Pippi og Proffen på eventyr - Over grensen

En løpetur på femten mil. Så grunnleggende enkelt og komplett betydningsløs i den store sammenheng. Samtidig så intenst, innholdsrik og byggende for de to på tur. Ved eventyrets slutt føles det tomt og vemodig at det hele gikk så fort, og å yte eventyret rettferdighet i et blogginnlegg virker som en umulig oppgave. Hvor skal jeg egentlig begynne? Det får nesten bli på begynnelsen.

Den første gangen jeg møtte Mette var under en SkiLøperne-løpetur for snart fire år siden. Svært bombastisk slo hun fast at halvmaraton var mer enn nok for henne. Hvorfor i all verden skulle noen ønske å springe lenger enn det? En rekke maraton og ultraløp senere svarer Mette veldig enkelt, og i sann Pippi-ånd, på sitt eget spørsmål: "Fordi jeg vil vite om jeg kan".

Den mätta dagen, den är aldrig störst.

Den bästa dagen är en dag av törst.

Men nysgjerrighet er ikke den eneste drivgrunnen til at Pippi og Proffen årlig drar ut på eventyr. Den enkle gleden over å kunne løpe er en annen. I tillegg drives vi av lysten til å oppleve noe annerledes. Å komme bort fra hverdagens komfort og rutiner, og å pushe oss selv både fysisk og mentalt. Å være uvitende om hva som befinner seg rundt neste sving, og ikke engang være helt sikre på om vi klarer å håndtere det som dukker opp av utfordringer. Og vi vil gjøre det på vår måte.

Litt forberedelser er det greit å gjøre før man legger ut på lang løpetur. 

Nødvendig del av kartet ble klippet til og lagt i plast. Bare synd jeg mistet det

før 20 km var passert. Oh well, klarte oss helt fint uten. Man har jo kart på telefonen.

På stasjonssteinen står det at det er 35 kilometer til Moss, men det går

jo ikke å følge toglinjen. 

Nesten seks måneder etter at idéen om å løpe fra Ski til Resö ble gjort om til en konkret plan, skulle vi ta fatt. En lei forkjølelse hos Proffen truet med å sabotere hele turen, men formen ble til sist vurdert som god nok til i alle fall å starte. I verste fall fikk vi ta toget fra Ås eller Vestby til Moss, tilbringe ettermiddagen der og håpe å være i form neste morgen. Vi var uansett forberedt på utfordringer, og at det kunne bli nødvendig å bryte, men å gi seg før vi engang hadde begynt... Neppe! Med drikkesekkene fylt med vann, litt nøtter, druesukker, mobiltelefon, bankkort og kart gikk starten som planlagt fra Ski stasjon klokken tre torsdag ettermiddag (ok, ti minutter forsinket da).

- 1. kapittel -

Nog finns det mål och mening i vår färd -

men det är vägen, som är mödan värd.

Holstadsletta - Så var vi igang.

Fra Ski gikk veien via Ås mot Vestby. Fra Ås valgte vi en idyllisk indre vei blant grønt og blomstrende landskap, over frodige åkre, forbi gårder og dyr. Det var knapt til å tro at vi faktisk var igang med eventyret, og vi skravlet og lo uten å bry oss om de truende skyene rundt om.

Det lette regnet som begynte da vi nærmet oss Vestby var helt greit, men da det begynte å buldre ganske tett, og vi visste at vi snart skulle ut i veldig åpent landskap, fant vi det best å søke tilflukt i en Rema-butikk. Akkurat i tide før slusene åpnet seg og det braket løs for fullt. Bare moro, det er slik eventyr skal være, tenkte vi. Så snart tordenværet og de våteste bygene tilsynelatende hadde passert bega vi oss ut på ny. Vi hadde tross alt godt over tjue kilometer igjen.

Klissblaute og rimelig kalde - men like blide.

(Foto: Anders Haraldsen som stoppet for å hilse på. Takk for hyggelig prat!)

De våteste bygene hadde dog ikke passert, og på imponerende vis klarte vi å slå følge med en av dem de neste fem kilometerne. Deilig blå sommerhimmel lyste både foran og bak oss, men vi var stadig midt under det våte, grå partiet. Vann tåler vi, men den plutselig mye lavere temperaturen (den sank visstnok med ni grader da regnet kom) var ikke noe særlig. Begge var i ferd med å miste følelsen i hendene da himmelen bød på enda mer eventyr: Hagl! Det var bare å legge beina på nakken og søke ly noen minutter i et busskur litt lenger fremme.

Etter regn kommer sol, og som seg hør og bør i et eventyr fulgte også en nydelig

regnbue (som ikke vises så godt på bildet). Det tok litt tid å varme opp Pippi etter

kaldt regn og haglbyger. 

Haglskurer varer heldigvis ikke lenge, så det tok ikke mange minuttene før vi kunne fortsette på vår ferd med en klar følelse av at vi hadde opplevd mye på kort tid. Noen kilometer senere klarte endelig solen å kjempe seg frem og gjorde landskapet riktig så idyllisk; irrgrønne åkre, hvite og røde gårder blant klynger av mørkere grønne trær på åsene rundt om, en mørkeblå uværshimmel på vei vekk og en nydelig regnbue. Ettersom vi var ute på eventyr burde vi kanskje ha lagt om kursen for å finne ut hvor den endte...

Pippi var nok litt kaldere enn Proffen etter uværet, for sistnevntes uttalte fascinasjonen over hvor vakkert landskapet ble med disse heftige værskiftene fikk heller dårlig gjenklang. Men etterhvert som solen for alvor fikk varmet oss opp kom stemningen på topp igjen.

Nog finns det mål och mening i vår färd - men det är vägen, som är mödan värd.

Etter Vestby hadde vi løpt gjennom lille idylliske Hølen og forbi Sonsveien stasjon. På motorvegen så vi trafikken stå bom stille inn mot Oslo (visstnok en veltet trailer) mens vi løp fritt og bekymringsløst videre mot Moss. Vi pratet om alt og ingenting. Farten var rolig, og i bakkene gikk vi. Beina skulle for enhver pris ikke slites ut første dag.

Og så himla glad kan man bli over å komme til Østfold og Moss!

Med få kilometer igjen ble en av forskjellene mellom Pippi og Proffen tydelig. Mens jeg har en tendens til å bli utålmodig og dermed setter opp farten ved løpeturens ende, synes Mette det er dags å roe ned. Å nyte tiden underveis. Vi holdt allikevel følge og ankom Moss Hotell så godt som samtidig. Gleden over å ha fullført første etappe var naturligvis stor, samtidig var vi veldig klare over at de fire milene til Moss var den desidert letteste biten.

Endelig fremme, og Proffen tøffer seg med et hopp. Enda godt at

den  tunge landingen ikke synes på bildet...

På hotellet ventet depot-posene med rent løpetøy som Mette hadde levert der noen dager tidligere, og etter en dusj, iført tørt, rent tøy vi følte oss som nye. Og veldig sultne.

Tidligere på dagen, før avreisen, hadde vi fått invitasjon til grill-middag av Løpeskjørt-Tone og Stian. Det takket vi naturligvis ja til, og en halvtime etter ankomst til hotellet ble vi atpåtil hentet av Stian ved døren. Snakk om luksus!

Det bästa målet är en nattlång rast,

där elden tänds och brödet bryts i hast.

Godt selskap, bobler, jordbær og grillmat gjorde svært så godt, men vi kunne ikke bli så lenge. Med rundt 65 kilometer i løpeskoene påfølgende dag måtte vi sikre oss noen timer søvn.

- 2. kapittel -

På ställen, där man sover blott en gång,

blir sömnen trygg och drömmen full av sång.

Dagen for monsteretappen! Spente på hvordan det vil føles å løpe over seks mil.

Og ikke minst hva beina vil synes om å løpe over seks mil dagen etter de forrige førti...

Hyggelig lag, deilig middag, en god natts søvn etterfulgt av en raus frokost gjør veldig godt. Det hadde gått 12-13 timer siden innsjekking da vi leverte våre depot-poser (nå med gårsdagens svette løpetøy) i resepsjonen. Rimelig spente tok vi fatt på dagen vi antok ville bli den tøffeste. Solen strålte fra helblå himmel, det var deilig og varmt. Verden var vakker og vi var ute på eventyr. Det kunne liksom ikke bli bedre.

Er man på eventyrsreise kan man ikke la anledningen til å bli fotografert

sammen med et troll passere (trollet til høyre).

Vår vei ut av Moss var dominert av en veldig lang, slakk oppoverbakke. Vi jogget der det var flatt, men begge synes det var en god idé å varme opp bena med rask gange i motbakkene. Det ble en fin, myk start, og med unntak av et stramt venstre-kne for Proffen, og et merkelig vondt punkt i venstre legg for Pippi, gikk det overraskende greit å komme opp i fint trav.

Hmm, hvorfor gjør det vondt HER? Hjelper det å massere litt mon tro?

På forhånd hadde vi lagt en omtrentlig plan for pauser. Å gå bakkene var vi helt enige om. Det viste seg imidlertid at Pippi og Proffen hadde avvikende syn på hva en bakke er. 

Full enighet om at dette var en bakke.

Mens Pippi synes enhver heving i terrenget var ypperlig grunn til å gå, følte Proffen for mer kontinuitet i løpingen. Fra omlag tjue kilometer ble det derfor til at vi løp et stykke fra hverandre. Når vi nå hadde løpt sammen hele distansen dag én, og såpass lenge dag to, synes vi begge det var godt å gå inn i hver vår løpsmeditasjonsboble. 

Vakker sommerdag, men litt i varmeste laget for Pippi.

Ettersom jeg hadde best kontroll på løypa denne dagen, forsøkte jeg å sørge for at Mette hele tiden kunne se meg og hvor vi skulle. Vi hadde bare noen få kilometer igjen til Sarpsborg og lunsjpause-stopp da hun plutselig var borte. Jeg forsøkte å ringe, men uten hell. Det var bare å snu og ta den eneste muligheten til avvik fra hovedsporet. Veldig snart var vi gjenforent, og kunne fortsette sammen inn til Sarpsborg hvor vi gledet oss til en real lunsj, masse vann, og en duggfrisk øl. 

Mat og drikke smaker himla godt etter 37 kilometer!

Vi tok oss god tid med både mat, drikke og forberedelser til turen videre. I følge Google maps var det rundt tretti kilometer igjen, og i varmen (25 grader i følge et display i Sarpsborg) var det helt nødvendig å fylle opp sekken med vann. I tillegg kjøpte vi salte nøtter og brus. 

Det var alt annet enn grasiøst da Pippi og Proffen takket for seg og forlot Sarpsborg. På stokk stive bein humpet vi videre mot neste delmål: Riksrensen! Mette slet fremdeles med den ene leggen, og magen var ikke helt fornøyd, så det tok ikke lang tid før jeg gled fra og vi fortsatte hver for oss. 

Jeg hadde verken musikk eller annen lyd på øret. Jeg løste ikke et eneste verdensproblem, ei heller de mer nære utfordringer. Jeg bare lot meg fascinere over at det faktisk gikk greit å løpe. Det venstre kneet var riktignok ikke helt fornøyd, men det bar meg frem. Min største bekymring nå var batterilevetiden på klokken. Ved drøye førti kilometer pep varselet for første gang.

Den logge-glade langdistanseløperens skrekk. Og ikke bare én, men to

ganger denne dagen! Spørs om jeg ikke må ha en annen klokke om jeg 

skal fortsette med denne typen eventyr.

Jeg lurte lenge på hva jeg skulle gjøre. Én mulighet var å forsøke å logge med Strava på telefonen i steden. Problemet var bare at det var lite batteri igjen på telefonen også. Google maps er knall, men det suger batteri. Alternativet - å ikke logge - var forsåvidt også et alternativ, men ikke et veldig fristende et...

Da Høk Motell og Kro kom til syne ved 53 kilometer ble avgjørelsen tatt. Dagens kilometer så langt ble lagret, og klokke og lader levert over disken for tilførsel av frisk energi (ikke en stikkontakt å finne noe annet sted). Så var det bare å vente på Mette mens klokken ladet.

Ny energi til både klokke og løper på Høk - En is og litt saft gjør godt mens man venter. 

PS: Sneipen oppe i venstre hjørne er ikke min (c;

Mette hadde virkelig måtte ta tiden til hjelp. Først en drøy halvtime senere dukket hun opp, men på tross av stadig større mageutfordringer var hun heldigvis smilende og positiv. Det skulle mye til at vi ikke klarte å fullføre dagsetappen nå. Bare litt over femten kilometer igjen!

Med 33 ferske prosent på klokken hadde jeg håp om at den skulle holde hele veien inn. Vi avtalte egentlig å holde sammen for felles grensekryssing, men forskjellen ble for stor. For Mette er det bare stressende at jeg hele tiden forsøker å trekke opp tempoet, og for meg er det frustrerende å stadig måtte holde igjen eller vente. På ny skilte vi lag.

Vel fremme ved grensen rakk jeg akkurat å sende henne en melding om hvor jeg var før telefonen ladet ut. Så satt jeg meg ned og ventet. Og ventet. Og ventet. Da det hadde gått tjue minutter og jeg fremdeles ikke så Mette komme begynte jeg å bli bekymret. Typisk at telefonbatteriet skulle være heldødt nå. For den utålmodige Proffen var det frustrerende å ikke vite hvor langt unna hun befant seg. Dessuten var det skarve seks kilometer igjen. Jeg kunne nesten vært fremme...

Endelig! Grensen var defintivt et av dagens store mål.

Jeg var i ferd med å løpe videre for å finne et sted å lade telefonen da jeg oppdaget henne. Langt unna. Gående. Stakkars. Forsøk på å løpe gjorde henne uvel. Jeg måtte bare bite i meg min egen utålmodighet og la meg fascinere av hennes stahet. For fullføre skulle hun!

Med bare den siste lille biten på svensk side av grensen igjen denne dagen ble jeg med ett veldig klar over at vi faktisk var i ferd med å klare del to av galskaps-eventyret. Beina aksepterte fremdeles å løpe, og jeg følte meg absolutt ikke sliten ellers. Farten ble justert opp. Til dels også fordi det var ubehagelig med overdreven tuting, veiving og hoiing fra øldrikkende rånere i fullpakkede biler på vei til eller fra Nordby Shoppingsenter. Fredag kveld... Løpsmeditasjonen var det definitivt slutt på. Det mest irriterende var dog at Garmin slo seg av nøyaktig én kilometer fra mål. Nuvel. Det betød jo egentlig ingenting. Turen fra Moss til Nordby, hele 69 kilometer, var klar ny distansepers. Jeg hadde klart det uten større problemer, og snart ville Mette være på plass også. Lett beveget gikk jeg inn på Nordby Shoppingsenter og kjøpte enkel mat, drikke og godis til oss.

Jeg hadde akkurat rukket å låse meg inn på rommet vårt (og fått øye på de geniale depot-posene våre) da Mette banket på døren. Yes! Med klemmer og high fives konstaterte vi at både Pippi og Proffen hadde klart brasene også dag to - selve monsteretappen. Selvtilliten for dag tre var imidlertid på vikende front hos Pippi. Plutselig så hun galskapen i det vi holdt på med mer som galskap enn moro. Jeg lot være å pirke stort i det; Regnet med at noen timers søvn ville hjelpe. Pippi har en tendens til å komme sterkt tilbake. En dusj, litt mat, ro for magen og noen timers søvn - jeg var sikker på at det ville gjøre underverker. Samtidig unnlot jeg også å si noe om mine egne tanker for den siste etappen:
- Bare 43 kilometer igjen i morgen? Pyttsan!

- 3. kapittel -

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.

Oändligt är vårt stora äventyr.

Heldigvis fikk jeg rett. Neste morgen var det velkjente Pippi-pågangsmotet på plass igjen.

Klart vi skulle fullføre! Om hun så måtte gå absolutt hele veien så skulle hun komme seg til Resö for egen maskin.

Travelling light - Det er begrenset hvor mye man ønsker å bære med seg

når man skal løpe femten mil. Jeg er i grunn imponert over alt det ble 

plass til alt dette i sekken, og ikke minst hvor bra det gikk å løpe så langt

med oppimot tre kilo på ryggen. Fantastisk sekk fra Nathan!

Vi fikk oss en god frokost, fylte opp med vann, pakket sekkene og sjekket ut sammen. Men her skiltes våre veier. Vi tok et felles avreisebilde, men denne siste dagen hadde vi bestemt oss for å løpe hver for oss hele veien.

Klare for start - hver for oss.

Det var ingen dramatikk i avgjørelsen. Mette ante ikke hvordan formen var og regnet med å måtte gå det meste av distansen, mens jeg følte meg (skremmende) bra. Ved å skille lag kunne vi gjennomføre den siste delen av eventyret slik vi selv følte for å gjøre det, og så skulle vi gjenforenes noen timer senere på Resö.

Faktisk har vi ikke løpt sammen i våre tidligere eventyr heller. Det er rammen rundt, og opplevelsen av å gjøre noe sammen, men på hver vår måte, som gjør våre eventyr så bra. Pippi og Proffen-eventyret fra Ski til Resö delte vi uansett, selv om vi ikke løp side om side fra start til mål.

Running-buddy - enten vi løper sammen eller hver for oss.

Mette startet en halvtime før meg, mens jeg tok en tur inn på Nordby Shoppingsenter for å kjøpe øretelefoner. Uten selskap i over fire timer ville jeg i det minste ha muligheten til å høre på musikk.

Så var også jeg igang igjen. Det er i grunn forbausende at det går an. Så fort jeg var varm gikk det fint å løpe i normalt langtur-tempo. Hadde det ikke vært for det stive og ubehagelige venstre-kneet så kunne jeg løpt ganske fort. Antakelig var det lurt å ta det rolig. Så lenge kneet ikke ble verre skulle dagsetappen bli grei skuring. Fremdeles anså jeg de drøyt førti kilometerne som småtteri.

Jeg forsøkte å kalkulere meg frem til hvor jeg muligens kunne komme til å ta igjen Mette, men som vanlig under løping ble den matematiske utfordringen i overkant stor. Dessuten visste jeg ikke om Mette bare gikk, eller om hun klarte å løpe deler også. Det gjør en viss forskjell om kilometertiden er seks eller åtte minutter. Jeg ga opp og lot tankene bare sveve fritt. Med musikk på øret, blå himmel og herlige, landlige, sommergrønne og blomstrende omgivelser var det flott å være ute på siste del av reisen.

Mette hadde fortalt at Daftö Camping, et lite stykke etter Strömstad, antakelig var siste mulig til å fylle på vann. Det passet bra. Over halve etappen var tilbakelagt, drikkesekken var tom og løperen veldig tørst. En kort telefonsamtale med Mette avklarte at også hun var halvveis, men at hun hadde tatt en annen vei. Lettet kunne jeg ta fatt på de siste to milene.

Slutten på et eventyr-selfie. Høy på endorfiner, gleden over omgivelsene 

- og vissheten om nært forestående måloppnåelse!

Det var nokså vondt å komme i gang etter stoppen, men når jeg bare kom "opp i plan" så gikk det greit nok. Da jeg stilte meg selv spørsmålet om jeg skulle ønske at jeg var ferdig akkurat da, i steden for å løpe den siste biten, var svaret et klart "nei". Jeg ville ha med meg også denne siste biten.

Ti kilometer igjen.

- Herregud, vi har snart gjort det!

Som på bestilling lød de første tonene av Vangelis' Chariot's of fire gjennom nyanskaffede øreproppene, og løpenerdingen nådde nye høyder. Jeg følte at jeg fløy gjennom landskapet. Gåsehud, småblanke øyne bak solbrillene og et bredt glis. Helt alene på landeveien. Hmm... Jo, man blir nok litt ødelagt av all denne løpingen.

Mål i sikte. Åtte kilometer to go...

Det må jo være psykisk, for det var først da det gjensto fire kilometer at det ble tøft. Fire kilometer av 155 er jo knapt noen ting! Men omregnet til minutter - over tjue av dem - virket det plutselig som veldig, veldig lenge. Kneet ville knapt bøyes lenger og når jeg nå hadde tatt av øretelefonene synes jeg skosålene klampet skrekkelig høylydt mot asfalten. For første gang disse dagene begynte jeg også å kjenne meg sliten og litt andpusten. Det var ingen spenst igjen til å ta imot i nedoverbakkene, og samtidig som det var godt å gå i oppoverbakkene førte gåingen til at det nærmest var umulig å komme igang igjen.

- Bit tennene sammen. Har du kommet hit skal du selvfølgelig klare resten!

Et øyeblikk ble jeg usikker på den siste delen av veien. Jeg hadde faktisk ikke sjekket om jeg bare skulle følge den samme veien helt ut, eller om det skulle tas av noe sted. Det var helt uaktuelt med "bonuskilometer" nå. Æsj, i verste fall fikk jeg finne noen med bil som kunne ta meg til rett plass.

- Veldig snart ser jeg vannet, og da er eventyret faktisk fullført! 

Og veldig snart SÅ jeg vannet. Men eventyret var heldigvis ikke helt over. Mette var underveis, og først med både Pippi og Proffen ytterst på Resö ville eventyret være komplett.

Gjenforent etter dagens etappe - og ikke minst: WE DID IT!

Etter å ha slappet av en stund med skummetmelk og moreller (det var det som fristet de siste kilometerne, merkelig nok) på gresset i solen, kom en gledesstrålende Pippi-Mette løpende ned den siste bakken.

Lykke!

Vi fikk vårt eventyr, og eventyret fikk den beste mulige ende. I etterpåklokskapens lys er vi i grunn litt forundret over at det gikk. Og ikke minst at vi begge har vært i helt fin form etterpå. Ikke preget i det hele tatt. Det var godt å vite at vi skulle hvile litt nå, men hadde det vært en fjerde etappe ville vi antakelig begitt oss ut på den også.

Og snipp snapp snute, så var årets Pippi og Proffen-eventyr ute.

Takk til alle som har heiet på oss underveis, og tusen takk til Tone og Stian for nydelig måltid i Moss og ikke minst tusen, tusen takk til Pippis ektefelle som gjorde dette ville eventyret både mulig og så komfortabelt som det bare kunne bli! 

Og tusen millioner takk til Pippi-Mette og hennes manglende prinsippfasthet.

Janicke

(Dikt-utdrag fra "I rörelse" av Karin Boye)