mandag 21. mai 2018

Big Sur Marathon 2018 - Stahetens skakkjørte triumf

Det er mye sjelero å finne i en beslutning. Etter to uker med svevende og ubehagelig skal/skal ikke og bør/bør ikke-vurderinger uten fasitsvar, var det godt å skjære gjennom og bestemme seg for å starte og heller bruke energien på langt mer konkret og oppbyggende strategi-planlegging – selv om den involverte uvant utnyttelse av makstiden:
- Seks timer. Kan man GÅ en maraton på seks timer? 

Big Sur Marathon. California. Ferie! Etter hjemkomsten fra Boston, tok det bare et par dager før jeg pådro meg et sjeldent, men ganske så påtakelig tilfelle av reisefeber. Boston-medaljen var sikret, og 13 dager senere skulle "Boston 2 Big Sur Challenge" fullføres. Samme land, motsatt kyst. Da jeg for halvannet år siden bestemte meg for å gjøre B2B-prosjektet så jeg begge reisene som soloprosjekter. Det er ikke til å komme bort fra at gruppen mennesker som prioriterer å reise så langt to ganger på to uker, og bruke så mye penger for å løpe et par maraton, er begrenset. Samme hvor ikoniske og vakre løpene er. Boston ble imidlertid etter hvert et Springtime-reiselederoppdrag, mens Big Sur-deltakelsen ble en del av en herlig omfattende California-uke sammen med pappa. B2B-opplegget kunne knapt blitt bedre, hadde det ikke vært for en ørliten hake: Skade!

Boston-medaljen var sikret, men den hadde kostet en hoven og slarkete ankel i tillegg til den bakenforliggende plantar fascitten. Risikoen for årets, og løpekarrierens, andre DNF var nærmest overhengende når maraton (eller lenger) nummer 42 stod for tur. Allikevel virket det komplett usannsynlig at jeg ikke skulle klare å karre meg over målstreken. Om jeg så måtte gå... 


Big Sur byr på mile-markeringshumor langs løypa. Ved mile syv sammenfalt temaet med mitt store dilemma. 

Jo, solen skinte stort sett strålende og sterk fra den vide Californiske himmelen, men det lå en dis av uggen usikkerhet over dagene frem mot løpet. For en utålmodig sjel er tanken på gå en hel maraton ikke spesielt givende, men med beslutningen tatt var det var makstiden som bekymret. Vanligvis kan man håpe på litt slack, men her virket tidsbegrensningen nådeløs:

"A six hour pace is the hard and fast, we-really-mean-it time limit (13:45 minutes-per-mile)." 

Fullt forståelig ettersom løypa går på en vei som er eneste tilgang til en nesten 150 kilometer lang del av kystlinjen.

Maraton på seks timer innebærer en snittfart på 8:30 min/km. Det er ikke superlangt unna fokusert og rask gange, men tanken på å kjempe seg gjennom nesten hele veien, ofre foten, og så bli plukket opp av oppsamlerbussen 15-20 minutter før målgang og ikke få medaljene...  Jo, det ville uansett være flott å se den vakre strekningen som fotturist, men det var bare ikke godt nok. Jeg hadde to brikker å hente til B2B-puslespillet mitt, og et kryss å sette på "listen".


Dags for å komplettere samlingen!

Big Sur International Marathon er et virkelig spektakulært løp! Arrangøren selv omtaler det som verdens vakreste, og så langt har jeg ikke fått med meg at noen har utfordret påstanden. Veistrekningen er i seg selv ansett som en av de vakreste, med Stillehavet og det herlige, ville kystlandskapet som kulisse.

Løpet er også kupert. Fra basen for løpet, den lille kystbyen Monterey, busses løperne sydover langs kysten til Big Sur Station. Et "middle of nowhere"-sted mellom grønne åser og redwood-trær. I starten av løpet bærer det nedover. Lenge! Men som kjent må alt som går ned før eller siden komme opp (eller var det motsatt?). Etterhvert som skogen tynnes ut og landskapet åpner seg bølger løypa seg frem i omgivelser som virkelig kan ta pusten fra en. Luft er det imidlertid nok av, og da ofte i form av en jevn og kjølende motvind. Ikke minst når man kommer til løypas høyeste punkt og runder Hurricane Point. Navnet er ikke tilfeldig. Herfra belønnes man imidlertid også med det første skikkelige synet av et av California-kystens mest berømte landemerker: Bixby Creek Bridge. En superstjerne i filmsammenheng. For tiden aktuell blant annet i introen til serien Big Little Lies.


Usedvanlig vakker løype! Pacific Coast Highway fra avsidesliggende Big Sur Station til Carmel, Clint Eastwoods sjarmerende, lille by.

Det var ikke bare broens berømmelse som gjorde Bixby Bridge så sentral i min løpsstrategi. Når man krysser den 218 meter lange og spektakulære broen, 85 luftige meter over bakken, er man også halvveis! Strategien ble å løpe etter beste evne til broen. Om jeg klarte det på under to timer ville det være tid til å gå – eventuelt halte – resten. "Take it to the bridge", som James Brown ville sagt! Derfra og til mål... Det var bare å innstille seg på at seig stahet ville bli en langt viktigere egenskap enn den godt utviklede utålmodigheten som vanligvis er bra når det er antall timer, minutter og sekunder som står i fokus.


Kontraster - Fra det gigantiske, kalde og overfylte teltet i Boston til det oppvarmede, romslige og komfortable VIP-teltet til Runner's World i Big Sur... Joda, hadde betalt for luksusen, men det kjentes som vel investerte tusenlapper denne morgenen! 

Som i Boston Marathon fraktes løperne til startområdet i gule skolebusser. Fordi jeg ikke tok sjansen på å få plass i lotteriet om startplassene i Big Sur Marathon, benyttet jeg muligheten til å betale en del ekstra for en Runner's World VIP-plass. Der var det "bare" først til mølla, og jeg er ganske god til å nå den slags møller først når jeg har bestemt meg for noe. Når VIP-startplassen var betalt, tenkte jeg ikke stort mer over det, men det var hyggelig å erfare at VIP-prisen ga VIP-goder. I tillegg til at vi fikk både fin Asics treningsjakke og sekk og en langt mer komfortabel buss til startområdet, hadde vi oppvarmet telt, tilgang til egne VIP-toaletter og superenkel innlevering av skiftetøy (bare å droppe asics-sekken når man forflyttet seg fra varmeteltet til startstreken).



Både Richard og jeg synes det var riktig så komfortabelt med Runner's Worlds VIP-opplegg. 

Ettersom starten for Big Sur Marathon går kl 06:45 og det tar inntil et par timer for bussene å ta løperne frem til startområdet på den smale og svingete veien, måtte jeg forlate hotellet allerede før 03 på morgenen. Gåturen fra mitt hotell til bussene var bare ca 20 minutter, men det gir litt ekstra kribling å gå på ukjente steder i tussmørket. Underveis kjørte en bil opp til siden av meg og tilbød skyss.
- Are you going to the marathon? Do you want a lift, spurte mannen som satt i bilen. 
Big Sur Marathon er en stor happening i området, så iført løpeskjørt, kompresjonsstrømper og treningsjakken fra Runner's World var det ganske opplagt. Jeg var på nippet til å takke ja av høflighet, men valgte å avslå og flirte litt av tanken på at transport til maraton i grunn er et langt bedre lokkemiddel enn godteri, dersom noen skulle ønske å få meg inn i en bil. 


Middle of nowhere? Det var riktig så landlig og grønt ute ved Big Sur Station. 

Busser fylt med rundt 3.300 maratonløpere kjørte i lang kolonne sydover på den samme veien som vi snart skulle løpe tilbake. Det var stummende mørkt, så omgivelsene ble ikke avslørt på turen, men takket være lyset fra en kulerund måne som av og til kikket frem mellom skyer ante vi Stillehavet på vår høyre side.

Akkurat som i Boston ble bussturen et vendepunkt for magefølelsen. Gleden over å skulle være med på dette eventyret tok overhånd, og frykten for å ikke komme til mål forsvant. Klart jeg skulle klare det. Big Sur liksom... Litt smerte skulle jeg tåle, og det kom til å bli en fantastisk opplevelse uansett! Jeg skulle gjøre akkurat det som en løpsansvarlig oppfordret oss til:

– Nip the marathon like it's a fine wine!

Richard som hadde et maraton ferskt i bena, og både maraton og ultraløp helg på helg etter Big Sur, hadde mål om å komme inn på under fire timer, og vi stilte oss begge ved 3:45-ballongen. Det kunne jo være at foten var medgjørlig, og da var det en ganske realistisk tid. Og dersom jeg nå måtte gå store deler av løpet, så ville den tidlige starten gi meg rundt 10 minutter ekstra, ettersom makstiden på seks timer gjelder fra siste løper krysser startstreken.


Ikke helt som i Berlin...

Kanskje ble jeg i overkant ivrig av å stå der, tidlig på morgenene mellom grønne åser og trær, og høre den amerikanske nasjonalsangen bli sunget på høytidelig vis, for når startskuddet gikk og startmatten var krysset bar det nedover i et langt høyere tempo enn planlagt. Foten funket og det kjentes så lett, selv om kjappe blikk på Garmins pulsangivelse var litt urovekkende. Tanken om å gjøre som i Boston, og holde pulsen under 140 så lenge som mulig, var bare å glemme. Selv om det gikk nedover. Vel, bare å ta det på feelingen da...

Og feelingen var tross alt god i utforløpingen mellom redwood-trærne: Tidlig. Stille. Eksotisk. Spennende. Løpende føtter mot asfalt. Småprat mellom enkelte av løperne. Det var rett og slett litt andakt over det hele. Her og der stod det små ansamlinger av mennesker. Stort sett vakter for løpet: brannmenn og klassisk amerikanske "rangers" i cowboy-aktig hatter. En av dem ropte muntert til oss:
- You'll get your beer before I'll get mine!


Etter et antall kilometer nådde vi bunnen av bakken og kom ut av skogen. 

Skadet eller ei, gleden over å løpe på den "frynsete kanten av den vestlige verden" (ragged edge of the western world) som Big Sur-arrangøren omtaler det boblet i meg. Stillehavet, kystlinjen, strendene, de irrgrønne engene og åsene som her og der var dekket av blomster. Og asfaltstripen som skar igjennom landskapet. Temperaturen var perfekt, og selv om vi fikk et par uventede regnskyll og hadde noe motvind hele veien, var det gjennomgående bra. Milevis fra Boston, på alle mulige måter.


Endelig!! Den lange stigningen opp til Hurricane Point starter litt nedenfor veien til høyre i bildet, og ender i Hurricane Point oppe til venstre.

Normalt sett vil ikke synet av en motbakke på 3,5 kilometer, med jevn stigning fra null til 150 meter over havet, vekke jubelen i meg, men når jeg nå begynte å ane at det snart kom til å vanke to vakre medaljer, var det en deilig blanding av lettelse og forventning å beskue hele den lange motbakken opp til beryktede Hurricane Point der fremme. Ankelen verket litt, spesielt når det gikk nedover, men det gikk foreløpig greit å løpe og nå var jeg snart halvveis.


Going up?


Uvant motbakkeglede!

Garmin viste - naturlig nok - at farten gikk ned i stigningen, men også at pulsen gikk høyt. Svært høyt! Faktisk høyere enn makspulsen jeg fikk målt i forbindelse med Vo2-maks-test for et par år siden. Ettersom det ikke føltes som om pulsen var i ekstrem sone tok jeg det med knusende ro. Bare å trippe videre til topps, så var jeg snart ved broen!


Time to selfie! (Jada, tok en selfie jeg også)

Bixby Bridge! I halvannet år var det å løpe over den vakre, gamle broen symbolet for hele Big Sur-eventyret. Nå var jeg her! Fra drømmeopplevelse til virkelighet, og fra usikkerhet knyttet til fullføring til visshet.

I alle fall nesten. Strategien om å komme halvveis på under to timer var nådd  (1:52:25), men i den lange nedoverbakken fra Hurricane Point til broen ble det tydelig at ankelen var i ferd med å bli mektig lei av kjøret. Vanligvis kan jeg slippe opp og cruise forbi mengder av løpere i utforløping (på asfalt, absolutt ikke i terreng). Her måtte jeg holde tilbake og hele tiden forsøke å justere foten, både inne i skoen og hvordan den traff asfalten. Det kjentes både som om skoen hadde blitt altfor trang og som om noe i ankelen kunne komme til å knekke, ryke – eventuelt eksplodere (hva vet vel jeg) – når som helst.

Men så lenge jeg var fokusert gikk det fremdeles å løpe...


Tilskuere er det ikke mange av i Big Sur Marathon ettersom det stort sett er forbudt å bevege seg langs den smale veien til fots, men her og der fikk vi ulike former for underholdning.

Big Sur har flere distanser, og et stykke etter Bixby passerte vi startområdet for 11 miles-løpet der pappa deltok. 21 miles er også en opsjon, i tillegg til å løpe maraton-distansen i form av stafett med seks etapper.

Selv om jeg gledet meg over mye også i andre halvdel av løpet, ble det mindre fokus på omgivelsene og langt mer på å løpe riktig, hva nå enn det var. Oppover gikk greiest, bortover var ok, men nedover ble stadig vondere, spesielt i de mange delene der veien skrår brutalt sidelengs.


Skråløping til besvær! Når jeg ser på bildene av andre løpere forstår jeg godt at min allerede plagede ankel fikk (skakk)kjørt seg.

De humoristiske mile-skiltene ga dobbel glede hver gang. Ennå en mile jeg hadde klart å holde løpingen i gang, men litt etter det 22. skiltet (ca 36 kilometer) var det slutt. Richard hadde akkurat passert meg i godt driv og flirende ropt at han trodde jeg ville komme meg i mål innen makstiden. Jeg lo tilbake. Hadde jeg klart å løpe resten ville jeg sannsynligvis ha kommet i mål på rundt 3:45 eller 3:50, men vi var inne i en tilsynelatende evigvarende nedoverbakke der veibanen skrånet kraftig. Smerten i ankelen, og frykten for å påføre den en skade som ville ta svært lang tid å helbrede, ble for intens, og med en halvhjertet lovnad til meg selv om at jeg kunne løpe igjen så fort det ikke gikk nedover lenger og veien forhåpentligvis flatet ut også sidelengs, begynte jeg å gå. Kraftig haltende.

Det ble gjort flere forsøk på å gjenoppta løpingen, men til slutt var det bare å innse at jeg ikke er særlig god til å takle smerte. Selv om jeg trodde jeg hadde vært forberedt på å gå en langt større del av løpet enn de siste 5-6 kilometerne, kjente jeg en viss irritasjon over å tape så mye tid når jeg tross alt hadde kommet så nær. Det var bare å svelge unna og fokusere på at medaljene uansett ikke var kjempelangt unna. Jeg kom til å klare det!


Hallelujah indeed! 


Det føltes for galt å krysse målstreken gående; bare å bite tennene sammen for noen siste løpesteg!


B2B-medalje nummer to: Vestkysten! Så spesielt. Så vondt. Så verdt det!

Sluttiden var jo uten betydning, men med 4:08 kunne jeg slå fast at oppsamlerbussen aldri kom i nærheten. Og når man nå er litt opptatt av slikt, så kunne jeg ikke annet enn å glede meg over forholdsvis god plassering på tross av all gåingen:
  • Nummer 314 av 2.270 kvinner
  • Nummer 922 av 4.398 deltakere totalt


Medaljer og feiring med pappa og Richard!

Med både B2B-deltakelse og Runner's World VIP-startplass hadde jeg tilgang til to VIP-telt i målområdet, og om det er én gang VIP-opplegg var på sin plass, så var det denne! Først haltet jeg til B2B-teltet for å komplettere medaljesamlingen og plukke opp B2B-jakken. Det var også der jeg hadde avtalt å møte pappa som til min store glede hadde hatt en super opplevelse i sin 11-miler.

Derfra forflyttet vi oss til Runner's World-teltet som var hakket mer "eksklusivt" med bare rundt hundre VIPs mot de 400 B2Berne. Her var det enda mer og bedre mat og drikke, og pappa, Richard og jeg kunne oppdatere oss på våre tre ulike opplevelser. Ankelen fikk jeg lagt is på, og med VIP-hurtigtilgang benyttet jeg meg for første gang av massasje-muligheten. Det var ingen grunn til å haste hjem til hotellet.

Vel, bortsett fra at medalje-nerden i meg gledet seg vilt til å gjenskape bildet som var én av flere faktorer som trigget til deltakelsen i B2B Challenge i utgangspunktet.


Drøm det, gjør det! Medaljepuslespillet komplett!

Det har gått tre uker siden den heftige ferden langs Californias kyst. Det er fremdeles en liten hevelse i ankelen, men den "overdøver" ikke lenger plantar fascitten. Jeg har så vidt gjenopptatt forsiktig løping, men stod over helgens Göteborgsvarv. Nå er det kun å bli bra til sommerens prosjekt, Tvers over Norge, som betyr noe. Jeg misliker usikkerheten, og regelrett hater å ikke vite når jeg er fullt løpbar igjen, men i en tid uten mulighet for oppnåelse av farts-relaterte mål oppleves tilfredsheten over å ha krysset av et heftig punkt på bucket list'en herlig lindrende. Jeg kunne ikke valgt annerledes.

Og verdens vakreste? Ettersom jeg ikke har løpt dem alle kan jeg ikke uttale meg om riktigheten i arrangørens påstand, men Big Sur inntar i alle fall en soleklar førsteplass på min liste og det blir garantert en ny ferd langs 'California State Route 1' en gang i fremtiden. Som Californias tidligere guvernør ville sagt:
– I'll be back!

Men da (sannsynligvis) som standalone-prosjekt, og forhåpentligvis uten skade.

Janicke

lørdag 28. april 2018

Boston Marathon 2018 - Vått, vindfullt og veldisponert!

Hanskene var dyvåte. Selv ved bare lett sammenklemming av hånden kjente jeg hvordan vann strømmet mellom fingrene og ut gjennom stoffet. Skulle jeg kvitte meg med dem? Nei, så lenge jeg ikke frøs fikk det bare være. Våt til skinnet, men med ull innerst, ny løpejakke og Gore-vest – som begge skulle beskytte noe mot både vann og vind – ble såkalt ikke-eksisterende dårlig vær utlignet med ikke-dårlige klær.


Neeeeida, ikke dårlig vær. Ei heller dårlige klær. Vinn, vinn? 

Ut over de tre lagene på overkroppen, bar jeg caps hvis brem beskyttet øynene mot regnet, samt lue utenpå capsen for å unngå at det samme regnet skulle føles kaldt mot hodet. Nedre halvdel av kroppen var beskyttet av lang tights over uvant vinter-løpeboxer. Hendene var altså bløte men holdt i alle fall ok temperatur i hanskene med overtrekk. Det omfattende antrekket ga absolutt ingen assosiasjoner til fart, men jeg var godt fornøyd. At en såpass stor andel hadde kledd seg som for "normale" forhold –  korte shortser og t-skjorte eller singlet – var, vel... sjokkerende!


Boston-oppløpet, med den ikoniske målstreken langt der fremme. Mine to mål for dagen var 1) å komme helt hit, og følge den blå markeringen helt til mål, og 2) for én gangs skyld ikke være komplett utslitt på denne sjarmøretappen, men kunne nyte opplevelsen. 

Været er ALLTID et yndet samtaletema før løp. Det er tross alt en svært viktig faktor som i aller høyeste grad kan påvirke prestasjonen, og også få alvorlige følger, enten det går den ene eller andre veien. I Boston havnet nok 'vær', og det naturlige oppfølgingstemaet 'klær', enda høyere opp på listen over "trending topics" enn før noe annet maraton jeg har løpt. Slik sett er det overraskende at  så mange som 2.785 løpere (!) måtte få medisinsk behandling, hovedsakelig for nedkjøling. Løperne i Boston er jo ikke debutanter heller, ettersom så godt som alle må kvalifisere seg på tid for å komme med. På den annen side er det – heldigvis – ikke så mange som har løpt maraton i nærheten av så ruskete forhold.

Stockholm Marathon i 2012 var frem til Boston min tøffeste maraton-krigshistorie værmessig. Den opplevelsen ga meg to nyttige erfaringer:
  1. Når det er under fem plussgrader, blåser og regner så blir det kaldt selv om du løper! I Boston var jeg tillegg usikker på om jeg kom til å klare å løpe hele veien på grunn av plantar fascitt. Beslutningen var enkel: Kle deg godt!
  2. Dårlig vær behøver ikke å bety dårlig opplevelse! Stockholm 2012 var min fjerde maraton, men det ble – mot alle odds – min første gode maratonopplevelse. New York, Berlin og London hadde alle budt på finfine forhold, men da lå også forventningene til egen prestasjon høyt. For høyt! Det ble et slit og i alle de tre første løpene endte jeg med å gå mye i andre halvdel. I Stockholm føltes det som en prestasjon å stille til start på det som visstnok var den kaldeste junidagen siden 1928. Tid var uvesentlig, her skulle det bare fullføres. Ikke bare fullførte jeg min første maraton helt uten å gå, det ble min aller første negative splitt! (Eufori i Stockholm)

Å holde seg varm underveis i løpet er én ting. Å holde seg varm under ventetiden frem til start er vel så viktig. Intet mindre enn syv lag dro jeg på meg denne morgenen (ulltrøye, løpejakker, vest, ny ulltrøye, ny løpejakke, fleeceponcho fra New York og regnponcho) og jeg var takknemlig for hvert eneste ett!

Været i Boston var meldt enda et hakk bløtere enn i Stockholm, men hvor mye regn er egentlig 25-30 mm i forhold til 7-8 mm? Det var uansett ikke noe å gjøre med, og å ikke starte ble aldri vurdert. Boston var tross alt bare den første brikken i Boston 2 Big Sur Challenge, og dét puslespillet skulle ikke saboteres før det var påbegynt!


Egentlig har man bare lov til å ha med en liten, gjennomsiktig spesialpose med plass til litt mat og annet småtteri til startområdet. Den store spesialposen ment for skiftetøy må leveres inn ved målområdet før man reiser til starten. Dagen før løpet kom det e-post fra arrangøren med informasjon om at det på grunn av værforholdene ville være lov å ha med en ekstra (gjennomsiktig) pose for ekstra sko. Jeg pakket med både sko og sokker. Atter et gyldent valg! Selv om føttene ble pakket i plast i skoene var både sko og sokker gjørmete og gjennombløte da jeg byttet om rett før start. Skoene jeg ofret var utslitte, men de av skoene som var i god stand samlet funksjonærer inn for veldedighetsformål i startlandsbyen. Smart!


Buss til starten - En studie i avlagte klær, varmefolie og regnponchoer...

Starten for Boston Marathon er i den lille byen Hopkinton, ganske nøyaktig en maraton fra målstreken i Boylston Street inne i Boston, og løperne transporteres dit i de klassiske, gule og kasseaktige skolebussene. Her råder lav komfort, høy luftfuktighet, komplett tilduggede vinduer, ingen sikkerhetsseler - og en herlig internasjonal og spent stemning. Reiser man alene skal det mye til å ikke komme i prat med noen.


Nope. Ikke dårlig vær...

Halvannen time før start for wave 2 – min startgruppe – var jeg på plass i den gjørmete og ufyselige start-landsbyen. I et av de enorme teltene, som var fylt til randen med sittende og stående, hutrende mennesker kledd i fleece, plast og folie, stilte jeg meg ved ytterveggen, trakk meg inn i fleece- og regnponchoen som en skilpadde i skallet – og ventet.

Det regnet, sluddet og blåste jevnt, og av og til kom vindkast, som var nær ved å få teltduk-veggen til å dytte meg over ende, og de andre i teltet til å hvine av kulde og fascinasjon mens de klamret seg fast i piskende og blafrende plastponchoer. Jeg er egentlig ingen katastrofe-tenker, men var glad for å stå nær teltåpningen fremfor midt inne i folkemassen...


Privilegert folk i snø, gjørme, heftige vindkast og regn.

Det er rart hvordan tankene surrer når man står slik alene i sin egen lille og selvvalgt isolerte verden blant mange andre; absurd nok ga oppholdet i teltet assosiasjoner til helt andre steder og situasjoner enn en startlandsby for maratonløp. Samtidig var kontrasten til oss ressurssterke mennesker, som var her fullstendig frivillig for en stakket stund, så enorm at jeg midt i alt bare følte meg ufattelig privilegert. Tenk at jeg skulle løpe Boston Marathon igjen!

I tiden frem til speakeren annonserte at gruppe to skulle trekke mot starten tygde jeg i meg min medbrakte niste, en dobbeltdekker-skive med peanøttsmør og syltetøy, og grunnet over dagens slagplan. Plantar fascitt-skaden var allerede mer irritert enn den hadde vært de foregående par ukene. Det hadde blitt mye gåing i forbindelse med rollen som reiseleder, og jeg hadde også ledet et par morgenjoggeturer - men det behøvde ikke å bety noe. Målet var uansett bare å fullføre, og under dagens forhold var det enda lettere å ofre alle tanker om tid. Samtidig hadde jeg tro på at det, med et fornuftig opplegg og om skaden ikke ble for plagsom, ville være mulig å komme i mål på under 3:45.


Veldig godt med skoskift før start!

Optimistisk bestemte jeg meg for å løpe utelukkende på puls og følelse. Om jeg holdt pulsen nede på maks 140 slag i minuttet, som for meg er akkurat overgangen mellom sone to og tre, ble det jo faktisk som en litt lang langtur. I bakkene skulle jeg tillate meg å gå opp ytterligere ti slag, men ikke mer. Dersom det var krefter igjen, og foten ikke hadde...vel... satt ned foten (hehe), før den tid, så kunne jeg dra på etter Newton Hills, de fire fryktede bakkene mellom 26 og 34 kilometer. Hvilken ironi det ville være om jeg på denne rufsete dagen, mitt fjerde Boston-forsøk, mot alle odds kunne triumfere ved å forsere alle bakkene uten å ende opp utslitt og slukøret kanossagang-tuslende på den andre siden av Heartbreak Hill. Kanskje kunne til og med den svake Boston-persen på 3:38:14 (over 20 minutter etter gjeldende maraton-pers) stå for fall...

Når man først har begynt å glede seg over å endre på ting, er det lett å dra på med flere justeringer. Ved passering ti kilometer var jeg fremdeles mett etter dobbeltdekkeren før start, og bestemte meg for å vente litt med iverksetting av energiinntaks-planen jeg vanligvis følger:
  • Inntak første gang ved 10 kilometer
  • Deretter hver 5. kilometer
  • Et par slurker vann ved første drikkestasjon etter energiinntak

Opplegget har blitt en autopilot-greie, men hvorfor ikke prøve noe annet denne annerledesdagen? Om jeg holdt pulsen bare rett over sone to ville dette maratonløpet i praksis bli som en lang langtur. Langturer løper jeg ofte før frokost og uten vann og drikke underveis. Nå hadde jeg spist både grytidlig frokost pluss lunsj; trengte jeg egentlig påfyll av noe som helst? Lommene bugnet av Bounty-lignende mini-sjokolader og energi-chews, så om jeg skulle begynne å føle meg tom var det bare å revurdere. Og vann... Å bli dehydrert på en dag som denne måtte nesten anses som en prestasjon!

Vel, som tenkt, så gjort; 10, 15, 20, 25. Kilometerne tikket unna, og det bar fra by til by - Ashland, Framingham, Natick, Wellesley - i silregnet. Tidvis løp jeg langs kanten for å gi noen high fives og la meg motivere av tilskuerne, men ved hver drikkestasjon trakk jeg vekk fra bordene og cruiset rett forbi både dem og mine tørstere medløpere.

Cruise forbi andre løpere var ellers noe jeg gjorde lite av. Med start i wave to basert på 3:17-PB'en fra Berlin i høst, og mål om fullføring i Boston på 3:45, må man tåle å se en jevn strøm av løpere flyte forbi. Trøsten var at dersom opplegget mitt fungerte, så ville det jevne seg ut fra 25-30 kilometer, når de aller fleste begynner å "få det". I min optimistiske tilstand så jeg ikke bort fra at strømmen til og med kunne "snu".


Terapihunden Spencer var på plass og heiet. Bilde hentet fra en liten filmsnutt på @thehentrystudio - Instagram.

Å løpe i kaldt regn og vind er én ting. Å heie på folk som løper i slikt vær er vel så tøft. Jeg så det som naturlig at det normalt så omfattende og ivrige Boston-publikummet denne gangen hadde meldt pass. Det hadde mange av dem også gjort, men lydmessig fylte de som var på plass opp for langt flere enn den imponerende værharde kjerne faktisk utgjorde. Selv scream tunnel'en ved jente-colleget Wellesley var intakt. Imponerende! For meg som har løpt Boston tre ganger før, alle ganger under publikumsvennlige forhold, var kontrasten allikevel enorm, men i etterkant av løpet var nettopp tilskuerne noe som førtstegangs-Bostonløperne trakk frem som heftig og imponerende. Ja, vi har virkelig MYE å lære her hjemme.

Frem mot Newton og byens – og Boston Marathons – sagnomsuste bakker observerte jeg klissbløte kvinner og menn i alt fra vinteraktig bekledning med luer og regnponchoer til minimalistiske race outfits. Det hendte jeg lurte på om jeg hadde valgt feil alternativ, men synet av gåsehuddekkede bare skuldre og armer på lettkledte løpere fikk meg til å senke mine egne, langt varmere skuldre – også på det området. Og med mine varme, supersenkede skuldre tok jeg, med hyppige kontroller av pulsangivelsen på klokken, trippende og selvsikkert fatt på den første bakken.

Det ble som håpet: strømmen snudde! Når jeg nå passerte den ene etter den andre løperen som fikk sine tøffe møter med the Newton Hills klarte jeg ikke å unngå å leke med kalkuleringen av mulighet for Boston-pers. Jeg var absolutt ikke sliten, usikkerhetsmomentet bestod i skaden. Den hadde ikke vært plagsom i seg selv, men etter to mil hadde det begynt å verke i både skinke, hamstring, ytterside av leggen, og aller mest ankel. Antakelig følgefeil som skyldtes omlegging av løpesteget på grunn av plantar fascitten. Det tiltok etter hvert som kilometerne tikket unna, men med bare en mil igjen regnet jeg med å få med beinet hele veien til mål, og med en ørliten tempoøkning etter bakkene kunne dette bli et resultat over all forventning!

På toppen av den tredje bakkene, ved ca 33 kilometer og med bare Heartbreak Hill igjen, la jeg merke til en løper som virket ustø. Bevegelsene minnet mer om å trå vann. For så vidt passende på en dag som denne, men ganske så foruroligende. Etter å ha fulgt med på ham under passeringen løp jeg opp på siden av ham:
– Are you okay?
Han så på meg med et forvirret blikk, men bekreftet relativt kjapt og klart, samtidig som det så ut til at han løp normalt igjen. Jeg kikket meg litt rundt, vurderte om jeg skulle løpe videre, men holdt meg ved hans side litt til. Snart var løpsbevegelsene hans like merkelig overdrevet og nærmest uten fremdrift igjen. Da han så ut til å skulle miste balansen og få overvekt bakover tok jeg tak i armen hans og konstaterte, like mye for meg selv som for ham:
– You are not okay!

Ustøtt gående, med armen hans over skuldrene mine, mens han utførte sine luft-løpesteg og stønnet både "thank you" og "I'm fine" og lidende "oooh" om hverandre, var det nå veldig tydelig at han var alt annet enn "fine", og flere kom til. Snart var vi to til å hjelpe den utmattede og sannsynligvis nedkjølte mannen i sin lette "racing outfit", flere publikummere pekte fremover og ropte til oss at det var et "medics tent" litt lenger frem, en annen løper tok ansvar for å løpe dit og gi beskjed, og andre publikummere tilbød vannflasker. Da jeg, lett hektisk over hele situasjonen, forsøkte å berolige den stakkars, sjanglende og stønnene løperen med at han snart ville få hjelp og påfyll av energi slik at han kunne fullføre løpet, kom jeg på at mine egne energi-lagre var intakte. Jeg gravde ut en Bounty-aktig minisjokolade fra lommen, rev av papiret med tennene og stappet den inn i munnen hans. I det samme jeg så sjokoladen forsvinne, kom jeg på at det var en mandel i denne varianten. Den andre hjelperen kunne ikke annet enn å flire av det skrekkslagne utbruddet mitt:
– Oh, there's a nut in there. You don't have nut allergy, do you?
Jeg fikk ikke svar, men det var lite annet å gjøre enn å fortsette ferden mot medics-teltet. Det kunne da ikke være langt igjen nå!?

Endelig kom en medics-representant syklende mot oss, tok min plass under løperens venstre arm mens han informerte om løperens startnummer i walkie talkie. Jeg tilbød meg løpe tilbake for å plukke opp sykkelen hans og ta med den, men skjønte på det snodige blikket at det ikke var forventet av en løpsdeltaker. Det var ikke mer for meg å gjøre, så etter å ha sett den utslitte løperen i øynene og, om enn tvilende, forsøkt å trøste ham med at han bare måtte hvile litt, så kunne han fortsette mot mål, gjenopptok jeg  løpingen - og beseiret Heartbreak Hill!

For mens Raphael fra California dessverre ikke fikk sin Boston-målgang (jeg måtte jo sjekke) kunne jeg for første gang nyte den siste etappen av Boston Marathon.


Det store Citgo-skiltet varsler Bostons løpere om at målgang nærmer seg. Årets utgave er det første løp av noe slag jeg har opplevd at folk – og ganske mange av dem – har beholdt regnponcho og lignende på helt frem til mål. 

Selv om det nå skulle mye til å nå Boston-pers ble tempoet forsøkt økt. Forsiktig, ettersom det kjentes ut som om noe kunne komme til å smelle til skikkelig i enten ankel eller hamstring. Krefter hadde jeg nok av, men  jeg tok ikke sjansen på å pushe skaden(e) mer enn nødvendig.
– Drit i tiden, bare NYT dette nå, instruerte jeg meg selv, og gjorde nettopp det!


Endelig et strøkent løpsopplegg i Boston! Jevn fart, jevn puls (bortsett fra det klassiske feil-hoppet i starten) og jevn kadens, kun brutt noen få minutter ved 33 km på grunn av en med-løper i nød.

Det ble ingen Boston-pers, men 3:41:56 var absolutt godkjent. Usigelig lettet, med den første av de tre Boston 2 Big Sur-medaljene rundt halsen, haltet jeg tilbake til hotellet og mottok gledesstrålende de hyppige gratulasjonene som vanker på alle poncho-innpakkede og medalje-bærende i denne herlige maratonbyen. Akkurat da valgte jeg å ikke bekymre meg om hvorvidt skaden vil forhindre høstingen av de to andre.


Én av tre hentet hjem... Håper, håper, håper Boston-medaljen kan forenes med de to andre på søndag. 

Ærlig talt er jeg ikke blant de som mener at det "bare finnes dårlige klær", men vær er muligens et mindre problem enn innstillingen man inntar som følge av det. Det ble i alle fall mange overraskelser på topplistene i Boston:
  • Des Linden ble den første amerikanske vinner på kvinnesiden på over tretti år.
  • På herresiden var det den heltidsarbeidene japaneren Yuki Kawauchi - som løper uvanlig mange maraton hvert år, og forøvrig også vant Oslo maraton i fjor - som med en knallavslutning parkerte Kenyas Geoffrey Kirui og krysset målstreken først. 
  • Kvinne nummer to ble en heltidsarbeidende sykepleier som løp sin første maraton i september i fjor. 


Full pott! Både målgang OG godt med overskudd til å nyte den. 

Jeg haltet et par dager etter Boston. Plantar fascitt-vondten druknet i vondtene fra en helt klart feilbelastet ankel som var nokså hoven flere dager etter løpet. Med et par behandlinger, teiping og ingen løping siden triumfferden i Boston håper jeg at det skal være mulig å fullføre Big Sur International Marathon disse korte 13 dagene senere. I morgen får jeg fasiten, men to ting kan slås fast allerede nå:
  1. Boston 2 Big Sur Challenge har blitt en helt annen "challenge" enn forventet.
  2. Blir det målgang i morgen, så kommer euforien til å bli enda mer intens - og sitte i mye lenger - enn den ellers hadde gjort!!
Jeg VIL ha den euforien (og de medaljene) så: Here goes! 😃


Janicke

mandag 16. april 2018

Kampen om Boston: Går for gull!

Hvordan forbereder man seg til maraton når man ikke kan løpe? Hvordan bli klar for 42,2 kilometer når du ikke bør øve på nettopp den aktiviteten som må utøves for å forsere distansen? I bokhyllen har jeg et raust antall bøker fylt med ulike treningsprogrammer som – naturlig nok – dreier seg om forberedelser til løp ved hjelp av løping. Ikke en eneste av dem beskriver hvordan man best forbereder seg dersom man ikke kan løpe, for eksempel på grunn av plantar fascitt.

Vel, man har vel i grunn to valg:
  1. Å stå over det planlagte løpet (muligens det smarteste)
  2. Å forsøke å finne en alternativ løsning (helt klart den eneste aktuelle)

Still dreaming! Fikk kjenne på Big Sur og B2B-medaljene (riktignok for 2017) på messen i Boston.

Å gi opp uten å gjøre et reellt forsøk er skrekkelig lite tilfredsstillende. B2B har stått på ønskelisten flere år, og når den nå er innen rekkevidde måtte det i det minste gjøres et forsøk. Håpet var at de følgende løpefrie stegene ville lede til en form for suksess, først i Boston i dag, deretter i Big Sur Marathon om knappe to uker:

1. Revidering av mål. Ingen trening, ingen pers. Den opprinnelige, nokså urealistiske, drømmen var å klinke til med et 3:15-stormløp i Boston. Vel, det kommer antakelig til å oppleves som et stormløp, selv om den meldte motvinden på 12 sekundmeter i realiteten bare kategoriseres som "liten kuling". Ekstremvær eller ei; i dag er målet bare å komme i mål.


Når man ikke trodde det kunne bli verre: "...and we might also get some thunder and lightning."

2. Alternativ trening. Jeg har alltid vært en ihuga motstander av alternativ trening. Hvorfor erstatte det man elsker å gjøre med treningsformer som gir tilnærmet null glede? Nøden lærer imidlertid naken kvinne å spinne. Bokstavelig talt! Bortsett fra det med bekledningen da. Det har blitt spunnet mye på treningssentersykkelen, og også trampet løs på ellipsemaskin og gått et raust antall kilometer gatelangs de siste par månedene. Forhåpentligvis har den robotaktige innsatsen, med blikket stivt rettet mot Boston, forhindret at alt av kondisjon har gått tapt.


Ledelse av Springtimes morgenjogg i Boston – endelig litt ("pålagt") løping!

3. Vekt. At vekt og prestasjon i langdistanseløping henger tett sammen er udiskutabelt. Til et visst punkt er lavere vekt til og med viktigere enn kondisjon. Tre til fem kilo færre på kroppen kan utgjøre mange minutter færre på klokka i maraton. Vektreduksjon var dermed et opplagt tiltak, som jeg i tillegg antar er positivt for skaden. Så enkelt, men av erfaring også ganske så vanskelig. Heldigvis var drømmen om B2B sterk, og jeg stiller på startstreken i Boston i alle fall noen få kilo lettere i dag.



Boston, Massachusetts, United States of America.

4. Mental forberedelse. Det er en skuffelse når drømmer må skrotes, men det er ikke verdens undergang. Jeg er godt mørnet mentalt; det er slitsomt og motivasjonsdrepende å alltid frykte vondt når man legger ut på løpetur, og det er frustrerende å ikke vite hvor mange uker eller måneder (år?) det vil være slik. Jeg må bra og helt løpbar igjen, og dersom det innebærer at jeg må bryte i dag, så får det så være. Jeg KAN jo faktisk forsøke meg på B2B Challenge et annet år. Joda, både surt og dyrt, men fullt mulig.

Opprinnelig var ytterligere to tiltak med på listen, men de er ikke fulgt opp:

5. Fysioterapeut og trykkbølgebehandling – rakk ikke. De to ukene etter påske ble langt travlere enn tenkt. Å stikke fra en ny jobb for å behandling hos fysioterapeut når man den første måneden skal være borte to uker på grunn av løping var bare ikke aktuelt, og av ulike årsaker var det ingen muligheter utenom arbeidstid heller. Innkjøpet av plantar fascitt-sokker på messen i Boston veier neppe opp for den manglende spesialist-behandlingen, men med litt flaks kan tro – eller i alle fall et veldig sterkt ønske – kanskje flytte "fjell" 42.195 meter.



Det er en god dose desperasjon og veldig mye håp med i bildet når man glatt betaler drøye 250 kroner for et par sokker. 

6. Skovalg – for flaut. I mars kjøpte jeg Nike Vaporfly 4 % for bruk i Boston, gitt at plantar fascitt-skaden slapp taket relativt kjapt. Så lenge det bare var snakk om redusert form og ikke aktiv skade, så ville 4 % kunne bidra godt på sluttiden. Skaden sitter dessverre fremdeles i, så Vaporfly'ene' står igjen hjemme. Kall meg forfengelig, men å bli sett gående med disse superraske og svært så flashy oransje babyene på føttene... Nei, det er nok Kanossa over den typen gange fra før.


Jeg er greit fornøyd med den forberedende innsatsen, og nå nå ser det uansett ut til at skaden antakelig ikke blir dagens tøffeste utfordring. Aldri før har jeg løpt maraton - eller andre løp - under tilsvarende forhold som vi får i dag.


Kaldt, vått og motvind i form av liten kuling. Det ser ut som om vind-pilen er siktet rett mot maraton-retningen. Kan vi gå for 'Marathon Tuesday' i stedet for 'Marathon Monday' i år?



Mistenker at løpsantrekk har vært "trending topic" i Boston de siste par dagene. Mitt ser slik ut...


...men for å forsøke å takle været skal alt dette enten være på eller med.  

Aldri så galt: Uten tidsmål, og med de ekstreme vær-forholdene, er jeg i alle fall ikke det minste nervøs. Jeg bare gruer meg til å fryse, frykter hvor ille 12-13 sekundmeter midt i mot oppleves, og er nysgjerrig på hvor vått 40 millimeter regn egentlig er. En ting er sikkert: Boston Marathon 2018 blir ikke et løp, det blir en kamp!


Good luck Boston Marathoners! #BostonStrong

Den kampen skal vinnes, for om jeg kommer helskinnet (om enn gjennombløt og nedkjølt) i mål i dag, så er det som antas å være den desidert tøffeste delen av veien mot B2B Finisher-tittel, og det nydelige knippet medaljer, tilbakelagt!

Good luck today Boston Marathon Runners! You've got this!

Janicke

lørdag 31. mars 2018

Hvordan bli kvitt plantar fascitt?

Plantar fascitt, eller "plantar fascist" som enkelte kaller det, har tronet høyt oppe på listen over fryktede skader helt siden løpingen tok meg. Hvorvidt "PF" egentlig er verre enn andre belastningsskader kan sikkert diskuteres, men utbredelse og varighet bidrar til at plasseringen helt i toppsjiktet er fortjent.

Syv år tok det, før det ble min tur. Som de øvrige gangene skade har satt stopper for løpingen, har jeg vært innom alle stadiene: fornektelse, sinne, forhandling og depresjon, før det ikke var annet å gjøre enn å akseptere faktum: det går ikke å løpe seg gjennom dette!


Skyggen av en løper. Hadde i grunn sett for meg å løpe en god del mer enn skarve 15-20 kilometer under årets Kondis Løpeuke i Portugal...

Plantar fascitt oppstår vanligvis som følge av overbelastning over tid (mer informasjon på NHIs nettsider). I ettertid er det latterlig lett å se hvor jeg bokstavelig talt trådte feil:
  1. Løp tre mil på det harde Bislett-dekket, selv om jeg kjente ubehag både dagen før og under Bislett 50K Indoor Challenge.
  2. Trodde idiotisk nok at jeg, ved å bryte Bislett 50, skulle belønnes med å slippe skade.
  3. Forsøkte å løpe gjennom skaden uken etter Bislett, fordi jeg hadde tunnelsyn mot Boston Marathon og i tillegg planla å være i knallform til Big Sur Marathon.
Med disse tre feilgrepene ble ikke bare Boston-tidsmålet fullstendig torpedert; det kan i tillegg ha sabotert helt og holdent for deltakelsen i Boston 2 Big Sur Challenge.

At plantar fascitt er en vanlig skade blant løpere visste jeg, men fullt hvor mange som har slitt  – og sliter – med denne seiglivede skaden har vært en stor overraskelse. Rent egoistisk har den omfattende utbredelsen sine fordeler; det har strømmet på med historier, advarsler og råd, og det finnes enorme mengder informasjon tilgjengelig på nett. Desperat har jeg sugd til meg alt, vurdert og prosessert, og iverksatt det som har vært mulig å få til. Så langt har jeg plukket opp følgende tiltak (i tilfeldig rekkefølge):

Rulling på ball (testet)
Å rulle en hard, liten ball, f.eks. golfball, under foten. Dette fungerer kanskje bedre som forebyggende tiltak enn behandling når skaden først er skjedd, men så langt jeg har forstått gjør det ingen (ytterligere) skade, så hvorfor ikke prøve...?

Rulling på rundstokk (ikke testet)
Dette blir vel mye av det samme som å rulle på ball, men kanskje litt lettere - og vondere? Rundstokken skal ha diameter som er ca det dobbelte av et kosteskaft, og fås kjøpt på byggevare. Ergo en billig løsning. Man skal da stå og rulle oppå rundstokken. I følge rundstokk-anbefaleren er smerten til å spy av, men vil hjelpe. Dette skal dessuten hjelpe både forebyggende og akutt. Får ta en tur på Ski Bygg når påsken er omme...

Innen temaet rulling har jeg også fått tips om Zen Roller. Dyr å kjøpe, men om man kjenner noen skadefrie som har en, kan man kanskje få låne den en periode...

Ising (testet)
Hvorvidt det å ise foten faktisk har noe effekt har jeg ikke funnet entydig informasjon om, men så lenge det ikke gjør vondt verre så er også dette et veldig enkelt tiltak.


Kortisontabletter (ikke testet)
Kortison-kur skal visstnok startes umiddelbart når skaden oppstår for å ha effekt. Har betennelsen/skaden først satt seg, er det egentlig for sent. Jeg er generelt veldig skeptisk til medikamenter dersom de ikke er absolutt nødvendige, så når det nå gikk et par uker før jeg innså (aksepterte) at det var snakk om PF, anså jeg at det var for sent. Når det er sagt, så har jeg fått åtte kortisontabletter som jeg kommer til å ta én av dagen før hvert av de to maraton-løpene, og to-tre av på selve løpsdagene dersom jeg ser at det blir nødvendig for å dempe smerte. Plagsom plantar fascitt eller ei; Jeg skal fullføre Boston og Big Sur!
(Kommentar: Har senere blitt gjort oppmerksom på at Prednisolon er på listen over forbudte preparater, og selv om min prestasjon neppe blir stort å juble over i Boston og Big Sur skal jeg definitivt ikke gjøre meg skyldig i doping!)

Krølle håndkle med tærne (testes)
For å tøye og trene senen under foten kan man rulle eller krølle et imaginært håndkle inn under tærne. Vanskelig å si om det har effekt, men igjen: det koster ingenting å gjøre det...

Voltarensalve (testet)
Å smøre inn hælen med voltarensalve gjør man primært for smertedemping. For meg har ikke dette hatt merkbar effekt, selv om jeg testet med ekstra sterkt type voltarensalve.

Behandling hos fysioterapeut/naprapat/behandler (testes)
Mistenker du PF er det i grunn bare å bestille time hos fysioterapeut eller lignende så fort som mulig. Å komme igang med rett håndtering og behandling av skaden så fort som mulig kan være avgjørende. Behandleren bør også forsøke å finne årsaken til at du fikk skaden i utgangspunktet. For meg virker det som om PF er en "følgefeil" av at jeg har slitt med den ene skinka i lange tider, og at svekkelsen der har medført en liten og ganske umerkelig feilbelastning. Da var det ikke stort som skulle til – for eksempel et "glipptak" på glatt føre – for å overbelaste såpass att PF var et faktum.

Akupunktur (testet)
Nåler... Jeg er over middels skeptisk til alternative behandlingsformer, men akupunktur i behandling av løpeskader har jeg god erfaring med. Ikke som mirakelkur, men som noe som kan få fart på helbredelsesprosessen. I forrige uke fikk jeg behandling med nåler to ganger av fysioterapeuten som til alt hell var på plass under Training Camp-uken i Portugal. Fra å tenke at B2B var kjørt før behandlingen, var optimismen tilbake for fullt bare to dager etter å ha agert menneskelig nålepute fra rygg til hæl.

Hvile og alternativ trening (testes)
Å fortsette og løpe som før, haltende og lidende, er absolutt ikke anbefalt. På en smerteskala fra 0 til 10, der 0 er ingen smerte og 10 er type fødsel/"jeg dør", fikk jeg beskjed om at så lenge aktiviteten ikke medfører plager over nivå 3 så er det ok. Nå synes jeg det er ganske vanskelig å gradere smerte ut over litt vondt, ganske vondt og dødsvondt, og det hjelper nok ikke at man så gjerne vil løpe og dermed graderer ned litt, men i praksis kan det vel bare sies at man kan "kjenne" skaden, men at den ikke skal gjøre vondt. Begynner du å justere steget for å unngå ubehaget, så pusher du det for langt. Det er min tolkning. Så kan det nok være at jeg ser litt gjennom fingrene på den tolkningen av og til...


Alternativ trening - En del mener at løping er kjedelig. Prøv ellipse-tråkking i nesten to timer... 

Kortisonsprøyte (ikke testet)
For meg er dette absolutt siste utvei. Jeg har hørt en historie der dette var løsningen, men jeg har også fått advarsler om at det kan gjøre vondt verre – kronisk – dersom man treffer feil. Risikoen blir for høy etter min mening. I alle fall inntil alt annet er testet.

Strassbourgsokk (ikke testet)
En spesialsokk – tvangstrøye-style – som benyttes om natten. Tådelen av sokken har en stropp som trekker den mot fremsiden av leggen, slik at senen i fotbuen tøyes. Forhandleren av sokken påstår at man ved hjelp av denne "helbreder PF mens man sover" (https://thesock.com). Det låter jo forlokkende, men jeg er i veldig i tvil om jeg ville fått sove i det hele tatt med denne sokken på...

Spesialsåle (ikke testet/skal muligens testes)
Flere har anbefalt å få laget spesialsåle som støtter opp foten slik at plantarfascien ikke blir så utsatt under løping. Ved neste besøk hos fysioterapeut skal jeg be om råd vedrørende en slik såle.

Trykkbølgebehandling (skal testes)
Atter en behandlingsform jeg i utgangspunktet er litt tvilende til, men ettersom flere eks-PF'ere bedyrer at det var nettopp dette som fikset problemet for dem, kommer jeg til å be fysioterapeuten om å bombardere foten min med trykkbølger. Mer om trykkbølgebehandling: Klinikk for alle - Trykkbølgebehandling.


Teiping (testes)
Jeg antar at teiping av foten har mye av den samme effekten som spesialsåler. Ved hjelp av sportsteip strammes senen under fotbuen opp, slik at den ikke blir utsatt for mye bevegelse under løping. Så langt jeg har erfart har dette svært god effekt for å begrense smerte, og således utvide mulighetene for aktivitet og løping. Gull verd for mental håndtering av skaden! Her er et eksempel på hvordan man kan teipe: YouTube - Plantar Fascitis Taping.

Skråbrett (testes)
Dette fikk jeg tips om fra en fysioterapeut fra BestHelse på Nordstrand, som også sitter i Löplabbets løpesko-testteam. I praksis handler det om å stå på en skrå flate – et skråbrett – med hælen på det laveste punktet slik at man får tøyd senen under foten skikkelig. Det er et program som går over åtte dager der varighet på "ståingen", i kombinasjon med tåhev, varierer. Jeg kom godt i gang før avreisen til Portugal, men fant ikke egnet skrå flate der nede. Tar opp igjen dette nå.

Tåhev (testes)
Da skaden var et faktum begynte jeg umiddelbart med tåhev, men jeg var litt usikker på om det var bra eller potensielt kunne irritere skaden videre. Fysioterapeuten jeg var hos anbefalte å ta tåhev, men først og fremst sittende med noe tungt over knærne. Så langt har jeg bare tatt ordinære tåhev nå og da etter innfallsmetoden, men neste gang jeg er på treningssenteret skal jeg forsøke meg på denne varianten: YouTube - Sittende Tåhev.

Skoene på inne
Enkelte mener at det er lurt å beholde skoene på også innendørs, for å avlaste skaden. Jeg kan forestille meg at det blir ekstra hjelp om man i tillegg har spesialsåle i skoen. Bortsett fra spesialsålen er dette et gratis tiltak som er lett å gjøre. Anbefaler dog at man veksler mellom "utesko" og "innesko" for å slippe masse ekstra rengjøring. 


Nedtellingen mot Boston går sin gang. 16 dager igjen... 😳

Amputasjon har også vært foreslått, men jeg rangerer den etter kortisonsprøyte ettersom det etter hva jeg kan forstå medfører visse andre utfordringer... Det finnes sikkert en rekke andre ting man kan gjøre (kom gjerne med dem), men det er nok bare å innse den brutale sannhet: det ikke finnes noen hurtigvirkende mirakelkur.

Det aller verste med skader er uvissheten. Å ikke vite hvor lang tid det vil ta før man igjen kan løpe fritt. Tanken på å ikke være løpbar gjennom våren – og eventuelt sommeren – er på grensen til uutholdelig, men sutring har aldri hjulpet noen noensteds. I stedet må frykten benyttes som brensel for viljen til å utstå kjedelige, ubehagelige og direkte vonde tiltak. En ting er sikkert: This too shall pass!

Janicke

mandag 19. mars 2018

Om å ta løp på (den vonde) hælen


"Mektig mørnet av de kuperte kilometerne runder jeg det beryktede Hurricane Point. Akkurat som forventet slår vinden tungt imot samtidig som en ny del av det vakre Californiske kystlandskapet kommer til syne på den andre siden. Det betyr ingenting at tempoet tvinges ytterligere ned, for der ser jeg den endelig: Broen! Den luftige og herlig spektakulære Bixby Bridge! Glede – enorm lettelse – overvelder meg og gjør øynene blanke bak solbrillene. Jeg kan ikke annet enn å brette ut mitt bredeste smil. Akkurat her, halvveis i løpet, våger jeg endelig å begynne å tenke at dette skal gå. Beruset av omgivelsene og optimismen bæres jeg frem, og ved enden av broen, gir jeg en selvsikker tommel opp til mannen bak flygelet. Ikke bare kan jeg snart se meg selv som det arrangøren omtaler som "Big Sur Finisher og Hurricane Point Survivor", den gjeve B2B finisher-tittelen følger også med.  Det så skikkelig mørkt ut en stund, men om det så må krabbes de siste kilometerne, så blir det målgang, og ikke bare én, men TO lekre, nye medaljer til samlingen."

Min deltakelse i Big Sur Marathon er seks uker frem i tid. Men bare om hælen min vil.



Mental og medisinsk lindring, innkjøp av nye sko – og Voltaren.

Passeringen av Hurricane Point, Bixby Bridge og Big Sur-målgang er det mentale, glansede bildet – eventuelt fånyttes fantasien – som får meg til å "bare gjøre det": Tilbringe halvannen time trampende på den gørrkjedelige ellipsemaskinen, investere i korte og lange "turer" på sykkelsetet mellom treningssenterets grå vegger, uten å mukke bruke tid på å tøye, rulle, ise, stå på skråbrett og ta runder med tåhevinger stort sett hver dag, smøre inn med Voltaren gel type extra strong, tape opp fotbuen etter beskrivelser og bilder på nett – og forsøke å holde motet oppe.


Ising og rulling om hverandre.

Tidligere skader som helt og holdent har forhindret løping har sendt meg kjepprett ned i en av de mørkere avkrokene av kjelleren. Denne gangen har jeg spent imot, klamret meg til optimismen og fokusert på at:
  1. Det kan være nok tid å få orden på dette før første del av B2B Challenge, Boston Marathon om fire uker. 
  2. Jeg har sett på andres håndtering av skadeperioder at det ER mulig å ikke miste all form dersom man trener alternativt.
  3. Hva klokken ender på i løpene blir nå helt sideordnet. Skaden setter meg dermed i stand til å senke skuldrene med tanke på oppnåelse av tidsmål. 
  4. Når det nå skulle bli så ille, så er det antakelig den beste tiden for det. Den kalde, glatte vinteren har bidratt til at savnet etter å løpe ikke har vært på langt nær så intenst som det ellers ville vært. Årstiden var uansett nær ved å ta knock out på løpsmotivasjonen. Kanskje er en real pause nå akkurat det som trengs for å finne igjen løpegleden. 
Alternativ trening har aldri vært min "greie", men for Boston 2 Big Sur Challenge og sommerens Tvers over Norge-prosjekt gjør jeg det som må til. Tanken er at jeg antakelig kan fullføre en maraton selv uten voldsomt mye løpetrening før Boston, så lenge jeg jobber for å vedlikeholde mest mulig av formen på andre måter. Jeg kan miste noe kondisjon og allikevel komme meg i mål på ok vis. Oppnåelse av tidsmål er ikke et tema, dette handler nå kun om fullføring. Ettersom jeg er kvalifisert til tidlig startgruppe i Boston har jeg rundt syv timer på å komme meg til mål. I Big Sur er makstiden seks timer. Jeg må for enhver pris unngå å bli plukket opp av oppsamlerbussen langs Higway One i California!


Maratontrening. Skadehumor-style.

For meg hjelper det å legge litt ekstra sport i trening som egentlig oppleves som ulidelig kjedelig, så jeg lure-motiverer meg selv med spesialutfordringer:
  • Trampe på ellipsemaskinen lenger enn jeg noen gang har gjort før
  • Maratondistanse på sykkelsetet (viktig med en dose galgenhumor)
  • Skvise inn en time alternativ trening før ungene skal vekkes, for å føle seg hakket råere enn det ellipsemaskinen bidrar til.
I tillegg bruker jeg de gamle maratontrøyene som aldri før, både for å bidra til ekstra driv og fokus, og til å minne meg på at jeg KAN dette.


Gulrot! De raske, oransje Nike Zoom Fly 4 % står klare. Så gjenstår det bare å se når løperen er det.

Og selv om det kun gir kortvarig effekt, og svir litt økonomisk, er det en godt oppløftende trøst i å kjøpe raske sko. En dag skal jeg løpe uten vondt igjen. Da skal de nye New Balance 1500 (v4) bidra til å finne igjen dampen, og deretter skal de oransje doningene på toppen av trappen føre meg til ny maraton-PB. Det blir ikke denne våren, men kanskje i Berlin til høsten.

Alternativ trening, kjip behandling og alt som må til... Just the f%#k do it, liksom. Forhåpentligvis er det nok til at løpsrapporten fra USAs kan rundes av på lykkelig vis.

"Alle de innbitte timene med alternativ trening, ising, rulling, tøying og styrkeøvelser hadde noe for seg. Belønningen for utholdenheten – staheten – er bare en halv maraton unna! Tallene på klokka kan vise hva de vil. Dette handler utelukkende om opplevelse og løpeglede i sin pureste form, slik en løper bare kan oppleve etter å ha vært frarøvet muligheten til å løpe. Alltid nydelig, men aldri før har fullføring av distansen smakt fullt så søtt som denne gang."

To be continued...

Janicke