søndag 17. juni 2012

I kjelleren på iForm

Det var dags for iForm-løpet 2012. Jeg tok på forhånd nokså lett på det, men etter en kjapp titt på løypekartet kunne jeg konstatere tre ting:
  1. At det egentlig ikke sa meg stort (bønder i byen og alt det der) 
  2. At løypa var endret i forhold til i fjor da vi løp to runder á fem kilometer 
  3. At mulighetene for å løpe feil var overveldende (hjelp) 
 Que?

Den aller første gangen jeg testet feilløping var i fjorårets utgave av i iForm-løpet. Heldigvis oppdaget jeg det raskt, fikk snudd og korrigert uten å tape stort. Jeg hadde nok ikke bekymret meg nevneverdig i år hadde det bare ikke vært for årets feilløpinger (flertallsform!) på Follotrimmen. Det hjelper ikke å skylde på dårlig merking av løypene og at jeg ikke har andre løpere rundt å dele trasévalgene med; min navigatoriske troverdiget er betydelig svekket. Det er klart at det tilfører et ekstra stressmoment for ethvert løp fremover.

Jeg valgte mine raskeste sko - Asics Gel Tarther - og håpet at kroppen var klar for å holde følge. I fjor startet jeg helt bakerst, galopperte forbi de aller fleste og endte på fjerdeplass. I år stilte jeg meg nesten fremst og håpet på topp tre. Vanligvis kan klærne avsløre en del om de andre løpernes nivå, men det er vanskelig når alle er ikledd den samme rosa t-skjorta. Jeg regnet i alle fall med at rekka som stod foran meg ville dra på fra start, men da nedtellingen fra ti kulminerte i "GÅ!" havnet jeg umiddelbart i tet. Overrasket tenkte jeg at det ikke gikk særlig raskt engang, men om jeg er utfordret navigasjonsmessig så er ikke min indre fartsmåler stort bedre kalibrert. Garmin kunne fortelle om snittfart på 3:55.

For fort, og først i løypa. Tenk om jeg valgte feil retning og dro med meg hele bølingen fullstendig ut av kurs. Skrekk! Presset var stort, inntil jeg skjønte at den sortkledde syklisten foran meg ikke var en tilfeldig byboer som tilsynelatende skulle samme vei som iForm-løypa.Han var der for å lede vei. Reddet! I alle fall inntil videre.

Skuldrene ble senket et par hakk, men farten begynte å kjennes. Ei jente lå rett bak meg, men om hun var alene eller om hele flokken av iForm-løpere lå der sammen med henne ante jeg ikke. Vi tok 90 graders svinger hit og dit, og det gikk opp og ned. Etter 1,5 kilometer mistet jeg ledelsen og snart lå det to løpere foran meg. Stadig nye sugende bakker. En tredje løper - en SkiLøper - passerte meg, men også hun fikk kjenne den tøffe starten. Snart var jeg tilbake som nummer tre. Bare å holde denne plassen, tenkte jeg.

Få minutter senere vurderte jeg seriøst å bryte. Alle motbakkene tok knekken på kamplysten. Egentlig er jeg litt glad i bakker - variasjonen de gir - men fordi jeg forventet en nokså flat løype, og startet hardt, blinket motivasjonsbarometeret på siste, røde rest. Solen tittet frem og jeg angret i tillegg intenst på at jeg hadde lang trøye under t-skjorta. Rev i ermene i desperate forsøk for å i det minste få brettet dem opp. Forgjeves.

Det var to ting som fikk meg til å fortsette etter fem kilometer:
  1. Så mye oppover måtte bety at det også skulle bli mye nedover - veldig snart. Start og mål var jo samme sted.  
  2. Dersom jeg valgte å bryte måtte jeg uansett komme meg tilbake til start-/målområdet, fullstendig knekt over å ha tatt et slikt idiotisk valg. 

De to jentene i front, ledet av den sortkledte syklisten, dro litt lenger fra og i den svingete løypa søkte blikket hele tiden desperat etter markerings-plastbånd, funksjonærer og løperne foran. Det gikk omsider nedover, men enkelte steder var nedoverbakkene i overkant bratte for slitne ben. Spesielt på gressunderlag var det litt nervøst.

På noen åpne strekninger fikk jeg glimt av løperne bak. De så ut til å holde seg på trygg avstand, og muligheten for å kapre tredjeplassen trigget akkurat nok motivasjon til å fortsette kampen videre. Rundt omkring, gatehjørne her, fortauskant der og en halvsirkel på gressplenen i parken og endelig - ENDELIG - over målstreken som nummer tre.
Klar for tredjeplass!
På vei mot mål i løpeskjørt med det passende navnet "Skirt on the run".
Bildet er lånt fra iForm.

Men nummer tre over målstreken er ikke nødvendigvis nummer tre i resultatlisten. To av løperne bak hadde tydeligvis startet såpass langt bak at de tålte å krysse målstreken femten, tyve sekunder etter meg og allikevel kapre plasser foran meg med heholdsvis 13 og 25 sekunder.

Femte plass og 44:16. Langt unna PB. En viss skuffelse må innrømmmes, men kreftene strakk ikke til. Det er ganske sprøtt at den samme kroppen som koste seg gjennom 42,2 kilometer i Stockholm for to uker siden kan hate så intenst på en fjerdedel av distansen denne helgen. Det er ikke uten grunn jeg nesten frykter milløp mer enn maraton. Fem-kilometersløp tør jeg knapt vurdere! På den positive siden ble det klasseseier og i følge Endomondo ny PB på Coopers test med rett under tre kilometer i løpet av en tolv-minutters-periode.

Med iForm-løpet ferdigløpt blir det en velkommen pause fra organiserte løp. Samtidig strammes treningsregimet til. Må bare finne ut hvilket regime...

Janicke

16 kommentarer:

Toneklone sa...

Utrolig bra løpt uansett! :) 44.16 i den løypa der er helt vancittig bra.

Jeg tenkte det samme ang hatingen. Jeg hatet nesten hele veien i 10 km, i forhold til i Gøteborg hvor jeg koste meg i 21 km. Og jeg løp jo ikke engang fort i går - jeg gikk jo nesten alle bakkene!

iForm-løpet er og blir et rart løp. Håper de gjør noe med den løypa neste år.

ania sa...

Det var hyggelig å endelig treffe deg! Jeg må si at jeg hadde samme tanker som deg. Når jeg så at du løp først tenkte på de to løp du løp feil!? Jeg ble også irritert over de bakkene. spurte flere ganger de guttene som stod langs veien om når de bakkene slutter men ingen viste noe. Jeg vurderte å brytte rundt 3 km, men ga F og tenkte jeg kommer bare i mål men bryr meg ikke om tida! Heldigvis for nedover delen etter litt over 5 km. Nå er det tid til å ta Oslo maratonforberedelser på alvor. Jeg hold på avslapping lenge nok. Lykke til og gratulerer 5 plass synes jeg er fantastisk bra!!! Og de som vant så fryktelig unge ut

Janicke Ekelberg sa...

Toneklone: Joda, den løypa inviterer ikke akkurat til pers, så jeg sier meg fornøyd. Hun som vant var bare knappe minuttet foran også. Det med hatingen er litt rart. For min del spiller jo farten en rolle, men 10 km burde føles lett i forhold. Men pulsen var skyhøy og da har man det ikke så lett, hehe. Løypa er nok en utfordring der inne. Det er ikke mange lange strekninger å løpe og må følgelig bli litt rundt om og opp og ned (men kanskje ikke så mye opp).

Ania: Haha, da er det jo bevist at min troverdighet som retningsvelger er svekket (c;
På sett og vis en trøst at flere enn meg var inne på tanken om å bryte, så får man ta med seg treningen på å jobbe mentalt. Bra vi klarte å snu tankene og fortsette helt til mål. Oslo maraton er det store nå, og der skal vi ikke hate så intenst - så da er det bare å trene. Lykke til med treningen til deg også! Det er NÅ vi legger grunnlaget for suksess. (c;

Astrid sa...

Urk, det hørtes forferdelig ut (verre enn maraton! ;) ) Men hallo, du har akkurat løpt i Stockholm og det var masse oppoverbakker - utrolig bra tid, og gratulerer med bra plassering! Tipper det var ganske mange bak deg, for å si det sånn ;)

Janicke Ekelberg sa...

Det var forferdelig, men det som er BRA med milløp er at det er forholdsvis fort overstått - og veldig fort glemt etterpå. Takk i alle fall, og gratulerer tilbake til deg igjen. Tenk hvor mange maraton DU kan nå før du blir førti, hehe. (c;

Lille søster sa...

Bra gjort uansett!

Else Karin Moen sa...

Gratulerer med et veldig godt løp. 5 plass er jo knall bra. Men du er god nok til å vinne du på en god dag. Var selv med på 10 km. Synes også løypa var tung, første delen men det ble heldigvis lettere etterhvert. Det var veldig morsomt å være med i allefall !

Janicke Ekelberg sa...

Takk. Femteplass er jo knallbra, bare litt kjip når man hadde troen på tredje... Tilbakelagt. (c:

Janicke Ekelberg sa...

Else Karin: Tusen takk! Synes slutten virket tung også, men det ble jo - kanskje naturlig nok - negativ splitt. Det gikk fortere de siste fem nedover, det var bare beina som ga inntrykk av noe annet. Håper det gikk bra med deg, men om du synes det var morsomt så antar jeg jo det. (c:

Løpemammaen... sa...

Man trenger ikke være bonde i byen for å bli overveldet av det løypekartet. Jeg gikk på videregående på Grünerløkka og er relativt godt kjent i området. Jeg ble allikevel så forvirret av alle streker på kryss og tvers at jeg ga opp å prøve å forstå hvor løypa egentlig gikk. Gratulerer med femteplassen og kos deg med maratonforberedelser - igjen.

Else Karin Moen sa...

Ja, skjønner det var litt kjipt å komme på 5 plass når du løp inn som nr 3. Men 5 plasser blir og lagt merke til ! Synes du skal være stolt eg, og kanskje prøve å forbedre deg ørlite så er du blant de 3 beste til neste år. :)

Else Karin Moen sa...

Ja, løpet gikk fint, selv om jeg hadde forventet at løpet var litt flatere. Men, greit med litt slakke motbakker også, iallefall etterfulgt av mange nedoverbakker :)

Silja sa...

Jeg synes du gjorde en fenomenal jobb her! Også tatt maraton i betraktning.... det er tross alt ikke veldig lenge siden ;-)

Og denne løypa er ikke lett med alle 90-grader svingene, motbakkene osv, og det koster faktisk masse krefter å speide etter merkinger samt bekymre seg for å løpe feil. Hadde samme opplevelsen i fjor på iForm da jeg løp forbi Marit og ikke lenger hadde noen til å gjøre speiderjobben for meg.... jeg ble små-stressa av å ikke føle meg trygg på hvor jeg skulle løpe. Så klapp på skuldra til deg; well done!

Janicke Ekelberg sa...

Løpemammaen: Godt å høre. Følte meg rimelig lost både da jeg så på kartet og i løypa. Så noen kjente punkter her og der, men generelt hadde jeg ikke peiling. Takk igjen! (c:

Else Karin: Du har jo rett, og EGENTLIG løper jeg jo bare mot meg selv - men så hadde jeg aldri trodd at jeg skulle kunne være med i kampen om topplassene - selv i disse mindre (og mindre seriøse) løpene. Så dukker dette godt utviklede konkurranseinnstinktet opp... :cD Bra at du hadde en god opplevelse!

Silja: Takk. Hørte om noen som fikk en skikkelig boost bare få uker etter maraton, tok pers og greier. Var kanskje det som lå i bakhodet som en gylden drøm. Men hadde jeg perset i den løypa der hadde jeg virkelig måttet oppjustere målet for Hytteplan! Det er superstressende å være usikker på veien. Sånn sett var det jo best å lede, for da var sykkelmannen der - men det var liksom ikke "bare å gøre det"...

Ingalill. sa...

Grattis, visste vel du ville nesten vinne. Jeg fniser litt av disse løpe feil problemene, men bare fordi jeg alltid løper i bakerstmølja helt uten slike problemer. Normalt roter jeg meg bort på rette linjer, KarlJohan og skogsstier jeg kan utenatt, så det er sannelig bra jeg ikke løper på 40tallet -)

Jeg vet ikke helt om jeg synes det er positivt eller negativt at også dere 'gode' hater. Positivt fordi opplevelsen er akkurat den samme - bare i større fart. Negativt fordi jeg har alltid håpt at bare jeg blir raskere blir opplevelsen bedre. - men så lenge denne antakelsen gjelder for de lengre løpene er jeg fornøyd.

(etter å ha lest din Stockholmsrapport og om loffjentene i skogen, vet jeg nå at dette stemmer -)

Gratulerer igjen!

Trudes trening sa...

Jeg grøsser bare ved tanken av en liten bakke... Hehe. Enig med deg i at 10km nesten er verre enn alt annet, man må gi jernet fra start til mål..Siden mitt neste mål er å løpe 10k under 45, synes jeg jo du gjorde det bra, bakkene tatt i betraktning..