mandag 16. april 2018

Kampen om Boston: Går for gull!

Hvordan forbereder man seg til maraton når man ikke kan løpe? Hvordan bli klar for 42,2 kilometer når du ikke bør øve på nettopp den aktiviteten som må utøves for å forsere distansen? I bokhyllen har jeg et raust antall bøker fylt med ulike treningsprogrammer som – naturlig nok – dreier seg om forberedelser til løp ved hjelp av løping. Ikke en eneste av dem beskriver hvordan man best forbereder seg dersom man ikke kan løpe, for eksempel på grunn av plantar fascitt.

Vel, man har vel i grunn to valg:
  1. Å stå over det planlagte løpet (muligens det smarteste)
  2. Å forsøke å finne en alternativ løsning (helt klart den eneste aktuelle)

Still dreaming! Fikk kjenne på Big Sur og B2B-medaljene (riktignok for 2017) på messen i Boston.

Å gi opp uten å gjøre et reellt forsøk er skrekkelig lite tilfredsstillende. B2B har stått på ønskelisten flere år, og når den nå er innen rekkevidde måtte det i det minste gjøres et forsøk. Håpet var at de følgende løpefrie stegene ville lede til en form for suksess, først i Boston i dag, deretter i Big Sur Marathon om knappe to uker:

1. Revidering av mål. Ingen trening, ingen pers. Den opprinnelige, nokså urealistiske, drømmen var å klinke til med et 3:15-stormløp i Boston. Vel, det kommer antakelig til å oppleves som et stormløp, selv om den meldte motvinden på 12 sekundmeter i realiteten bare kategoriseres som "liten kuling". Ekstremvær eller ei; i dag er målet bare å komme i mål.


Når man ikke trodde det kunne bli verre: "...and we might also get some thunder and lightning."

2. Alternativ trening. Jeg har alltid vært en ihuga motstander av alternativ trening. Hvorfor erstatte det man elsker å gjøre med treningsformer som gir tilnærmet null glede? Nøden lærer imidlertid naken kvinne å spinne. Bokstavelig talt! Bortsett fra det med bekledningen da. Det har blitt spunnet mye på treningssentersykkelen, og også trampet løs på ellipsemaskin og gått et raust antall kilometer gatelangs de siste par månedene. Forhåpentligvis har den robotaktige innsatsen, med blikket stivt rettet mot Boston, forhindret at alt av kondisjon har gått tapt.


Ledelse av Springtimes morgenjogg i Boston – endelig litt ("pålagt") løping!

3. Vekt. At vekt og prestasjon i langdistanseløping henger tett sammen er udiskutabelt. Til et visst punkt er lavere vekt til og med viktigere enn kondisjon. Tre til fem kilo færre på kroppen kan utgjøre mange minutter færre på klokka i maraton. Vektreduksjon var dermed et opplagt tiltak, som jeg i tillegg antar er positivt for skaden. Så enkelt, men av erfaring også ganske så vanskelig. Heldigvis var drømmen om B2B sterk, og jeg stiller på startstreken i Boston i alle fall noen få kilo lettere i dag.



Boston, Massachusetts, United States of America.

4. Mental forberedelse. Det er en skuffelse når drømmer må skrotes, men det er ikke verdens undergang. Jeg er godt mørnet mentalt; det er slitsomt og motivasjonsdrepende å alltid frykte vondt når man legger ut på løpetur, og det er frustrerende å ikke vite hvor mange uker eller måneder (år?) det vil være slik. Jeg må bra og helt løpbar igjen, og dersom det innebærer at jeg må bryte i dag, så får det så være. Jeg KAN jo faktisk forsøke meg på B2B Challenge et annet år. Joda, både surt og dyrt, men fullt mulig.

Opprinnelig var ytterligere to tiltak med på listen, men de er ikke fulgt opp:

5. Fysioterapeut og trykkbølgebehandling – rakk ikke. De to ukene etter påske ble langt travlere enn tenkt. Å stikke fra en ny jobb for å behandling hos fysioterapeut når man den første måneden skal være borte to uker på grunn av løping var bare ikke aktuelt, og av ulike årsaker var det ingen muligheter utenom arbeidstid heller. Innkjøpet av plantar fascitt-sokker på messen i Boston veier neppe opp for den manglende spesialist-behandlingen, men med litt flaks kan tro – eller i alle fall et veldig sterkt ønske – kanskje flytte "fjell" 42.195 meter.



Det er en god dose desperasjon og veldig mye håp med i bildet når man glatt betaler drøye 250 kroner for et par sokker. 

6. Skovalg – for flaut. I mars kjøpte jeg Nike Vaporfly 4 % for bruk i Boston, gitt at plantar fascitt-skaden slapp taket relativt kjapt. Så lenge det bare var snakk om redusert form og ikke aktiv skade, så ville 4 % kunne bidra godt på sluttiden. Skaden sitter dessverre fremdeles i, så Vaporfly'ene' står igjen hjemme. Kall meg forfengelig, men å bli sett gående med disse superraske og svært så flashy oransje babyene på føttene... Nei, det er nok Kanossa over den typen gange fra før.


Jeg er greit fornøyd med den forberedende innsatsen, og nå nå ser det uansett ut til at skaden antakelig ikke blir dagens tøffeste utfordring. Aldri før har jeg løpt maraton - eller andre løp - under tilsvarende forhold som vi får i dag.


Kaldt, vått og motvind i form av liten kuling. Det ser ut som om vind-pilen er siktet rett mot maraton-retningen. Kan vi gå for 'Marathon Tuesday' i stedet for 'Marathon Monday' i år?



Mistenker at løpsantrekk har vært "trending topic" i Boston de siste par dagene. Mitt ser slik ut...


...men for å forsøke å takle været skal alt dette enten være på eller med.  

Aldri så galt: Uten tidsmål, og med de ekstreme vær-forholdene, er jeg i alle fall ikke det minste nervøs. Jeg bare gruer meg til å fryse, frykter hvor ille 12-13 sekundmeter midt i mot oppleves, og er nysgjerrig på hvor vått 40 millimeter regn egentlig er. En ting er sikkert: Boston Marathon 2018 blir ikke et løp, det blir en kamp!


Good luck Boston Marathoners! #BostonStrong

Den kampen skal vinnes, for om jeg kommer helskinnet (om enn gjennombløt og nedkjølt) i mål i dag, så er det som antas å være den desidert tøffeste delen av veien mot B2B Finisher-tittel, og det nydelige knippet medaljer, tilbakelagt!

Good luck today Boston Marathon Runners! You've got this!

Janicke