fredag 23. desember 2016

Å løpe eller å ikke løpe (på julaften)

Nylig postet en bekjent et spørsmål på facebook om hvorvidt folk skulle løpe på julaften. Blant svarene var en halvgretten kommentar, type: "Kan dere ikke bare slappe av litt akkurat den ene dagen?"

En gang var jeg blant dem. Det er ikke så veldig mange årene siden heller. Av årsaker jeg på den tiden ikke helt forstod selv, kjente jeg irritasjon ved synet av løpere, syklister og og lignende på julaften, nyttårsaften, påskeaften og 17. mai. Og alle andre helligdager for den saks skyld. Til dels synes jeg nok at mosjonister generelt var streberske.

Man trenger ikke være den skarpeste hobbypsykologen for å forstå at reaksjonen bunnet i ren og skjær misunnelse. At jeg innerst inne ønsket å være en av dem som var der ute og trimmet, heller enn den som stod på andre siden av vindusglasset og hoderystende betraktet dem.



I fjor var vi over 45 SkiLøperne-nisser som valgte å løpe julen inn fra klokken åtte til ni. 

De siste årene har det å løpe på røde dager blitt mer regelen enn unntaket. Kanskje er det nettopp fordi det var så fjernt for meg tidligere, at akkurat disse løpeturene er forbundet med ekstra forventning og glede. Å løpe på julemorgenen er nå en av de virkelig viktige juletradisjonene. I morgen er det sjette gang min lokale løpegruppe, SkiLøperne, møtes klokken "null-åtte-null-null" for en lett mil, med nisseluer på. Tilbake i sentrum tar vi noen runder rundt juletreet foran rådhuset, før vi med smil og klemmer ønsker hverandre en riktig god jul og jogger hjem til hver vår julefeiring.

Forhåpentligvis vekker den lange rekken med skravlende nisser i refleksvester mer julestemning enn irritasjon når den passerer gjennom Skis gater.

I morgen blir julaftenløpingen utvidet ytterligere. Som vanlig starter jeg med SkiLøperne, men underveis skal jeg henge meg på en annen gruppe som har som mål å passere syv kirker i trakten. Runden er totalt på 33 kilometer og farten skal visstnok ligge på rundt fem minutter pr kilometer. Det er en real treningsøkt for meg under normale omstendigheter. Takket være den tidligere omtalte julekalenderløpingen som har preget desember frykter jeg at det kan bli i overkant tøft.


Endelig ferdig med siste luke; de aller siste ti av trehundre julekalenderkilometer. Hadde det ikke vært for at jeg var så himla sliten, hadde jeg hoppet av glede.

Selv om det meste av julekalenderdistansen på trehundre kilometer har gått relativt rolig for seg, er beina skikkelig stinne. Den siste uken har dessuten deres desperate forsøk på å restituere gått ut over nattesøvnen. Jeg er rett og slett veldig sliten. Derfor er jeg forberedt på at det blir nødvendig å hoppe av og ta en raskere vei (eventuelt tog) hjem. Det får så være. Jeg har hatt lyst til å henge med på denne syv-kirkersturen flere år, og den som ikke våger... - og hele den regla der igjen.







World Marathon Majors-medaljen ble årets åpenbare favorittpepperkakeform! Sparer nok denne pepperkaken til etter årets åttende og siste 42,2 km, Löplabbets tradisjonsrike Ribbemaraton tredje juledag. 

Det bærer altså sannsynligvis kjepprett ut av komfortsonen i morgen tidlig, men enhver løper vet jo at kvaliteten på julekvelden - og alt annet etter løpeturer - er omvendt proposjonal med innsatsen på økten. Eller hva?

Kanskje ses vi gatelangs i morgen tidlig, eller under ribbemaraton tredje juledag. Enten du snører på deg løpeskoene eller ei håper jeg du får en ordentlig koselig jul!

Janicke

4 kommentarer:

Anne Berit sa...

Hvordan gikk det med løpingen på julaften? Vi tok oss også en liten løpetur før vi dusjet og dro i juleselskap. :o) Og i dag har vi løp en langtur (for oss) og satt ny solid pers på 10 km. :o) God Jul!

Janicke Bråthe sa...

Det gikk strålende med løpingen på julaften (skriver litt om det nå). Herlig at dere også fikk en fin tur på selveste julaften, og gratulerer så mye med distansepers. En hel mil ekstra er sterkt!!

Mortis xx sa...

Tusen takk til deg :)

Jeg ramlet over bloggen din i går, på jakt etter tips til min første maraton som forhåpentlig skal gjennomføres i NY i november 2017.
Jeg er straks 51 og har vel egentlig ikke trent på 25 år, før jeg startet igjen i oktober i år, med mål om å fullføre maraton, verken mer eller mindre. Men målet forandrer seg etter hvert som formen blir bedre...

Du henviser flere steder til Nike's "Don't Think. Just Do It.". Hvilket var akkurat hva jeg gjorde i dag.
Skulle egentlig løpe en rolig tur pga litt vonde bein , men etter oppvarming kom jeg på hva jeg hadde satt meg som mål i oktober "10k på 50m før nyttår". Så da tenkte jeg, OK, iallfall 5k på 25m. Så jeg kjørte på og klarte det. men hadde masse krefter igjen og fortsatte i 5k til. Med andre 5k raskere enn første.
Jeg endte med 10k på 49:30. Like mye mental som fysisk trening. "Klarer du den så klarer du den."

Jeg brukte det samme mantraet i kveld og strøk 35 skjorter i stedet for å sette meg foran TVen. Alle nyttårsforsetter oppfylt, og jeg trenger ikke stryke skjorter før i slutten av februar :)
"Don't Think. Just Do It.". Genialt.

Bloggen din er for øvrig flott - jeg håper du til vanlig jobber med å skrive; noe annet ville være sløsing med talent :)

Janicke Bråthe sa...

Hei Mortis xx og takk for tilbakemelding! Man skal ikke undervurdere verdien av gode slogans. Selv om løping har blitt en naturlig del av tilværelsen støtter jeg meg jevnlig til "Don't think" og lignende. Og når det er godt innarbeidet kan det fungere fint også i andre sammenhenger enn løping (som stryking, hehe). Det er i hodet det ligger. Der inne er en motivasjonsbryter som vi, med litt trening, kan vippe opp når den av forskjellige grunner har havnet i "av-modus". De beste bevisene for det er jo nettopp den typen tur du tok, der du egentlig hadde planlagt en rolig tur, men så fikk motivasjon i målet du hadde satt deg. Negativ splitt og greier. Moro!

Det er fantastisk flott at du har kommet igang igjen etter 25 år, og jeg er en stor fan av hårete mål som maraton tross alt er. Aner også at du har beveget deg fra å tenke "fullføre" til å sette tidsmål. Det er veldig kult. En anbefaling er imidlertid å ikke velge et for hårete mål for det første maratonløpet. Maraton er så sammensatt, og det viktigste er jo å få en god opplevelse. Brant meg veldig på det selv under min debut i New York.

Tusen takk for hyggelige ord om skrivingen også. Jobber ikke med å skrive, men bloggingen har gitt meg en egen spalte i Runner's World, og så får jeg jo utfoldet meg med bloggingen. (c:

Ha en fortsatt god jul, og lykke til med treningen videre!

Janicke