fredag 9. desember 2016

Seriøst???

Hvor går egentlig grensen for mosjonisters satsning? Er det greit å avstå fra aktiviteter med venner og familie for å få den velfylte trenings- og løpskalenderen til å gå opp? I hvilken grad er det akseptabelt at man legger om kosthold, står over ”helgekos” og eventuelt kutter ut all alkohol for å oppnå et mål som riktignok henger høyt for den det gjelder, men som tross alt er milevis unna elite- og rekordnivå? Hvor seriøs er det ok for en målrettet mosjonist å bli?
Selvfølgelig finnes det ingen formell grense. Grad av seriøsitet er opp til den enkelte mosjonist. Så kan man naturligvis diskutere hvor klokt det er å trene som en toppidrettsutøver når man har full jobb, pendling og familie som forhindrer den vel så viktige hvilen som proffene legger ned. Jeg tenker mer på det sosialt aksepterte. Hvor langt man kan drive det før menneskene rundt en begynner å kritisere, eller (enda verre) latterliggjøre?
Saken er at man som ivrig mosjonist kan bli i ivrigste laget. Man trener, merker fremgang, oppnår mål og får lyst til å trene mer for å få mer fremgang og oppnå tøffere mål. Det går gradvis. Litt her og litt der, og etterhvert er ting som tidligere var helt usannsynlige blitt naturlige: Stå opp klokken fem for å rekke en viktig intervalløkt på en travel dag. Løpe de tre milene hjem fra jobb for å ta unna ukens langtur uten at det går ut over familietid i helgen – og likevel trene både lørdag og søndag. Kvie seg for festinvitasjonen en lørdagskveld fordi man har planlagt en tøff tempoøkt søndag morgen. Avstå fra alle former for utskeielser de siste par månedene før løp hvor mål skal nås.






VM i gode unnskyldninger når man er "on a mission"...
Det er utfordrende å definere grensen når den er så besnærende fleksibel. I tillegg påvirkes den av hvem man omgås med, og ikke minst hvem man sammenligner seg med. For det er alltid noen som gjør mer; Bekjente som sikter høyere og som driver seriøsiteten lenger. Og da er det jo greit. Er det ikke?

Ett tegn på at man kan ha havnet i overivrig sone er om man begynner å servere halvsannheter og løgner om treningsmengde til venner og familie. Sannsynligvis bunner det i at man selv har en følelse av at man overdriver. Men ikke nødvendigvis. Det kan like gjerne være et ønske om å slippe demotiverende kritikk fra folk som ikke forstår. Endorfinlykken etter en bra økt blir kortvarig om man møtes av et surt ”Har du trent nå igjen?” så fort man kommer inn døren hjemme.

Ensporethet er et annet ”faresignal”. Når tankene til stadighet dreier rundt treningsøkter, treningsprogrammer, aktuelle løp, utstyr og kilometertider, og når samtaler man fører stadig glir over på disse temaene, bør man kanskje ta en runde med seg selv. Men ikke nødvendigvis. Det kan like gjerne ses som et sterkt engasjement, på samme måte som en ihuga fotballsupporter lever og ånder for sitt lag og planlegger sosiale happenings etter kamp-skjemaet. Eller som enhver annen person som virkelig brenner for og dyrker sin hobby.
Det er ikke til å komme bort fra at det å ta opp temaet ”mosjonister og akseptabel grad av seriøsitet” i på en løpeblogg også kan ses som tegn på at man balanserer ustøtt på denne diffuse grensen. Men så må jeg nok også si meg skyldig i både løgn og ensporethet også.

Min konklusjon er at grensen utelukkende handler om den enkeltes ve og vel. Så lenge satsningen ikke går på helsa løs, eller koster mer i livsglede, vennskap og forhold enn man er villig til å ofre, så er det i grunn bare å utøve hobbyen akkurat så seriøst – eller useriøst – som man selv ønsker.
Janicke
(Teksten har tidligere vært på trykk i bloggforfatterens spalte i Runner's World)

2 kommentarer:

christoffer ladstein sa...

Hehe, ja nettopp slik er det for de av oss som lever etter treningsplanen som helst bør romme 9-10 mil i uka;-).

Janicke Bråthe sa...

Hehe, ikke sant Christoffer (c;