lørdag 22. juli 2017

Tre uker rett vest: En løpsopplevelse for livet!

Sommerferier er den perfekte tid for å realisere løpsdrømmer. Vil man noe sterkt nok er det meste mulig med planlegging og pågangsmot. Ulike prosjekter krever naturlig nok ulik innsats. Både i år og neste år handler mine ferie-løpsdrømmer om heftige krysninger, men ut over det kunne ikke løpsprosjektene vært mer ulike. For å løpe San Francisco Marathons 26.2 miles sammen med alle de andre deltakerene i morgen blir en vanvittig heftig, klype-seg-i-armen-opplevelse. Å løpe Norge på Tvers der landet er som bredest, rundt 600 kilometer, sammen med Jon og Kim neste sommer blir... noe helt annet!



Oppfyllelsen av en drøm: I morgen skal Golden Gate krysses to ganger!

La meg slå det fast med én gang: Ultraløping er ikke min greie! Selv i maratonløp blir tålmodigheten svært så tynnslitt på tampen. Alltid! Jeg elsker å løpe, men ikke i det uendelige. Samtidig har jeg i flere år lekt med tanken om å løpe skikkelig langt, fordelt over flere dager. Det å forflytte seg fra ett sted til et helt annet til fots, å krysse noe... vel, det er noe skrekkelig forlokkende i det.

Frøet ble sådd for seks år siden: En artikkel om svenske Rune Larsson og Susanne Johansson og deres 370 mil lange løpetur hjem fra Springtimes Training Camp syd i Portugal til Trollhättan i Sverige. Det tok dem 71 dager. Komplett galskap naturligvis, men samtidig så vanvittig kult, utfordrende og fascinerende! Etter hvert som jeg har lest artikler og hørt podcaster om både disse og andre folk som har gjort lignende ting, har frøet fått spire og slå rot, men ut over små smakebiter som Rallarvegsløpet i 2013 og Pippi og Proffens 2015-eventyr har flerdags-ultra-fantasien bare vært en av mange oppføringer i listen over "ting jeg har lyst til å gjøre før jeg dør".

Så hva gjør man da, når en spennende mulighet plutselig materialiserer seg?

Vel, aller først tar man et par realitets-runder med seg selv. Hvor lyst har man egentlig til å løpe langt flere dager på rad? Er distanse, rute og plan for gjennomføring i tråd med fantasien? I tillegg er det de praktiske sidene av prosjektet. Ønsker man, og har man mulighet til, å bruke så mye tid/ferie på en real egotripp?




Oppfyllelsen av en annen drøm: Å krysse Norge på tvers på det bredeste. Den blå streken angir grovt vår planlagte rute. Norge på Tvers-kollega Jon har beskrevet litt av ruten i sitt blogginnlegg Norge på Tvers, en veldig lang løpetur.

For Jon, Kim og meg ble samtlige svar "ja", og etter at beslutningen ble tatt har vi brukt noen måneder på å finne svarene på veldig mange andre spørsmål om hva og hvordan vårt prosjekt skal – og ikke skal – være. Alt fra lengden på dagsetappene, hvor de skal gå, hva vi skal spise, hvor vi skal sove, når vi eventuelt kan godta alternativ transport, mengden utstyr vi skal bære med oss, hvem som har ansvar for hva, hvorvidt vi skal åpne for gjesteløpere på etapper, hva vi gjør om noen blir skadet, og mye mer. Det kommer til å ta tid å få alt på plass, men vi er godt i gang og grunntanken for prosjektet er soleklar: Vi skal løpe Norge på Tvers på det bredeste, fra øst til vest.

Vi har ingen ambisjon om å være først eller raskest, for målsetningen for turen er av typen "veien er målet". Norge på Tvers skal bli en heftig, krevende og allsidig opplevelse som vi resten av livet kommer til å se tilbake på, og tenke: Wow, tenk at jeg faktisk gjorde det der!

Første utfordring blir å være skadefri og godt forberedt til starten den 21. juli neste år.

Har vi det som trengs fysisk og mentalt for å gjøre dette? Har jeg det som trengs? Aner ikke! Men om vi ikke prøver så får vi heller aldri vite, og jeg vil mye heller ha forsøkt og feilet enn å ikke ha forsøkt i det hele tatt.

Janicke

fredag 14. juli 2017

Pippi og Proffens 5. eventyr - Tilfeldig moro (og selvvalgt lidelse)

Tilfeldigheter? Skjebnen? Målrettethet? Jeg lar meg ofte fascinere av hvordan kombinasjonen av små ting på finurlig vis – for å si det på Steve Jobs dramatiske vis – endrer alt. Ettersom jeg aldri har trodd på skjebnen, og ettersom jeg tidligere anså det å sette seg mål som like effektivt som å skrive en ønskeliste og sende den til Nordpolen, er det lett å konkludere med at alt det som min hobby-baserte løping har ført med seg de siste seks-syv årene er resultater av tilfeldigheter. I retrospekt ser jeg at det har blitt tatt mange "riktige" steg og grep, men at ringvirkningene av disse har blitt langt større enn det ville falt meg inn å drømme om. Både profesjonelt og privat, og ikke minst i form av små og store eventyr. Det var for eksempel en lang rekke tilfeldigheter som førte til at det å legge ut på ulike løpsutfordringer med et nokså ferskt bekjentskap for å "finne ut om vi kunne" ble en årlig tradisjon.











Morgenfrisk Pippi 06:30 første feriedag (takket være kaffe) klar for nytt eventyr. 

Med bare halvannet døgn til rådighet ble årets Pippi og Proffen-eventyr av det kortere slaget. I 2013, 2014 og 2016 deltok vi i løp, henholdsvis Rallarvegsløpet, Ultravasan og Unionsmaraton. I år skulle vi gjøre en variant av 2015-eventyret (15 mil, fra Ski til Resö, på 48 timer). Kryssing av grensen har blitt en gjenganger, men i stedet for å følge "raka vägen" skulle vi denne gangen følge stier: Kyststien i Halden og Bohusleden i Bohuslän. Turen fra Ski til Bakke i Halden tok vi imidlertid på asfaltveier. I bil.



Flott med informasjonsskilt, men det hadde hjulpet om de hadde hatt "Her er du"-merker. Pippi forsøker å finne ut hvor vi er og hvor vi skal.
 
Navnene, Pippi og Proffen, spiller på at Mette og jeg på mange måter er rake motsetninger. Der Mette er "happy go lucky" foretrekker jeg å planlegge. Mettes løpsdeltakelser handler langt mer om flotte opplevelser enn tider og plasseringer som er det som trigger meg mest. Mette elsker å løpe i terreng, mens jeg finner størst glede i jevn asfalt. Det som binder oss sammen er imidlertid langt sterkere og viktigere enn det som skiller oss. Frem til jeg møtte Mette ble mine drømmende utlegninger om lange a-til-b-turer, gjerne over flere dager, gjennomgående møtt med uforstående uttrykk og hoderisting. Hos Mette så jeg endelig den samme gnisten, og villighet til faktisk å prøve, som jeg selv kjente på.

Blant våre fellestrekk er også mangel på retningssans. Vi var derfor godt forberedt på det meste da vi la ut på den drøyt seks mil lange terreng-turen som Pippi hadde planlagt.

Mer terreng for Proffen...

Etter noen måneder med testing av terrengsko for Löplabbet gledet jeg meg egentlig til å la bena fly over hard og jevn asfalt igjen, men det fikk vente litt til. Da jeg kommenterte at Kyststien stod beskrevet som "krevende" avfeide bare Pippi meg og påstod at de alltid overdriver i slike beskrivelser.

Om noen andre vurderer å gå eller løpe Kyststien eller Bohusleden kan vi nå (begge) informere om at beskrivelsen ikke er overdrevet.


Her går Kyststien! Ingen tvil om den saken!

En ting er å i slikt terreng, det er noe ganske annet å løpe. For når du både må se hvor du setter bena, lokalisere en knapt synlig sti OG se etter blå Kyststi-prikker på trestammer, steiner og annet blir det utfordrende. Mitt syn viste seg å være best, så jeg løp i front for å finne merkingen. Akkurat dét funket fint, men terrengløping er ikke min sterkeste side, og når jeg i tillegg ikke får fulgt så godt med på bakken gikk det som det måtte: Før vi hadde kommet ti kilometer avgårde hadde jeg hektet foten og røsket godt opp i skinke-skaden to ganger og også stupt langflat i lyngen.

Litt balanse ble det dog: Før vi rundet tjue kilometer hadde Mette røsket opp en sene i lysken og skrapet opp det ene kneet. Lett haltende fortsatte vi uansett. Å gi seg var aldri aktuelt. Hvordan kunne vi? Uten et menneske i mils omkrets (så langt vi visste) og null dekning på telefonene.



To liter vann i sekken og en halvliters vannflaske i hånden. I knallsol og 25 varme fungerte den gamle Solo-reklamen like fullt. 


Erfaring: Kyststi handler svært lite om kyst, men vakkert kulturlandskap fikk vi mengder av.

Ingen ild og lite vann ved "Bron över eld och vatten", men best å holde seg på broplankene uansett. 

Stien/leden gikk opp og ned, hit og dit og fulgte alt fra fine, lettløpte asfaltveier, via gårdsveier og gode stier til smale, utydelige skogsstier, gjennom siv og gress til nærmest ingenting. Stedvis var merkingen god, men stort sett krevdes et våkent blikk for å se de blå (Kyststien) og etterhvert burgunderaktige (Bohusleden) merkene prikkene på trær, steiner eller merkepinner.

Enkelte steder var det satt opp informasjonsskilt med kart, men ikke et eneste av dem hadde "her er du"-merking. Ved hjelp av Proffens kompass og det (lille) vi gjennom samarbeid forstod av omgivelser og merking gjettet vi som best vi kunne. Med varierende hell. Og en stor dose selvironi.

Finfint med merket sti og vei, men når veien deler seg i fem er det fint med merking ETTER krysset...

Det gikk tidvis veldig bra, andre ganger ikke fullt så bra. Men seriøst; når krysset er merket men merkingen ikke angir hvilken av de fem mulige veien man skal følge videre...? Vi brukte alt vi hadde av retningssans og fornuft for å finne videre, og jaggu traff vi – på femte forsøk.



Bare å innse at snittfarten kom til å bestå av raust med minutter og sekunder. Ingen Strava-segment-jakt denne dagen...

Naturligvis ble det noe feilløping, men merkelig nok førte feilløping til at den første delen av ruten ble kortere enn planlagt. Jeg hadde i utgangspunktet vært innstilt på å logge seks-syv mil denne dagen, men det krevende terrenget, den intense varmen, og ikke minst vissheten om at Pippis mann stod parat for å plukke oss opp når vi ønsket, rev hardt i viljestyrken. Så skal det også legges til at seksmilsløpetur ikke passet optimalt inn i treningsprogrammet mot San Francisco og Reykjavik Marathon. Da også Mette, med sine skader og noe utfordrede varme-toleranse, hadde samme innstilling ble jeg i grunn ganske lettet. Noe kortere enn fem mil ville vi dog ikke si oss fornøyde med.



Ved 40 kilometer var drikkesekker og flasker sørgelig tomme. Å skulle løpe 10 kilometer uten væskepåfyll var ikke et alternativ, men problemet ble raskt løst. I nærmeste hus slapp Birgitta oss inn og  lot oss fylle opp sekker og flasker. 

Ti kilometer igjen, men nå fulgte vi ordentlig vei. Det burde i utgangspunktet vært en lykke for meg, men på den åpne asfaltstripen var varmen enda mer intens, og selv om tempoet endelig kunne økes og holdes jevnt ble hver kilometer et mål i seg selv. De ville bringe oss til Lur, der Mettes mann skulle plukke oss opp.




Lur på tur? På vei mot Lur ble det godt med egentid til å reflektere over "lurheten" i å skulle løpe langdistanse mange (!) dager på rad neste år. 

Ettersom Pippi og Proffen har ulikt grunntempo ble det til at vi løp en del hver for oss, og jeg fikk reflektert over et vesentlig større løpsprosjekt tilfeldigheter har ført meg ut i neste år. Dagens distanse var tøff nok, og det var uunngåelig at tankene begynte å grave i hvorvidt jeg virkelig har lyst til å løpe tilsvarende strekninger flere – mange – dager på rad. Overraskende nok rokket ikke slitet ved lysten til å "finne ut om jeg kan". Mer om dette prosjektet i neste innlegg...



50.000 meter, men ikke lenger!

Dagens distanse ble nedjustert til 50 kilometer, og i dét Pippis klokke pep til for 50 kilometer stoppet vi. Pippi la seg sågar ned i veien og ble der selv om Proffen foreslo at hun skulle trekke seg litt lenger ut i kanten. Heldigvis kom det ingen biler før hennes helt av en mann plukket oss opp tjue minutter senere. Med to flasker kald Cola!



Endelig fremme! Pippi og Proffens 5. eventyr ble behørig feiret. Først med et usannsynlig forfriskende bad i sjøen, deretter med deilig mat og drikke samt gode samtaler langt ut i den lyse sommernatten.

For Pippi og Proffen er alltid veien det viktigste målet. Planleggingen, pakkingen, avreisen, omgivelsene, latteren, slitet. Alt! Samtidig er det ekstremt godt å komme i mål - og feire. Et nytt Pippi og Proffen-kapittel er på plass i eventyrbøkene våre, og flere er under planlegging, alt takket være en lang rekke tilfeldigheter.

Janicke