidelse)

Tilfeldigheter? Skjebnen? Målrettethet? Jeg lar meg ofte fascinere av hvordan kombinasjonen av små ting på finurlig vis – for å si det på Steve Jobs dramatiske vis – endrer alt. Ettersom jeg aldri har trodd på skjebnen, og ettersom jeg tidligere anså det å sette seg mål som like effektivt som å skrive en ønskeliste og sende den til Nordpolen, er det lett å konkludere med at alt det som min hobby-baserte løping har ført med seg de siste seks-syv årene er resultater av tilfeldigheter. I retrospekt ser jeg at det har blitt tatt mange "riktige" steg og grep, men at ringvirkningene av disse har blitt langt større enn det ville falt meg inn å drømme om. Både profesjonelt og privat, og ikke minst i form av små og store eventyr. Det var for eksempel en lang rekke tilfeldigheter som førte til at det å legge ut på ulike løpsutfordringer med et nokså ferskt bekjentskap for å "finne ut om vi kunne" ble en årlig tradisjon.











Morgenfrisk Pippi 06:30 første feriedag (takket være kaffe) klar for nytt eventyr. 

Med bare halvannet døgn til rådighet ble årets Pippi og Proffen-eventyr av det kortere slaget. I 2013, 2014 og 2016 deltok vi i løp, henholdsvis Rallarvegsløpet, Ultravasan og Unionsmaraton. I år skulle vi gjøre en variant av 2015-eventyret (15 mil, fra Ski til Resö, på 48 timer). Kryssing av grensen har blitt en gjenganger, men i stedet for å følge "raka vägen" skulle vi denne gangen følge stier: Kyststien i Halden og Bohusleden i Bohuslän. Turen fra Ski til Bakke i Halden tok vi imidlertid på asfaltveier. I bil.



Flott med informasjonsskilt, men det hadde hjulpet om de hadde hatt "Her er du"-merker. Pippi forsøker å finne ut hvor vi er og hvor vi skal.
 
Navnene, Pippi og Proffen, spiller på at Mette og jeg på mange måter er rake motsetninger. Der Mette er "happy go lucky" foretrekker jeg å planlegge. Mettes løpsdeltakelser handler langt mer om flotte opplevelser enn tider og plasseringer som er det som trigger meg mest. Mette elsker å løpe i terreng, mens jeg finner størst glede i jevn asfalt. Det som binder oss sammen er imidlertid langt sterkere og viktigere enn det som skiller oss. Frem til jeg møtte Mette ble mine drømmende utlegninger om lange a-til-b-turer, gjerne over flere dager, gjennomgående møtt med uforstående uttrykk og hoderisting. Hos Mette så jeg endelig den samme gnisten, og villighet til faktisk å prøve, som jeg selv kjente på.

Blant våre fellestrekk er også mangel på retningssans. Vi var derfor godt forberedt på det meste da vi la ut på den drøyt seks mil lange terreng-turen som Pippi hadde planlagt.

Mer terreng for Proffen...

Etter noen måneder med testing av terrengsko for Löplabbet gledet jeg meg egentlig til å la bena fly over hard og jevn asfalt igjen, men det fikk vente litt til. Da jeg kommenterte at Kyststien stod beskrevet som "krevende" avfeide bare Pippi meg og påstod at de alltid overdriver i slike beskrivelser.

Om noen andre vurderer å gå eller løpe Kyststien eller Bohusleden kan vi nå (begge) informere om at beskrivelsen ikke er overdrevet.


Her går Kyststien! Ingen tvil om den saken!

En ting er å i slikt terreng, det er noe ganske annet å løpe. For når du både må se hvor du setter bena, lokalisere en knapt synlig sti OG se etter blå Kyststi-prikker på trestammer, steiner og annet blir det utfordrende. Mitt syn viste seg å være best, så jeg løp i front for å finne merkingen. Akkurat dét funket fint, men terrengløping er ikke min sterkeste side, og når jeg i tillegg ikke får fulgt så godt med på bakken gikk det som det måtte: Før vi hadde kommet ti kilometer avgårde hadde jeg hektet foten og røsket godt opp i skinke-skaden to ganger og også stupt langflat i lyngen.

Litt balanse ble det dog: Før vi rundet tjue kilometer hadde Mette røsket opp en sene i lysken og skrapet opp det ene kneet. Lett haltende fortsatte vi uansett. Å gi seg var aldri aktuelt. Hvordan kunne vi? Uten et menneske i mils omkrets (så langt vi visste) og null dekning på telefonene.



To liter vann i sekken og en halvliters vannflaske i hånden. I knallsol og 25 varme fungerte den gamle Solo-reklamen like fullt. 


Erfaring: Kyststi handler svært lite om kyst, men vakkert kulturlandskap fikk vi mengder av.

Ingen ild og lite vann ved "Bron över eld och vatten", men best å holde seg på broplankene uansett. 

Stien/leden gikk opp og ned, hit og dit og fulgte alt fra fine, lettløpte asfaltveier, via gårdsveier og gode stier til smale, utydelige skogsstier, gjennom siv og gress til nærmest ingenting. Stedvis var merkingen god, men stort sett krevdes et våkent blikk for å se de blå (Kyststien) og etterhvert burgunderaktige (Bohusleden) merkene prikkene på trær, steiner eller merkepinner.

Enkelte steder var det satt opp informasjonsskilt med kart, men ikke et eneste av dem hadde "her er du"-merking. Ved hjelp av Proffens kompass og det (lille) vi gjennom samarbeid forstod av omgivelser og merking gjettet vi som best vi kunne. Med varierende hell. Og en stor dose selvironi.

Finfint med merket sti og vei, men når veien deler seg i fem er det fint med merking ETTER krysset...

Det gikk tidvis veldig bra, andre ganger ikke fullt så bra. Men seriøst; når krysset er merket men merkingen ikke angir hvilken av de fem mulige veien man skal følge videre...? Vi brukte alt vi hadde av retningssans og fornuft for å finne videre, og jaggu traff vi – på femte forsøk.



Bare å innse at snittfarten kom til å bestå av raust med minutter og sekunder. Ingen Strava-segment-jakt denne dagen...

Naturligvis ble det noe feilløping, men merkelig nok førte feilløping til at den første delen av ruten ble kortere enn planlagt. Jeg hadde i utgangspunktet vært innstilt på å logge seks-syv mil denne dagen, men det krevende terrenget, den intense varmen, og ikke minst vissheten om at Pippis mann stod parat for å plukke oss opp når vi ønsket, rev hardt i viljestyrken. Så skal det også legges til at seksmilsløpetur ikke passet optimalt inn i treningsprogrammet mot San Francisco og Reykjavik Marathon. Da også Mette, med sine skader og noe utfordrede varme-toleranse, hadde samme innstilling ble jeg i grunn ganske lettet. Noe kortere enn fem mil ville vi dog ikke si oss fornøyde med.



Ved 40 kilometer var drikkesekker og flasker sørgelig tomme. Å skulle løpe 10 kilometer uten væskepåfyll var ikke et alternativ, men problemet ble raskt løst. I nærmeste hus slapp Birgitta oss inn og  lot oss fylle opp sekker og flasker. 

Ti kilometer igjen, men nå fulgte vi ordentlig vei. Det burde i utgangspunktet vært en lykke for meg, men på den åpne asfaltstripen var varmen enda mer intens, og selv om tempoet endelig kunne økes og holdes jevnt ble hver kilometer et mål i seg selv. De ville bringe oss til Lur, der Mettes mann skulle plukke oss opp.




Lur på tur? På vei mot Lur ble det godt med egentid til å reflektere over "lurheten" i å skulle løpe langdistanse mange (!) dager på rad neste år. 

Ettersom Pippi og Proffen har ulikt grunntempo ble det til at vi løp en del hver for oss, og jeg fikk reflektert over et vesentlig større løpsprosjekt tilfeldigheter har ført meg ut i neste år. Dagens distanse var tøff nok, og det var uunngåelig at tankene begynte å grave i hvorvidt jeg virkelig har lyst til å løpe tilsvarende strekninger flere – mange – dager på rad. Overraskende nok rokket ikke slitet ved lysten til å "finne ut om jeg kan". Mer om dette prosjektet i neste innlegg...



50.000 meter, men ikke lenger!

Dagens distanse ble nedjustert til 50 kilometer, og i dét Pippis klokke pep til for 50 kilometer stoppet vi. Pippi la seg sågar ned i veien og ble der selv om Proffen foreslo at hun skulle trekke seg litt lenger ut i kanten. Heldigvis kom det ingen biler før hennes helt av en mann plukket oss opp tjue minutter senere. Med to flasker kald Cola!



Endelig fremme! Pippi og Proffens 5. eventyr ble behørig feiret. Først med et usannsynlig forfriskende bad i sjøen, deretter med deilig mat og drikke samt gode samtaler langt ut i den lyse sommernatten.

For Pippi og Proffen er alltid veien det viktigste målet. Planleggingen, pakkingen, avreisen, omgivelsene, latteren, slitet. Alt! Samtidig er det ekstremt godt å komme i mål - og feire. Et nytt Pippi og Proffen-kapittel er på plass i eventyrbøkene våre, og flere er under planlegging, alt takket være en lang rekke tilfeldigheter.

Janicke

Ingen kommentarer: