søndag 30. april 2017

Teflonbeleggets eminente egenskaper

Er det ikke rart hvor fort ferske opplevelser blir "ancient history"? Slitet under Boston Marathon ble latterlig kjapt ferdig prosessert er arkivert under "bygones". Alle tankene som plaget meg under og rett etter løpet, og alle bastante beslutninger om legge opp som langdistanseløper etter 2017, fordampet raskere enn svetten i løpeskoene. Nå, straks to uker senere, har jeg allerede vært nære ved å fylle årets eneste gjenstående maratonfrie måned - oktober - med enda et løp. Heldigvis har egen vantro over handlingen forhindret gjennomføring.

Merkelig eller ei, teflon-hukommelse er en velsignelse når løpene ligger tett. Salzburg Marathon er bare en uke unna, og i stedet for skrekk og motvilje er det - ufattelig nok - forventning og glede som dominerer.




Daglig påminnelse på kjøkkentavlen. Som om jeg skulle glemme...

Å bedre formen på tre uker, mellom to maraton, er neppe mulig, men forhåpentligvis er den vedlikeholdt. Treningen er i alle fall godt i gang, og selv om skaden ikke er borte kjennes den annerledes, mindre påtrengende, enn før Boston. Merkelig nok.

Planen for Salzburg Marathon er å starte, tenke positive tanker underveis, og å komme i mål. Tidsmål har jeg egentlig ikke.

Neeeeida. Iiiingen tanker og mål om tid for Salzburg...

HAHA! Som om noen går på det nå, etter at jeg i forrige innlegg raste ut av skapet som livlig løps-løgner. Ok, men rekkefølgen på de følgende målene er i alle fall ærlig (tror jeg):

  1. Maratonland nummer ti, slik at Marathon Globetrotters-medlemsskapet kan konverteres fra "provisional" til fullt medlem. Hvorfor det er så viktig? Hmm... Vel, your guess is as good as mine.
  2. God løpsopplevelse og post-maratonfølelse, for å korrigere Boston.
  3. En akseptabel tid. Dessverre er jeg skrudd sammen slik at slutt-tid og god post-maratonfølelse er tett sammenflettet. Uansett hvor hardnakket jeg måtte påstå det motsatte, har jeg alltid tanker om tid. Etter seks nærmest løpefrie uker før Boston ville 3:30 ha gitt greit med godfølelse der. Slik gikk det ikke. Tankene har kvernet mye rundt hvor mange av de 15 ekstra minuttene som skyldtes varmen, og hvor mange som skyldtes formtap under skadeperioden. Svaret er kanskje å finne i Salzburg neste søndag. Tidsmålet holdes i alle fall på 3:30. 

Som eneste norske påmeldte i løpet (i alle fall foreløpig) burde det også være gode muligheter for å bli "Beste norske". (c;




Kjekt med eget kapittel for "perverse" maratonplaner. Bare synd det ikke var noe eget program for "three weeks between".  

Selv om den gode Pete Pfitzinger (forfatter av boken "Advanced Marathoning") mener at det er perverst å ha mindre enn 12 uker mellom maratonløpene, har han lagt opp egne programmer for "multiple marathoning". Det korteste programmet er riktignok på fire uker, men det har vært nyttig å myse litt på hvordan oppbygging og nedtrapping er lagt opp der. Tar sjansen på at det går greit å følge den siste uken slik den står.

Janicke

2 kommentarer:

Richard Jack sa...

Härligt! Du får se det som ett "vanligt" långpass, men snabbare liksom. :)
Lycka till!

Janicke Bråthe sa...

Tack Richard! Det gick ju inte helt som önskat detta - eftersom det inte blev något lopp - men nästa gång... (c;