mandag 27. november 2017

New York City Marathon - Når du bare skal løpe én!

Jeg bommet på så mangt da maraton skulle krysses av på listen over "ting å ha gjort en gang i livet" i 2007. Ti år og førti "maraton eller lenger" senere påstår jeg imidlertid at jeg traff blink på det viktigste: Skal du bare løpe én eneste maraton i livet, så er det New York City Marathon som gjelder! 













New York City Marathon-medalje nummer seks og "maraton eller lenger" nummer 40 - Synes selv jeg har greit grunnlag for å uttale meg om hvilket løp du bør velge som "det eneste ene", men får vel samtidig ta med en advarsel: Deltakelse kan få uante følger!

Årsakene til at det nettopp er løpeturen gjennom New Yorks fem bydeler den første søndagen i november som du bør få med deg er mange! Nettopp dét at løypa er innom Staten Island, Brooklyn, Queens, Bronx og Manhattan, hver bydel med sitt preg, er en grunn i seg selv.

Det er ikke lange biten man løper på Staten Island, men det er allikevel der, på Fort Wadsworth, man tilbringer mest tid. Ventetiden frem til start kan være både lang og kald (om man ikke er forberedt), men det er en egen stemning på fortet som tross alt blir en del av totalpakken. We're in this together!



Ventetid sammen med Stian, Løpeskjørt-Tone og Anbjørg ikledd våre ferske, snasne og varmende Dunkin Donuts-luer på Staten Island. Foto: Stian Løkken

Det litt surrealistisk, og god underholdning, å kikke på alle de langt i fra velkledde løperne som surrer rundt på området. Plagg som har ligget innerst i skapet eller på loftet siden åttitallet, får sin renessanse her. De lekreste morgenkåper, pelskledde karnevals-drakter og slalomdresser i pastellfarger er eksempler på hva folk pakker seg inn i for å holde varmen frem til start.

TIPS: Ikke kast treningstøy, ullgensere, boblebukser og annet varmt tøy som du ikke bruker dersom du planlegger å delta i New York. Å ha med godt med ekstra tøy gjør ventetiden på fortet langt hyggeligere. Selv om du har valgt muligheten for å levere inn pose med skiftetøy ved starten, så vær klar over at den må leveres senest en time før start. Man bli veldig kald på en time. Rett før start er det lagt opp til at du kan kvitte deg med ekstraplaggene. Fungerende, fine plagg kan doneres til veldedighet i egne spesialkasser. Smart!

Om man vil er det superlett å finne noen å prate med. Et prøvende "Is this your first?" eller "So... Do you feel ready for this?" – gjerne akkompagnert av et nervøst uttrykk – er som regel alt som trengs for å starte en samtale. Så er det heller ikke usannsynlig at du treffer kjentfolk. Eller i alle fall landsmenn. Rundt 400 nordmenn tar turen til New York for å løpe.

New York City Marathon er et fantastisk velorganisert arrangment med et enormt team av hjelpsomme og vennlige funksjonærer. Inne i startområdet ivaretas løpernes behov på supert vis. Det informeres kontinuerlig om de ulike tidene de forskjellige startgruppene må forholde seg til, og det serveres kaffe, te, kakao og vann, samt ulike typer bagles, energibars og energidrikke. Noe annet som er viktig for oss løpere: toaletter. I startområdet er det 1.700 av dem...



Noe av det minst hyggelige med deltakelse i løp generelt er besøk i disse plastboksene. I New York er min erfaring at det stort sett finnes både papir og desinfiserende middel, men for sikkerhets skyld kan det være bra å ha med papir og/eller våtservietter og en liten flaske desinfiserende middel selv. Det blir liksom som det blir når 50.000 nervøse løpere skal til pers...

Starten i New York er i seg selv en grunn til å velge nettopp dette løpet. Ingen over og ingen ved siden! Ventetiden på fortet er over, og du står oppstilt foran den mektige Verrazano Narrowsbroen og skimter Manhattans ikoniske skyline laaaaangt der borte. Oppspilt og nervøs. Overveldet av hvor stort dette er, alle helikoptrene som surrer i luften rett over hodene våre og at du faktisk er med i selveste New York City Marathon, er det lett å la seg rive med av amerikansk nasjonalsang og arrangørens herlig svulstige ord.

Og så, når løpssjef Peter Ciaccia høytidelig får avklart at det er "clearance on the runway" og et dypt og imponerende drønn fra en av fortets kanoner markerer starten, kommer det aller beste! Selv i år, for sjette gang, ble det både akutt gåsehud og blanke øyne da de første, velkjente tonene av Frank Sinatras "New York, New York" lød over startområdet. Å være en del av koret av flere tusen ivrige løpere som stemmer i sammen med Frankie-boy når massen beveger seg mot broen, Brooklyn og beyond...
Staaaart spreading the news.
I'm leaving today!



Å løpe på Verrazano-broen er rått enten man løper på øverste plan, eller etasjen under. I år var Manhattan nesten borte i gråværet, men vanligvis har man en fantastisk utsikt herfra. Foto: New York Road Runners

Det er ikke tillatt for tilskuere på broen så de første par tre kilometerne er nokså stille. Det er antakelig like bra, for med kropper stinne av adrenalin og en vanvittig utsikt i begynnelsen av verdens største maratonløp er det besnærende lett å få overtenning.

TIPS: Ta det med ro i starten! Maraton er langt og å svi av en for stor andel av kreftene i bakken opp på broen straffe seg. Helt sant! Det du vinner i sekunder på å stresse farten her taper du i minutter senere. 

I New York mangler det virkelig ikke på tilskuere og publikumsstemning. Vel inne i Brooklyn er festen for alvor i gang! Jeg kunne skrevet veldig mye om løypa, men for å ikke gå ut fullstendig over bloggens bredder begrenser jeg meg til å nevne de partiene som har blitt mine faste delmål:

  • Milepæl 1: Willamsburg i Brooklyn - Etter den første dosen med publikumstette kilometer er det egentlig godt å komme inn i det knepptyste Willemsburg. Ultraortodokse jøder i sorte klær og med lange krøller ved ørene er ute langs løypa, men av heier ikke. Fascinerende!
  • Milepæl 2: Queensboro Bridge - Endelig bærer det over til selve Manhattan! Vi er imidlertid bare litt over halvveis og mange begynner å "kjenne etter". Broens lange stigning bidrar til at konklusjonen for mange havner på den negative siden, men selv om mitt første møte med denne delen var fæl har den blitt en etterlengtet milepæl. Farten senkes, jeg tripper avslappet oppover og nyter stillheten (det er ikke tillatt for tilskuere på broen). Veldig snart har vi krysset East River, ankommer Manhattan og skal vi ned på 1st avenue. Der blir vi mottatt som superstjerner!



Springtime-heiagjengen som har fast plass ved 69. gate på 1st avenue har blitt et fast "delmål" på veien. Gleden er alltid stor når jeg oppdager samlingen av norske og svenske flagg. Neste delmål: Bronx!
  • Milepæl 3: 69th street, 1st avenue - Mange av de som er på Springtimes New York-reise men som ikke løper selv sørger for en flott oase av norske og svenske flagg på den lange 1st avene-strekningen. Det kan virke tullete å glede seg over noen skarve sekunders møte med disse flaggene (man rekker jo ikke å se stort til folkene bak dem), men det er mange ting som får helt annen og langt større betydning med 26 kilometer i beina og ytterligere 16 kilometer "to go".
TIPS: Legg igjen musikkspilleren hjemme. Du løper New York City Marathon! Du får enormt med musikk, rytmer og publikumsliv langs løypa. Ikke steng det ute; få med deg HELE New York-opplevelsen!
  • Milepæl 4: Bronx - Ved enden av 1st avenue, etter kryssingen av Willis Avenue Bridge, er det duket for nytt stemningsskifte. På broen ønskes vi velkommen til Bronx, og under det korte besøket får vi en ørliten smakebit av bydelen. Jeg gleder meg alltid til denne delen fordi den er annerledes, men også fordi det er et vendepunkt. Bokstavelig talt. Vi forlater Bronx over Madison Avenue Bridge – for anledningen merket med "last damn bridge" av forståelsesfulle tilskuere – og løper endelig nedover på Manhattan.

Nyttig informasjon for slitne løpere.
  • Milepæl 5: 5th avenue - Skjønt, "nedover" Manhattan er det virkelig ikke. Det er fort gjort å tenke at man nærmer seg mål når man er tilbake på Manhattan, og man etter hvert oppdager de flotte, høstfargene trærne i Central Park, men det er her løpet for alvor begynner! Ikke bare er det lenger enn man tror, det er også langt mer kupert (tatt i betraktning at man har over tre mil i bena) enn man hadde sett for seg. Men her er det bare å bite tennene sammen og fortsette å sette det ene benet foran det andre: Høyre, venstre, høyre, venstre...
TIPS: Bruk publikumsstøtten for det den er verdt når det røyner på. Selv om du er sliten kan en high five her, en morsom plakat der og et heiarop til akkurat deg hjelpe deg frem. Har du nasjon eller navn på trøya får du masse ekstra heiing! 
  • Milepæl 6: Mål - naturligvis! Det ER rått å endelig – ENDELIG – svinge inn i parken fra sydenden, og ta fatt på oppløpet som er kranset av flagg fra alle deltakernasjoner og New York Marathon's "Hall of fame"-vimpler. Tre av dem må jeg nærmest tvangsmessig må få med meg: det norske og det svenske flagget, samt Grete Waitz-vimpelen. Ut over det er det bare én ting som gjelder: Å krysse den hersens målstreken!


New York-klassiker - Zombie walk og tvangs-spising av eple.

  • Milepæl 7: Post Marathon Zombie Walk - Dette er jo ikke en del av løpet som sådan, men etter min mening en særdeles viktig del av totalopplevelsen. Med medaljen rundt halsen, og innpakket i "heat sheets" tar vi fatt på den siste strekningen; ut av parken og til hotellet. Eventuelt med en stopp innom et vannhull for en etterlengtet øl. 
TIPS: Sørg for å spise noe rett etter løpet. Du har sannsynligvis ikke lyst på noe. Det er godt mulig tanken på mat til og med byr deg imot. Da er det ekstra viktig å få i seg energi. Ikke vent til du er tilbake på hotellet, men forsyn deg av posen du får etter målgang. Eple, saltkringer eller hva som enn vekker minst motvilje. Begynn med små biter, så går det seg gjerne til og sannsynligheten for en hyggelig post-maraton-aften økes betraktelig! 

Maraton handler om langt mer enn de 42.195 meterne fra start til mål. Det hadde definitivt ikke blitt noen maratonløper av meg om det ikke hadde vært for alt rundt. Reisingen, spenningen, stemningen og viraken i forkant, og ikke minst feiringen – uansett resultat – etterpå. Selv lenge etter målgang fortsetter New Yorkerne å feire deg med "wow, congratulations!" og "you're awesome" når de skjønner at du har fullført løpet deres. For selv om byen naturlig nok lammes når store hovedgater stenges i mange timer, så er det stoltheten over å arrangere verdens største og mest populære maraton som dominerer i New York.



Maratondeltakelse omfatter også tiden før løpet. Noe av det beste med jobben i Springtime er å ta med små og store grupper på morgenjoggeturer når jeg er reiseleder. Å få lede spente løpere en runde i Central Park, vise oppløpet og målområdet, skravle, informere om løpet og dets historie, samt by på råd og tips er fantastisk gøy! Også på disse turene fikk vi hyggelige møter med New Yorkere som ønsket oss lykke til. 

For ti år siden visste jeg svært lite om løping generelt, og ingen verdens ting om maraton. Planen var at maratondeltakelse skulle hjelpe meg med å komme i form, ned i vekt, og gjøre meg til en løper. Klok av skade, etter en drøss mislykkede forsøk på å komme igang, var tilliten til egen viljestyrke og prinsippfasthet på absolutt bunnivå. Når det da skulle løpes maraton innså jeg at det ville bli altfor lett å hoppe av om jeg satset på et lokalt løp. Det måtte siktes høyt! Så høyt faktisk, at det økonomiske og omdømmemessige ubehaget ved å ikke stille til start ville – i alle fall så langt jeg kunne forestille meg – overstige det fysiske ubehaget ved å løpe distansen. Det måtte bli New York!

Som nevnt innledningsvis bommet jeg på flere ting:

  • Feiltakelse nummer 1: New York City Marathon 2007 bidro ikke til at jeg kom i gang med løping. New York-arrangementet var det heftigste jeg hadde vært med på, men takket være det jeg nå kjenner som klassiske maraton-feilgrep fikk jeg en riktig så tung dag. Løpeskoene ble parkert i lang tid etterpå.
  • Feiltakelse nummer 2: New York City Marathon 2007 ble ikke mitt eneste ene maratonløp. Det ble ikke engang mitt eneste New York City Marathon. 
Heldigvis fikk jeg fulltreff på det viktigste: Jeg står fremdeles ved at det er New York som gjelder om du bare løpe én eneste maraton i livet. 




Seks turer langs den samme løypa fra Staten Island til Central Park, seks veldig forskjellige opplevelser men alltid blid ved målgang da. I årets utgave valgte jeg ved 15 km å skru av skjermbildet på klokken og løpe på følelse. Resultatet ble et "komfortabelt" maraton (alt er relativt), negativ splitt og ny løype-pers. Lykke!

Nå er det duket for et par maratonfrie måneder. Selv om 3:15-målet ikke ble nådd i år (heller), vendes blikket blikket mot et annet mål. Ut året skal fart få trumfe distanse!

Janicke

For ordens skyld tar jeg med en "disclaimer": Jeg jobber i Springtime som arrangerer turer til New York City Marathon, men det er det flere aktører som gjør, og det er også andre måter å få plass i løpet (lotteri, kvalifisering). Dette innlegget er min personlige mening og uavhengig av knytningen til Springtime.

lørdag 7. oktober 2017

Boston 2 Big Sur - Maraton-nerdens nye drømmeprosjekt

Målstreken i Tokyo Marathon februar 2015 markerte ikke bare slutten for de tilbakelagtre 4,2 milene. I flere år hadde "verdensherredømme" – å fullføre World Marathon Majors – vært målet, og Tokyo Marathon var det siste. At man kan kjenne tomhet etter maraton er velkjent. Å legge både et maratonløp OG et mangeårig maratonprosjekt bak seg... Vel, det ble veldig tom, og selv om det har blitt mange storslåtte løp og løpsopplevelser etter Tokyo, har jeg ikke klart å finne et maraton-prosjekt som har trigget på samme måte. Før nå!



Nytt prosjekt: Boston 2 Big Sur (B2B)! 

Som World Marathon Majors (WMM) innebærer det nye prosjektet  vinnerkombinasjonen maraton, medaljer og reising, men B2B er et langt mer kompakt. Som det står på arrangørens nettside:
2 marathons
2 coasts
13 days

Utfordringen består i å løpe både Boston Marathon og Big Sur International Marathon samme år. Man løper dermed maraton både på USAs øst- og vestkyst med bare 13 dagers mellomrom. Det er ingen tvil om at det å løpe to maraton på under to uker er en utfordring i seg selv, men det kan være en vel så stor utfordring å få på plass de tre avgjørende brikkene i puslespillet: Startplasser!





Boston Marathon har tatt knekken på meg tre ganger før. Bare én ting å gjøre: Prøve igjen! Alle gode ting er kanskje tre, men det er jo på det fjerde det skal skje! (c;

Boston Marathon er et løp som krever kvalifisering og kan dermed være kinkig å komme med i, men med flere maraton-resultater mer enn 15 minutter under kvalifiseringskravet var startplassen i Boston den enkleste å skaffe; det handlet bare om å registrere seg da de åpnet for det i september.

Men så var det Big Sur International Maraton. Med sin spektakulære løype langs Californias vakre kyst, er dette ansett som et av de flotteste maratonløpene i verden. Runner's Worlds Chief Running Officer, Bart Yasso (mannen bak Yasso 800 og med tidenes kuleste tittel), har sågar sagt følgende:
"If we were told we could only run one marathon in our lifetime,  Big Sur would have to be it."

Bixby Bridge - Luftig del av løypa.

Det sier seg selv at det ikke er "bankers" å få plass i et slikt løp. Når jeg nå for alvor hadde bestemt meg for B2B turte jeg rett og slett ikke ta sjansen på å få plass i lotteriet. I stedet sikret jeg meg en Runner's World Big Sur VIP-pakke i sommer. Et godt stykke unna gratis, men så får man med noen hyggelige "perks" på kjøpet (egne busser til starten, VIP-telt med egne toaletter i startområdet, VIP-telt med servering og gratis massasje ved målgang, en spesial-jakke og litt annet).




Ethvert maraton med respekt for seg selv bør ha en pianist i løypa.

Startplass i begge løpene er imidlertid ikke nok. Deltakelsen i B2B Challenge krever en egen kombinasjons-startplass. Jeg har sett at de 400 tilgjengelige plassene har blitt utsolgt tidligere år og har vært litt nervøs for denne biten. Det ville ikke bli det samme å løpe begge løpene uten å være offisielt med i B2B Challenge. Lettelsen og lykken var derfor stor da denne tredje og siste brikken ble sikret få minutter etter at påmeldingen åpnet sist mandag. B2B-plassen er naturligvis ikke gratis den heller, men så fort plassen er bekreftet får man i alle fall tilbake pengene for den ordinære Big Sur-startplassen. Løpenerden får dessuten gleden av en del B2B-perks og stæsj. Ikke minst en egen B2B-medalje!


To rå løp. Tre lekre medaljer. What's not to love? 😍
Foto lånt fra bloggen Blisters, Cramps & Heaves.

Mens WMM var et flerårs-prosjekt kommer B2B-prosjektet til å være over på knappe to uker. Det vil si; selve gjennomføringen. Beslutningen, planleggingen og forberedelsene er jo også spennende deler av prosjektet. Det viktigste er imidlertid at løpenerden endelig kjenner på den samme iveren som WMM vekket, og jeg har et helt halvt år til å bare glede meg.

Og til masse bakketrening!

Neste helg fullføres et annet langsiktig maratonprosjekt. Ved målgang i Budapest Marathon den 15. oktober blir Ungarn land nummer ti på maratonlisten. Poenget med det? Jo, da er jeg endelig kvalifisert for fullt medlemsskap i Marathon Globetrotters! Og poenget med det? Hmmm. Er det så nøye da? Måloppnåelse er måloppnåelse. (c;

Janicke

fredag 29. september 2017

Berlin Marathon 2017 - Endelig!

Det store dyrets lodne labber strammet grepet rundt meg. Klemte til et par megetsigende trykk, og gjorde ingen tegn til å ville avslutte omfavnelsen med det første. Jeg klemte tilbake, la hodet tilfreds mot den gigantiske røyskattens absurd overdimensjonerte hode og lot deilige følelser fylle hele meg: Lykke. Lettelse. Ro. De 4,2 milene som hadde ledet meg rett inn i Berlin Marathon-maskotens hjertelige gratulasjonsfavn kunne oppsummeres med ett enkelt ord: Endelig!



Det er nøyaktig fire år siden 3:15-maratonmålet ble etablert. Jeg var under tung endorfinrus etter å ha løpt sub 3:30 for første gang, og troen på store ting var sterk. Samtidig innså jeg at å plukke nesten 15 minutter var relativt hårete, så prosjektet fikk navnet Chewbacca etter Han Solos solid behårede andrepilot.

Gjennom årene har den stadig voksende rekken av mislykkede forsøk tæret hardt på troen. Maraton er alltid tøft, og å stadig forsøke å løpe fortere enn du egentlig kan er nokså nedbrytende. Etter det forrige fadese-forsøket på Island bestemte jeg meg for at Berlin skulle bli siste forsøk. Ok, som hos langdistanseløpere flest er ikke prinsippfastheten helt stødig, men det føltes som om jeg virkelig mente det denne gangen. På tide å innse realitetene liksom; Fysikk, hode, vekt, alder, innsatsvilje. Jeg har antakelig nådd mitt potensial!

Bare ett forsøk til. I Berlin!




Fotograf! En av reiselederens mange og varierte oppgaver. En del av gruppen foreviges i forkant av arrangørens internasjonale frokostløp med start fra Schloss Charlottenburg. Foto: Anders Wahlberg

For selv om New York var åsted for min aller første maraton, er det Berlin som føles som "hjemmebane". Først ved tredje dyrekjøpte påmelding – DNS i 2009 (Skuffelse) og 2010 (Den absolutte nedtur) – kom jeg meg til start i mitt andre maratonløp i 2011 (Ich habe noch einen Koffer in Berlin). I Berlin Marathon 2013 ble sub 3:30-målet nådd, og fra 2014 har jeg vært fast Springtime-reiseleder her. Selv om det ikke er ideelt for eget løp å ha fullt opp med reiselederoppgaver, har det aldri vært aktuelt å ikke delta selv:


I år var det altså duket for et siste Chewie-forsøk.



Race outfit - Mye av det kjente og velutprøvde, men også noe nytt. For første gang skulle maratondistansen angripes i shorts. Kunne et superlett antrekk i "racing red" ha positiv effekt?

Selv om det igjen skulle satses, holdt nervene seg fullstendig i ro. Muligens skyldtes det at jeg på klassisk selvdestruktivt vis allerede hadde gitt opp. Eventuelt at det var så mye annet som opptok meg i rollen som reiseleder. Eller kanskje jeg omsider har blitt herdet av alle løpene. Det var uansett oppløftende å kunne stille på startstreken uten ben som kjennes stinne av melkesyre forårsaket av nerver på speed.




Rett der fremme står Kipchoge og gjengen. Hva gjør jeg egentlig her, så tett på?

Nytt av året var at man ved påmelding måtte velge mellom å ha mulighet til å levere inn pose med skiftetøy, eller å få en varmende poncho etter løpet. Vi som hadde valgt sistnevnte ble sluset direkte inn i aktuelt startfelt, og med det ble vi splittet opp fra alle som skulle i starte i øvrige startfelt eller levere inn bagasjepose. Vi kunne godt ankommet en god stund senere, for til å være Berlin ble det uvanlig lang ventetid ved start.

Jeg følte meg litt malplassert i startfelt D. Hadde alle andre i gruppen løpt maraton på mellom 3:00 og 3:15 før? Startportalen, der Kipchoge, Kipsang og Bekele snart skulle stille opp, var skrekkelig nær. Jeg vurderte å forflytte meg bakover til felt E (man får lov til å bytte bakover, bare ikke fremover), men nøyde meg med å stille opp bakerst i D-feltet i stedet. Gruppe A til E hadde samme starttid og det var bare noen plastbånd som skilte oss, så det ble jo faktisk hipp som happ.



Here we go! Starten sett fra den majestetiske Siegessule, med konsentrert og spent lettbent-linselus.

Lite vind, rundt 12 grader ved start, overskyet og med en viss fare for lett regn. Værvarselet ga grobunn for forsiktig optimisme. Gråvær har stort sett vist seg å ha positiv effekt, og sannsynligvis ville luften være klar og fin uten støv og pollen. Nedbør er ikke ideelt, men med caps for å skjerme øynene for regn skulle jeg tåle litt av det også.




Noe optimisme må jeg ha kjent på, for pace band'et som ble anskaffet for flere år siden ble omsider pakket ut og tatt både med og på.

Ut fra start fokuserte jeg utelukkende på å holde rett fart. Maraton på 3:15 krever et snittempo på 4:37, men med Reykjavik friskt i minnet skulle det startes forsiktig. Med snittfart på 4:40-4:45 frem til tretti kilometer skulle det kunne være mulig å hente inn i alle fall noen sekunder over de resterende 12. Gitt at det fantes krefter igjen. Og fantes det ikke krefter igjen... Vel, så ville jeg ikke ha holdt om jeg hadde startet raskere uansett. Enkelt og greit.

For å holde omtrentlig rett fart forholdt jeg meg til "current pace"på klokken, og sjekket bare mellomtidene fra pace-armbåndet mot "medgått tid" hver 5. kilometer. Det var en lettelse å ha slått av autolap; Jeg hadde kontroll på tempo og status, men bare når jeg selv valgte å sjekke det.

Såpass løsrevet fra klokken var jeg, at jeg lurte på om det var 1 km eller 2 km den første gangen jeg oppdaget et kilometerskilt lenger frem i løypa. At det viste seg å være 3 km var en av mange små oppturer underveis!

Blå stripe. Jevn fart. Klar bane. Bare å kverne på gjennom gråvær og regn.

Mitt noe reduserte blikk fulgte primært bakken og den blå stripen som markerer løypa. Derfor ble enkelte kilometerskilt passert uten at jeg så dem. Det er rent gull å flere ganger oppdage at du ligger både én og to kilometer lenger frem i løypa enn du trodde!

Når nå "lettbent" var rettet mer mot seriøs innsats for rask løping, fremfor leken tilnærming til maratonløping, ble Berlin Marathon 2017 et nokså "kjedelig" løp. Jeg så lite på omgivelsene, holdt meg inn mot midten av feltet – unna publikum – og ga bare én eneste high five. Med fem tidligere turer rundt denne løypa hadde jeg god kontroll på de ulike delene, og jobbet mentalt med delmål både på distanse, energiinntak og drikke.




Det ble ikke det racet som man på forhånd håpet på med verdens tre beste maratonløpere på plass, og det ble ingen verdensrekord, men Kipchoge imponerte med nytt sterkt løp (2:03:32)!  

Mellom 30 og 35 kilometer mintes jeg hvordan lysten til å bryte løpet og sette meg ned i midtrabatten og grine nesten hadde tatt overhånd i dette området i 2015. Det fikk meg til å kjenne etter litt ekstra, men selv om pulsen lå høyt rapporterte både kropp og hode om helt kurante forhold. Dermed gled tankene enda et par år bakover, da jeg tok igjen pappa i dette området, på vei mot mål i min første sub 3:30-maraton. Han jaget meg videre med "Løp! Bare løp", noe jeg adlød (han er tross alt faren min) mens jeg ropte tilbake at jeg løp mitt livs maraton. Godfølelse! Og nå begynte jeg så smått å våge å tro på en ny opptur!

For å løpe på 3:15:00 skulle 35 kilometer i følge pace-armbåndet passeres på 2:41:45. Nå måtte farten økes om jeg skulle hente igjen de sekundene jeg hadde "ofret" i min forsiktige start. Garmin viste 2:43:38. Knappe to minutter etter 3:15-skjema. Heldigvis har målet hele tiden vært 3:15-tallet, så med utgangspunkt i 3:15:59 var det egentlig bare snakk om ett minutt. Skulle jeg forsøke? 



Målportalen i sikte! Heftig lykke – ispedd en raus dose vantro – over nært forestående PB.

Til syvende og sist gjorde jeg ikke et reelt forsøk på å øke farten. Pulsen hadde ligget høyt lenge allerede, og ved små forsøk på fartsøkning bikket den over i mørkerød sone. Jeg bestemte meg for å safe inn til en soleklar ny pers, i stedet for å satse alt for 3:15 og potensielt gå på en solid smell få kilometer før mål.

De siste tre kilometerne i maraton er alltid lange, men den siste kilometeren i Berlin er uansett min soleklare favoritt. Igjen fikk jeg oppleve publikums-stemningen på Unter den Linden, igjen fikk jeg løpe gjennom Brandenburger Tor og igjen fikk jeg nyte synet av den gyldne seiersgudinnen på den ande siden av målportalen!

Jeg ga det jeg hadde den siste biten for å klare sub 3:18 og jublet høylydt over den nye persen på 3:17:29! At det var 90 sekunder unna drømmemålet la overhodet ingen demper på gledesrusen, så da Berlin Marathon-maskoten dukket opp foran meg med åpne armer kunne jeg ikke annet enn å lande i dens varme, myke – og antakelig ganske maratonsvette-tilgrisede – favn.




Ørliten negativ split - Med unntak av en liten tempo-dip mellom 35 og 40 klarte jeg å holde riktig så jevn fart. Første halvmaraton gikk på 1:38:46, den andre på 1:38:43. 

Med over 500 norske deltakere er Berlin et relativt stort "norsk løp", så ikke overraskende var det mange kjente i målområdet. Etter avsluttet løp hadde det naturligvis vært hyggelig om vi kunne nyte våre Erdinger Alkoholfrei i solskinn, men vi fikk da skravlet og dokumentert godt før vi småhutrende bega oss i retning av hotellene.


Sterke resultater av hele hurven! Ikke minst leverte mitt forbilde Therese rått; bare en uke etter at hun satt norgesrekord på 24-timers (236,8 km) løp hun sitt nest beste maraton med tiden 3:09:33!!!













Behørig feiring av både imponerende debutanter, forsterkede perser og generelt sterke løp hører med. Det ble en riktig så hyggelig pit stop på veien tilbake til hotellene. 

Selv om djevelen som sitter stødig på skulderen min stadig minner meg på at målet fremdeles ikke er nådd – han forklarer nedlatende at perseløpet var et lykketreff takket være gode forhold og flaks, og påstår at man før eller senere MÅ treffe når man tross alt "skyter med hagle" – så er troen på 3:15 tilbake. Tre små sekunder raskere pr kilometer er alt som skal til. Så enkelt, og så vanskelig. Når og hvor får jeg finne ut av senere, for nå skal jeg nyte maraton-endorfinene og perse-euforien så lenge som mulig. I alle fall frem til Budapest Marathon den 15. oktober.

Janicke

lørdag 23. september 2017

Oslo Maraton 2017 - Hurra, flagg og ballonger!

Bortsett fra akkurat den fokuserte stunden man innbitt knoter med å feste nummerlappen noenlunde i vater på trøya – det skal liksom bli skjevt noen ganger før sikkerhetsnålene er plassert rett – er det å ta på startnummer forbundet med en god porsjon nerver. I Oslo Halvmaraton var målet å løpe på 1:50, en tid jeg gjør på distansen på ordinære treningsøkter. Dermed var det for uvanlighetens skyld ikke tidskravet som gjorde kropp og hode urolig. 

Nervøst men veldig gøy med ballong! Foto: Nina Bellesen

For tredje gang skulle det løpes en runde med flagg og ballong for å forsøke å hjelpe andre løpere – folk som drømmer om å løpe halvmaraton på 1:50 – på sin ferd gjennom Oslo Maratons nye og omdiskuterte løype. Å ha ansvar for seg selv og sitt eget løp er én ting. Det er noe ganske annet å kjenne på ansvar for andre løperes gjennomføring.

De to foregående årene har jeg hatt 1:55-flagget. I år ble jeg egentlig tildelt 1:45, men da muligheten for å endre til 1:50 meldte seg, grep jeg ballongen med begge hender. Det føles tryggest å ha ordentlig god klaring til ens egen bestetid når man tar på seg ansvar for andres løpelykke.


Flere av Oslo Maratons faste ballongglade løpere. Runner's World-spaltist og forfatter Andreas Hompland med 1:45-ballongen og SkiLøperne-kollega/løpebuddy Stig med 2:00-ballong. Riktig så god stemning før start.

Selve løpingen skremmer derfor ikke i Oslo Maraton. Ansvaret for å løpe jevnt, og verken for fort eller for sakte fra start, tærer dog litt på lett-frynsede nerver. Når det i år også var en ny løype, som mange på forhånd hisset seg opp over blant annet på grunn av flere høydemeter, knøt ansvars-nervene seg litt strammere enn normalt. Fartsholdere bør liksom ikke komme alene til mål, og da er løpsopplegget av stor betydning.

Ny løype! Den komprimerte løypeprofilen (nede i venstre hjørne) får stigningene i Oslo Maraton-løypa til å fremstå som fjell. I virkeligheten er bestigningen av disse høydemeterne ikke så ille. Tungt kan det være naturligvis, men absolutt overkommelig. 

Heldigvis hjelper det å forberede seg. Løypekart og løypeprofil ble nøye studert, og strategier ble diskutert med andre fartsholdere jeg møtte mens jeg stod på Springtimes stand på Oslo Maraton-messen torsdag, fredag og lørdag formiddag. På løpsdagsmorgenen ble mellomtidene for hver kilometer møysommelig ført på venstre underarm med permanent tusj, og frisket opp med ny tusj opptil flere ganger gjennom dagen. "Permanent" var visst ikke så permanent på hud viste det seg. Armen så virkelig ikke ut etter hvert, men hva gjør man ikke...

Med mellomtidene, to klokker og en avklart plan for løpingen, følte jeg meg i alle fall forholdsvis klar da vi utstyrt med flagg og ballonger tuslet ned til startgruppene.

Det er herlig sosialt å være fartsholder. Ved ankomst i startgruppen bombarderes man med spørsmål om hvordan man har tenkt til å legge opp løpet. Takket være gode forberedelser kunne jeg svare tilsynelatende selvsikkert at jeg kom til å løpe litt raskere enn 5:12-tempo fra start for å sanke inn sekunder, slik at vi skulle kunne ta det roligere i stigningene opp til St. Hanshaugen. Også underveis i løpet tar folk i troppen kontakt for å prate eller høre hvordan vi ligger an. Veldig koselig!

Konsentrert fartsholder - At jeg i tillegg til å være litt nervøs for oppdraget var frykten for å snuble på det varierende underlaget tidvis sterk. Med redusert syn på ett øye etter øyeinfeksjon i sommer, var det direkte idiotisk å ta på en ny linse på det friske øyet når jeg hadde glemt å ta av den forrige linsen kvelden før. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor dét øyet var blitt så dårlig... 

I ettertid ser jeg at jeg kunne tatt det noe roligere i starten enn jeg gjorde. Det tok en stund før Garmin viste rett "current pace", så etter få kilometer hadde vi nesten et minutt å gå på i forhold til mellomtidene som så møysommelig var påført armen min. Etter det ble det løpt jevnt, og vi hadde god margin da vi tok fatt på stigningen mot St. Hanshaugen. Vel over haugen kunne vi "rulle" ned på andre siden for de siste "sjarmør"-kilometerne mot mål. Det var gøy å jage gjengen som fremdeles hang på, i mål på sub 1:50. Egen tid på 1:49:46 er absolutt godkjent. 


ENDELIG har Oslo Maraton laget ordentlige medaljer! 

Oslo Maraton har virkelig tatt seg opp de siste årene! Forskjellige grep har blitt tatt, og i år synes jeg summen har blitt så bra at jeg kommer til å anbefale deltakelse for løpere fra inn- og utland. Hele arrangementet har blitt proffere og den nye løypa viste mer av Oslo og var langt hyggeligere enn den gamle. Det er ikke slik at alle løp behøver å ha fokus på fart fremfor opplevelse. Uten sammenligning forøvrig har New York City Marathon en langt tøffere løype enn Oslo, allikevel er det verdens mest populære maratonløp... Nordmenn har en lang vei å gå når det kommer til å skape skikkelig stemning da. Det er jo faktisk godt med folk langs løypa, men de heier fremdeles bare på den ene eller de to, tre eller fire de kjenner.

Uansett: Kudos til Oslo Maraton-gjengen, og ikke minst til løypesjef Tim Bennett som våget å ta det uunngåelige bråket som følger løypeendringer! 

Mange negative tanker på nest siste løpetur før Berlin Marathon 2017. Satser på at de ble tatt unna her, og at det bare er optimisme og glede igjen for selve løpsdagen.

Ballongen slapp jeg tidlig i løpet og flagget ble levert inn etter avsluttet løp. Denne helgen er det tilbake til løpsnervene som melder seg i forbindelse med ordinær ego-løping. Det meldes – som vanlig – om fine maraton-forhold for Berlin Marathon, og det drømmes – som vanlig – om både pers (sub 3:19:10) og Chewbacca-mål (3:15). Reykjavik-tabben sitter imidlertid friskt i minnet, så denne gangen skal det startes fornuftig! 

Skrev hun...


Janicke

lørdag 26. august 2017

Reykjavik Marathon 2017 - En helt unødvendig test av egen advarsel


Start forsiktig! Ikke la deg friste "fordi det kjennes så lett". De første 25 SKAL kjennes lette! Det du tjener i sekunder på en for hard start må som regel betales i vonde minutter på slutten. 

I min versjon av boken 'Marathon for dummies' ville råd nummer én vært å starte konservativt. Det er rådet jeg alltid trekker frem når maratondebutanter spør. Det var også det første som slo meg da Garmin med sitt advarende lille pip informerte om at kilometer nummer to i Reykjavik Marathon hadde gått unna på 4:32. Hele fem sekunder raskere enn snittfarten skal være for å nå drømmemålet på 3:15! Fem sekunder høres ikke spesielt farlig ut, men fem små sekunder pr kilometer når det skal løpes 42 av dem er mer enn nok til å bety forskjellen på suksess og komplett fiasko. Det sier seg selv at når 3:15 har stått som uforandret og ikke-oppnådd mål i tre år, så bør man ikke starte i et tempo som tilsier en sluttid ned mot 3:10. Jeg vet det så uhorvelig godt, men med vid åpne øyne begikk jeg (igjen) nybegynnertabbe nummer én i mitt 37. "maraton eller lenger".

- Jojo, men det er vel greit nok? Den første kilometeren gikk for sakte på grunn av trengselen. Helt greit at jeg tar igjen litt. Dessuten har det jo gått litt nedover. Bare roe ned fremover nå, og finne flyten på rundt 4:40. 

Beslutningen var klar. Bare synd at det var noe riv ruskende galt med kommunikasjonslinjene fra fornuften til resten av "systemet". Ei jente/dame fra Boston, som jeg hadde følge med noen kilometer, satt ord på det jeg selv kjente: It's just too easy to run fast here!

It' just too easy to run fast here, sa den amerikanske jenta (til høyre for meg). 
- Yes, too easy indeed...

Hodeløst bar det videre, og først etter 15 kilometer ble farten korrigert. Med bakke-motstanden som kommer i denne delen av løypa, var det ikke lenger like lett å løpe (for) fort. Det går slakt oppover et godt stykke, før man vender og løper samme vei slakt ned. For å få tankene bort fra den gryende frykten for at Sagaøya hadde gjort meg i overkant åpen for drømmer, eventyr - eller ren og skjær overtro - ble fokuset å skue etter kjente blant løperne som kom i mot.

Forhåndstattis - Toppen av optimisme? 

Hel- og halvmaraton starter samtidig og følger samme trasé frem til 18 kilometer. I begynnelsen er det derfor godt med løpere i løypa selv om det bare er i underkant av 1.300 av de totalt 14.000 deltakerne i arrangementet (hel, halv, 10K og barneløp) som løper full maratondistanse. Ikke trangt, men man løper absolutt ikke alene. Etter 18 kilometer skilles løypene; halvmaratonløperne fortsetter mot Lækjargata, målgang og snarlig hvile, mens maratonløperne legger ut på en større runde på Reykjavik-halvøya.

Selv om jeg husket at det var godt merket i fjor, kontrollerte jeg et par ganger litt bekymret at det fremdeles var løpere med grønne maraton-startnummer (halvmaraton hadde røde) rundt. Ingen fare. Snart dukket skiltene som markerte løype-skillet opp. NÅ begynner maratonløpet!

Ny motbakke, og et par damer passerte meg. Ikke noe å tenke på, bare å fokusere på eget løp. Et mantra - en selvinstruks - som dukket opp i Tokyo i 2015, meldte seg når løpingen nå ikke lenger var gratis.
- Høyt, fint og lettbent, høyt fint og lettbent... 

 Etter noen gjentakelser hang et nytt tillegg seg automatisk på:
- og senk for guds skyld skuldrene!

Bortsett fra å smile til heiende islendinger som takk for støtten, var mantraet det eneste fokuset.
- Høyt, fint og lettbent - og senk for guds skyld skuldrene. Høyt, fint og lettbent - og senk for guds skyld skuldrene... 

Å ha løpt løypa tidligere, og i tillegg ha studert løypekartet mer inngående enn vanlig, ga god kontroll på resterende del. Etter et parti på smale gangveier/sykkelstier i et parkområde, visste jeg at de fleste høydemetere var tilbakelagt. I teorien – om løpet var lagt opp fornuftig – skulle man bare kunne cruise inn. Min start var imidlertid et godt stykke unna fornuftig, og nå var dags for å betale!

Reykjavik bød på strålende blå himmel, rundt 15 grader, nesten vindstille og tidvis "brathtaking" omgivelser. Foto: Reykjavik Marathon 

Farten ble senket litt etter litt for å redde restene. Optimismen, som var så sterkt ved start, var for lengst avslørt som overmot og ga rom for følelser i den helt andre enden av spekteret. I slike faser skal det sørgelig lite til for å vippe meg av pinnen. Viljen til å kjempe videre lå allerede nede for telling da det fra rundt tretti kilometer ble stadig tyngre å trekke pusten. Disse pustevanskene – jeg vet ikke hva annet jeg kan kalle det – har dukket opp noen ganger før. Nå var det imidlertid en stund siden sist, og etter hvert som det forverret seg fikk jeg et snev av panikk. Ved 34 kilometersmerket kapitulerte jeg og begynte å gå.

I ettertid er det vanskelig å avgjøre hvor mye som skyldes reelle pustevansker, og hva som skyldes et svekket maratonsinn. Det føltes reelt der og da, men jeg stoler ikke 100 % på egne avgjørelser såpass langt ut i maratonløp. Mens jeg gikk funderte jeg på om det var fellestrekk ved de løpene dette har skjedd. Så langt jeg kan huske gjelder det bare Berlin og Boston i tillegg til Reykjavik nå. Hmm, ingen opplagte fellestrekk der... Mest sannsynlig handler det nok om at jeg har satset over evne.


Etter å ha passert de fleste drikkestasjoner uten å forsyne meg i starten, ble jeg en grådig gjest på hver eneste stasjon herfra og inn. To kopper vann ble slukt, før jeg travet videre. Litt fordi jeg følte meg tørst, mest fordi jeg da kunne ta en pause.


Heldigvis ble det aldri helmørkt. Jeg kunne ikke annet enn å le av min egen idioti, og jeg visste at jeg ville komme i mål. Etter hvert innså jeg også at tiden ville bli akseptabel, selv om det hadde blitt noen gå-pauser. Jeg knipset noen bilder i de vakre omgivelsene og fortsatte ferden mot sentrum.

De siste 1.195 oppleves alltid mye lenger enn man skulle tro, og det siste stykket før oppløpet var jeg takknemlig for alle løypevakter som vinket meg rett vei. Jeg var for sliten til å orke å løpe feil nå...

Joa, real kjellergraving de siste meterne før mål... Eller? 🙄 Jeg VAR sliten, men når man blir heiet på av bekjente flere steder langs oppløpet kan man ikke annet enn å glise bredt! Foto: Nina Bellesen #høgepålivet 

Irritasjonen over å ha kastet bort en mulighet for godt resultat på en idiotisk nybegynnerfeil av typen "løp som en mann" forsvant fort, og etter et par kanelgifler (deilig post-maraton-mat) var den erstattet med lettelse over å ha enda en maraton i boks. Dessuten var det flere ting å glede seg over:
  • Sub 3:30 (3:28:44) er definitivt en godkjent tid når man går i flere omganger 
  • Reykjavik-PB med fire minutter 
  • Formen er tross alt relativt god
Som reiseleder for 25 norske og svenske Springtime-reisende var jeg også veldig takknemlig for at både Reykjavik Marathon og Island leverte til fulle! Det gjør jobben noen hakk enklere når reisemålet viser seg fra sin aller beste side.

Mye postivt uansett. Ikke minst en ny medalje til samlingen. På den surmagede siden er medaljen det eneste minuset i Reykjavik Marathon; den er direkte kjip. Håper den blir byttet ut mot noe som står i stil med arrangementet for øvrig neste gang.

Kanskje er det ikke så dumt å teste sine egne advarsler av og til. Sjekke at de fremdeles holder vann. Det er ingen tvil om at det å ikke starte for hardt kommer til å være mitt viktigste råd til maratondebutanter (og meg selv) også i fremtiden.

Og tatoveringen? Den var heldigvis bare "tatt" i Photoshop. Kanskje kan jeg gå for "the real thing" i Berlin? Men ETTER løpet da.

 Janicke

mandag 31. juli 2017

Et gullrush i miniatyr - San Francisco Marathon 2017

Tåken var så tett at det egentlig kunne vært hvilken som helst bro jeg løp over, men åtte kilometer ut i San Francisco Marathon visste jeg at dette var broen. Broen jeg i trekvart år hadde gledet meg til å se og å løpe over. Den røde, store, mektige, elegante – og riktignok svært så ofte fullstendig tåkelagte – Golden Gate Bridge! Under føttene mine lød det dype og mektige varselet fra tåkeluren atter en gang, og selv om jeg bare så vidt kunne skimte de nærmeste par meterne av broens høyreiste stag akkurat når jeg løp gjennom dem var opplevelsen av å krysse den 2,7 kilometer lange hengebroen over Golden Gate, ut og tilbake igjen, alt jeg hadde håpet på. Og enda litt til!



California! Etter et vemodig men økonomisk hyggelig hyttesalg i fjor ble tidenes drømmeferie lagt i kalenderen. Et slags "plaster på såret" for mine to døtre og meg. Så fort vi var enige om feriemål (umiddelbart) identifiserte jeg aktuelt tidspunkt for reisen basert på to fullstendig jevnbyrdige krav:
  • Skoleferie
  • Aktuelt maratonløp  
Snakk om lykketreff at selveste San Francisco Marathon går i fellesferien! Fly og hotell ble booket og nedtellingen var i gang. Å glede seg er en nydelig bonus når man planlegger så lang tid i forveien.


Å glede seg #1: Byggverket for julen 2016s (første) pepperkakekonstruksjon var sterkt inspirert av drømmereisen. I motsetning til den virkelige Golden Gate Bridge, som står stødig selv etter et utall jordskjelv gjennom mange år, kollapset den spiselige kopien etter kun få dager. Årsakene antas å være et noe slett ingeniørarbeid, samt krav fra de unge oppdragsgiverne om å kle bærende elementene i rødt (tungt/fuktig festemasse). Det kom imidlertid få klager fra oppdragsgiverne som gladelig tok på seg å "rydde" restene. 


Å glede seg #2: Daglig påminnelse gjennom nedtelling på kjøkkentavla.

Vi har gledet oss så mye at det føltes rent uvirkelig da avreisedagen endelig opprant. Nå skulle det skje, og for uvanlighetens skyld var maratonløping bare en bitteliten del av reisen. For mine lett-hevede løpsskuldre var det topp, og å ikke ha mål for løpet ut over å virkelig oppleve San Francisco Marathon, krysse ikoniske Golden Gate Bridge og fullføre "maraton eller lenger" nummer 36 slik at jeg er i rute for å runde nummer 40 i New York i november, var som prozac for sarte løpsdeltakelses-nerver.

Eller... Det er selvfølgelig ikke helt sant at jeg ikke hadde mål knyttet til tid eller plassering. Noen uker før avreise sjekket jeg jo faktisk resultatlisten for 2016 for å finne ut hva slags tid som ville kreves for å komme blant de beste hundre damene. Tiden i seg selv, rundt 3:40, virket ikke avskrekkende, men så vet jeg jo at flere faktorer kan påvirke. At San Francisco byr på flere bakker enn mange andre løp er én ting. Værforhold er en annen faktor som kan gjøre betydelige utslag fra år til år. På 98 plass i fjorårslisten fant jeg til alt hell en gylden mulighet for avklaringer. Facebook avslørte at den norske kvinnen og jeg hadde en god del felles bekjente, så jeg tok sjansen og kontakte henne. Resultatet ble en veldig hyggelig dialog, mye nyttig informasjon og supre tips både for løpet og San Francisco-oppholdet generelt.

Utrustet med mer utfyllende input ble målet satt: Sub 3:40 og topp 100 av damene!


Strøken beliggenhet for San Francisco Marathons Expo! Ved vårt første møte med Golden Gate Bridge stod den klar og tydelig uten en tåkedott i sikte!


Startnummer og trøye hentet. Litt spent, men fremdeles ingen nerver.

For å unngå at forberedelsene til løpet skulle påvirke mer av ferien enn nødvendig, ble reisen lagt opp slik at den delen skulle være unnagjort tidlig. Vi ankom San Francisco torsdag ettermiddag, hentet startnummeret på fredag, og så var det bare å lade og være turist frem til søndag morgen klokken 05:30.

Da jentene rigget seg til for å følge opp lørdagens spennende Alcatraz-besøk med å se den gamle klassikeren "Escape from Alcatraz" ved åtte-tiden lørdag kveld, plugget jeg inn øreproppene og la meg til å sove. Alarmen var satt på 03:00, men med melatonin-balanse på norsk tid jeg var 99 % sikker på å våkne før den tid - og fikk naturligvis rett. Litt over klokken 01 mente kropp og hode det var på tide å ta fatt på den nye dagen. Det ble rikelig med tid til maratonforberedelser.


En litt annen variant av tidtakings-chip trygt festet på favoritt-maratonskoene (New Balance 1500 v2). Funket tydeligvis fint den også.

Det var mørkt og stille i San Franciscos gater da jeg smatt ut av hotellet ved Union Square litt over fire. En annen hotellgjest på vei ut – gudene vet hvorfor han var oppe på denne tiden – smilte og ønsket meg "good luck". Selv om San Francisco er Californias mest folketette by, så jeg ellers bare én og annen uteligger, stort sett sovende, de 15-20 minuttene det tok å gå til startområdet. Hadde det ikke vært for at jeg hadde sjekket og dobbeltsjekket tiden mange ganger, ville jeg begynt å lure på om jeg var altfor tidlig ute.


Usedvanlig god kapasitet på arrangementets "fasiliteter" en knapp time før start.


Bay Bridge - San Franciscos andre landemerke-bro - er ikke like berømt som storebror Golden Gate, men så absolutt et imponerende skue.

Arrangementet San Francisco Marathon har 27.000 deltakere, men bare rundt 6.500 løper selve maratonløpet. Et ultraløp på 52,4 miles er del av arrangementet, men de aller fleste går for arrangementets kortere distanser: en fem-kilometer og to ulike halvmaraton. Her synes jeg arrangøren har gjort en veldig artig vri, for vil man løpe halvmaraton kan man kan velge mellom første og andre halvdel av maratonløypa. I utgangspunktet skjønte jeg ikke hvorfor noen ville velge andre halvdel når det er i første halvdel man krysser Golden Gate. Etter å ha løpt begge halvdelene kan jeg imidlertid godt forstå at en del går for andre halvdel...


Litt spent men med tidenes laveste skuldre. Den avslappede stemningen i startområdet passet meg ypperlig.  

Det var felles start for maratonløperne og deltakerne i halvmaratonet "1st half", men ingen trengsel i startområdet, og da startsignalet, i form av ringing i "cable car"-klokke, klang for startgruppe to gikk det bare et sekund eller to før startmattene var passert og løpet i gang.

Det første stykket av San Francisco Marathon går gjennom det populære Fishermans Wharf. Området yrer vanligvis av turister, men nå var det knapt andre mennesker enn oss løpere. Publikumsoppslutningen blir naturlig nok begrenset når løpet starter før seks på morgenen.

Etter hvert som speaker-pratet og musikken ved start ble svakere ble jeg vár det mektige varselsignalet fra en tåkelur. Dens dype røst runget gjennom morgengryet med jevne mellomrom. Først i det fjerne, så tydeligere og tydeligere. Det gryende morgenlyset avslørte også at vi hadde retning av en tett, grå masse, og det krevdes ikke mye tankekraft å anta at Golden Gate lå innhyllet i tåke. Sikten på broen kom antakelig til å være begrenset, men det fikk så være. San Francisco Marathon... Jeg bare nøt å være en del av det. Kombinasjonen av den stille stemningen, løpernes tassende føtter mot betongen, min egen rytmiske pust og de fascinerende dype og jevne støtene fra tåkeluren ga assosiasjoner til scener i Ringenes Herre og/eller Game of Thrones. Hærer på vei ut i krig. På sett og vis var jeg på vei ut i min egen krig, selv om den var rimelig ufarlig og skulle utkjempes med usedvanlig lave skuldre. Det føltes smått magisk!


Når du synes den aller første bakken er tøff og husker at den bare var en veldig liten hump på løypeprofilen...

Både løpets grafiske fremstilling av løypeprofilen, og informasjon fra tidligere års løpere, hadde forberedt meg på at San Francisco Marathon ville bli en kupert opplevelse. Visstnok kan man legge 10-15 minutter på sine "normale" maratontider. Det forteller jo en del, men det er uansett vanskelig å sette seg inn i hva det egentlig betyr. Ved seks miles, da jeg oppdaget at den aller første bakken vi skulle opp var en nokså lang og bratt bakke som jentene og jeg hadde gått ned på vei fra startnummermessen, ble det klarere. Jeg husket veldig godt hvor bitteliten den første "humpen" på løypeprofilen var. Jo, det var bare å forberede seg på en virkelig "bumpy ride". Å starte forsiktig var avgjørende!


Broen i lett tåke i 2009. Bilde lånt fra SFGate.

Etter ni kilometer var vi endelig på vei opp på broen. Nå kunne det egentlig vært en hvilken som helst bro – og egentlig hadde det ikke behøvd å være en bro i det hele tatt – for tåken var nærmest en fysisk vegg av vind og vann. Startnumrene blafret faretruende i vindkastene, vanndråpene som utgjorde tåken pisket sidelengs og den mektige tåkeluren lød nå rett under bena på oss. Jo, dette var definitivt Golden Gate Bridge, og for en fantastisk følelse det var å endelig være her!

San Francisco Marathon er imidlertid mye mer enn de drøyt seks kilometerne frem og tilbake over broen. Vel tilbake på San Francisco-halvøya tok vi fatt på en drøss lange motbakker på vei mot og inne i Golden Gate Park.


Løypa går rundt om i Golden Gate Park. For retnings-utfordrede som meg var det som å få bind for øynene og bli snurret rundt. Jeg gadd ikke engang forsøke å ha kontroll med hvilken retning vi løp i. 

Følelsen av å bli passert av i overkant mange løpere i motbakkene plaget meg litt, men jeg trøstet meg halvhjertet med at mange av dem antakelig løp halvmaraton. Det var nok også en andel litt for ivrige maratonløpere der. Mange av dem ville antakelig få kjenne på det senere i løpet. Formaningen til meg selv var klar: Løp ditt eget løp! Garmin varslet stort sett om kilometertider på rundt fem minutter. Raus margin for 3:40-målet. 

Inne i Golden Gate Park var det avvikende løyper for hel og halvmaraton. 1st half-løpernes målgang og 2nd half-løpernes start var lagt her. Skillene var godt merket, så det var aldri noe usikkerhet eller bekymring om hvor jeg skulle løpe. Nøyaktig ved halv distanse dukket imidlertid en helt annen bekymring opp. Noe kløp til i noe på innsiden, i underkant av det høyre kneet. At skinka som begynte å plage meg i februar/mars aldri blir helt bra har jeg vent meg til, men dette var nytt. Det vil si; det dukket opp første gang på den aller siste løpeturen før avreisen til San Francisco. Da hadde jeg stoppet og forsøkt å tøye det bort, uten hell. Deretter hadde jeg trosset det og løpt hjem. Selv om det var skremmende under og rett etter den løpeturen hadde jeg fullstendig glemt det. Inntil nå.
Nei, nei, nei... Klarer jeg å løpe de resterende 21 med dette? Må jeg gå? Jeg har krysset broen, så i verste fall... Nei! Jeg vil jo fullføre og få medalje! Værsåsnill, værsåsnill, værsåsnill, jeg vil jo bare løpe.
Den konstante klypingen gjorde vondt, men jeg forsøkte å justere steget, lande annerledes, vri foten litt innover i landingen og fortsatte lett haltende mens jeg vurderte opsjonene. Det var egentlig bare én aktuell løsning: Å løpe så langt det gikk, og så gå resten dersom det måtte til.

Hva som ga smerten og hva som fikk den til å forsvinne aner jeg ikke, men etter tre kilometer slapp den taket, og etter fire var den helt vekk. Vantro men lykkelig fortsatte jeg ferden ut av den stille og disige parken. Med kneet på lag kjente jeg at bena generelt var freshe, så da solen endelig åpenbarte seg, en kvinne ropte at vi nå bare hadde "the flats" igjen og en bred, rak og slakt fallende asfaltgate kom til syne begynte optimismen å boble. Jeg ikke visste nøyaktig hva slags tid jeg lå an til var jeg sikker på at det ar langt under 3:40, og sannsynligvis også under 3:30! Topp hundre måtte da i så fall være sikret? Den neste tanken var uunngåelig: Kan jeg klatre høyere? Med det spørsmålet var konkurranselysten vekket!

Jeg elsker når det skjer! Det er som om man vrir på en kameralinse og endelig finner fokus. Plutselig forsvinner mye av den generelle støyen som fyller hodet, og det er bare det som må til for å nå målet - eller høyere - som får regjere. Farten ble justert opp og autopiloten koplet inn. Det funket! Enten det gikk oppover, bortover eller nedover hentet jeg inn og passerte nye rygger – hele veien inn til mål. For et herlig gullrush!


Nailed it! En herlig tanke å få spontant etter fullført maraton!

Som vanlig mener jeg at jeg tok i alt jeg kunne på slutten. En kvinnerygg sørget for at jeg var ekstra bevisst på å kjempe hele veien inn, ettersom jeg først måtte kjempe for å passere henne, og deretter var livredd for at hun skulle få blod på tann og "ta" meg. Samtidig innser jeg at det høyst sannsynlig er en del mer å hente når jeg knapt føler meg sliten i det hele tatt etter målgang...

Som a-menneske er jeg nokså vant med å utrette forholdsvis mye på morgenene, men å ha løpt en maraton og attpåtil ha prestert over forventing, allerede klokken ni på morgenen kjennes stort selv for meg. Nå var det bare å få fart på jentene på hotellet, så skulle det bli en real maraton-frokost på oss alle!


Post race pancakes! Fast tradisjon etter maratonløp i USA.


Tiden ble riktignok drøye ni minutter saktere enn maratonpersen fra London, men jeg lurer på om San Francisco Marathon allikevel er blant mine beste prestasjoner. Disponeringen i den nokså krevende løypa var i alle fall særdeles god!

Og plasseringen? Målet om topp 100 ble nådd med riktig så god margin!
  • Nummer 42 av 2.338 kvinner
  • Nummer 4 av 285 i aldersklassen
  • Nummer 375 av 6.506 løpere totalt
Med "maraton eller lenger" nummer 36 i boks skal skuldrene senkes enda et hakk og resten av California-ferien nytes til fulle. Deretter skal det tas grep mot nummer 37: Reykjavik Marathon den 19. august! Målet der tør jeg knapt å tenke på...

Janicke