fredag 11. april 2014

Tar trappa. Ned.

Det burde vært uhorvelig enkelt. Det burde egentlig vært en høytid med ekstra tid til feiring. I stedet er det tre uker for tro i fritt fall og ypperlige vekstvilkår for tvil og frykt. Årets første maratonnedtrapping er i gang.
Trapper ned - i usikkerhetens dyp.

Familien har gått med på at årets totale feriebudsjett svis av på en uke i New York og Boston i forbindelse med Boston Marathon. Det er virkelig heldig for meg at hobbyen min utøves steder som er populære feriemål, for vi gleder oss stort til turen alle sammen.

Nervene holdes foreløpig greit i sjakk, men så er det ennå ti dager til for utvikling av ugunstige nervesammenkoblinger. Den første lille delegasjonen av de velkjente sommerfuglene meldte i alle fall sin ankomst da årets Runner Passport kom i posten.
Runner Passport 2014.

Og enda mer da jeg så denne videoen.


Alle stedene vi var i fjor. Lydteppet i byen etter bombene. (og ja, den generelle "løpspornoen"). Og ikke minst Barack Obamas stemma som på klassisk storslått amerikansk vis sier: 

"On the third Monday in April,
the world will return to this great american city, 
to run harder than ever, 
and to cheer even louder,
for the 118th Boston Marathon!"

Lett påvirkelig som jeg er bestemte jeg meg umiddelbart for virkelig å gå for pers. Like umiddelbart ble jeg vettskremt, men den følelsen undertrykkes etter beste evne. Jeg leste nylig en artikkel om at folk som mistrives og mister troen i nedtrappingsperioden gjerne presterer dårligere enn de som klarer å holde motet oppe. Formen min er virkelig god nå, og da er tross alt den aller viktigste brikken på plass.
 Siste langtur før nedtrappingen: 
Avslappet kosetur på drøye 34 km før frokost sist lørdag.

Så er det naturligvis en drøss av ting som kan påvirke - i begge retninger - som det er umulig å ha kontroll på. For eksempel vær, vind og dagsform. Det viktigste for meg disse siste dagene er å holde hodet kaldt og følge planen. Jeg synes selv jeg har vært - og er - forholdsvis flink til å trappe ned denne gangen:
Uke 12: 150 km
Uke 13: 101 km
Uke 14: 77 km

Denne uken ender antakelig på rundt 60 km og neste uke på rundt 40 - 50 km. Jeg er ikke komfortabel med så få kilometer som programmet sier, men forsøker å følge det - legger bare på litt lett jogg her og der. Det skal visstnok være greit så lenge man holder seg i lav sone.

Siste innspurt nå - og det bør selvfølgelig ikke være en spurt i det hele tatt. (c;

I helgen skal jeg imidlertid la meg inspirere av alle som løper London Marathon. Lykke til!

Janicke

4 kommentarer:

tommy50k sa...

Dette går veien Janicke! Jeg er storslått imponert over hvor disiplinert du har vært i nedtrappingen. Det er et eksempel til etterfølgelse (er jo ikke like flink til sånt selv=o)) Håper dere får en fantastisk ferie over dammen og ikke minst at du får et knall løp med ny pers. Husk å putt all tvil i "lådan" og så ønsker jeg deg masse lykke til =o)

Janicke Ekelberg sa...

Vi får nå se, Tommy - men jeg skal i alle fall gjøre mitt beste. Begynner jo å få litt erfaring nå, så forsøker å lære av mine feil, hehe. Tvilen er muligens i lådan, men lokket er nok ikke helt på. Men tror jeg gleder meg uansett. (c: Tusen takk i alle fall. Så får vi gå for pers begge to i Berlin. (c;

Peo Sundberg sa...

Tycker nog det luktar pers lång väg jag. Du känns trygg och stark. Håll humöret och tron på dig själv uppe hela vägen fram till start. Och följ planen!! Att du tycker det blir för lite kilometer säger nog bara att du är på väg mot formen. Follow that plan and you will fly!

Janicke Ekelberg sa...

Tusen takk Peo - Nå bærer det til Boston "With hope in my heart and wings on my feet (i hope)" (c; Mye linger til rette for pers, så da er det bare å ta sats. Glad påsk til deg!