Løpekabal

Torsdag kveld allerede? Hva skjedde? Denne uken har gått i overkant fort, selv om opplevelsen underveis har vært at den har tungt har slept seg frem. I skrivende stund har jeg bare løpt én tur denne uken – ja om man ser bort fra løpeturen til toget som jeg ikke rakk i går da. Jeg skulle egentlig løpe i går kveld, men kjente meg rett og slett for sliten og hadde mer enn nok jobb, unger og huslige sysler til å fylle kvelden med. Det kjentes helt rett å gi meg selv fri.

Den første juleavslutningen for barnas aktiviteter var i kveld. Meningen var å ta en tur på mølla etter det, men dagen har vært lang, og det er fortsatt mye annet som skulle vært gjort. Jeg tar den turen i morgen tidlig i stedet. Tidlig på morgenen er eneste mulighet i morgen ettersom niåringen og jeg vender snuten mot Stockholm rett etter skoletid. Alle rutene på Maikens nedtellingsark er krysset ut; endelig skal vi hente hjem vårt nye familiemedlem - og min nye løpekamerat - Tindra.

Jeg håper det blir rom for to løpeturer i Stockholm i helgen, men en ting er sikkert; Å få til trening kan være en ganske vrien kabal...

Ukens foreløpig eneste tur ble tatt med SkiLøperne på tirsdag. Med nyinnkjøpt hodelykt tok jeg gjengen med på skogsløping for å komme unna den isnende vinden.

Trær og stier var vinterhvite og i skogen fikk vi et mye bedre underlag å løpe på enn den polerte isen som dekker veier og fortau. Fra den sorte, stjernestrødde himmelen lyste månen blekt ned på oss mens vi jaget lyskjeglen fra hodelykten min.

Første test av hodelykten.  

 

Det er en helt spesiell løpsopplevelse å løpe med hodelykt i skogen. Jeg tror ikke jeg hadde turt å gjøre det helt alene, men når Tindra har blitt stor, og vent seg til å løpe på tur, så skal jeg gjøre det. Irske Settere er riktignok totalt uegnet som vakthunder, men jeg innbiller meg at det er en viss trygghet i å ha med en forholdsvis stor hund likevel.

Janicke