torsdag 29. desember 2016

Sju kjappe kirker og en overraskende rask Ribbe

Julen er tradisjonenes store høytid. Vi har alle en del like og ulike ting som bare må være på plass for å få den gode julefølelsen. De fleste tradisjonene har ingenting med løping å gjøre (det får være grenser), men jeg ser ikke bort fra at det i år er blitt etablert en ny, tredje, juleløpetradisjon for min del.

SkiLøpernes julejogg ble i år arrangert for sjette gang og er den perfekte start på julaften! Det kan jo ikke bli feil når en stor gjeng nissekledde løpere treffes klokken åtte på morgenen. Enkelte er riktignok sjokkerte over at de faktisk har stått opp tidlig for å løpe på selveste julaften, men humøret er gjennomgående på topp.




Førti nisser og en hund var ikke rekord, men gjengen satt preg på den vakre julemorgenen der de travet gatelangs. 

Fast avslutning for SkiLøpernes julejogg er noen runder rundt juletreet på rådhusplassen, men i år fikk jeg ikke vært med på det. Vi var to avhoppere som skulle henge oss med på en annen løpetur; Etter ca seks kilometer, og nær Ski Nye Kirke, møtte vi som planlagt gjengen som var i gang med "7-kirkerunden". Etter en kjapp hilse-stopp ønsket SkiLøperne og 7-kirkerunden-løperne hverandre "Goood juuul" før vi fortsatte i hver vår retning.

Da facebook-invitasjonen til 7-kirkerunden dukket opp i begynnelsen av desember var jeg veldig i tvil om jeg skulle tørre å bli med. En kjapp kikk på deltakerlisten ga følelsen av å skulle løpe med kenyanere, men ettersom det stod at den ca 33 kilometer lange runden skulle løpes i 5-minutterstempo tok jeg sjansen. En bra treningsøkt, bevares, men absolutt gjennomførbart. I verste fall skulle det gå fint å finne veien hjem på egenhånd. At jeg få dager senere kastet meg med på en særdeles kilometer-tung julekalender var antakelig ikke det smarteste når man var smånervøs fra før, men det fikk stå til.

Godt oppvarmet etter starten med SkiLøperne gikk det heldigvis helt greit å løpe videre i høyere tempo, og snart var vi ved kirke nummer to på runden: Nordby.



Nordby kirke er 7-kirkerundens andre stopp, og hit ankom vi i samlet tropp. Fra venstre: Lasse, Espen, Jann, Espen, Vidar, ego og Roger. Foto: Frode Monsen/Sportsmanden

Også neste etappe, ned mot Nesset og over Kjærnes løp gjengen samlet. Dette var fullstendig ukjent område for meg. Her ville jeg for enhver pris ikke miste gjengen. Feltet ble spredt da vi løp inn i et skogsområde og tok fatt på noen heftige bakker og smalere stier, men jeg hadde tre løpere bak meg og så glimtvis en refleksvest foran i løypa. Alt under kontroll.

Beina fungerte bedre enn fryktet, men oppoverbakkene avslørte at det ikke var mye "saft" igjen etter månedens kalender-kjør. Det var godt å være blant de første som kom frem til kirke nummer tre, Oppegård, nær Roald Amundsens hjem på Svartskog. Tid til litt hvile og energipåfyll før jakten på neste kirke startet.





7-kirkerundens initiativtaker, Jann, delte ut obligatorisk julemarsipan ved Oppegård kirke. Foto: Frode Monsen

Og nå kunne det virke som om det handlet om jakt. Oppegård kirke ble den siste kirken vi beskuet i samlet flokk. I de slakke nedoverbakkene mot Gamle Mossevei og Gjersjøen ble tempoet skrudd markant opp, og i bakkene opp mot Kolbotn (og kirke nummer fire) var "halvkenyanerne" vekk, mens Sportsmanden-Frode, Vidar og jeg dannet en veldig hyggelig baktropp.



Vidar og Frode ved kirke nummer seks; Greverud. Frode hadde planlagt å nøye seg med fem kirker, men i det strålende været - og Vidar og mitt gode selskap naturligvis - ble han med og plukket alle sju. 

I det fantastiske solskinnet skravlet vi oss forbi de neste kirkene på runden: Sofiemyr (#5), Greverud (#6) og endelig Langhus (#7) hvor vi møre og lykkelige skålte i en vørterøl som Frode tryllet frem fra bilen. Før våre veier skiltes ble vi enige om å gjenta bedriften neste år (= ny tradisjon), men jeg innrømmer glatt at det etter 35,5 kilometer var gull å få skyss de seks kilometerne hjem til Ski. Nå måtte det hurtigrestitueres frem til julens andre veletablerte juleløpetradisjon:

Löplabbets Ribbemaraton! For tredje juledag var det igjen duket for det avslappede og uformelle løpet med start på Löplabbet i Sandvika og mål på Löplabbet i Ski. Løpet strutter av sjarm; Løypa er ikke merket og nokså kupert, man tar tiden sin selv og skravler med kjente og ukjente underveis. Her er det ingen fartsholdere, men mulighet for tidlig start og en dedikert baktroppansvarlig (les Petter Vabogs historie her) som motiverer og sørger for at alle kommer i mål. Jeg skjønner godt at Ribbemaraton har blitt så populært, ikke minst for maratondebutanter. Med nær 180 fullførende i år er "Ribbe" for alvor etablert som et av de største maratonløpene i Norge.

Selv om min opplading til løpet ble et raust stykke fra "boka", satt skuldrene lavt da jeg sammen med mange andre SkiLøpere gikk på toget i Ski og la ut på ferden mot Sandvika. Bare for å løpe hjem igjen. Löplabbets Ribbemaraton skulle uansett bare være en kosetur, så hva gjorde det vel at beina var stinne?


Trangt i butikken på Sandvika.

Man skal i utgangspunktet være selvforsynt i Ribbemaraton, så de aller fleste stiller med sekker, drikkebelter og/eller lignende. Ettersom det faktisk er fire energi-stasjoner med drikke, kjeks og boller, og et par bensinstasjoner langs løypa, valgte jeg å ikke ha med noe ut over telefonen og et bankkort. Det føles så mye friere å løpe uten noen form for oppakkning.

Klassiske mål for Ribbemaraton er å kose seg, å fullføre, å få en god treningsøkt og lignende. Her er det befriende fritt for perse-prat. For egen del var målet alle de nevnte. Bein, kropp og løpeglede - autopiloten - skulle få full kontroll.

Joda, skuldrene satt lavt, men jeg var småkald og ville få opp litt varme; Like greit å ta teten ut fra start... Foto: Gry Løberg

Da Löplabbet-sjef Geir Frykholm sendte den rekordstore troppen av gårde mot Ski klokken 10:00 var  det småkjølig, men vintersolen var i ferd med å krype over åskammene, og det tok ikke lang tid før lue og buff ble revet av. Jeg holdt meg til planen om å la kropp og løpsfølelsen styre tempoet, men ble litt overrasket over at kilometer etter kilometer tikket inn på under fem minutter. Burde jeg senke farten? Kom dette til å straffe seg? For hvor godt hadde jeg egentlig rukket å restituere etter julekalender og 7-kirkerunden? Jeg slo det fra meg. Om det skulle dukke opp en massiv vegg var det jo bare å gå. Og i aller verste fall kan man hoppe på et tog ettersom løypa i stor grad følger toglinjen mot Ski. Ribbemaraton er veldig fin sånn.

Frem til Skøyen løp jeg primært alene. Tetgruppen lå et stykke lenger frem, og så var det et lite stykke til neste gruppe bak meg. Fra Skøyen fikk jeg imidlertid selskap av en SkiLøperne-medløper som skulle debutere på maratondistansen denne dagen. Han skal løpe Berlin til høsten, og ville ta Ribbemaraton som en god langtur. Vi skravlet oss gjennom byen, og trippet rolig opp den lange seige bakken forbi Sjømannsskolen. Jeg hadde gledet meg til litt påfyll på den faste energi-stasjonen der, og vi nøt både utsikt og Cola før vi trippet videre oppover mens vi gnagde på hver vår Maryland Cookie. Det hadde gått en del timer siden frokost, så den smakte fortreffelig.

Det er i grunn ikke så mye å si om resten av løpet bortsett fra at maskineriet fungerte over forventning. Det ble mindre skravling etter hvert, men farten lå jevnt på pluss/minus fem minutter pr kilometer. Jeg nøt å løpe fokusert uten å slite, og kilometerne bare tikket unna. Rundt tretti kilometer begynte jeg å føle meg sulten og gledet meg til den annonserte energi-stasjonen ved Greverud. Den klarte vi imidlertid å overse, så det var bare å satse på at den tidligere fortærte Maryland-kjeksen ville holde hele veien inn. Det får kalles kalkulert risiko når man velger å løpe "fritt" uten medbrakt. På dette tidspunktet begynte tiden å interessere meg, så å stoppe for å kjøpe noe var ikke lenger aktuelt.

Ved passering 35 kilometer kunne jeg gratulere min SkiLøperne-medløper med distanse-pers og det som måtte sies å bli en svært god maraton-debut. Han kjente at kroppen var mør, men kondisjonen var det ikke noe å si på.

En runde rundt storsenteret måtte til for å være helt sikker på å ha løpt full maratondistanse, men så bar det opp til Löplabbet for registrering av tid, skravling og inntak av Cola og deilige hjemmebakte boller. Maraton er aldri gratis, men denne dagen var det klart billigere enn jeg er vant til.



To glade SkiLøpere i mål med "medaljen" som i Löplabbets Ribbemaraton passende nok er en lue. 

Med tiden 3:34:11 trodde jeg til og med en stund at Ribbemaraton ble min raskeste maraton denne høsten, men i Reykjavik gikk det et par minutter raskere. I en såpass tøff løype som Ribbemaraton, og med så kilometerstinne ben, er det uansett særdeles lovende for prosjekt "finishing unfinished business" i 2017. Noen dager restitusjon nå, så er jeg klar for å kutte ned på lapskausen og bygge opp kvaliteten i treningen.

Løpeåret er imidlertid ikke over. På lørdag er det duket for Sosialt Nyttårsmaraton i Oslo. Så langt jeg har forstått ble det opprettet av en person som hadde lyst på en langtur sammen med andre på nyttårsaften. Et fullstendig uformelt og sosialt lavterskelarrangement. Takket være facebook ser det nå ut til å bli rimelig stort. I skrivende stund er det nær nitti som skal og ytterligere160 som er er interesserte. Ses vi der?

Janicke

fredag 23. desember 2016

Å løpe eller å ikke løpe (på julaften)

Nylig postet en bekjent et spørsmål på facebook om hvorvidt folk skulle løpe på julaften. Blant svarene var en halvgretten kommentar, type: "Kan dere ikke bare slappe av litt akkurat den ene dagen?"

En gang var jeg blant dem. Det er ikke så veldig mange årene siden heller. Av årsaker jeg på den tiden ikke helt forstod selv, kjente jeg irritasjon ved synet av løpere, syklister og og lignende på julaften, nyttårsaften, påskeaften og 17. mai. Og alle andre helligdager for den saks skyld. Til dels synes jeg nok at mosjonister generelt var streberske.

Man trenger ikke være den skarpeste hobbypsykologen for å forstå at reaksjonen bunnet i ren og skjær misunnelse. At jeg innerst inne ønsket å være en av dem som var der ute og trimmet, heller enn den som stod på andre siden av vindusglasset og hoderystende betraktet dem.



I fjor var vi over 45 SkiLøperne-nisser som valgte å løpe julen inn fra klokken åtte til ni. 

De siste årene har det å løpe på røde dager blitt mer regelen enn unntaket. Kanskje er det nettopp fordi det var så fjernt for meg tidligere, at akkurat disse løpeturene er forbundet med ekstra forventning og glede. Å løpe på julemorgenen er nå en av de virkelig viktige juletradisjonene. I morgen er det sjette gang min lokale løpegruppe, SkiLøperne, møtes klokken "null-åtte-null-null" for en lett mil, med nisseluer på. Tilbake i sentrum tar vi noen runder rundt juletreet foran rådhuset, før vi med smil og klemmer ønsker hverandre en riktig god jul og jogger hjem til hver vår julefeiring.

Forhåpentligvis vekker den lange rekken med skravlende nisser i refleksvester mer julestemning enn irritasjon når den passerer gjennom Skis gater.

I morgen blir julaftenløpingen utvidet ytterligere. Som vanlig starter jeg med SkiLøperne, men underveis skal jeg henge meg på en annen gruppe som har som mål å passere syv kirker i trakten. Runden er totalt på 33 kilometer og farten skal visstnok ligge på rundt fem minutter pr kilometer. Det er en real treningsøkt for meg under normale omstendigheter. Takket være den tidligere omtalte julekalenderløpingen som har preget desember frykter jeg at det kan bli i overkant tøft.


Endelig ferdig med siste luke; de aller siste ti av trehundre julekalenderkilometer. Hadde det ikke vært for at jeg var så himla sliten, hadde jeg hoppet av glede.

Selv om det meste av julekalenderdistansen på trehundre kilometer har gått relativt rolig for seg, er beina skikkelig stinne. Den siste uken har dessuten deres desperate forsøk på å restituere gått ut over nattesøvnen. Jeg er rett og slett veldig sliten. Derfor er jeg forberedt på at det blir nødvendig å hoppe av og ta en raskere vei (eventuelt tog) hjem. Det får så være. Jeg har hatt lyst til å henge med på denne syv-kirkersturen flere år, og den som ikke våger... - og hele den regla der igjen.







World Marathon Majors-medaljen ble årets åpenbare favorittpepperkakeform! Sparer nok denne pepperkaken til etter årets åttende og siste 42,2 km, Löplabbets tradisjonsrike Ribbemaraton tredje juledag. 

Det bærer altså sannsynligvis kjepprett ut av komfortsonen i morgen tidlig, men enhver løper vet jo at kvaliteten på julekvelden - og alt annet etter løpeturer - er omvendt proposjonal med innsatsen på økten. Eller hva?

Kanskje ses vi gatelangs i morgen tidlig, eller under ribbemaraton tredje juledag. Enten du snører på deg løpeskoene eller ei håper jeg du får en ordentlig koselig jul!

Janicke

torsdag 15. desember 2016

Tar en dusj. Igjen!

Planen var glassklar. Utålmodig ble dagene telt ned til 12. desember. Ny satsing! Denne gang et par hakk smartere. Litt mer seriøs. Jepp. Det var planen. Så kom en julekalenderinvitasjon over facebook og saboterte det hele.


Ved første øyekast tenkte jeg at kalenderen ikke var gjennomførbar. Ved andre øyekast, og kjapp hoderegning på kilometer pr dag, virket den krevende men potensielt mulig. Den tredje gangen jeg leste beskrivelsen var jeg solgt. Reglene for kalenderen er omstendelig og humoristisk beskrevet i ti velformulerte paragrafer, men i korte trekk handler kalenderen om å løpe distanser fra én til 24 kilometer, altså tilsvarende nummerne på kalenderlukene, frem til jul. Avrunding av distanse gjøres kun nedover, så 14,9 kilometer kan åpne luke 14, ikke 15. Man står fritt til å løpe en hvilken som helst luke på hvilken som helst dato, og det er lov å løpe flere luker på en dag. Man kan fordele kilometer for én luke på flere turer så lenge alle turene gjennomføres samme dag. Alle som har åpnet alle luker innen klokken 16:00 på julaften vinner.

Kalenderinvitasjonen kom først den 7. desember, men man fikk benytte løpeturer tatt de foregående desemberdagene til å åpne luker. Det var litt kjipt å finne ut at tre av de fire turene jeg hadde tatt fra 1. til 7. desember var på 12 kilometer. En luke kan naturligvis bare åpnes én gang, så to av disse var med andre ord ubrukelige. Ergo var jeg godt på etterskudd allerede fra start; Det var flere luker igjen enn dager å åpne dem på. Dét, i kombinasjon med en skadepreget høst, var årsaken til at jeg ikke bet på allerede ved første kikk. Å kaste seg med i ett prosjekt som innebærer tredve mil på drøyt tjue dager... Vel selv jeg innså at fysioterapeuten neppe ville ha anbefalt det. Men adventskalenderen vekket både konkurranseinstinktet, kilometerjunkien og barnet i meg. Jeg var sjanseløs!




Må holde tungen rett i munn; Vil for enhver pris ikke komme i skade for å løpe samme luke flere ganger. 

Så, i stedet for å løpe igang nytt, målrettet og seriøst treningsprogram har det blitt en stor mengde lapskausløping, med etterfølgende posting av Strava-aktiviteter som dokumentasjon på julekalenderens Facebook-side. Dette er definitivt ikke spesielt god trening mot 3:15, men veldig morsomt. Og ganske så slitsomt.

Overraskelsen så langt er at det ikke er selve løpingen som er den tyngste bøygen i julekalenden. Den har gått forbausende bra (hittil). Nesten som et juleeventyr har skadene, både i skinke og kne, helt forsvunnet. Nei, det som til syvende og sist har blitt den tyngste utfordringen for motivasjonen er reglene som omfatter dusjing! For at en økt skal kunne benyttes til å åpne en luke må man dusje etter økten. Nå pleier jeg alltid å dusje etter en økt, men to dager på rad har jeg løpt tre luker, og det betyr at man også må dusje tre ganger. Selv om man bare har løpt en skarve kilometer. Huden har neppe godt av dette, men slik er reglene.






Skal ikke påstå at lysten til å begi seg ut i syv minusgrader klokken seks på morgenen for å sanke de første kilometerne i dag var overveldende, men "må" man så må man. Bare å kle seg godt. Nå skal det ikke løpes før lunsj... 

Og hva får vi for å fullføre kalenderen? Kalender-generalen har lovt at det vil gi oss en god jul. Jeg lurer litt på det. Vi som fullfører kommer høyst sannsynlig til å være uttørkede, lett flassende, utslitte og nervøse vrak med et voldsomt lass skittentøy å ta fatt på. Men det er det verdt.

Jeg har visst en god del luker igjen i kalenderen. Får snart hive meg i skoene og ta dagens andre tur. Og enda en dusj...

Janicke

fredag 9. desember 2016

Seriøst???

Hvor går egentlig grensen for mosjonisters satsning? Er det greit å avstå fra aktiviteter med venner og familie for å få den velfylte trenings- og løpskalenderen til å gå opp? I hvilken grad er det akseptabelt at man legger om kosthold, står over ”helgekos” og eventuelt kutter ut all alkohol for å oppnå et mål som riktignok henger høyt for den det gjelder, men som tross alt er milevis unna elite- og rekordnivå? Hvor seriøs er det ok for en målrettet mosjonist å bli?
Selvfølgelig finnes det ingen formell grense. Grad av seriøsitet er opp til den enkelte mosjonist. Så kan man naturligvis diskutere hvor klokt det er å trene som en toppidrettsutøver når man har full jobb, pendling og familie som forhindrer den vel så viktige hvilen som proffene legger ned. Jeg tenker mer på det sosialt aksepterte. Hvor langt man kan drive det før menneskene rundt en begynner å kritisere, eller (enda verre) latterliggjøre?
Saken er at man som ivrig mosjonist kan bli i ivrigste laget. Man trener, merker fremgang, oppnår mål og får lyst til å trene mer for å få mer fremgang og oppnå tøffere mål. Det går gradvis. Litt her og litt der, og etterhvert er ting som tidligere var helt usannsynlige blitt naturlige: Stå opp klokken fem for å rekke en viktig intervalløkt på en travel dag. Løpe de tre milene hjem fra jobb for å ta unna ukens langtur uten at det går ut over familietid i helgen – og likevel trene både lørdag og søndag. Kvie seg for festinvitasjonen en lørdagskveld fordi man har planlagt en tøff tempoøkt søndag morgen. Avstå fra alle former for utskeielser de siste par månedene før løp hvor mål skal nås.






VM i gode unnskyldninger når man er "on a mission"...
Det er utfordrende å definere grensen når den er så besnærende fleksibel. I tillegg påvirkes den av hvem man omgås med, og ikke minst hvem man sammenligner seg med. For det er alltid noen som gjør mer; Bekjente som sikter høyere og som driver seriøsiteten lenger. Og da er det jo greit. Er det ikke?

Ett tegn på at man kan ha havnet i overivrig sone er om man begynner å servere halvsannheter og løgner om treningsmengde til venner og familie. Sannsynligvis bunner det i at man selv har en følelse av at man overdriver. Men ikke nødvendigvis. Det kan like gjerne være et ønske om å slippe demotiverende kritikk fra folk som ikke forstår. Endorfinlykken etter en bra økt blir kortvarig om man møtes av et surt ”Har du trent nå igjen?” så fort man kommer inn døren hjemme.

Ensporethet er et annet ”faresignal”. Når tankene til stadighet dreier rundt treningsøkter, treningsprogrammer, aktuelle løp, utstyr og kilometertider, og når samtaler man fører stadig glir over på disse temaene, bør man kanskje ta en runde med seg selv. Men ikke nødvendigvis. Det kan like gjerne ses som et sterkt engasjement, på samme måte som en ihuga fotballsupporter lever og ånder for sitt lag og planlegger sosiale happenings etter kamp-skjemaet. Eller som enhver annen person som virkelig brenner for og dyrker sin hobby.
Det er ikke til å komme bort fra at det å ta opp temaet ”mosjonister og akseptabel grad av seriøsitet” i på en løpeblogg også kan ses som tegn på at man balanserer ustøtt på denne diffuse grensen. Men så må jeg nok også si meg skyldig i både løgn og ensporethet også.

Min konklusjon er at grensen utelukkende handler om den enkeltes ve og vel. Så lenge satsningen ikke går på helsa løs, eller koster mer i livsglede, vennskap og forhold enn man er villig til å ofre, så er det i grunn bare å utøve hobbyen akkurat så seriøst – eller useriøst – som man selv ønsker.
Janicke
(Teksten har tidligere vært på trykk i bloggforfatterens spalte i Runner's World)

søndag 4. desember 2016

Ventetid

På kjøkkenet er to adventslys tent. Barnas julekalender, en hjemmelaget variant med gaver, henger fremme. De fleste av de 24 røde filtposene skjuler fremdeles sine hemmeligheter. Det er ventetid, men mens de aller fleste teller ned til julaften er det en annen dato som opptar meg.


Den gyldne medaljen fra Valencia Marathon har funnet sin plass på medaljehengeren. To uker har gått siden jeg fikk den, og i disse to post-maraton-ukene har antall kilometer i løpeskoene vært i tråd med anbefalinger (i alle fall nesten) og dermed vesentlig lavere enn foretrukket. Maraton-programmet som er valgt for Chewbacca-måloppnåelse legger opp til totalt fem restitusjonsuker. Det kommer ikke på tale, men jeg har jo bestemt meg for å være smartere enn før så én til skal jeg tøye tålmodigheten til å ta. Det er tross alt viktig med et stabilt fundament før man bygger grunnmur.

De første seks ukene av programmet - "Mesocycle 1 - Endurance" - begynner mandag 12. desember. Dét er datoen min mentale kalender teller ned mot. Bare en uke igjen nå.


Tross iveren etter å komme i gang med forberedelsene for Chewbacca-suksess i 2017 er det ikke alltid like lett å begi seg ut på tur i denne mørke og kalde tiden. Selv for den hyper-motiverte løpenerd kan dørstokkmila tidvis bli ukomfortabelt høy. Det er ikke vanskelig å komme på ting som frister mer enn en løpetur når man kommer hjem fra lang arbeidsdag og er både sliten og sulten. Denne uken måtte jeg ty til alle de klassiske triksene:

  • Ikke tenke. Gi autopiloten full kontroll til å effektuere planlagt aktivitet.
  • Om det absolutt må tenkes; tenke på hvor mye bedre kvelden blir. Godfølelsen over å ha gjennomført planlagt trening vs irritasjonen over å ha skippet...
  • Alternativt tenke på målene man har. Suksess kommer sjelden gratis. Det må nødvendigvis ytes før det kan nytes. 
  • Gjøre det hele mindre "uoverkommelig" ved å vennlig love seg selv at dersom det fremdeles kjennes vondt og fælt etter ti minutter, så får man snu og løpe hjem til sofaen. På den andre siden av dørstokkmila forsvinner som oftest hele problematikken kjapt.
  • Ta en "nå skal det trenes"-selfie og poste på Instagram. Ekstremt forpliktende!




Å sette i gang med treningsprogrammet allerede i morgen har naturligvis blitt vurdert flere ganger, men jeg velger å hente lærdom i årets pepperkakeprosjekt. Oppbyggingen av Chewbacca-suksessformen må bli bedre og mer bærekraftig enn oppbyggingen av Golden Gate! Jeg har forsøkt legge skylden for den staselige broens fall (allerede etter skarve 40 timer og før 1. desember) på Godzilla the Giant X-mas Mouse, men det er vel bare å innrømme at den utålmodige ingeniøren og byggmesteren ikke hadde gjort godt nok forarbeide...


Janicke

fredag 25. november 2016

Vilje, vett og Valencia Marathon 2016

Hva det var som først vekket interessen for Valencia Marathon kommer jeg ikke på. Antakelig var det bare et tilfelle av sammenfallende tilfeldige impulser; Noen som fortalte om løpet rett etter at jeg hadde hørt eller lest om det et annet sted, etterfulgt av oppbyggende informasjon i en tredje kanal eller sammenheng. Informasjonen ga i alle fall et klart inntrykk av at Valencia Marathon kunne være et spennende reisemål for Springtime. Jeg sendte av gårde en mail til en bekjent på det spanske turistkontoret for å få tips om kontaktpersoner der nede, og begynte så smått med forberedelser for en Springtime-reise i november 2018.

Nøyaktig hvorfor jeg fikk øynene opp for Valencia Marathon husker jeg ikke, men jeg vet at bilder av starten og målgangen hadde en viss betydning. Dette offisielle arrangementsfotoet viser starten, der 10K-løpet går på høyre (sett fra denne vinkelen) bro, og maratonløpet på venstre. De sorte startportalene skimtes blant folkemengden på motsatt side av "bassenget".
Foto: Valencia Marathon

For få uker siden hadde jeg fremdeles ikke bestemt om jeg skulle avlegge Valencia et besøk under maratonhelgen eller ei. Å gjøre en ny maraton bare to uker etter New York ville neppe anses som spesielt klokt på tampen av denne skadepregede høsten (å reise dit uten å løpe hadde ikke falt meg inn). Dessuten fylte jeg år den helgen og venner var invitert til feiring.

Avgjørelsen ble i praksis tatt for meg, for når maraton-muligheter blir servert på et fat seirer sjelden vettet over viljen. En invitasjon til å være med på pressetur i regi av turistkontoret i Valencia gjorde avgjørelsen veldig enkel; Bursdagsfeiring fikk vente. Et nytt land til maratonrekken (Chewbacca-mål #5) og enda et skritt (eller noen tusen) nærmere "40 før 45" (Chewbacca-mål #6). Stort bedre "bursdagspresang" kan man vel ikke ønske seg?

Turistkontoret hadde lagt opp tett program. Hele poenget med turen var jo å få vist frem byen. Ved ankomst til hotellet fredag kveld ble det bare fem minutter på rommet før oppmøte i lobbyen og middag med resten av gruppen. David fra turistkontoret var vår vert, Isaac og Bernadine fra England, Anna fra Russland, Jochen fra Tyskland, Meliosa fra Irland og Kjell fra Norge representerte løpemagasiner fra sine respektive land, mens Gaby var med som en av de større løpebloggerne i Nederland. Med unntak av Bernadine og Kjell skulle alle løpe maraton på søndagen. Det ble en hyggelig og nokså sen kveld (for maratonløpere - alt er relativt).

Dagen før maraton er det vanskelig å fullt og helt konsentrere seg om annet enn at man skal ut og løpe 42,2 kilometer. I klassisk, smånervøs før-maraton-modus synes jeg til og med at akvariumsfiskene parodierte min maraton-selvsikkerhetesfølelse. Ufint.

Lørdagsprogrammet var fullspekket. Mellom klokken 9:30 og 23:30 hadde jeg bare tjue kjappe minutter på hotellrommet før middagen. Sykkelsightseeing i elve-parken og den sjarmerende gamlebyen, en tur innom byens største mathall, en fantastisk paella-lunsj (retten kommer fra disse traktene), en kikk på byens flotte men nå folketomme sandstrand og VIP-besøk i Europas største akvarium. Først helt på tampen av dagen bar det til det spektakulære området og de futuristiske konstruksjonene som utgjør Ciudad de las Artes y las Ciencias - Kunst- og forskningsbyen - hvor startnummerutdelingen og sportsmessen for Valencia Marathon ble holdt.

Sykkelsightseeing dagen før løpet. Startene for henholdsvis 10 km og maraton går på hver sin bro over kunst- og forskings-området som blant annet omfatter teknisk museum, IMAX-kino, dinosaur-museum, planetarium, akvarium, operahus og park.

Når nå beslutningen om deltakelse i Valencia Marathon ble tatt såpass sent ble jeg tildelt startplass i absolutt siste startgruppe, for de som forventer å bruke mer enn fire timer. Jeg hadde ingen ambisjoner om å løpe veldig fort, men gikk til help-desken bevæpnet med resultatet fra London i april på telefonskjermen, og håpet å få flytte et par hakk fremover blant de drøyt 19.000 påmeldte til maratonløpet. Den gang ei. Halvannen time før stengetid kvelden før løpet var alle fremre startgrupper fylt opp. "Por la seguridad," var begrunnelsen. Greit nok, tenkte jeg litt skuffet. Så får jeg erfare hvordan det er å starte bakerst igjen også. Det er viktig å kunne omstille seg.

Valencia es Oro - Valencia er gull - var hashtagen for løpet. Valencia Marathon er det eneste maratonløpet i Spania som har fått gull-klassifisering av IAAF (International Association of Athletics Federations). Det stilles høye krav for denne klassifiseringen og Valencia var tydelig stolte.

Valencia Marathon bød på særdeles raus gavepose! Jeg kan ikke huske å ha fått tilsvarende noe sted tidligere. Fin trøye, tyggis, energibars, såpe, salver, magnesiumtilskudd og til og med en cerveza (2 % alkohol) med sitronsmak. Var litt spent på smaken på den, men den gikk ned på høykant da jeg kom tilbake til hotellrommet etter målgang. 

Den tidlige løpsmorgenen bød på tynt skylag og 12 grader som skulle øke til ca 16. Med fire-fem sekundmeter vind måtte forholdene sies å være rimelig gode. En time før start forlot vi hotellet. Enkel logistikk er gull! Meliosa og jeg gikk til bakerste startgruppe. Hun hadde fått "oppdraget" med å reise til Valencia av sjefen sin, og trodde frem til torsdag før avreise at hun skulle løpe halvmaraton. Med bare én maraton i bagasjen fra tidligere (New York i 2015) var hun forståelig nok nervøs. Å bytte distanse til 10K-løpet var imidlertid ikke aktuelt. Hennes mål var å komme seg igjennom.

Det faktum at en fyr rett foran oss hadde en rullings dyttet bak øret bekreftet inntrykket av at skulderhøyden er noe lavere i siste startgruppe enn i de gruppene jeg er vant til. På sett og vis kjentes det behagelig prestasjons-avvæpnende der jeg stod og gjespet etter en travel og innholdsrik uke med stort sett bare sub-seks-timers-netter. Mål for løpet var "by default" sub 3:30, men med enda et punkt ført på listen over usikkerhetsmomenter (hvor mye tid koster det egentlig å passere noen tusen løpere?) justerte jeg til sub 3:40.

Ble bare ikke mett på disse spektakulære, futuristiske bygningene, og i morgenlyset... Wow!

Jeg innrømmer glatt at jeg har begynt å bli skremmende "avslappet" på starttider og slikt når jeg ikke er reiseleder. Jeg hadde for meg at siste startgruppe skulle starte noen få minutter etter hovedstarten 8:30, men klokken ble 8:45 før vi subbet frem til til startportalen. Spenningsbyggende hjerteslag dunket over høyttalerne frem til startskuddet gjallet, og så var vi endelig i gang.

Hadde jeg vært litt mer "på" ville jeg nok klemt meg frem til starten av siste startgruppe. På den måten hadde jeg kunnet løpe fritt en god stund før jeg hadde tatt igjen løperne som startet noen minutter før. På den annen side er det ikke så dumt å holde igjen i starten, så jeg stresset ikke med å starte forseringen av løpere før det var rom for det. Da gruppen hadde spredd seg ut begynte jeg den taktiske løpingen for å passere 04:15-ballongen og bryte gjennom feltet.

Heldigvis var det ikke så trangt som fryktet da jeg etter hvert tok igjen gruppen som hadde startet noen minutter før oss. Et "perdón" her og et "sorry" der når jeg skviste meg mellom løpere som hadde akkurat litt snaut med plass mellom seg. Av og til et smådesperat "excuse me" når det rett og slett var for tett mellom løperne foran og det ikke var passeringsmuligheter på sidene heller. For det ble en del gass og brems og "omkjøringer" også. Ved ca 10-kilometer passerte jeg 4:00-ballongen og tenkte for meg selv at det burde være mulig å ta igjen 3:45-ballongen også.

Løypa var virkelig flat. Berlin-flat. Noen flere svinger enn i Berlin, men de var vide nok til at man ikke tapte nevneverdig fart. Første halvmaraton gikk på 1:47:33. Fokus var stort sett på å finne enkleste vei mellom løperne fremover, men jeg gledet meg over gruppene av heiagjenger, utkledde tilskuere, musikk-innslag og attraksjoner langs løypa også. Ved rundt tre mil oppdaget jeg nederlandske Gaby og vi vekslet noen ord før jeg fortsatte å kjempe meg fremover. Jeg skal innrømme at jeg begynte å bli nokså lei ved 35, men på et eller annet vis fungerte det å skru om hodet og tenke at syv kilometer faktisk ikke var stort. Med unntak av et småsutrende venstrekne (gryende løperkne) var i grunn formen grei, og da jeg skimtet fartsholder-ballonger langt der fremme fikk jeg den motivasjonen jeg trengte for å presse på litt ekstra. I den siste delen av løypa var det imidlertid områder som var noe smalere, og som vanlig er det relativt tett med folk rett etter fartsholdere. I tillegg kom solen frem og Valencias temperaturmålere fortalte at det nå var 18 grader. Jeg var absolutt ikke helt gåen, men det kjentes at man hadde løpt et godt stykke. Passeringen av 3:45-ballongen var ikke gratis.

Så kom de spektakulære hvite bygningene til syne. Publikum stod tettere inn på løypa og det var tidvis som å løpe i en korridor. Heftig! Inne på området stod det folk og jublet på flere høydenivåer og jeg fikk assosiasjoner til feiringsscener i Star Wars. Litt stuss ble jeg da et målseil, tydelig merket med "FINISH", dukket opp for tidlig. Vi hadde jo ikke kommet inn på det blå basseng-podiumet ennå. Tvilende forberedte jeg meg for å gire om til sluttspurt, og forsøkte å se om noen faktisk stoppet på den andre siden av målportalen. Nei. Dette var ikke mål. Bare å fortsette. En sving og en sving til og SÅ bar det endelig ut på det blå oppløpet.

Målgang på podium bygget over basseng - det blir ikke så mye mer spektakulært enn det!
Foto: Valencia Marathon

Målgangen var nøyaktig så heftig som forventet! Sliten, men ikke utslitt, glad over at klokken viste langt under 3:40, men bittelitt skuffet over at det ikke ble sub 3:30. På egen klokke stod det 3:33:37. I arrangementets app var 3:33:34 oppgitt, men endelig og offisiell tid i resultatlisten ble det velklingende 3:33:33. Nesten litt synd at det bare var min 31. og ikke 33. maraton...

Målgangsbilde hører med. Finisher-posen fulgte forøvrig fint opp startnummer-gaveposen: Finisherhåndkle med motiv fra løpet, vann, en halvkilo klementiner, en flaske god fruktjuice, en halvliter energidrikk og et utvalg spanske kaker. Nesten i overkant tungt å bære den korte veien tilbake til hotellet.

Med medaljen rundt halsen ble den lille skuffelsen fort glemt. Bare to uker etter New York hadde jeg fullført en ny maraton uten at skaden hadde tatt overhånd og hindret meg. For første gang på lenge ble det også negativ splitt med ca et minutt.

 Yeah babe! Stor, tung og lekker gullmedalje funket ypperlig som bursdagspresang.

Forhåpentligvis slipper jeg "straff" for atter en gang å ha latt vettet vike for viljen. Ettersom det ene kneet murrer litt - type løperkne-murring - blir den første, forsiktige post-maraton-løpetur først i helgen. Med en ny nær 3:30-maraton tross dårlig treningshøst er jeg veldig klar for å friskmelde meg helt og holdent og for alvor komme i gang med treningen mot 3:15 en gang i 2017!

Janicke

lørdag 19. november 2016

Valg av treningsprogram

"Hva" er klart definert. Maraton skal løpes på 3:15. "Når" og "Hvor" er nesten bestemt. Det blir mest sannsynlig Bislett eller Boston. Dermed gjenstår kun ett spørsmål, men det er til gjengjeld det største av dem alle: Hvordan?

Takket være jevn trening gjennom de senere årene er det i dag grei skuring å forflytte seg én kilometer, helt og holdent for egen maskin, på fire minutter og 37 sekunder. Det går også fint å gjenta denne "bragden" flere ganger rett etter hverandre. Helt opptil tretti ganger har jeg klart det, men da har det også vært slutt. Type maratonvegg-slutt (Berlin Marathon 2015). Hvordan skal jeg forberede meg for å også klare de siste tolv?

Valgets kval.

Er det mer trening som gjelder? Flere kilometer i uken? Eller bør jeg heller begrense mengden og kjøre tøffere økter? Etter å ha trent mot et anselig antall maraton vet jeg sånn omtrent hva som kreves men lar uansett treningsprogrammer styre treningen fordi de sørger for:
  1. Riktig oppbygging - unngå "for mye, for fort" og høy skaderisiko.
  2. Variasjon - unngå lapskausen det er så skrekkelig lett å plassere begge løpeskoene i. 
  3. Kvalitet - unngå at intervall- og tempoøkter blir for puslete. Min velutviklede intervallfrykt sørger for at det alltid finnes gode unnskyldninger...
  4. Periodisering - unngå at alle uker blir mengdeuker. Av egen erfaring høyrisiko for kilometerjunkies i god driv!
  5. Nedtrapping - unngå at treningen fortsetter for fullt til løpsdagen. Å trappe ned er skummelt og stressende, men veldig viktig for å stille med overskudd på løpsdagen.
Å vite at jeg har gjort et forarbeid som er lagt opp av proffer bidrar dessuten til å redusere usikkerheten den dagen jeg står på startstreken.

Men hvilket treningsprogram skal man velge? Treningsteoriene er mange, og ulike treningsprogrammer legger diverse varianter og nyanser av disse teoriene til grunn. For mosjonister mener jeg at det aller viktigste er å velge et treningsprogram som appellerer til en. Enten programmet består av mye mengde og et fåtall intensive økter, færre kilometer men mer fart, eller andre kombinasjoner og avarter, så er det avgjørende å finne et program man klarer å motivere seg for. Ikke bare de to første ukene, men hele veien frem til løpsdagen. Selv om jeg virkelig - VIRKELIG - drømmer om å fikse 3:15 på maraton, så er til syvende og sist veien mot målet det aller viktigste. Jeg er villig til å ofre mye, men løpegleden skal ikke tulles med.

Så langt har jeg fulgt ulike halv- og helmaratontreningsprogrammer:

  • Anders Szalkai sine på marathon.se
  • Marius Bakkens 100-dagersprogram
  • En kombinasjon av 3:00- og 3:30-maratonprogrammene på jogg.se
  • Advanced Marathoning av Pete Pfitzinger og Scott Douglas (kjøpte boken på Amazon)

Med unntak av det siste har jeg fulgt programmene flere ganger. Alle har klare fellestrekk: Treningsukene inneholder gjerne et par intervall- eller tempo-, noen rolige økter og en langtur. Kvalitetsøktene ligger ikke ”back-to-back”, det er minst én hvile- eller restitusjonsdag mellom. Programmet starter på et antall kilometer pr uke, øker på og har en mengdeperiode, eventuelt avbrutt av en noe roligere uke, før det trappes ned tre uker før løpsdagen.

Det som skiller programmene er primært hvordan de forskjellige øktene er lagt opp; type intervaller, tempo på langturene, hvor stor andel av treningen som skal være i ønsket maraton-konkurransefart og mengde trening totalt sett. Når man skal velge seg et program er det nettopp disse tingene man må vurdere ut i fra. Treningsmengden må være realistisk og passe med tanke på hva man har kapasitet til, både fysisk og tidsmessig, og beskrivelsen av øktene bør trigge en til å ville ta løpeskoene på for å teste. Og så man må ha tillit til at sammensetningen av økter som programmet legger opp til er det som må til.
Pete Pfitzinger og Scott Douglas' Advanced Marathoning.

Jeg hadde gladelig tatt fatt på hvert av de nevnte programmene en gang til, men når jeg nå må velge meg ett for mitt ultimate maratonmål så vil jeg gi Pfitzinger og Douglas en ny sjanse. Det er det mest krevende programmet jeg har fulgt, men det var også de treningsukene jeg følte meg aller mest inspirert. Så inspirert faktisk, at jeg bare skummet veldig raskt gjennom kapittelet ”lytt til kroppen", og endte opp med skade. Denne gangen skal jeg være litt smartere! (skrev hun optimistisk)

Programstart blir om et par uker, så får vi se om det blir rettet mot Bislett eller Boston...

Janicke

lørdag 12. november 2016

Bislett, Boston og beslutningsvegring

Det er én ting å bestemme seg for å lykkes. Det er noe ganske annet å faktisk gjøre det. Med ny, motivert giv for fullførelse av Chewbacca-prosjektet følger også ny giv med planlegging og trening. Når, hvor og hvordan skal måloppnåelse sikres? 

Chewbacca-prosjektet bestod i utgangspunktet av fire mål: Maraton på 3:15, halvmaraton sub 1:30, mila sub 40 samt verdensherredømme i form av fullføring av samtlige seks World Marathon Majors. Sistnevnte ble nådd i 2015, de øvrige består. I forbindelse med nysatsningen fant jeg det for godt å legge til to nye mål:
  • Mål 5: Bli et fullverdig medlem av Marathon Globetrotters. Det krever at man har løpt maraton i ti land. Jeg mangler to.
  • Mål 6: Førti "maraton eller lenger" før 45. I praksis betyr det at jeg må løpe ti maraton i løpet av de neste 12 månedene.
Disse to målene blir i grunn nærmest oppfylt av seg selv. Høsten har vært preget at en kjip skade og redusert løping. Som trøst har jeg fråtset i løpspåmeldinger:
  1. Valencia Marathon - 20. november
  2. Löplabbets Ribbemaraton - 27. desember
  3. Bislett 50K Indoor Challenge - 18. februar
  4. Boston Marathon - 17. april
  5. Salzburg Marathon - 7. mai
  6. (Göteborgsvarvet - 20. mai)
  7. Midnight Sun Marathon - 17. juni
  8. San Francisco Marathon - 23. juli
De øvrige Chewbacca-målene - de opprinnelige tre - kommer garantert ikke av seg selv. Maratonpersen fra London i vår er på 3:19:10 så ytterligere ca 4 minutter - det tilsvarer nesten en kilometer - må kappes. 

Gjeldende maratonbestetid (3:19:10) ble satt i London Marathon i år. Bilder lyver,
jeg var ikke spesielt happy underveis og hadde svært liten tro på pers. 

En fokusert innsats må til, men når langløpene nå ligger som perler på en snor i kalenderen, er det utfordrende å velge ett å satse fullt mot. Jeg tror det er et viktig kriterium at mål-løpet ligger minst to måneder etter det forrige for å være sikker (så sikker som det går) på å få restituert nok.

Kanskje bør jeg gå for Bislett 50K der man får registrert og godkjent tid også for maraton. Fordelene er flere: Det er nære (og i samme tidssone), løypa er flat, værforholdene er særdeles kontrollerte. Ulempen er at det kommer vel tidlig på året, i en tid der det er vanskelig å få til gode langturer og hardøkter ute. Det kan også være tøft å holde fartsmotivasjonen oppe, runde på runde, der inne i bunkeren. Og skulle jeg klare 3:15 på maraton der, finnes det neppe krefter igjen til å fullføre de siste åtte kilometer... Det blir i så fall min første DNF. 😱

Det eneste andre aktuelle alternativet på vårparten er Boston. Netto fall, knapt en sving og fantastisk stemning gjør det absolutt mulig å levere varene der, men ulempene og usikkerhetsmomentene er flere: Lang reise, feil tidssone og værutsatt a-til-b-løype. Får man motvind på veien fra Hopkinton til Boylston street har man motvind hele veien. I tillegg er jeg muligens der som Springtime-reiseleder. En veldig hyggelig jobb, men det gir sjelden en god opplading til eget løp. Mine tidligere prestasjoner i Boston (3:42:45 og 3:38:14) styrker heller ikke troen på Boston som optimal lokasjon. Newton Hills har knekt meg to ganger før...

Boston Marathon løype- og høydeprofil: Høydeprofilen (nederst på bildet) ser i hyggelig nok ut, 
men bakkene mellom 25 og 32 km- de berømte Newton Hills - blir så vonde nettopp fordi
 beina har løpt så mye nedover i starten av løpet. 

Beslutningen behøver ikke tas helt ennå. Det skal uansett få gå et par uker etter Valencia før jeg sparker igang treningen mot Bislett eller Boston.

For mil- og halvmaratonmålene er innstillingen at jeg sannsynligvis er i stand til oppnåelse også på de to kortere distansene den dagen jeg kan skrive "CHECK!" på maratonmålet. Joda, de skal løpes de også - og jeg må bestemme "når og hvor" også for disse - men det finner jeg ut av etter hvert.

Janicke