24 Reasons to Run - #4

Daglig utretter vi en rekke oppgaver. På jobb og hjemme skal små og store problemer løses, utfordringer tas og prosjekter ferdigstilles. Vi kjemper oss igjennom den evig overfylte mail-boksen, møter med varierende grad av nytteverdi, praktiske oppgaver av forskjellig art og generell familielogistikk. Sjelden opplever vi å bli heiet på underveis (så hadde nok det neppe hatt en spesielt positiv effekt) eller å få tildelt et umiddelbart og synlig bevis på at man har prestert noe. I mange tilfeller kan det til og med være vanskelig å vite når en oppgave faktisk er gjennomført.

Reason to Run #4
Målstreker og medaljer.

Når man deltar i løp blir alt så vidunderlig - og grusomt - konkret; Man starter, man løper og man kommer (forhåpentligvis) i mål. Du vet hele tiden hvor langt eller lenge (ref 24-timers) du skal løpe, og hvor mye av løpet du til enhver tid har igjen. Det vet også menneskene rundt, og de viser sin anerkjennelse av prestasjonen, og motiverer deg til å fortsette, med jubel og rop underveis.

Å neida, det er selvfølgelig ikke bare "fryd og gammen" å være med i løp. Spørsmålet "hva i... er det jeg driver med?" dukker opp i så godt som alle løp jeg deltar i. Det er øyeblikk og/eller perioder med ren og skjær motvilje som krever dype dykk i viljestyrkens svikefulle, mørke vann. Med varierende hell.

Men så er målstreken der. En siste innsats, og så er det gjort. Ferdig. Prestasjonen er tilbakelagt og helt avsluttet. Er man ekstra heldig får man en medalje som fysisk bevis på nettopp det.

 

London Marathon: Skuffelse og glede.
Total svikt underveis, men med medaljen rundt halsen ble alt greit.

Graden av lettelse og lykkefølelse er for mange uløselig knyttet til tiden (eller distansen) som klokken viser ved målgang, men uavhengig av det er man en erfaring - og "krigshistorie" - rikere.

Janicke
Løps- og medaljeavhengig