Om å ta løp på (den vonde) hælen

"Mektig mørnet av de kuperte kilometerne runder jeg det beryktede Hurricane Point. Akkurat som forventet slår vinden tungt imot samtidig som en ny del av det vakre Californiske kystlandskapet kommer til syne på den andre siden. Det betyr ingenting at tempoet tvinges ytterligere ned, for der ser jeg den endelig: Broen! Den luftige og herlig spektakulære Bixby Bridge! Glede – enorm lettelse – overvelder meg og gjør øynene blanke bak solbrillene. Jeg kan ikke annet enn å brette ut mitt bredeste smil. Akkurat her, halvveis i løpet, våger jeg endelig å begynne å tenke at dette skal gå. Beruset av omgivelsene og optimismen bæres jeg frem, og ved enden av broen, gir jeg en selvsikker tommel opp til mannen bak flygelet. Ikke bare kan jeg snart se meg selv som det arrangøren omtaler som "Big Sur Finisher og Hurricane Point Survivor", den gjeve B2B finisher-tittelen følger også med.  Det så skikkelig mørkt ut en stund, men om det så må krabbes de siste kilometerne, så blir det målgang, og ikke bare én, men TO lekre, nye medaljer til samlingen."

Min deltakelse i Big Sur Marathon er seks uker frem i tid. Men bare om hælen min vil.

Mental og medisinsk lindring, innkjøp av nye sko – og Voltaren.

Passeringen av Hurricane Point, Bixby Bridge og Big Sur-målgang er det mentale, glansede bildet – eventuelt fånyttes fantasien – som får meg til å "bare gjøre det": Tilbringe halvannen time trampende på den gørrkjedelige ellipsemaskinen, investere i korte og lange "turer" på sykkelsetet mellom treningssenterets grå vegger, uten å mukke bruke tid på å tøye, rulle, ise, stå på skråbrett og ta runder med tåhevinger stort sett hver dag, smøre inn med Voltaren gel type extra strong, tape opp fotbuen etter beskrivelser og bilder på nett – og forsøke å holde motet oppe.

Ising og rulling om hverandre.

Tidligere skader som helt og holdent har forhindret løping har sendt meg kjepprett ned i en av de mørkere avkrokene av kjelleren. Denne gangen har jeg spent imot, klamret meg til optimismen og fokusert på at:

1. Det kan være nok tid å få orden på dette før første del av B2B Challenge, Boston Marathon om fire uker. 
2. Jeg har sett på andres håndtering av skadeperioder at det ER mulig å ikke miste all form dersom man trener alternativt.
3. Hva klokken ender på i løpene blir nå helt sideordnet. Skaden setter meg dermed i stand til å senke skuldrene med tanke på oppnåelse av tidsmål. 
4. Når det nå skulle bli så ille, så er det antakelig den beste tiden for det. Den kalde, glatte vinteren har bidratt til at savnet etter å løpe ikke har vært på langt nær så intenst som det ellers ville vært. Årstiden var uansett nær ved å ta knock out på løpsmotivasjonen. Kanskje er en real pause nå akkurat det som trengs for å finne igjen løpegleden. 

Alternativ trening har aldri vært min "greie", men for Boston 2 Big Sur Challenge og sommerens Tvers over Norge-prosjekt gjør jeg det som må til. Tanken er at jeg antakelig kan fullføre en maraton selv uten voldsomt mye løpetrening før Boston, så lenge jeg jobber for å vedlikeholde mest mulig av formen på andre måter. Jeg kan miste noe kondisjon og allikevel komme meg i mål på ok vis. Oppnåelse av tidsmål er ikke et tema, dette handler nå kun om fullføring. Ettersom jeg er kvalifisert til tidlig startgruppe i Boston har jeg rundt syv timer på å komme meg til mål. I Big Sur er makstiden seks timer. Jeg må for enhver pris unngå å bli plukket opp av oppsamlerbussen langs Higway One i California!

Maratontrening. Skadehumor-style.

For meg hjelper det å legge litt ekstra sport i trening som egentlig oppleves som ulidelig kjedelig, så jeg lure-motiverer meg selv med spesialutfordringer:

• Trampe på ellipsemaskinen lenger enn jeg noen gang har gjort før
• Maratondistanse på sykkelsetet (viktig med en dose galgenhumor)
• Skvise inn en time alternativ trening før ungene skal vekkes, for å føle seg hakket råere enn det ellipsemaskinen bidrar til.

I tillegg bruker jeg de gamle maratontrøyene som aldri før, både for å bidra til ekstra driv og fokus, og til å minne meg på at jeg KAN dette.

Gulrot! De raske, oransje Nike Zoom Fly 4 % står klare. Så gjenstår det bare å se når løperen er det.

Og selv om det kun gir kortvarig effekt, og svir litt økonomisk, er det en godt oppløftende trøst i å kjøpe raske sko. En dag skal jeg løpe uten vondt igjen. Da skal de nye New Balance 1500 (v4) bidra til å finne igjen dampen, og deretter skal de oransje doningene på toppen av trappen føre meg til ny maraton-PB. Det blir ikke denne våren, men kanskje i Berlin til høsten.

Alternativ trening, kjip behandling og alt som må til... Just the f%#k do it, liksom. Forhåpentligvis er det nok til at løpsrapporten fra USAs kan rundes av på lykkelig vis.

"Alle de innbitte timene med alternativ trening, ising, rulling, tøying og styrkeøvelser hadde noe for seg. Belønningen for utholdenheten – staheten – er bare en halv maraton unna! Tallene på klokka kan vise hva de vil. Dette handler utelukkende om opplevelse og løpeglede i sin pureste form, slik en løper bare kan oppleve etter å ha vært frarøvet muligheten til å løpe. Alltid nydelig, men aldri før har fullføring av distansen smakt fullt så søtt som denne gang."

To be continued...

Janicke