London calling!

Omsider tid for avreise! Koffertens innhold vitner om at det ikke er ferie som er hovedmålet: Pulsklokke, løpetaske, Yt (før trening), løpesko, energigels og diverse løpetøy for all slags vær dominerer. Noe gammelt overtrekksløpetøy som kan hives når starten går er også med; det er fare for både kjølig og fuktig vær i London på søndag.

De perfekte maratonskoene?

Skovalget er avgjort. Det blir Mizuno Wave Elixir 7. Vi stiftet bekjentskap gjennom Löplabbets lettvektsskotest og snakk om kjærlighet fra første løpetur. Herlig kombinasjon av passform, vekt og demping. At de i tillegg er riktig så snasne å se på er ingen ulempe. Håper dog maratonslitet ikke blir så ille at jeg ender opp med å nistirre på dem de siste 10...

Indre status dagen før dagen: ydmyk men klar. Studier av andre bloggeres ferskeste maratonopplevelser har sendt meg ut i nye og blandede grublerier. Tim, Frode, Espen nådde - av forskjellige grunner - ikke sine mål. Det er så mye som skal klaffe, og bare enkelte av de mange variablene kan man kontrollere. Utover det er det bare å "gilla läget". Pluss tretti grader i Boston for eksempel. Man kan ha trent optimalt, nådd matchvekt og være i topp dagsform og allikevel ikke ha en sjanse på drømmetiden. Årets vinner i Boston løp ti minutter saktere enn fjorårets vinner!

Men er det ikke nettopp dette som er med på å gjøre maraton så forlokkende, og er det ikke nettopp dette som gjør beruselsen over fullføring, og eventuell måloppnåelse, enda litt sterkere. Jeg tror det.

Here goes!

Snakkes "på den andre siden".

Janicke