lørdag 23. september 2017

Oslo Maraton 2017 - Hurra, flagg og ballonger!

Bortsett fra akkurat den fokuserte stunden man innbitt knoter med å feste nummerlappen noenlunde i vater på trøya – det skal liksom bli skjevt noen ganger før sikkerhetsnålene er plassert rett – er det å ta på startnummer forbundet med en god porsjon nerver. I Oslo Halvmaraton var målet å løpe på 1:50, en tid jeg gjør på distansen på ordinære treningsøkter. Dermed var det for uvanlighetens skyld ikke tidskravet som gjorde kropp og hode urolig. 

Nervøst men veldig gøy med ballong! Foto: Nina Bellesen

For tredje gang skulle det løpes en runde med flagg og ballong for å forsøke å hjelpe andre løpere – folk som drømmer om å løpe halvmaraton på 1:50 – på sin ferd gjennom Oslo Maratons nye og omdiskuterte løype. Å ha ansvar for seg selv og sitt eget løp er én ting. Det er noe ganske annet å kjenne på ansvar for andre løperes gjennomføring.

De to foregående årene har jeg hatt 1:55-flagget. I år ble jeg egentlig tildelt 1:45, men da muligheten for å endre til 1:50 meldte seg, grep jeg ballongen med begge hender. Det føles tryggest å ha ordentlig god klaring til ens egen bestetid når man tar på seg ansvar for andres løpelykke.


Flere av Oslo Maratons faste ballongglade løpere. Runner's World-spaltist og forfatter Andreas Hompland med 1:45-ballongen og SkiLøperne-kollega/løpebuddy Stig med 2:00-ballong. Riktig så god stemning før start.

Selve løpingen skremmer derfor ikke i Oslo Maraton. Ansvaret for å løpe jevnt, og verken for fort eller for sakte fra start, tærer dog litt på lett-frynsede nerver. Når det i år også var en ny løype, som mange på forhånd hisset seg opp over blant annet på grunn av flere høydemeter, knøt ansvars-nervene seg litt strammere enn normalt. Fartsholdere bør liksom ikke komme alene til mål, og da er løpsopplegget av stor betydning.

Ny løype! Den komprimerte løypeprofilen (nede i venstre hjørne) får stigningene i Oslo Maraton-løypa til å fremstå som fjell. I virkeligheten er bestigningen av disse høydemeterne ikke så ille. Tungt kan det være naturligvis, men absolutt overkommelig. 

Heldigvis hjelper det å forberede seg. Løypekart og løypeprofil ble nøye studert, og strategier ble diskutert med andre fartsholdere jeg møtte mens jeg stod på Springtimes stand på Oslo Maraton-messen torsdag, fredag og lørdag formiddag. På løpsdagsmorgenen ble mellomtidene for hver kilometer møysommelig ført på venstre underarm med permanent tusj, og frisket opp med ny tusj opptil flere ganger gjennom dagen. "Permanent" var visst ikke så permanent på hud viste det seg. Armen så virkelig ikke ut etter hvert, men hva gjør man ikke...

Med mellomtidene, to klokker og en avklart plan for løpingen, følte jeg meg i alle fall forholdsvis klar da vi utstyrt med flagg og ballonger tuslet ned til startgruppene.

Det er herlig sosialt å være fartsholder. Ved ankomst i startgruppen bombarderes man med spørsmål om hvordan man har tenkt til å legge opp løpet. Takket være gode forberedelser kunne jeg svare tilsynelatende selvsikkert at jeg kom til å løpe litt raskere enn 5:12-tempo fra start for å sanke inn sekunder, slik at vi skulle kunne ta det roligere i stigningene opp til St. Hanshaugen. Også underveis i løpet tar folk i troppen kontakt for å prate eller høre hvordan vi ligger an. Veldig koselig!

Konsentrert fartsholder - At jeg i tillegg til å være litt nervøs for oppdraget var frykten for å snuble på det varierende underlaget tidvis sterk. Med redusert syn på ett øye etter øyeinfeksjon i sommer, var det direkte idiotisk å ta på en ny linse på det friske øyet når jeg hadde glemt å ta av den forrige linsen kvelden før. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor dét øyet var blitt så dårlig... 

I ettertid ser jeg at jeg kunne tatt det noe roligere i starten enn jeg gjorde. Det tok en stund før Garmin viste rett "current pace", så etter få kilometer hadde vi nesten et minutt å gå på i forhold til mellomtidene som så møysommelig var påført armen min. Etter det ble det løpt jevnt, og vi hadde god margin da vi tok fatt på stigningen mot St. Hanshaugen. Vel over haugen kunne vi "rulle" ned på andre siden for de siste "sjarmør"-kilometerne mot mål. Det var gøy å jage gjengen som fremdeles hang på, i mål på sub 1:50. Egen tid på 1:49:46 er absolutt godkjent. 


ENDELIG har Oslo Maraton laget ordentlige medaljer! 

Oslo Maraton har virkelig tatt seg opp de siste årene! Forskjellige grep har blitt tatt, og i år synes jeg summen har blitt så bra at jeg kommer til å anbefale deltakelse for løpere fra inn- og utland. Hele arrangementet har blitt proffere og den nye løypa viste mer av Oslo og var langt hyggeligere enn den gamle. Det er ikke slik at alle løp behøver å ha fokus på fart fremfor opplevelse. Uten sammenligning forøvrig har New York City Marathon en langt tøffere løype enn Oslo, allikevel er det verdens mest populære maratonløp... Nordmenn har en lang vei å gå når det kommer til å skape skikkelig stemning da. Det er jo faktisk godt med folk langs løypa, men de heier fremdeles bare på den ene eller de to, tre eller fire de kjenner.

Uansett: Kudos til Oslo Maraton-gjengen, og ikke minst til løypesjef Tim Bennett som våget å ta det uunngåelige bråket som følger løypeendringer! 

Mange negative tanker på nest siste løpetur før Berlin Marathon 2017. Satser på at de ble tatt unna her, og at det bare er optimisme og glede igjen for selve løpsdagen.

Ballongen slapp jeg tidlig i løpet og flagget ble levert inn etter avsluttet løp. Denne helgen er det tilbake til løpsnervene som melder seg i forbindelse med ordinær ego-løping. Det meldes – som vanlig – om fine maraton-forhold for Berlin Marathon, og det drømmes – som vanlig – om både pers (sub 3:19:10) og Chewbacca-mål (3:15). Reykjavik-tabben sitter imidlertid friskt i minnet, så denne gangen skal det startes fornuftig! 

Skrev hun...


Janicke

Ingen kommentarer: