søndag 29. november 2015

Et fullstendig bortkastet løpsår

Løpsåret 2015 går mot slutten. Det er tid for oppsummering og refleksjon. De fleste av oss kan se tilbake og tenke at det er ting man ikke er fornøyd med, men forhåpentligvis har man en og annen opptur å glede seg over. Kanskje har man barbert noen sekunder av en pers, eller man har nådd et høythengende mål - løpt raskere, lengre, bedre. Eller kanskje ikke...

2015 skulle være det store Lettbent-finaleåret. Samtlige fire mål i det ivrig utbasunerte Chewbacca-prosjektet skulle nås. Det var litt "nå eller aldri" over det ettersom Lettbent-bloggen skal avsluttes den 31. desember.

Som vanlig har jeg gått skyhøyt ut, gladelig ignorert opplagte snubletråder, satset friskt...og gått skikkelig på snørra. Ikke én eller to ganger, neida, alle gode ting er som vanlig tre. Fasiten viser nå at av årets fire mål ble kun ett nådd: Verdensherredømme. Alt jeg trengte å gjøre var å fullføre Tokyo Marathon, så ut over at det var veldig stort å faktisk komme seg til Tokyo var det ikke store bragden. Samtlige av de tre øvrige målene, de som innebar reelle prestasjoner, må nådeløst stemples med "FAILED" - i røde, fete, blekkmettede bokstaver.

Chewbacca ser litt utslått ut der han sitter.

Ok, så kan jeg vel ikke sutre over å ikke ha nådd sub 40 på mila og sub 1:30 på halvmaraton når jeg i realiteten ikke har forsøkt. Samtlige av årets milløp ble løpt sammen med tiåringen. Jeg ser ikke bort fra at hun kan løpe fra meg om få år, men sub 40 nå? Nope. Og halvmaraton... Eneste løp på denne distansen ble Göteborgsvarvet, og der ble det ikke forsøkt å løpe fort.

Så da er det i grunn bare maratonmålet igjen. Første forsøk, i Tokyo, holdt nesten til fire mil. Andre forsøk i Paris holdt ikke engang til seks-kilometersmerket. Og i Berlin som må ses som eneste virkelige forsøk ble det bråstopp etter tre mil. Og nå er tiden ute. I dobbel forstand. Fartsvinden i Chewbaccas tidligere så friske og livlige pels har stilnet. Han ser nokså pjusk ut der han sitter i hjørnet på arbeidsbordet mitt.

Så, var det alt? Er det over nå? Er 2015 virkelig et fullstendig bortkastet løpsår?

Chewbacca må nok beholde løpetrøya på en stund til. Mission NOT accomplished.
(Illustrasjon fra bursdagskortet jeg fikk av fjortenåringen)

Selvfølgelig ikke. Måloppnåelser eller ei - løpsopplevelsene har vært mange. Enkelte av dem blant de største noengang. Hittil i år har det blitt fem nye maraton og MYE ny maratonerfaring. Ett nytt maratonland (Japan) har det også blitt, og i årets Pippi- og Proffen-eventyr fikk jeg akkurat den heftige, lange a til b-løpeturen jeg hadde drømt om. Året omfatter også en ny ukesdistanserekord på 200 km. I tillegg har løpingen medført enda flere nye hyggelige bekjentskap og vennskap.

Bursdagsgaven fra Pippi, sammen med uttrykkene "Memento mori", "Carpe diem" og 
"Panta rei", indikerer at det blir en ny og spennende Pippi og Proffen-eventyr i 2016. 
Jeg bør antakelig lese meg opp på bruk av kompass.

Nei, ingen tårer felles. Blikket er festet opp og frem. Overgangen fra ett år til det neste vekker som vanlig fremtidsoptimisten i meg. Dessuten har det dukket opp en mulighet til å pynte i alle fall litt på måloppnåelsesfasiten for 2015. Under en Strava-sesjon kom jeg nylig over årstotalen for antall kilometer løpt i år.
- Hmmmm, tenkte jeg, og kjente den lune varmen fra en nytent glød.

I fjor endte distansetotalen på 3.965 kilometer. 2014 ble dermed det første året jeg nådde et snitt på mer enn én mil hver dag. Det ble da også nådd med god margin, men milstolpe nummer 400 ble akkurat ikke passert. Er det mulig i år mon tro?

En kjapp regnesesjon senere ble nødvendig dags- og ukesdose funnet. For å runde 4.000 kilometer måtte det løpes 13,4 kilometer hver eneste dag resten av året.

Løpe alene, løpe med venner, løpe ute, løpe på mølle, løpe fort, løpe sakte,
løpe i lys, løpe i mørke, løpe i sol, løpe i regn, løpe langt, løpe kort.
 Løpe hver eneste dag!

Det skal innrømmes at jeg nølte litt med å omfavne målet. Knappe halvannen mil er ikke så voldsomt, men hver eneste dag... Enhver hviledag må kompenseres i en annen økt, og da blir det en real langtur på 27 kilometer. Er det bare idioti? Blir det bare stress? Men hva er vel et mål dersom man er garantert suksess? Rimelig hårløst! Måloppnåelses-jegeren har derfor grepet den siste sjansen til å redde stumpene for 2015.

Det er straks tre uker siden beslutningen ble tatt. Planlegging og fleksibilitet er viktig når det skal løpes såpass mye. Litt stress har det blitt, men det har også gitt positiv motivasjon for å trosse regn, kulde og mørke når lysten til å begi seg ut har vært laber.

Når dørstokkmila er på rekordstørrelse i vintermånedene er det ikke
dumt å ha et heftig distansemål som ekstra motivasjon.

Den motivasjonen kommer godt med, for det blir langt mellom hviledagene fremover. Dette målet skal jeg fikse!

Og 2016... Det blir året sitt, det. Chewbacca er død. Lenge leve Chewbacca! (c;

Janicke

fredag 13. november 2015

Blandede følelser - TCS New York City Marathon 2015

Med det store norske flagget godt plassert i høyre hånd og stabilt hvilende mot høyre skulder strekker også jeg frem den ledige hånden mot de smale, fjærlettbente menneskene som i rask gange kommer smilende gjennom flaggborgen. High five med Meb (Keflezigi) og Mary (Keitany) er verdt å ta med seg selv om jeg snart kan slå fast at maratonkapasitet dessverre ikke er direkte overførbar.

Nærkontakten med stjernene skjedde på den storslagne åpningsseremonien, nasjonenes parade hvor jeg på litt uklart vis fikk det ærefulle oppdraget med å bære det norske flagget.

Innrømmer glatt at det var litt stas å være flaggbærer. The Biking Viking Anders
Forselius var på plass og tok masse flotte bilder - se hans blogg her >>

Halvannet døgn senere, rett før starten av årets New York Marathon ser jeg stjernene igjen, men denne gangen på den vanlige måten; På store skjermer står de aller fremst, foran det fargerike mylderet som utgjør første bølge av de drøyt 50.000 maratonløpere ved Fort Wadsworth på Staten Island. I luftlinje er de ikke langt unna nå heller, antakelig mindre enn hundre meter. For rett der fremme er startlinjen, og scenen hvor sjefene for New York City Marathon og årets ”Race Marshall”, filmskaperen Spike Lee, presenterer eliteløperne og takker ordfører Bill de Blasio for at han har stengt byen slik at vi kan få leke.

Snart start.
(Foto: Anders Forselius)

Løpet startes med to kanondrønn, vi befinner oss tross alt på et fort, direkte etterfulgt av de umiskjennelige første tonene fra det som vel må kalles New Yorks nasjonalsang. Vi er i gang!

- Staaart spreadin’ the news,
Det kribler i både ben og mage der vi går og småjogger forbi scenen med de vinkende løpssjefene og Spike Lee. This is it! Snart passeres startstreken og vi tar fatt på Verrazano Narrows-broen som skal ta oss fra Staten Island til Brooklyn.

- I'm leaving today, fortsetter Sinatra treffende nok, for det kan se ut som om alle kollektivt har bestemt seg for å forlate denne øya. Det bærer opp, opp, opp på den enorme hengebroen. Halvannen kilometer har vi løpt når vi når toppen. Jeg bryr meg minimalt om tempoet her. Kruttet skal ikke brennes i den første halvannen kilometer lange bakken opp til toppen av broen. Min plan er å finne flyten, og stabilisere tempoet på 4:45-4:40 etter at vi har kommet ned på den andre siden. Rundt det ene håndleddet har jeg pace-armbånd som viser tidene jeg skal ha på mile-passeringene. Og så skal jeg nyte opplevelsen.
- I want to be a part of it, New York, New York.

Optimisme dagen før dagen.

Dagen før løpet var jeg optimistisk. Ny pers, og 3:20 virket absolutt mulig. Troen var forholdsvis god også de siste timene før start, men allerede på vei opp broen melder tvilen seg. Det kjennes uvanlig tungt og klamt å puste og jeg må tørke svette fra ansiktet på tross av konservativ utgangsfart. Litt overrasket – jeg svetter vanligvis veldig lite – river jeg av meg New York Marathon-armvarmerne jeg kjøpte i fjor og vantene fra Tunnelloppet. De har fulgt meg gjennom flere løp det siste året. Litt vemodig tenker jeg at når de først må ofres så er denne broen antakelig det mest verdige sted. Aldri tidligere har jeg løpt med så lite klær i New York, og enda rev jeg i halslinningen, forsøkte forgjeves å brette opp de korte t-skjorteermene og ønsket intenst at jeg hadde valgt et enda lettere løpsantrekk.

Gjennom Brooklyn er stemningen ekstatisk. Det virker som samtlige av bydelens innbyggere har stilt seg opp langs løypa, og de er ikke der bare for å se på. Det jubles og heies, og informasjon de får gjennom navn, flagg eller annet på løpernes trøyer benyttes aktivt i heiingen. Vi føler oss som ssuperstjerner! Oppildnet av å være i gang og publikums enorme energi sløser vi gladelig bort noen krefter på high fives til store og små. Noe må vi tross alt gi tilbake.

Armbåndspynten for New York. Klokken viser ikke resultatet men 
tiden på døgnet da bildet ble tatt. Noen timer før start. Hvem trenger
vel søvn...

Klokken har jeg stilt inn på tempovisning, og den viser stort sett 4:40 eller 4:45. Første gang jeg kontrollerer mile-passering mot pace-armbåndet ligger jeg imidlertid et drøyt minutt etter.
- Ingen fare, tenker jeg. Det er fra broen og akkurat som planlagt. Men jeg liker det egentlig ikke. I tillegg irriterer det meg at distansemålingen allerede ved fem og ti kilometer er feil. Klokken piper til mer enn hundre meter for tidlig. Det innebærer at også tempoangivelsen er gal. Det går saktere enn Garmin påstår og jeg er både tungpustet, varm og tørst.

Mile-passeringene bekrefter tempoavviket. I stedet for å krype nærmere tidene på pace-armbådet sakker jeg akterut. Ved rundt 15 kilometer bestemmer jeg meg for å akseptere realiteten; Når det går såpass trått så tidlig i løpet er sannsynligheten for pers forsvinnende liten. Tankene går til de svarte minnene fra Berlin. Jeg orker ikke en slik opplevelse til. Ikke allerede nå, og ikke her i denne vanvittige gatefesten.

Djevelen på skulderen griper muligheten:
- OMG, you suck at running marathons! (det er alltid mer effektivt å fornærme seg selv på engelsk)
Tanker rundt at jeg igjen skal skuffe både meg selv og andre får nesten rotfeste før jeg tar meg i nakken. Ok, så kan det virke som jeg ikke har dagen i dag heller. Kanskje løsner det senere, men akkurat nå skal jeg se dette som en mulighet til å ignorere klokken, løpe på følelse, og heller glede meg over igjen å være med i verdens største og heftigste maraton. Ha det gøy og Finish strong for pokker!

Heldigvis er det tett mellom drikkestasjonene i New York. Hver mile bys vi på sportsdrikk og vann. Jeg forsyner meg nesten hver gang, og drikker alt som er i koppen. Veldig ulikt meg, men jeg er stadig tørst.

Gjennom de neste gatestrekningene blir beslutningen om å gi opp forsøket på pers fordøyd, og etter at Pulaski-broen har tatt oss fra Brooklyn til Queens begynner jeg å glede meg til å ta fatt på Queensboro Bridge. Den har tatt knekken på mang en maratonløper, men litt som med Västerbron i Stockholm ser jeg den som en spennende utfordring.

Fokusert løping opp Queensboro Bridge.
(Foto: Anders Forselius)

Det er så spesiell stemning der inne; Etter all viraken i Brooklyn og Queens høres stort sett bare lyden av allskens løpestiler mot det harde undrelaget der vi løper i den halvåpne underetasjen av broen. Ut på venstre side er utsikten upåklagelig: sydøstre del av Manhattan og selveste frihetsgudinnen, men mange går dessverre glipp av dette. Maratonalvoret har tatt grep og blikkene holdes i løpsretningen, eller i bakken.

- These vagabond Shoes are longing to stray. Right through the very heart of it. New York, New York.

Mot enden av den lange broen fryder jeg meg over igjen å få høre den tiltagende lyden av Manhattan. Ikke av biler og trafikk, men av det enorme, jublende publikummet som møter oss når vi omsider kommer av broen. En løper ved siden av meg veiver med armene for å piske opp stemningen ytterligere, og tilskuerne svarer gladelig med å brøle enda høyere.

Oppover 1st avenue føler jeg meg sterk. Jeg gleder meg til å se Springtime-heiagjengen på 69. gate, og minner fra sterke ben i The Bronx i 2013 gjør meg optimistisk. Jeg deler ut noen high fives her og der og svarer gledesstrålende ”Thank you!” til de som heier på meg. Det blir ofte, for her i byen jubler man ikke bare på for dem de kjenner og de gjør seg flid med heiingen. Langs hele løypa underholdes vi av kreative og morsomme plakater som folk har tatt seg bryet med å lage for anledningen. Fy flate så rått New York Marathon er!
- King of the Hill, Top of the heap!

(Foto: Anders Forselius)

(Foto: Anders Forselius)
(Foto: Anders Forselius)

(Foto: Anders Forselius)

Manhattan er langstrakt og selv om vi kom inn omtrent midt på øya tar det lang tid før Willis Avenue Bridge bringer oss over til den siste av de fem bydelene: The Bronx. Midt på broen står en røslig prest med dyp, rungende røst og ønsker oss hjertelig velkommen til bydelen.

Jeg har ikke forsynt meg med vann på en stund og tørsten begynner å ta grep igjen. Litt lenger fremme står en Bronx-gjeng, opplagt ikke en del av løpets offisielle apparat, og holder frem kopper. På bakken ved siden av dem står en stor Cola-flaske. Cola!! Yes! Jeg skjener over og tar takknemlig imot en kopp. Den brune sukkervæsken glir brusende og forfriskende ned halsen. Så ufattelig godt!

Løypa er bare som snarest innom The Bronx før den går over Madison Avenue Bridge tilbake til Manhattan - i første omgang Harlem.

Oppmuntrende melding!
(Foto: Anders Forselius)

Så bærer det nedover Fifth Avenue. Det vil si, det bærer nedover – type sydover – på kartet. I realiteten går det oppover. Og oppover. Kritisk punkt! Man er så nære Central Park, og det er lett å tro at man omtrent er i mål. Feil! Fremdeles gjenstår den aller tøffeste delen. For egen del går det relativt greit. Jeg innbiller meg at jeg løper raskere enn tidligere, men slakk motbakke så langt øyet kan se tærer på tålmodigheten. Avstanden mellom mile-markeringene virker lenger, men vissheten om at det bare er fire, og deretter tre, igjen gjør godt. Bestemt, og overraskende effektivt, nekter jeg meg selv å regne om fra miles til kilometer. Det virker mye tyngre å skulle løpe 6-7 kilometer enn fire miles. Samtidig begynner jeg å ane at klokken sannsynligvis kan stoppes på den hyggeligste siden av 3:30 igjen. En hyggelig overraskelse når nå alle mål nå var kastet over bro-kantene langs løypa. Måljegeren i meg begynner å lure litt på om jeg også kan klare å ta New York-pers, under 3:28:57, men det bryr jeg meg mindre og mindre om etter hvert som beina i stadig større grad klager over det harde møtet med betongen.

Damn! Klarer jeg sub 3:30? Og klarer jeg NYCM-pers?

Den siste lange, seige bakken i Central Park, ned på 59 gate for å komme oss fra østre til vestre side av parken. Langt der fremme troner Christopher Columbus på sin søyle, og jeg verken husker eller kan se om vi må løpe rundt ham, eller om vi kutter inn i parken foran føttene hans. Gaten er kranset av tilskuere og stemningen er helt utrolig, men nå er det nok. Jeg vil bare i mål.

Enkelte løpere rundt meg skifter over til gange. Somme bråstopper og griper tak rundt en legg eller et lår. Noen står og tøyer. Andre har skjønt at vi nå er nære og øker på. Jeg fokuserer bare på fremdrift, og lettelsen er stor da det blir klart at vi ikke skal helt rundt den gamle oppdagelsesreisende. Inn i parken og så tar vi fatt på West Drive som jeg har løpt daglig her i New York. Målportalen! Jeg kaster et blikk på klokken. 3:28. Men hvor mange sekunder? Kommer den til å rekke å bli 3:29? Ingen aning. Nokså halvhjertet prøver jeg å øke tempoet. Når klokken stoppes vises også sekundene: 53! 3:28:53. New York-pers med fire små, men uforholdsmessig betydningsfulle sekunder. Da ble i alle fall ett mål nådd.

New York har en av de aller fineste - og tyngste - medaljene!

Jo, man blir litt blasert av å stadig løpe disse store, fantastiske løpene. Målgangsfølelsen er ikke like resultat-uavhengig sterk som den var. Nå må det måloppnåelse til for eufori-aktige fornemmelser. Samtidig er det en herlig, myk godfølelse som dominerer der jeg skyfler avgårde i zombie-toget av utslitte maratonløpere. Medalje. Nydelig medalje! Heat sheet. Pose med drikke og energi. Gratulasjoner og ”well done!” i mengder fra så godt som alle de frivillige som passeres – og dem er det mange av. Jeg takker og smiler men det er ikke mulig å unngå at tankene begynner å surre rundt hvorfor det ble tyngre enn forventet. Igjen.

Klassisk Zombie Walk.

Vel ute av Central Park slår jeg meg ned ved første uteservering og bestiller vann og en øl. En annen medaljekledt løper kommer stivbent inn med familien sin. I det han passerer nikker vi anerkjennende til hverandre, og han hever hånden mot meg - High five! – før han setter seg på neste ledige bord. Mens jeg nyter drikken og grunner over dagens løp lener forbipasserende som ser medaljen seg over gjerdet og gratulerer. Voksne og barn, alle typer folk.

Nope. Ingen sub 3:20-maraton i dag heller. Men vakker medalje og leskende belønning.

Og sittende der, på uteservering i New York (i bare skjørt og t-skjorte i november) med atter en sub 3:30-maraton i beina rister jeg av meg skuffelsen. Det blir flere muligheter til sub 3:20. Det fikser jeg garantert en dag! Også 3:15 skal det bli. Men det tar jeg siden. Akkurat her og nå er det bare å nyte stunden!

Janicke