mandag 3. april 2017

Treningssentergruff og et gryende håp

Jeg har blitt en kløpper på ellipse og treningssenter! Ok, kanskje ikke en kløpper, men enormt mye bedre enn for et par-tre uker siden i alle fall. Uten problemer kommer jeg meg nå inn både hoveddør og sluse til treningssenteret. Målrettet og helt uten flakkende blikk går jeg direkte til salen med ellipsemaskinene. Der plasseres føttene stødig på de store trinnene på "min" maskin, og jeg tråkker rolig og kontrollert frem til displayet lyser opp, og det blir mulig å stille inn motstanden. Med et bestemt trykk på quick start-knappen er treningsøkten i gang.




Om man ikke får leke (løpe) selv kan man i alle fall støtte andres vesentlig viktigere "Right to Play"! Håper å teste den fine, nye trøya ute i friluft snart også. 

Så får det være at jeg kjeder vettet av meg på ellipsemaskinen. Etter en times god innsats rapporterer maskinen at jeg har forflyttet meg en distanse på fire kilometer. Fire kilometer? Jeg drømmer om å forflytte meg mer enn dobbelt så langt på 20 minutter kortere tid! Men takket være denne snodige maskinen beholdes (forhåpentligvis) noe kondisjon og løpsstyrke selv om det knapt løpes i det hele tatt. Treningssenter og ellipse er redningen nå, men den dagen skaden er bra opphører mine besøk på treningssenteret umiddelbart. Treningsopplevelsen kan rett og slett ikke måle seg med den som løping ute, eller på egen mølle hjemme (om man har det) gir. Det er spesielt tre viktige ting som trekker ned:

  • Manglende meditasjon - Mens løping ute, eller på tredemølle hjemme, er avbrekk og deilige pauser fra alt, klarer jeg ikke å slappe av på treningssenteret. Kanskje er det en vanesak, men foreløpig har jeg ikke klart å finne roen og forsvinne inn i den deilige, meditative treningsbobla, og å få den jevnlige terapien, jeg har blitt så avhengig av gjennom løpingen. Det er for mange påtvungne støykilder: 
    • Store TV skjermer med hjernedøde programmer (alligatorjegere, lastekrigere, spektakulære og smertefulle fall, "morsomme" tabbevideoer og skjult kamera) strategisk plassert foran ellipsemaskiner og møller slik at det blir så godt som umulig å ikke se på dem.
    • Musikk jeg ikke ville valgt selv gjennom høyttalere i hele lokalet
    • Folk som går til og fra apparatene. 
  • Vær og variasjon - Jeg innrømmer at jeg har sutret meg gjennom vinteren, men nå som temperaturen holder seg i akseptabelt område, og snø og is er vekk, vil jeg ut. Jeg vil ha soloppganger, fuglekvitter, vind og regn. Jeg vil ha flate, åpne strekninger, kuperte landeveier, krevende motbakker og rullende utforløpinger. Jeg vil ha stille skog og travel trafikk. Jeg vil ha allting! Uforutsigbart og ulikt fra dag til dag.  
  • Null gull ved enden - Godfølelsen, som nesten uten unntak følger løpeturer ute eller på egen mølle (og joda, faktisk også gode sykkelturer), glimrer med sitt fravær. Jo, bevares, det er alltid deilig å ha trent - å vite at man har trent - men den opphøyde tilstanden, der alle problemer har krympet og man føler at verden kan komme med hva den vil... Ingenting i nærheten av det. 
I tillegg misliker jeg at det er nødvendig med transport til og fra trening. Løping er fantastisk slik sett; bare å ta skoene på, gå ut døren og sette i gang. Ettersom jeg ikke skal løpe eller gå som trening, utover testløping på mølle, må jeg ta bilen til og fra treningssenteret. Det tar ekstra tid, koster penger og er dessuten lite miljøvennlig.








Takk for ubemannet treningssenter med raus åpningstid! Armbåndet slipper meg inn fra klokken fem om morgenen. Perfekt for folk utstyrt med overivrige indre vekkerklokker.

Det er altså trening på treningssenter generelt jeg sliter med. Mitt valgte senter skal absolutt ikke få skylden. Jeg er oppriktig takknemlig for at muligheten finnes, og jeg er veldig fornøyd med at:
  • treningssenteret åpner kl 05 om morgenen, så jeg rekker å trene før jobb, og
  • det er mange nok ellipsemaskiner og tredemøller. Ok, mellom 05 og 07 har jeg stort sett alle helt for meg selv, men selv ved besøk i "rushtiden" har det alltid vært minst én ledig maskin/mølle.
Etter tre uker med "ellipsing", sykling og løping av testturer på fire og fem kilometer på mølle (maks annenhver dag), uten at skaden hadde blitt merkbart bedre, var det med forventing jeg startet mølleøkten tidlig mandag morgen. Når jeg har løpt testturer tidligere har skaden gjort vondt/vært ubehagelig fra første steg. Muskelfestet i skinka primært, men med spredning til hele hofta og etterhvert også ned på bakside lår, utside legg og mer til. I frustrasjon har jeg hatt lyst til å ta grep og røske av meg hele beinet, som låret på en kylling. Som om det ville hjulpet. Søndag kveld fikk jeg for meg at noe var annerledes, uten egentlig å vite hva.

Jeg var god og varm etter 20 minutter på ellipsemaskin, da jeg klatret opp på mølla. Tempoet ble stilt inn på 10 km/t og jeg økte fra gåing til jogging til løping etterhvert som båndet fikk opp dampen. Det var ikke slik at jeg ikke kjente noe, men det som kjentes var ikke vondt eller ubehagelig i den grad at det fullstendig ødela for gleden over å løpe - slik det har gjort de siste ukene. Kunne det virkelig stemme? Lykkefølelsen ble så akutt og sterk at jeg kjente øynene bli blanke. Etter en kilometer ble tempoet økt til 12 km/t og det kjentes fremdeles greit. Det siste stykket økte jeg til 14 km/t. Helt klart noe mer kjenning, men ikke som før - og FOR en løpeglede! Økten på skarve fem kilometer føltes tilnærmet like heftig som en hel maraton! Jeg tør ikke helt tro på det etter bare én oppløftende økt, og uansett skal jeg skynde meg langsomt nå, men jeg klarer ikke å la være å tenke at det ser bittelitt lysere ut for deltakelse i Boston. To uker igjen...

Janicke

2 kommentarer:

trondtri sa...

Hei.

Siden jeg begynte å følge deg så har du tilført meg mye innen løping\trening\konkurranser m.m, så det er gledelig å lese at du ser et lite lyspunkt i innlegget.

Janicke Bråthe sa...

Tusen takk for det @trondtri
Jeg synes virkelig det er fantastisk om mine utlegninger har tilført deg noe!
Håper virkelig det blir litt mer oppløftende innhold her på bloggen fremover, og at vi begge får en riktig så hyggelig 2017-sesong. (c: