lørdag 23. februar 2019

Peppet for pers i Paris

Å glede seg over oppnåelsen av mål er en viktig del av den målrettedes reise. Måloppnåelsen er destinasjonen, og når man vel har ankommet skal man pakke ut, senke skuldrene og nyte at man er fremme. En del ankomne erfarer imidlertid at roen er kortvarig. Det viser seg at destinasjonen allikevel ikke er endestasjonen, men bare er et midlertidig stoppested. For så vidt hyggelig, men ikke helt dit man skulle.
Berlin Marathon 2018 - Jakten på 3:15 og en mange år lang og krevende reise var endelig over. Eller...

Trangen til å fortsette en avsluttet reise og legge ut på ny kan skyldes flere ting. For mange er det bare slik at oppnåelsen av ett mål automatisk genererer et nytt. Som et målenes babushka-dokke.

Kanskje er den manglende evnen til å tenke "godt nok" en nødvendig egenskap hos en viss andel mennesker. Det er det som har drevet menneskeheten fra huler til hus og fra landjord til verdensrom.

På den annen side: kanskje denne mangelen bare er en mental dysfunksjon. Eller en ubevisst respons på manglende selvtillit, kjedsomhet eller tøff barndom.

For noen er nok veien - reisen - helt enkelt det egentlige målet.

Hva det nå enn skyldes: Jeg vil videre! Ikke kjempelangt, til dét er realisten i meg for sterk, men litt til. Idéen er ikke ny. Den dukket opp som en uunngåelig følge av den forrige store måloppnåelsen. Det hadde knapt gått et kvarter etter målgangen på 3:11:07 i Berlin Marathon i fjor, da jeg ble konfrontert med spørsmålet "Hva nå?". Det automatisk genererte svaret - fordi jeg visste at det var det klokeste svaret:
- Det skal ikke settes noen nye mål nå,

På sett og vis var det ektefølt. Jakten på 3:15 ble mange år lang, og var tidvis både tung og vond. Jeg var ufattelig lei og i ferd med å gi opp før Berlin! Lettelsen over å endelig og uventet lykkes var ubeskrivelig. Jeg burde benytte anledningen til å nyte de velsmakende fruktene.

Det var bare ikke mulig å holde tilbake oppfølgingen, avslutningen på svaret. Det tvang seg frem som om det hadde sin egen vilje:
- Men 3:10 er besnærende nære da... 

Hver gang jeg tenker tilbake på den situasjonen, ser jeg for meg Homer Simpson som slår seg til pannen: "DOH!". De øverste, deilige toppene av lykkefølelsen ble effektivt kappet; reisen var - er - altså ikke over.

Jeg kunne ha påstått at beslutningen om sub 3:10-målet ble utsatt på ubestemt tid. At det skulle få synke inn. Det ville vært en løgn. Når slike idéer først har dukket opp, er det vanskelig å gi slipp, og i den ferske beruselsen etter Two Rivers Marathon hopper jeg i dét:

HVA
Sub 3:10 på maraton

NÅR
14. april 2019

HVOR
Paris Marathon (for en nydelig revansje etter forrige gang dét ville vært - "Paris Marathon 2015 - Motvilje, motivasjon og medalje")

HVORDAN
Syv uker god og fokusert trening etter Hansons Marathon Method


#CrackedUnderPressure i 2015. Tid for revansje i 2019!

Ett forbehold: Den første intervalløkten jeg kastet meg over fra Hanson-programmet satt en støkk i meg. Økten ble brutt under den fjerde av seks 1.600-meterne i ca 4:25-tempo. At det opplevdes langt tyngre enn det burde var én ting - og egentlig årsaken til at jeg brøt - men en tiltakende murring i skinke/bakside lår er bakgrunnen for forbeholdet. Det var verre etter økten og kan fremdeles anes. Muligens har jeg, atter en gang, gått for litt for mye litt for fort etter maraton, men forhåpentligvis er det bare en nyttig påminnelse. I så fall er jeg "all in", men skadefrihet er alltid viktigere enn tidsmål.

Gitt at treningen går bra, men jeg allikevel ikke klarer målet? Vel, dét gjør faktisk ingen verdens ting. Mitt hårete drømmemål er langt over hva jeg noen gang trodde jeg skulle klare, og langt etter både Norges- og verdenseliten. Oppnåelse - eller mangel på oppnåelse - vil ikke på noe vis sette noen form for spor. Jeg har skikkelig lyst på dette men kan fint leve et fullverdig, lykkelig liv uten å ha løpt maraton raskere enn jeg allerede har gjort. Det jeg imidlertid kan komme til å angre på senere, er om jeg ikke forsøker.

Et langt bedre spørsmål enn "hva om jeg ikke klarer målet" er antakelig: Hva om jeg faktisk klarer det?

Det tør jeg ikke tenke på.


Janicke

14 kommentarer:

Anonym sa...

Veldig bra med <3:10 :) Den tatoveringen...

Janicke Bråthe sa...

Bra som mål - så må det bare gjøres. 😅 Og tatovering... Har liksom "utsatt" den til sub 3 (uten at det noen gang skal bli satt som mål selvfølgelig 😳😁)

Anonym sa...

Skjønner. Men ang. den tatoveringen, var ikke Chewbacca <3:15? 🙄 NÅR Chewbacca-målet nås.

Janicke Bråthe sa...

Hehe, jo, det var jo det. Skulle løpe et maraton i Chewbacca-antrekk også - meeeen.... Målet virket liksom ikke chewbacca nok når det ble nådd 🤦🏻‍♀️

Anonym sa...

Ja ting er jo lett når man kan det. Chewbacca-antrekk høres ut som en god ide! :D Men tilbake til tatoveringen, det er noen ting som er litt uklare: 1. Har jeg forstått det riktig at du har utsatt tatoveringen til et mål som ikke er et mål? 2. Når fant denne utsettelsen sted, som før eller etter <3:15? 3. I hvilken form fant utsettelsen sted, altså skriftlig, muntlig eller annet? Jeg må nesten minne deg på at du faktisk kan tatovere 42 x 42.195 km, eller 1772.19 hvis du vil gjøre det litt mindre "obvious". Hvis du tatoverer deg med 42 x 42.195 skal jeg løpe et maraton innen 2020.

Anonym sa...

Får du tegnet en tatovering? Her går forberedelse til 42I2020 kjempebra, selv om jeg egentlig pdd. ikke ser veldig frem til 42 km på asfalt. Tror kanskje jeg bare går for BMW Oslo Maraton.

Janicke Bråthe sa...

Haha, rakk ikke svare her om dagen, men her kommer det:
1. Ja, utsatt til et mål som ikke er et mål (men kan bli det en dag)
2. Etter 3:15 - oppnådde mål er liksom ikke store nok #aldriheltfornøydmedegenprestasjon
3. Mentalt - satset på at ingen andre husket det...

Får se om jeg revurderer etter Paris.

Så du har altså ikke løpt maraton, men tenker å debutere i Oslo i september. Kjenner du på et visst ønske om å gjøre det - eller rettere sagt: ha gjort det - så er det i grunn bare å kaste seg i det. Du angrer ikke (etterpå).

Men om du skal bli heiet på må du nesten si hvem du er...

Anonym sa...

Fair enough, jeg skal la det ligge (under tvil) inntil videre ;) Jeg er bare en helt vanlig Osloborger. Du kjenner meg nok ikke. Du gikk forbi meg i 7-8 tiden under Oslo Maraton 2015, men that's it. Du så veldig målbevisst ut! Et maraton skal gå greit hvis jeg ikke stresser, men har ikke løpt på en stund så det får bli 2020.

Anonym sa...

Det er ikke noe problem å si hvem jeg er, men jeg kommer ikke til å gjøre det her. Så det får enten bli hvis vi tilfeldigvis treffes, noe som 99.99% sikkert ikke kommer til å skje med det første, eller så kan du få navnet mitt på sms eller mail. Jeg kommer ikke sende noe med mindre du sier det er OK, og kommer ikke til å sende bilder av hverken ansikt, kropp eller kroppsdeler. Jeg er heller ikke ute etter noen løpebuddy av diverse årsaker, og dessuten hadde jeg nok ikke klart å holde følge med deg. Det er kanskje litt feigt å kommentere anonymt, men det lever jeg helt fint med. Jeg liker bloggen din, og det kommer jeg til å fortsette å gjøre anonym eller ikke. Å bli heiet på hadde ikke vært så galt, men har ikke behov for det når det kommer til løping iom. at jeg har mål og ambisjoner for andre ting enn løping, hvor løping hjelper meg med å bli bedre på andre ting. http://www.rundamentalists.com/

Janicke Bråthe sa...

Ikke meningen å drøye med svar altså, om det virket slik. Blir jo klart nysgjerrig, men det er helt i orden å være anonym. Jeg har absolutt ikke noe problem med det. Ville bare avklare om jeg kjente deg, for jeg mistenkte det ut i fra første melding - men så stemte det ikke med neste.

Oslo Maraton 2015 kl 7/8... Var antakelig på vei til standen til Springtime da. Klar for en lang dag på jobb og nervøs for mitt første oppdrag som fartsholder. Rimelig målrettet da, sikkert. 😅

Vel, uansett hva du velger å gjøre med maratonløpingen, om det blir Oslo eller ei, så håper jeg jo at den gir deg ulike former for glede og hjelper deg i forbindelse med de andre tingene. Det har virkelig en stor effekt på mye som ikke er direkte knyttet til løping. Har erfart det i voldsomt monn selv, og hører andre erfarer det samme.

Og så er det veldig hyggelig at du liker bloggen. Ikke den hyppigst oppdaterte for tiden, men ett og annet innlegg blir det jo.

Anonym sa...

Bra :) Det var rett ved messeteltet, ja. Det viste seg at jeg var på vei til å blåse opp de største ballongene jeg har blåst opp. Oslo Maraton må jeg gjøre, og så kanskje NY en dag. Så lenge jeg får løpt nok i forkant er ikke maraton noe stress da jeg bare skal fra start til mål. Jeg har vært maraton-fit før, men jeg foretrekker annet underlag og bakker til vanlig, så jeg gadd aldri gjøre det. 🙄

Anonym sa...

Det går an å bytte ut en tatovering en ikke liker med annen. Ser for meg 42I2020 som ligger og flyter i vannet med Oslo i bakgrunnen, hvor 42 går ned i flammer ;)

Anonym sa...

Tror du at du hadde klart å fått med Astrup-Fearnley, Rådhuset og Akershus Festning? Tenkte kanskje ikke så detaljert og heller litt rene linjer i Art Deco-ish stil. Hvis du har lyst og jeg liker den, så hadde det vært en kjempebonus å få byttet ut tatoveringen jeg har på overarmen som jeg er utrolig lei av og som ikke betyr noe. Tenk på det, ikke noe som haster. Maratoninspirator og maratontatoveringstegner på CVen -> begynner å se seriøst ut 😎

Janicke Bråthe sa...

Skal se på om jeg får til å forsøke meg som maratontatoveringstegner. Skulle jo gjerne tegnet litt av og til, men det blir særs sjelden for tiden. Kanskje dette kan trigge meg til å ta blyanten fatt igjen. Høres kult ut! 😊